A kom til Norge sammen med sin familie i 1989. Ved ankomsten hadde han ennå ikke fylt 10 år. Fra han var 15 år bodde han på barnehjem. Han har hatt lovlig opphold hele tiden i form av oppholdstillatelser og deretter bosettingstillatelse fra 1993. Han har ikke besøkt sitt hjemland siden utreisen og skal ikke ha kjent eller nær familie der. A har ikke stiftet egen familie.
I 2001 fikk A sin første straffedom på 90 dagers fengsel og han fikk deretter varsel om mulig utvisning ved nye straffbare forhold. I 2003 ble han idømt 5 måneders fengsel for blant annet grovt tyveri og simpel narkotikaforbrytelse og fikk forhåndsvarsel om utvisning. I dom i lagmannsretten i januar 2005 ble han dømt til 8 års fengsel for alvorlige narkotikalovbrudd. Han fikk deretter nytt forhåndsvarsel om utvisning, og i 2007 fattet Utlendingsdirektoratet utvisningsvedtak. Dette vedtaket ble opprettholdt av Utlendingsnemnda v/nemndleder i 2008.
I klagen hit skrev A blant annet:
«Jeg kom til Norge som barn og derfor, alt jeg vet, forstår, min personlighet, identitet og religion har jeg utviklet her i Norge. Jeg føler meg norsk, tenker norsk, og både det norske språket og kulturen har formet meg til den jeg har blitt.»
Han fremholdt at de forholdene han er dømt for ble begått da han var en ung mann og rusmisbruker. Etter egne opplysninger skal han senere ha endret livsførsel og i tillegg skiftet religion.
Etter å ha innhentet og gjennomgått saksdokumentene ble Utlendingsnemnda bedt om å redegjøre nærmere for forholdsmessighetsvurderingen. Det ble vist til en ny høyesterettsdom avsagt 30. april 2009 (Rt. 2009 s. 546), som også gjaldt utvisning av en utlending som kom til Norge i ung alder. I svarbrevet uttalte nemnda v/sekretariatet at det er likhetstrekk mellom denne saken og den nevnte høyesterettssaken hva gjelder ung alder ved ankomst, lang botid og liten tilknytning til hjemlandet samt alvorlig kriminalitet. Det ble imidlertid også pekt på det nemnda mente var viktige forskjeller, særlig hva gjelder de straffbare forholdene og utmålt straff:
«Klageren i nærværende sak er utvist på grunnlag av dom fra januar 2005 der han ble ilagt åtte års fengsel for befatning med et meget betydelig kvantum narkotika. Forholdet har en strafferamme på inntil 15 års fengsel. Det straffbare forholdet er betydelig mer alvorlig enn i høyesterettsdommen. Narkotikaforbrytelser er dessuten av lovgiver ansett som spesielt alvorlig. For øvrig har klageren ikke ektefelle/samboer eller barn i Norge …»
Det ble også påpekt at klagerens foreldre og søsken de siste årene har vært bosatt utenfor Norge. For øvrig understreket nemnda at «ung alder ved innreise gir fremdeles ikke et absolutt vern mot utvisning selv om innreisen har skjedd før fylte 10 år».
Brevet ble sendt klageren, som opplyste at resten av familien er blitt norske borgere. Han viste for øvrig til at barnevernet ikke hadde informert ham om at han kunne søke norsk statsborgerskap. Videre fremholdt han at han ikke husker noe fra Somalia og ikke har slekt eller tilknytning til landet.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«De grunnleggende vilkårene for utvisning etter utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 30 er oppfylt. Spørsmålet i saken er derfor om en utvisning «i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv», jf. § 30 tredje ledd.
Utlendingsnemnda v/nemndleder har tatt utgangspunkt i lovforarbeidene og rettspraksis og lagt til grunn at det føres en streng utvisningspraksis ved alvorlig kriminalitet og særlig i narkotikasaker. Sterke allmennpreventive hensyn taler for utvisning, og det samme gjør hensynet til den alminnelige rettsoppfatning. Videre har nemnda vurdert konkret de straffbare forholdene A har begått, herunder utmålt straff og strafferamme, og de varsler han har fått om (mulig) utvisning. Sentral rettspraksis er også gjennomgått, blant annet dommen inntatt i Rt. 2005 s. 238. Nemnda har også vurdert tilknytningen til Norge og konkludert med at han har en «relativt sterk tilknytning». Tilknytningen til Somalia er også drøftet og likeledes forholdet til internasjonale regler som Norge er bundet av.
Utlendingsnemnda ser ut til å ha foretatt en grundig vurdering og har tatt hensyn til de sentrale momentene i saken. Det er lagt til grunn at A har begått meget alvorlig kriminalitet, og at det da skal «svært mye til før utvisning kan ses som et uforholdsmessig tiltak». Samme formulering er for øvrig brukt blant annet i ovennevnte dom (avsnitt 56) og i senere rettspraksis (Rt. 2009 s. 546 avsnitt 30). Jeg har etter dette ingen innvendinger mot den rettslige normen som er formulert så langt. Nederst på s. 7 i nemndas vedtak heter det imidlertid at det ved så alvorlige forhold som her «bare i helt eksepsjonelle tilfeller kunne være aktuelt å konkludere med at varig utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak». Om dette er et korrekt utgangspunkt for vurderingen, er mer usikkert. Jeg er derimot enig i at ung alder ved ankomst ikke er noe absolutt hinder for utvisning, men et sentralt moment i vurderingen, jf. også avsnitt 34 i dommen som er referert i Rt. 2005 s. 238.
Det sentrale spørsmålet for meg er om avveiningen av de ulike momentene kan by på slik tvil at saken skulle ha fått en annen behandlingsform i Utlendingsnemnda.
Behandlingsform i nemnda var på vedtakstidspunktet regulert i utlendingsloven § 38b, der tredje ledd slo fast at saker «som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål» kunne avgjøres av en nemndleder alene. Utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr. 1028 § 140 annet ledd eksemplifiserte slike saker. Direktoratets vedtak kunne opprettholdes av nemndleder «når det er åpenbart at …c) vedtak om bortvisning eller utvisning bør opprettholdes». Kriteriet «åpenbart» er også brukt i tredje ledd om omgjøringstilfeller. I nemndas interne retningslinjer «Valg av behandlingsform i UNE» pkt. 2.2 heter det at en klage bør avgjøres i nemndmøte når «det er tvil om saken byr på vesentlige tvilsspørsmål» (bokstav e). Det samme gjelder saker som «omfattes av en etablert praksis, men individuelle forhold i saken kan lede til en annen vurdering» (bokstav d).
I forarbeidene til den nye utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007), har Arbeids- og inkluderingsdepartementet i pkt. 16.2.4.1 redegjort generelt for begrepet «vesentlige tvilsspørsmål» for å sikre en ensartet forståelse. På s. 314 heter det at det kan «foreligge et vesentlig tvilsspørsmål når det er behov for å utøve skjønn, og det ikke er klart hva som bør bli resultatet av vurderingen». Dersom det «for eksempel er tvil om et vedtak om utvisning vil være et uforholdsmessig inngrep, tilsier dette behandling i nemndmøte». I den nye utlendingsforskriften 15. oktober 2009 nr. 1286 er det for øvrig uttrykkelig bestemt i § 16-9 bokstav d at en sak anses å by på vesentlige tvilsspørsmål dersom «det er tvil om hvordan et skjønn skal utøves og dette kan ha avgjørende betydning for utfallet av saken».
Både i tidligere regelverk og i bestemmelsene som trådte i kraft 1. januar 2010 er det altså lagt opp til at det ikke skal være en høy terskel for behandling i nemndmøter. Nemndleder har i denne saken vurdert det slik at klagesaken «ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål». Jeg kan ikke være enig i denne vurderingen ut fra rettskildebildet på vedtakstidspunktet.
Nyere høyesterettspraksis om utvisning av straffedømte som kom til Norge i ung alder, har vært knyttet til større barn, på terskelen til ungdom (12 år), se Rt. 1996 s. 561, Rt. 1996 s. 568 og Rt. 2005 s. 238. Den utviste i sistnevnte sak var nesten 3 år eldre enn A ved ankomst til Norge (12 år og 10 måneder) og hadde kortere botid her. De straffbare forholdene som dannet grunnlag for utvisningen, målt etter idømt straff, var riktignok mindre alvorlige, men han var dømt for flere tilfeller av alvorlig voldskriminalitet. Uansett ble resultatet dissens 3-2. Avveiningen av alvoret i de straffbare forhold opp imot tilknytningsmomenter er vanskelig og skjønnsmessig, noe dissensen illustrerer. Samtidig er utvisningssaker spesielt inngripende og krever en ekstra grundig vurdering. Departementet har i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 15.6.4 (s. 293) opplyst at det forekommer «svært sjelden at personer som kom til Norge før 12-årsalderen, blir utvist», selv om det finnes eksempler på utvisningsvedtak der alder ved ankomst var under 10 år.
Samlet sett er det overraskende at denne saken ikke ble ansett å reise vesentlige tvilsspørsmål. Det kan spørres om vurderingen har sammenheng med nemndleders utgangspunkt om at det «bare i helt eksepsjonelle tilfeller» kan være tale om å se varig utvisning som uforholdsmessig ved så alvorlige straffbare forhold som her.
Etter høyesterettsdommen 30. april 2009 (Rt. 2009 s. 546) knytter det seg større tvil til utfallet av As sak. Utlendingen kom også her til Norge som 9-åring og hadde etter mange års botid liten eller ingen tilknytning til hjemlandet. Som nemndas sekretariat har påpekt i svarbrevet hit, er det både likheter og forskjeller mellom de to sakene. Domstolen kom imidlertid enstemmig til at utvisningsvedtaket var uforholdsmessig tatt i betraktning «hans lave alder ved ankomst til Norge og hans manglende tilknytning til Chile». Dommen inneholder for øvrig en gjennomgang av aktuelle rettskilder, blant annet lovforarbeidene til den nye utlendingsloven (etterarbeider til dagens lov). Særlig avsnittene 42-44 er relevante for denne saken, hvor proposisjonen omtales og dels siteres (pkt. 15.6.4 om et absolutt vern mot utvisning). I avsnitt 44 i dommen heter det:
«Av større interesse er departementets konstatering av at den klare hovedregel er at det er uforholdsmessig å utvise personer som er oppvokst i Norge og har hatt flere års ubrutt opphold her. Unntak vil, under henvisning til den alminnelige rettsfølelse og tilliten til innvandringspolitikken, kunne gjelde der utlendingen har bevart en sterk tilknytning til sitt opprinnelige hjemland. Synspunktet fikk tilslutning fra kommunal- og forvaltningskomiteens flertall, jf. Innst. O. nr. 42 (2007-2008).»
Temaet for meg i denne omgang er ikke om As sak skiller seg så vidt mye fra ovennevnte sak at det forsvarer et annet resultat. Derimot er spørsmålet som nevnt om det var vesentlige tvilsspørsmål knyttet til skjønnsutøvelsen på vedtakstidspunktet. Jeg har kommet til at det var det og at saken burde vært behandlet i full nemnd.
Jeg må etter denne gjennomgangen anmode Utlendingsnemnda om å foreta en slik behandling av saken.»
Utlendingsnemnda behandlet deretter saken på nytt i nemndmøte uten personlig fremmøte, idet det var ikke tvil om de faktiske forhold. Saken ble vurdert etter utlendingsloven 15. mai 2008 nr. 35. Nemnda drøftet nyere norsk rettspraksis, blant annet høyesterettsdommene omtalt i Rt. 2009 s. 546 og Rt. 2009 s. 1432, og en ny dom fra Den europeiske menneskerettsdomstol datert 12.01.2010. Nemnda la særlig vekt på forholdets alvor og viste blant annet til straffens lengde, strafferammen, forholdets art (alvorlig narkotikakriminalitet) og gjentatt kriminalitet. Videre påpekte nemnda at klageren tidligere hadde blitt vurdert utvist og dermed var kjent med at nye straffbare forhold kunne medføre utvisning. Tilknytningen til Norge og til hjemlandet ble også vurdert. Utvisningsvedtaket ble opprettholdt.