Sakens bakgrunn
A er dansk statsborger, og ble i 2008 ansatt som daglig leder i et norsk selskap. I mars 2009 ble A avskjediget, og det ble anlagt søksmål om avskjedigelsens gyldighet. Det ble brakt på det rene at arbeidsgiver ikke hadde innberettet A’s inntekt til skattemyndighetene eller innbetalt skattetrekk. Selskapet gikk senere konkurs.
A klagde til ombudsmannen over avslag fra Nav på søknad om dagpenger fremsatt i juni 2009. Saksbehandler noterte fra møtet med A at han var ansatt i et dansk firma, jobbet i Norge, at han ikke hadde fått utbetalt lønn siden desember 2008 og at han ble gitt avskjed i mars 2009. Saksbehandler skrev videre at A ble bedt om å dokumentere «noen flere ting» mens saksbehandler sjekket inntekten hans. Den 11. juni 2009 sendte saksbehandler en tekstmelding til A om at han hadde bestilt inntektsopplysninger fra Skatt vest, men at det ikke fantes innrapporterte inntekter for ham. I tekstmeldingen sto det at A burde kontakte skattemyndighetene, og at «uten skattbar inntekt har du heller ikke dagpengerett». Det ble verken i tekstmeldingen eller senere etterspurt noen annen dokumentasjon på forutgående inntekt, eller spurt om eventuelt tidligere arbeid i Danmark. A fremla heller ingen slik dokumentasjon. Nav tok ikke kontakt med danske myndigheter for å undersøke om A oppfylte vilkårene for overføring av dagpengerettigheter fra Danmark til Norge.
Nav Forvaltning fattet 25. juni 2009 vedtak hvor de avslo kravet om dagpenger. Begrunnelsen var at vilkåret om forutgående arbeidsinntekt ikke var oppfylt. I vedtaket ble det opplyst at «vi får ikke overført inntektsopplysninger fra Skattedirektoratet. Dersom du har lønns- og trekkoppgaver for de tre siste år kan du vedlegge disse ved eventuelt ny søknad.» Det er på det rene at arbeidsgiver ikke hadde innrapportert A’s lønn, og det var heller ikke utarbeidet lønns- og trekkoppgaver.
A søkte etterhvert om sosialstønad, og sluttet å sende meldekort for dagpenger etter 19. august 2009. Han har opplyst at han ikke så noen vits i å fortsette å levere inn meldekort når han hadde fått avslag på søknaden om dagpenger, og han hadde fått beskjed om at han ikke hadde krav på dagpenger når han ikke hadde innrapportert inntekter hos skattemyndighetene.
A’s advokat klaget 25. februar 2013 på vedtaket fra juni 2009 med avslag på søknad om dagpenger. Det ble samtidig søkt om oppfriskning for oversittet klagefrist. Vedlagt klagen fulgte blant annet vedtak fra Nav Lønnsgaranti 19. november 2010 hvor A fikk dekning av lønnskrav mot den tidligere arbeidsgiveren. Av arbeidsavtalen som også var vedlagt, fremgikk det at årslønnen hadde vært kr. 420 000. Klagen ble avvist på grunn av fristoversittelse.
Den 14. mai 2014 fremsatte A’s advokat begjæring om gjenopptak av saken, subsidiært krav om erstatning. I den anledning mottok Nav opplysninger om tidligere lønnsinntekter og trygd fra Danmark. Nav Forvaltning fattet 25. august 2014 vedtak hvor man fant grunnlag for å gjenoppta saken på grunn av nye opplysninger. Det ble vist til vedtak fra Nav Lønnsgaranti og skjema U1 fra Danmark fra den danske Arbejdsløshedskassen. På bakgrunn av opplysningene ble det lagt til grunn at A oppfylte kravet om forutgående arbeidsinntekt. Arbeidsperiode fra annet EØS-land/Norden (Danmark) på minst 32 uker siste tre år ble tatt med i vurderingen av kravet til minsteinntekt. Trygdeperiode fra Danmark ble også medregnet. A fikk innvilget dagpenger fra 8. juni 2009 og frem til han ble inaktivert på grunn av manglende innlevering av meldekort 15. september 2009. A’s advokat klagde på vedtaket, blant annet fordi han mente at perioden med dagpenger ikke kunne begrenses til den perioden A hadde levert meldekort. Årsaken til at A sluttet å levere meldekort var at han fikk opplyst at han ikke hadde krav på dagpenger. Advokaten fremsatte subsidiært krav om erstatning for tapte dagpenger, jf. skadeerstatningsloven § 2-1 om arbeidsgiveransvar.
Nav Klageinstans fastholdt at dagpenger ikke kunne innvilges for perioder der det ikke var innlevert meldekort.
Også erstatningskravet ble avvist. Nav mente at klager hadde fått tilstrekkelig informasjon om kravet til at han måtte stå registrert som arbeidssøker for å ha krav på dagpenger. Vedrørende forståelsen av folketrygdloven § 4-4 og kravet om forutgående arbeidsinntekt mente Nav at det var lagt en riktig lovforståelse til grunn. Arbeidsinntekt skal beskattes, og Nav innhenter normalt arbeidsinntekt fra Skatteetaten. Nav vurderte også om A var gitt manglende veiledning om muligheten til å dokumentere inntekt på annen måte. I avslaget på søknad om dagpenger fremgikk det at A kunne fremlegge lønns- og trekkoppgave som dokumentasjon på inntekt. Nav Klageinstans skrev at dette nok kunne ha blitt «presisert noe bedre, ettersom når det ikke er innrapportert inntekt til beskatning, så foreligger neppe heller «trekkoppgave».» De kunne likevel ikke se at det var blitt veiledet mangelfullt.
A’s advokat innga 20. januar 2016 en klage til Sivilombudsmannen over avslaget på krav om erstatning. Anførslene var de samme som overfor Nav, dvs. at veiledningsplikten, jf. forvaltningsloven § 11 ikke var overholdt, uriktig rettsanvendelse ved tolkningen av folketrygdloven § 4-4 samt at utredningsplikten, jf. forvaltningsloven § 17 ikke var overholdt. Brudd på pliktene utgjorde hver for seg, eller samlet, ansvarsgrunnlag, jf. skadeerstatningsloven § 2-1.
Undersøkelsene herfra
Ombudsmannen tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet 5. februar 2016. Direktoratet ble bedt om å avklare hvilke krav til inntektsopplysninger og dokumentasjon Nav krevet i det aktuelle tidsrommet i 2009 ved vurderingen av hvorvidt kravet om forutgående minsteinntekt, jf. folketrygdloven § 4-4, skulle anses oppfylt.
Direktoratet ble også spurt om det forelå rutiner i 2009 og i dag for hvordan veilednings- og utredningsplikten skulle utøves hvis Nav hadde grunn til å tro at en søker om dagpenger hadde hatt reell forutgående inntekt som ikke var innrapportert til skattemyndighetene.
Videre ble direktoratet bedt om å gi sin vurdering av saksbehandlingen, herunder tekstmeldingen til klager om at «uten skattbar inntekt til Norge har du heller ikke dagpengerett». Det ble særlig bedt om direktoratets syn på hvorvidt beskjeden i tekstmeldingen var egnet til å villede klager om mulighetene for å få innvilget søknaden om dagpenger.
Ombudsmannen ba også direktoratet kommentere at dagpenger kun ble tilkjent for den perioden A sto tilmeldt som arbeidssøker og leverte meldekort.
Direktoratet svarte ombudsmannen 18. mars 2016. De viste til rundskrivet til folketrygdloven § 4-4, slik det var utformet i 2009, og at lønn normalt sett ble dokumentert ved elektronisk innhenting av inntektsopplysninger fra Skatteetaten. I 2009, som i dag, var det kun arbeidsinntekt innrapportert til skattemyndighetene som var egnet til å gi opptjening til rett til å motta dagpenger, jf. folketrygdloven § 4-4.
Direktoratet svarte videre at Navs rundskriv til forvaltningsloven utdyper hva som ligger i etatens veilednings- og utredningsplikt. Rundskrivet gir ingen konkret anvisning på hvordan saksbehandler skal gå frem i saker hvor manglende innrapportert inntekt er et tema. Noen saker har et såkalt utenlandstilsnitt, mens det i andre saker fremstår som ganske klart at en søknad kun bør vurderes på grunnlag av rettigheter opptjent i Norge. Nav har utformet generelle rutiner for forvaltningsenhetene hvor mottak av utenlandssak omtales særskilt. Av rutinene fremgår følgende: «I utenlandssak/bestillinger med utenlandstilsnitt må Nav ta stilling til om trygdeavtaler eller brukerens situasjon kan få, eller får betydning for brukerens rettigheter eller plikter. Med utenlandssak/bestillinger med utenlandstilsnitt menes i denne sammenheng henvendelser og bestillinger fra norsk eller utenlandsk bruker som bor/har bodd eller arbeider/har arbeidet eller søker arbeid i utlandet.»
Direktoratet svarte videre at i en sak med utenlandstilsnitt hvor søkeren oppgir å ha arbeidet i Norge, men likevel ikke har innrapportert inntekt til Skatteetaten, bør Nav vurdere å gjøre videre utredning. Dette kan gjøres ved at etaten selv utreder aktuelle arbeidsforhold nærmere, eller ved at søker oppfordres til å legge frem dokumentasjon på inntekt innrapportert til annen stat.
Direktoratet mente at A’s sak falt utenfor kjernen av de saker hvor utenlandstilsnitt måtte vurderes ettersom klager både bodde og arbeidet i Norge. En person som søker ytelser fra Nav plikter selv å bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst, slik at Nav kan foreta en korrekt vurdering, jfr. folketrygdloven § 21-3. Personer med inntekt fra utlandet som søker dagpenger skal medvirke til å innhente opplysninger om inntekt fra utlandet.
Direktoratet skrev likevel at medvirkningsplikten måtte ses i sammenheng med Navs utredningsplikt. Da saken ble gjenopptatt av Nav Forvaltning i juni 2014 fikk de opplysninger fra danske trygdemyndigheter om at klager hadde hatt inntekt innrapportert til dem i 2008. Denne inntekten var avgjørende for om krav om dagpenger fra klager kunne innvilges. Direktoratet mente derfor at Nav på et tidligere tidspunkt burde ha tatt skritt for å identifisere eventuell inntekt i utlandet som klager hadde forut for at han ble arbeidsledig.
Når det gjaldt begrensningen av dagpengeperioden i omgjøringsvedtaket, viste direktoratet til rundskrivet til folketrygdloven § 4-8 om meldeplikt. Det fremgår der at for «å opprettholde retten til dagpenger må fullstendig utfylt meldekort også sendes regelmessig i perioder hvor brukeren har klaget eller anket over et vedtak. Blir klagen/anken tatt til følge, utbetales dagpenger bare for de periodene vedkommende har stått tilmeldt og sendt meldekort. Årsaken er at meldeplikt er et av vilkårene for å ha rett til dagpenger». Det kan følgelig kun innvilges stønad ved eventuell omgjøring etter klage for perioder hvor klager har sendt meldekort. Da A registrerte seg som arbeidssøker fikk han informasjon om viktigheten av å opprettholde meldeplikten. Denne informasjonen fremgikk også av vedleggene som fulgte vedtaket om avslag på dagpenger.
A’s advokat kommenterte direktoratets svar i brev til ombudsmannen 5. april 2016. Vedrørende Navs veilednings- og utredningsplikt skrev han at det ikke var foretatt noen utredning i denne saken. For eksempel kunne Nav med letthet ha bedt om å få kopi av arbeidsavtale, noe Nav da ville ha fått. Nav kunne også bedt om kontoopplysninger som viste innbetalinger til A. Ikke noe av dette ble bedt om. Årsaken lå trolig i saksbehandlers uriktige lovforståelse, det vil si at det kun var inntekt innrapportert til skattemyndighetene som ga grunnlag for ytelsen.
Når det gjaldt innsending av meldekort, viste advokaten til Trygderettens kjennelse TRR 2014-90, som han mente hadde sterke paralleller til A’s sak. I den saken ble arbeidsavklaringspenger stanset av Nav, men etter klage til Trygderetten ble vedtaket opphevet og arbeidsavklaringspenger likevel innvilget. Spørsmålet var om medlemmet hadde plikt til å levere meldekort i den perioden hvor ytelsen var stanset. Nav viste til rundskriv til folketrygdloven § 11-7 hvor det fremgår at bruker for å opprettholde retten til arbeidsavklaringspenger må sende fullstendig utfylt meldekort regelmessig også når brukeren har klaget/anket over et vedtak. Hvis klagen/anken tas til følge, utbetales arbeidsavklaringspenger bare for de periodene brukeren har stått tilmeldt og sendt meldekort. Nav mente videre at vedkommende ikke hadde hatt «rimelig grunn» til ikke å melde seg, jf. folketrygdloven § 11-7 annet ledd. Trygderetten kom til at stansvedtaket ikke inneholdt noe om at meldekort fortsatt måtte sendes inn etter at ytelsen var stanset for at rett til utbetaling skulle foreligge i tilfelle vedkommende fikk medhold i klage/anke. Resultatet virket også lite rimelig, og retten kunne ikke se at Navs retningslinjer i rundskrivet hadde nødvendig grunnlag i lov eller forskrift. Så fremt en slik praksis skulle følges, måtte det i så fall uttrykkelig vært sagt i vedtaket at meldekort fortsatt måtte sendes inn. Retten kom derfor til at medlemmet hadde «rimelig grunn» i lovens forstand til ikke å sende meldekort i den perioden arbeidsavklaringspengene var stanset.
Ombudsmannen stilte i brev 22. april 2016 noen ytterligere spørsmål til Arbeids- og velferdsdirektoratet. Til tross for at det som regel er innrapportert inntekt som legges til grunn, reiste ombudsmannen spørsmål om det i enkelte situasjoner ikke måtte kunne dokumenteres reelle inntektsopplysninger som grunnlag for vurdering av minsteinntekt. Direktoratet ble bedt om å redegjøre for det rettslige grunnlaget for sin forståelse av vilkåret om forutgående arbeidsinntekt.
Direktoratet svarte i brev 18. mai 2016, og gjentok at det kun er arbeidsinntekt som innrapporteres til skattemyndighetene som er egnet til å gi opptjening av rett til dagpenger. Dersom kravet til opptjent minsteinntekt skulle være etterprøvbart og mulig å håndheve for Nav, måtte det stilles krav til at arbeidsinntekten var dokumentert. Arbeidsinntekt ble ansett å være dokumentert dersom den var innrapportert til skattemyndighetene.
Advokaten kommenterte i brev 16. juni 2016 at Nav selv hadde begrunnet innvilgelsen av dagpenger i omgjøringsvedtaket fra 2014 på utbetaling fra Nav Lønnsgaranti. Han påpekte at Nav Lønnsgaranti baserte sitt vedtak på den lønnen A hadde, men som ikke var innrapportert til skattemyndighetene.
Ombudsmannen ba 7. juni 2016 direktoratet vurdere hvorvidt A kunne sies å ha hatt «rimelig grunn» til å unnlate å levere meldekort, jf. folketrygdloven § 4-8 fjerde ledd. Det ble blant annet vist til den nevnte kjennelsen fra Trygderetten. Direktoratet ble også bedt om å vurdere om det var tilstrekkelig å innta vilkåret om meldeplikt i klageperioden i vedleggene til vedtaket, ikke i vedtaket selv.
Direktoratet svarte 30. juni 2016 at forarbeidene ikke ga føringer på hvilke momenter som skulle vektlegges ved vurderingen av om en bruker hadde rimelig grunn til å unnlate å sende inn meldekort. Det fulgte imidlertid av fast og langvarig praksis i henhold til saksbehandlingsrundskrivet til folketrygdloven § 4-8 at vurderingen skulle være streng. I henhold til rundskrivet var ikke uenighet om brukers rett til å motta dagpenger et relevant moment.
Direktoratet skrev videre at brukerne har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i rettigheter og plikter. A hadde mottatt en elektronisk melding på sin side på Nav.no da han registrerte seg som arbeidssøker. Der fremgikk det at for å være registrert som arbeidssøker måtte han fylle ut og sende inn meldekort hver 14. dag. Videre hadde A mottatt en brosjyre om dagpenger hvor det fremgikk at man måtte sende inn meldekort dersom man fikk avslag på søknaden og ønsket å klage. Av vedlegg til vedtaket om avslag på dagpenger fremgikk det at «dersom klagen blir tatt til følge, kan du bare få dagpenger for de periodene fullstendig utfylte meldekort er sendt inn».
Direktoratet svarte videre at mangelfull eller misvisende informasjon fra Nav kan godtas som rimelig grunn dersom det kan dokumenteres at slik informasjon ble gitt, og kunne forårsake sen innsending av meldekort. Selv om informasjonen i tekstmeldingen fra saksbehandler i ettertid har vist seg å være feil, innebar ikke dette at A hadde fått misvisende informasjon om meldeplikten. Han hadde derfor ikke rimelig grunn for ikke å sende inn meldekort. En eventuell manglende utredning i saken skulle ikke vektlegges ved vurderingen av om A hadde rimelig grunn til å unnlate å sende inn meldekort.
Direktoratet svarte også at kravet om at bruker må sende inn meldekort i påvente av behandling av klage eller anke, hverken fremgikk av lov eller forskrift. Imidlertid oppstilte folketrygdloven kapittel 4 krav om at mottakere av dagpenger måtte være reelle arbeidssøkere hos Nav. For å kunne etterprøve dette måtte brukerne fortsette å sende inn meldekort ved klage/anke. Trygderettens avgjørelse var kun én enkelt kjennelse og kunne ikke tillegges avgjørende vekt. Direktoratet mente at selv om det ikke står uttrykkelig i lovbestemmelsen at meldekort også må sendes inn i klageomgangen, kan dette utledes av bestemmelsen og rundskrivet. Dersom det var meningen at brukere skulle være unntatt fra å sende meldekort, ville dette fremgått av en egen lovhjemmel. Det var tilstrekkelig at det ble informert om meldeplikten i klageomgangen i vedlegg til vedtaket, ikke i vedtaket selv.
Advokaten kommenterte 2. august 2016 direktoratets svar. Han mente blant annet at det måtte få betydning at dette ikke var en ordinær klage, men en omgjøring av et vedtak etter fem år.
Ombudsmannens syn på saken
1. Forståelsen av vilkåret i folketrygdloven § 4-4 om forutgående minsteinntekt
Vilkåret om forutgående minsteinntekt ved søknad om dagpenger fremgår ved at medlemmet må ha hatt en «brutto arbeidsinntekt» som minst svarer til 1,5 ganger grunnbeløpet i sist avsluttede kalenderår, eller tre ganger grunnbeløpet i de siste tre avsluttede kalenderårene. Det fremgår ikke av forarbeidene noe nærmere om forståelsen av uttrykket «brutto arbeidsinntekt». En ren språklig forståelse av begrepet tilsier at det er reell og dokumentert arbeidsinntekt som er avgjørende. Reell inntekt vil som hovedregel tilsvare innberettet inntekt til ligningsmyndighetene. Det vil likevel kunne oppstå tilfeller som den foreliggende, hvor søkeren har hatt en reell forutgående arbeidsinntekt som kan dokumenteres. Det er foretatt skattetrekk i lønnen, men det viser seg at arbeidsgiver har unnlatt å innrapportere inntekten. Søkeren vil i disse tilfellene ha den arbeidslivstilknytningen som er forutsatt for innvilgelse av dagpenger. Dagpengene vil videre kompensere for et tap av arbeidsinntekt. De bærende hensyn bak bestemmelsen taler derfor for at det er reell arbeidsinntekt som legges til grunn. Ombudsmannen har forståelse for direktoratets syn om at det må være etterprøvbart om vilkåret er oppfylt, og mulig å håndheve for Nav. Det samme gjelder at det er beskattet inntekt som bærer velferdsordningene. Lovens ordlyd kan likevel vanskelig forstås slik at det kun er innrapportering til skattemyndighetene som kan anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Dersom forutgående arbeidsinntekt dokumenteres ved arbeidsavtale, kontooverføringer mv., må dette tas med i en helhetlig vurdering av vilkåret.
2. Erstatning for manglende veiledning og utredning, jf. forvaltningsloven §§ 11 og 17
Arbeidsgiver er ansvarlig for skade som en arbeidstaker volder forsettlig eller ved uaktsomhet i arbeidet, jf. skadeerstatningsloven § 2-1. Ved vurderingen skal det tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten, er tilsidesatt. Aktsomhetskravet vil avhenge av hva slags tjenesteområde man befinner seg på. Dette er lagt til grunn av Høyesterett og ombudsmannen.
Forvaltningsloven § 11, jf. folketrygdloven § 21-1 om forvaltningens veiledningsplikt regulerer veiledning overfor en part slik at denne kan ivareta sine interesser i saken. Omfanget av veiledningen må tilpasses det enkelte forvaltningsorgans situasjon og kapasitet til å påta seg slik virksomhet. Forvaltningsloven § 17, jf. folketrygdloven § 21-1, fastslår at forvaltningen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Selv om bruker etter folketrygdloven § 21-3 utvilsomt selv har en plikt til å gi opplysninger, har Nav et selvstendig ansvar for sakens utredning og opplysning.
I dette tilfellet henvendte A seg til Nav med en konkret søknad om dagpenger. Han hadde et møte med saksbehandleren, og mottok senere en tekstmelding hvor han ble informert om at «uten skattbar inntekt til Norge har du heller ikke dagpengerett». I møtet med saksbehandleren kom det frem at A var dansk og jobbet for et dansk firma i Norge. Når en utenlandsk søker oppgir å ha arbeidet i Norge, men likevel ikke har innrapportert inntekt til Skatteetaten, bør Nav som hovedregel gjøre videre utredning med hensyn til mulige opparbeidede rettigheter fra Norden eller annet EØS-land. Nav kan selv utrede dette nærmere. I alle fall bør en utenlandsk søker oppfordres til å legge frem dokumentasjon på inntekt i annen stat. I denne saken ble det ikke gjort noen nærmere utredning av mulige opptjente rettigheter i Danmark. A ble heller ikke oppfordret til å fremlegge dokumentasjon på eventuelle rettigheter, og han ble ikke veiledet om slike rettigheter. Navs karakter av masseforvaltning, og arbeidsbyrdene med å kontakte utenlandske myndigheter, må innebære begrensninger i hvor inngående utredning som kan forventes. Ombudsmannen mener imidlertid i dette tilfellet at A med rimelighet kunne forvente både veiledning om, og utredning av rettigheter opparbeidet i Danmark. Aktsomhetsnormen er derfor overtrådt.
For erstatningsansvar kreves i tillegg at A har lidt et økonomisk tap, og årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og tapet. Det er ikke omstridt fra direktoratet at A var reell arbeidssøker på søknadstidspunktet, og ombudsmannen legger til grunn – i samsvar med omgjøringsvedtaket fra 2014 – at A hadde krav på dagpenger da han søkte i juni 2009. Dersom han hadde fått søknaden innvilget, må det forutsettes at han ville ha fortsatt å levere meldekort under arbeidssøkerperioden, frem til eventuell sykdom eller annet hinder for å søke arbeid. Ombudsmannen går likevel ikke nærmere inn på den konkrete beregningen av det økonomiske tapet.
Ombudsmannen mener videre at det foreligger årsakssammenheng mellom saksbehandlers handlemåte og det økonomiske tapet. Vilkårene for erstatning etter skadeerstatningsloven § 2-1 er derfor oppfylt.
3. «Rimelig grunn» for å unnlate å levere meldekort, jf. folketrygdloven § 4-8
Det følger av folketrygdloven § 4-8 første ledd at et medlem av folketrygden må melde seg som arbeidssøker til Nav for å ha rett til dagpenger. Det følger videre av bestemmelsens fjerde ledd at «dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å melde seg på fastsatt dag, faller retten til dagpenger bort […]».
Det fremgår ikke av forarbeidene hvilke momenter som skal vektlegges i vurderingen av om en bruker hadde rimelig grunn til å unnlate å sende meldekort. I rundskriv til folketrygdloven § 4-8 har Nav lagt til grunn at «terskelen for hva som er tilstrekkelig som rimelig grunn er høy». Det fremgår videre at «vurderingen av om den aktuelle situasjonen gir rimelig grunn til å unnlate å melde seg, er konkret og individuell med utgangspunkt i den aktuelle brukerens situasjon». Direktoratet har overfor ombudsmannen gitt uttrykk for at mangelfull eller misvisende informasjon fra Nav kan godtas som rimelig grunn dersom det kan dokumenteres at slik informasjon ble gitt, og kunne forårsake sen innsending av meldekort.
I denne saken foreligger det både manglende veiledning og utredning fra Nav, som førte til at A ikke så noen hensikt med å klage på vedtaket. Når han hadde fått avslag på vedtaket, og heller ikke skulle klage, må det ha fremstått som uhensiktsmessig å fortsette å levere meldekort. Uriktig informasjon og manglende veiledning og utredning var medvirkende årsaker til at A stanset innlevering av meldekort. Vilkåret om at A hadde rimelig grunn til ikke å levere meldekort må anses oppfylt, og dagpengeperioden kan derfor ikke begrenses til den perioden A leverte meldekort.
Selv om plikten til å levere meldekort har sikker støtte i Navs praksis, kan det reises spørsmål om Navs krav om meldeplikt i klageperioden har tilstrekkelig rettslig forankring når plikten kun fremgår av vedleggene til vedtak om avslag. Direktoratets påpekning av at det ikke er gjort spesielt unntak for meldeplikten i loven, kan tolkes på flere måter. Ombudsmannen går likevel ikke nærmere inn på denne problemstillingen.
Ombudsmannen ber om å bli orientert om Arbeids- og velferdsdirektoratet oppfølging av ombudsmannens uttalelse.