Tilskudd til skredsikring

Sakens bakgrunn

En risiko- og sårbarhetsanalyse utarbeidet av et konsulentfirma på vegne av Bergen kommune konkluderte med at flere boliger i X lå innenfor et skredutsatt område. I 2013 utarbeidet konsulentfirmaet en sikringsplan for boligeiendommene, og sikringsarbeidet på tre av eiendommene ble sluttført i september 2014.

Bergen kommune søkte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om tilskudd til skredsikring på vegne av tiltakshaverne i brev 14. november 2014. NVE avslo søknaden i vedtak 8. desember 2014, og begrunnet avslaget med at NVE ikke gir støtte til «allerede utført sikring med mindre det er gjort en avtale på forhånd om at søknad kan sendes i etterkant». Tiltakshaverne klaget til Olje- og energidepartementet, som i vedtak 15. juni 2016 fastholdt NVEs avslag. Departementet skrev blant annet:

«I regelverkets pkt. 4.4. legges det til grunn at søker i forbindelse med søknader om støtte må redegjøre for at «prosjektet ikke vil kunne realiseres uten tilskudd fra Norges vassdrags- og energidirektorat». Det bes videre om «søkers beste vurdering av øvrige finansieringskilder» (…).

I denne saken ble NVE kontaktet etter at tiltaket var igangsatt, da søker ble gjort oppmerksom på muligheten for å søke NVE om tilskudd. En tiltakshaver som ønsker å få gjennomført et sikringstiltak som det ikke er mulig å bekoste selv, er nødt til å få avklart dekning av kostnader før tiltaket igangsettes.

Etter departementets vurdering har man i denne saken en klar indikasjon på at tiltaket ville blitt gjennomført uansett, og at tilskudd fra NVE dermed ikke er en utløsende faktor. Departementet deler NVEs vurdering av at søknaden kan avslås på bakgrunn av punkt 4.4. i regelverket.

Det forhold at NVE i noen tilfeller har akseptert å behandle søknader som er innkommet etter at tiltak er igangsatt der dette er avtalt på forhånd, gir ikke klager noe rettskrav på støtte i denne saken. Det at NVE i en annen sak ved en feil har gitt støtte til deler av et tiltak som var ferdigstilt før det ble søkt kan heller ikke tillegges en slik betydning.»

Tiltakshavernes advokat brakte saken inn for ombudsmannen ved brev 17. oktober 2016. Det ble blant annet anført at departementet hadde lagt avgjørende vekt på utenforliggende hensyn, at vilkåret om at søkers vurdering av andre finansieringskilder ikke kunne praktiseres, og at kriteriet om at prosjektet ikke kunne gjennomføres uten tilskudd fra NVE, var uten reelt innhold. Klagerne viste også til andre saker der tiltakshavere hadde fått innvilget søknad om tilskudd til skredsikring, selv om søknaden var sendt etter at sikringstiltaket var påbegynt.

Undersøkelsene herfra

Ombudsmannen besluttet å undersøke enkelte sider av saken nærmere.

I brev herfra 1. februar 2017 ble Olje- og energidepartementet bedt om å redegjøre nærmere for kommunenes ansvar etter naturskadeloven § 20, og spurt om kommunens ansvar til å sette i verk tiltak etter bestemmelsen utløser rettigheter for grunneierne. Tilsvarende ble det spurt om det rettslige grunnlaget for tilskuddsordningens regelverk punkt 9 første ledd, der det heter at tilskuddsordningen ikke er rettighetsbasert, og om det er noen sammenheng mellom naturskadeloven § 20 og tilskuddsregelverket. Videre ble departementet spurt om hvilken betydning kommunens veiledningsplikt har for tilskuddsordningen, samt grunnlaget for at enkelte søknader var innvilget i ettertid. Departementet ble også bedt om å forklare det nærmere innholdet av regelverkets krav om at søkeren skal dokumentere at tiltaket ikke kan realiseres uten tilskudd, og hvordan kravet var vurdert i denne saken. Avslutningsvis spurte ombudsmannen om det var rimelig å kreve forhåndssøknad, så lenge et slikt krav ikke uttrykkelig fremgikk av regelverket eller av orienteringen om tilskuddsordningen på NVEs internettside.

I svarbrev 17. mars 2017 skrev departementet blant annet at det ikke var «grunnlag for å slutte» at kommunen skulle ha «en juridisk plikt til å gjennomføre sikringstiltak for egen regning i alle tilfeller der flom- eller skredfare blir avdekket». Departementet fremholdt at private parter ikke hadde rettskrav på tilskudd til sikringstiltak, og tilføyde: «NVE må prioritere de tildelte midlene etter samfunnsøkonomiske kriterier slik at samfunnet får mest mulig igjen i form av redusert risiko for flom- og skredskader.»

Departementet mente det ikke var en rettslig sammenheng mellom kommunens ansvar etter naturskadeloven § 20 og tilskuddsordningen, og at departementets vurdering av søknader om tilskudd ikke ble påvirket av kommunens veiledningsplikt. NVE hadde unntaksvis godkjent etterhåndssøknader, men i disse sakene hadde søkerne vært i kontakt med NVE før oppstarten av sikringstiltaket og avklart at tiltaket kunne påbegynnes.

Departementet erkjente at kravet i tilskuddsregelverkets punkt 4.4 fjerde ledd om at søkeren måtte redegjøre for at tiltaket ikke kunne gjennomføres uten tilskudd fra NVE, var uklart utformet. Videre opplyste departementet: «Verken NVE eller departementet som klageinstans har stilt krav til dokumentasjon av tiltakshavers økonomi når søknader om tilskudd behandles.» Departementet skrev deretter:

«Det er krevende å fastslå om et tiltak ville blitt gjennomført uten tilskudd fra NVE når det er søkt før tiltaket påbegynnes. Realiteten i vilkåret om at prosjektet ikke vil kunne realiseres uten tilskudd fra NVE, blir dermed i praksis en avskjæring av krav der det med sikkerhet kan fastslås at tiltakene uansett ville blitt gjennomført. Dette vil som den klare hovedregel begrense seg til tiltak som er gjennomført før det er søkt om tilskudd.

Normalt vil det være søkers egne opplysninger som legges til grunn.»

Om anvendelsen av regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd i denne konkrete saken skrev departementet:

«Departementet har ikke foretatt noen vurdering av klagernes økonomiske evne. I vårt vedtak datert 15.6.2016 er det lagt til grunn at hensikten med tilskuddsordningen er å utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. I vedtaket heter det videre: ‘En tiltakshaver som ønsker å få gjennomført et sikringstiltak som det ikke er mulig å bekoste selv, er nødt til å få avklart dekning av kostnader før tiltaket igangsettes’. Som nevnt under punkt 6 mener departementet at gjennomføring av tiltaket før spørsmål om tilskudd er avklart, er en egnet måte å fastslå at tiltaket ville blitt gjennomført uten støtte.»

Avslutningsvis anførte departementet:

«Departementet kan ikke se at den uklare utforming av kriteriet har hatt avgjørende betydning i denne saken.

Til orientering er tilskuddsregelverket nå endret med virkning fra 15.1.2017 slik at det framgår eksplisitt at ‘det skal ikke gis tilskudd til tiltak som allerede er gjennomført.»

Klagerne kom med merknader til departementets redegjørelse i brev 11. april 2017.

Ombudsmannens syn på saken

Innledning

Tilskudd til skredsikring bevilges over statsbudsjettets kapittel 1820, post 22, 60 og 72. Olje- og energidepartementet er ansvarlig fagdepartement for tilskuddsordningen. I medhold av Reglement for økonomistyring i staten § 8 og Bestemmelser om økonomistyring i staten kapittel 6 har departementet fastsatt regelverk for tildeling av slike tilskudd – «Regelverk for tilskuddsordning, Tilskudd til flom- og skredforebygging og miljøtiltak langs vassdrag (kap. 1820, post 72)».

Et spørsmål som ikke har vært reist i denne saken, er om deler av regelverket må anses som en forskrift som omfattes av saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven §§ 37-40, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c, og om disse saksbehandlingsreglene har vært fulgt ved fastsettelse eller endring av regelverket. Spørsmålet er heller ikke undersøkt av ombudsmannen.

Departementet har vid adgang til å gi regler og fastsette vilkår for tilskuddsordninger som blir finansiert over statsbudsjettet. Slike tilskuddsordninger faller normalt utenfor legalitetsprinsippets område, slik at vilkår kan fastsettes uten hjemmel i lov. Helt fritt står myndighetene likevel ikke. Vilkår som myndighetene setter, må stå i saklig sammenheng med tilskuddsordningenes formål og tilfredsstille grunnleggende krav til likhet og forholdsmessighet. Selv om tildelingen av tilskudd er gjort avhengig av et konkret skjønn, må det også kreves at forvaltningen praktiserer regelverket i tråd med en forsvarlig tolkning av bestemmelsene.

Det fremgår av regelverket og av departementets redegjørelse at tilskudd til skredsikring ikke beror på en lovfestet rettighet, men er et sentralt tiltak for å stimulere sikringsarbeider rundt om i landet.

Hvorvidt en tiltakshaver skal få innvilget en søknad om tilskudd til skredsikring når vilkårene er oppfylt, beror på en faglig og skjønnsmessig vurdering. I vurderingen skal tiltakets nytteverdi sammenlignes med andre tiltak, og sammenholdes med tiltakets kostnad. Slike vurderinger har ombudsmannen begrenset mulighet til å prøve. Ombudsmannen kan heller ikke gå inn på om tiltakshaverne ville fått sin søknad innvilget dersom de hadde søkt om tilskudd før sikringsarbeidet ble påbegynt.

Tiltakshaverne har anført at de er forskjellsbehandlet i forhold til enkelte andre tiltakshavere som har fått innvilget sine søknader om tilskudd til skredsikring etter at sikringstiltakene var påbegynt. Det er en forutsetning for å nå frem med en påstand om usaklig forskjellsbehandling at det gjelder parallelle saksforhold, at sakene er identifisert og de faktiske omstendighetene brakt på det rene. Det vil normalt være opp til den som påberoper seg usaklig forskjellsbehandling, å fremskaffe den nødvendige dokumentasjonen for anførselen.

Departementet har opplyst at de sakene der det er gitt tilskudd i ettertid, gjelder hastetiltak der søkeren har vært i dialog med NVE på forhånd, og at sakene derfor ikke kan sammenliknes med nærværende sak. Tiltakshaverne fremholdt i brevet hit 11. april 2017 at departementets anførsel ikke samsvarte med den informasjonen de tidligere hadde fått fra NVE, og de ba departementet om å dokumentere sakene. Ut fra de nærmere omstendigheter har ombudsmannen ikke funnet grunnlag for å undersøke saken nærmere på dette punkt. Saksbehandlingen hos ombudsmannen er skriftlig, og lite egnet til å avklare uenighet om slike faktiske forhold som det her er tale om. Spørsmålet er heller ikke avgjørende for den konklusjonen ombudsmannen har kommet til, jamfør fremstillingen nedenfor.

Ombudsmannens undersøkelse av saken er etter dette avgrenset til å gjelde spørsmålet om departementet anvendte regelverket riktig da tiltakshavernes søknad om tilskudd til skredsikring ble avslått.

Uttalelsen bygger på regelverket slik det lød da saken ble behandlet i forvaltningen. Ombudsmannen har merket seg at departementet, med virkning fra 15. januar 2017, har tatt inn en bestemmelse i regelverket punkt 4.3 om at søknader må være sendt til NVE før sikringstiltaket påbegynnes.

2. Forståelsen av regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd

2.1 Innledning – problemstilling

Det fremgår av Olje- og energidepartementets vedtak at tiltakshavernes søknad ble avslått under henvisning til at det ikke gis støtte til sikringsarbeid som allerede er utført, og at gjennomføringen av tiltaket ga en klar indikasjon på at tiltakshaverne ville ha utført sikringstiltaket uavhengig av om søknaden om tilskudd ble innvilget eller ikke. Ifølge departementet fremgikk vilkåret om forhåndssøknad av regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd. Vilkåret fremgikk dessuten av en intern retningslinje som NVE hadde utarbeidet for sin egen saksbehandling.

Spørsmålet er om regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd ga tilstrekkelig grunnlag for rutinemessig å avslå søknader som ble innsendt etter at sikringstiltaket var gjennomført, slik departementet synes å ha lagt til grunn.

2.2 Dokumentasjonskravet – kravet om vurdering

Punkt 4.4 første til fjerde ledd hadde følgende ordlyd:

«Tildelingskriterier – vurdering av søknadene

NVE vil vurdere om tiltakene tilfredsstiller kriteriene i pkt. 4.1-4.3.

Tilskudd til sikringstiltak skal prioriteres etter risiko og nytte i forhold til kostnadene (nytte/kost), med vekt på å redusere særlig stor fare for menneskeliv.

Ved vurdering av søknader skal det i tillegg legges vekt på om søker har gjort det som må anses som rimelig for å forebygge fare for skader. Dersom dette ikke er gjort kan søknader avslås eller tilskuddsandelen reduseres. Det samme gjelder dersom flom- eller skredfaren delvis er en følge av terrenginngrep eller andre tiltak som søker eller annen part har ansvaret for.

Ved søknad om tilskudd til gjennomføring av sikringstiltak skal søker legge fram dokumentasjon fra fagkyndig som sannsynliggjør at aktuell bebyggelse er utsatt for betydelig fare fra flom eller skred og tiltakets effekt i form av redusert fare, og gi en oversikt over hvilke materielle verdier og antall mennesker som vil få økt sikkerhet, og at prosjektet ikke vil kunne realiseres uten tilskudd fra NVE, herunder søkers beste vurdering av øvrige finansieringskilder.»

Som departementet har vist til, skal NVE foreta en skjønnsmessig og faglig nytte/kost-vurdering for å avgjøre hvilke søknader om tilskudd til sikringstiltak som skal innvilges, jf. andre ledd. Forutsetningen etter første ledd er at de alminnelige vilkårene i punktene 4.1-4.3 er oppfylt.

Det fremgår av tredje ledd at dersom forvaltningen kommer til at en søker ikke har gjort det som «må anses som rimelig for å forebygge fare for skader», kan søknaden avslås eller tilskuddsandelen reduseres. Hva følgen skal bli i den enkelte sak, vil bero på et konkret skjønn.

Punkt 4.4 fjerde ledd lister opp hvilken dokumentasjon som skal ligge ved søknaden. Hva som blir følgen av utelatt eller mangelfull dokumentasjon, fremgår ikke direkte av bestemmelsen, men resultatet vil naturlig nok kunne være at søknaden må avslås helt eller delvis.

Slike opplysninger og sakkyndighetserklæringer som skal fremlegges etter punkt 4.4 fjerde ledd, vil normalt være helt sentrale for at myndighetene skal kunne ta stilling til søknaden, og etter ordlyden «skal» dokumentasjonen følge med søknaden. Det vil likevel ikke si at enhver søknad som har mangelfull dokumentasjon, uten videre kan avslås. Punkt 4.4 fjerde ledd er utformet slik at det vil bero på en konkret vurdering hvorvidt den vedlagte dokumentasjonen er tilstrekkelig eller ikke. Er det forhold som kunne vært bedre belyst, må NVE som vedtaksmyndighet vurdere om søknaden likevel kan behandles og innvilges, om den skal avslås, eller om søkeren skal bes om å sende inn supplerende dokumentasjon. Spørsmålet må uansett vurderes – jamfør også overskriften til punkt 4.4 «Tildelingskriterier – vurdering av søknadene».

Også regelverkets avslagsbestemmelse i punkt 9 synes å anvise et skjønn. Bestemmelsens første og andre ledd, første til femte kulepunkt lyder:

«Tilskuddsordningen er ikke rettighetsbasert. Søker har ikke krav på tilskudd selv om alle forutsetninger for å få tilskudd er oppfylt.

Søknad om støtte kan i tillegg avslås i følgende tilfeller:

Søknaden oppfyller ikke tildelingskriterier og/eller målet for ordningen
Søknaden kan ikke prioriteres innenfor tilskuddsordningens økonomiske ramme
Søknaden mangler påkrevde opplysninger
Mottaker har ikke skriftlig innen en gitt frist akseptert eventuelle vilkår som er satt for at tilskudd skal kunne utbetales
Tidligere tildelinger er brukt i strid med forutsetningene, herunder om søker har unnlatt å sende inn rapporter, regnskaper, eventuell revisorbekreftelse mv.»

Det synes naturlig at manglende dokumentasjon etter punkt 4.4 fjerde ledd omfattes av tredje kulepunkt om søknader som mangler «påkrevde opplysninger». Når det heter at slike søknader «kan» avslås, er det nærliggende å forstå dette slik at forvaltningen skal foreta en konkret vurdering. Etter forholdene vil det som nevnt kunne være naturlig at søkerne får anledning til å supplere søknaden, dersom det er mulig.

Kravet om at søkeren må dokumentere at tiltaket ikke ville kunne gjennomføres uten offentlig tilskudd, fremgår uttrykkelig av ordlyden i punkt 4.4 fjerde ledd, og det er i seg selv ikke noe å innvende mot at manglende dokumentasjon på dette punkt brukes i begrunnelsen for avslag. Begrunnelsen må imidlertid komme som et resultat av en vurdering der den foreliggende dokumentasjonen holdes opp mot sakens opplysninger for øvrig. Hvilke nærmere krav som må stilles til dokumentasjonen for at den skal anses som tilstrekkelig, fremgår som nevnt ikke klart av bestemmelsen, og departementet har pekt på at det kan by på problemer å vurdere om tiltaket er avhengig av offentlig tilskudd eller ikke. Ender vurderingen i at søknaden blir avslått, bør myndighetene gi en begrunnelse der hovedpunktene i vurderingen beskrives nærmere. Mangler søknaden helt dokumentasjon, til tross for at søkeren har fått anledning til å supplere søknaden, vil en henvisning til dette naturlig nok kunne være tilstrekkelig.

2.3 Særlig om søknader som sendes inn etter at sikringsarbeidet er begynt

Dersom en søknad først sendes inn etter at sikringsarbeidet er utført, vil det som påpekt av departementet kunne være en indikasjon på at støtte ikke er nødvendig, og resultatet vil kunne bli at søknaden må avslås. Rettslig sett er dette ikke primært et spørsmål om dokumentasjonsplikt, men om de materielle vilkårene for å gi tilskudd er til stede eller ikke. Selv om punkt 4.4 fjerde ledd må forstås slik at bestemmelsen ikke bare inneholder et dokumentasjonskrav, men også setter et materielt krav om at tiltaket må være avhengig av offentlig stilskudd for å bli gjennomført, er det vanskelig å se at bestemmelsen gir grunnlag for et absolutt krav om at søknad må være sendt inn eller avklart med myndighetene før sikringstiltaket blir utført. Et slikt krav fremgår ikke uttrykkelig av ordlyden, og betydningen av at det er søkt i etterkant må da vurderes konkret sammen med saken for øvrig.

Dersom sikringstiltakene allerede er gjennomført, vil det kunne være vanskelig å sannsynliggjøre at tiltaket likevel forutsetter at støtte blir gitt. Dokumentasjonskravet i punkt 4.4 fjerde ledd må imidlertid forstås slik at det knytter seg til finansieringen, og ikke arbeidene som sådan. Formålet med bestemmelsen er, som departementet fremhever, å sikre at tilskudd blir gitt til tiltak som ellers ikke ville blitt gjennomført, og ikke til tiltak som uansett ville blitt utført. Hvorvidt det ene eller andre er tilfellet, vil måtte vurderes konkret, og henger ikke nødvendigvis sammen med søknadstidspunktet.

Også rimelighetshensyn trekker i samme retning. Avslag på søknad om tilskudd til et sikringstiltak som allerede er gjennomført, vil kunne ha store økonomiske konsekvenser for private tiltakshavere. Enkelte tiltakshavere vil nok etter forholdene kunne føle seg tvunget til å starte sikringsarbeidet uten å ha finansieringen i orden, og andre tiltakshaverne kan ha tatt opp lån som de på sikt ikke vil kunne betjene. Tiltakshavernes eventuelle feil ved å søke for sent kan ikke rettes opp i etterkant. Selv om tilskuddsregelverket ikke gir krav på tilskudd når vilkårene er oppfylt, må det kunne forventes at bestemmelser som diskvalifiserer søkere, er klare nok til at brukerne av regelverket kan forstå hvilke vilkår og rettsvirkninger som gjelder. Så lenge kravet om forhåndssøknad ikke gikk klart frem av

regelverket, virker det lite rimelig å bruke dette som et absolutt vilkår for å innvilge søknader.

3. Betydningen av forvaltningspraksis

Det fremgår av fremstillingen ovenfor at de beste grunner taler for å forstå regelverket slik at myndighetene ikke uten videre kan forkaste – enn si avvise – søknader som ikke oppfyller dokumentasjonskravet etter regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd, og heller ikke søknader som blir sendt inn etter at sikringsarbeidet er utført. Også slike søknader må vurderes og behandles så langt det er nødvendig for å fastslå om de likevel kan føre frem.

Ifølge opplysningene i saken har NVE ført en atskillig strengere praksis, og det er også utarbeidet en intern retningslinje der det fremgår at søknad må foreligge på forhånd. Både forvaltningspraksis og slike interne retningslinjer er relevante faktorer ved fastleggingen av hva som er gjeldende rett. Den vekten disse faktorene kan tillegges, svekkes imidlertid ved at instruksen og praktiseringen av regelverket i liten grad synes å være gjort kjent utad for kommunene og allmennheten. Uansett må det legges avgjørende vekt på at myndighetene har gitt et formelt regelverk, og at det da skal følges.

Dette forhindrer ikke at det generelt er en god regel og i samsvar med alminnelig forvaltningspraksis at søknader om tilskudd til sikringstiltak om mulig bør sendes inn og godkjennes før arbeidene begynner. Dersom søknaden kommer i ettertid, må det være opp til søkeren å sannsynliggjøre at han ikke kan lastes. Som departementet har framhevet, har søkerne et selvstendig ansvar for å sette seg inn i regelverket. For å kunne legge avgjørende vekt på slike hensyn alene, må imidlertid regelverket være rimelig klart, og det er det ikke i denne saken.

4. Vurderingen av om søknaden skal avslås

Avslagsbestemmelsen i regelverkets punkt 9 angir ikke hvilke momenter som kan være relevante i vurderingen av om tiltakshavernes søknad skal avslås på grunn av manglende dokumentasjon, og stiller ikke andre krav til skjønnsutøvelsen. Før tilføyelsen i punkt 4.3 i januar 2017 sa regelverket heller ikke noe klart om hvordan søknader innlevert i ettertid skulle behandles.

Det er her tale om ulike skjønnstemaer, og ombudsmannen har ikke grunnlag for å gi en fullstendig oversikt over hva vurderingene bør omfatte. Det skal likevel kort påpekes at et springende punkt i vurderingen av søknader som sendes inn i ettertid, vil være om søkeren likevel makter å oppfylle dokumentasjonskravet etter regelverket punkt 4.4 fjerde ledd. Vilkåret om at tiltaket ikke vil kunne gjennomføres uten offentlig tilskudd, må praktiseres på en måte som ikke fører til urimelige resultater.

I den alminnelige vurderingen av om tiltaket skal støttes eller ikke, må myndighetene i noen grad kunne ta hensyn til at søknad normalt bør foreligge på forhånd. Hvilken vekt det skal tillegges at søknaden først kommer i ettertid, vil blant annet avhenge av om regelverket, og særlig kravet om forhåndsgodkjenning, er blitt kommunisert godt nok overfor tiltakshaverne, om tiltakshaverne har gjort det som kan forventes for å sette seg inn i regelverket, og om de kan lastes for å ha ventet med å søke. Også tiden som sto til rådighet og hvor prekært behovet for sikring var, vil naturlig måtte tillegges vekt. Formålet bak støtteordningen, tiltakshavers økonomiske tåleevne og ønsket om å oppnå et rimelig resultat vil også kunne være sentrale momenter i vurderingen.

5. Departementets avslag

Departementets begrunnelse i avslaget er todelt. Først er et vist til at søkeren «er nødt til å få avklart dekning av kostnader før tiltaket igangsettes». Deretter er det vist til at «man i denne saken har en klar

indikasjon på at tiltaket ville blitt gjennomført uansett». Noen vurdering synes ikke å være foretatt ut over disse konstateringene, bortsett fra en anførsel om at klagerne ikke kan bygge noen rett på de sakene der NVE har tilstått støtte i ettertid. NVE har dessuten i merknadene til forvaltningsklagen vist til at søkerne selv er ansvarlige for å sette seg inn i regelverket til enhver tid. Videre ble det vist til at tiltaket i denne saken ble påbegynt før søkerne i det hele tatt visste om muligheten for tilskudd, og at det ga en særlig grunn til å anta at tiltaket ville blitt gjennomført uansett. En konkret vurdering fremgår heller ikke av departementets svarbrev 17. mars 2017.

Bortsett fra den sistnevnte anførselen fra NVE, inneholder avslaget ikke noe som viser at de konkrete omstendighetene i saken har vært vurdert. Det må etter dette legges til grunn at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av klagernes søknad. Avslaget synes dessuten å bygge på en uriktig rettsoppfatning. Ombudsmannen må derfor be departementet vurdere saken på nytt.

I svarbrev 17. mars 2017 la departementet til grunn at kommunens involvering ikke vil være relevant i vurderingen av tiltakshavernes søknad om tilskudd til skredsikring. Departementet bes om å vurdere dette spørsmålet særskilt når saken vurderes på nytt. I saken her ble risiko- og sårbarhetsanalysen for området utarbeidet på vegne av Bergen kommune, og tiltakshavernes søknad om tilskudd til sikringstiltaket ble i første omgang fremsatt av kommunen. Ombudsmannen antar at kommunens håndtering av saken kan være relevant ved vurderingen av om klagerne kan lastes for å ha ventet med å søke.

Ombudsmannen forstår departementets redegjørelse slik at NVE, uten nærmere undersøkelser eller kontroll, legger til grunn søkernes egne opplysninger om hvilke muligheter de har for å finansiere tiltaket uten statlig tilskudd. Dette gir grunn til å minne om at forvaltningen etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper vil kunne ha en selvstendig undersøkelsesplikt, jamfør forvaltningsloven § 17. Det kan føre til urimelige resultater og svekke tilliten til forvaltningen dersom søkere som aktivt prøver å bidra med egen finansiering, blir skadelidende i forhold til søkere som uten videre oppgir at tiltaket ikke kan realiseres uten tilskudd fra NVE. Departementet bes om å vurdere problemstillingen og om nødvendig gi nærmere retningslinjer for saksbehandlingen.

6. Konklusjon

Regelverkets punkt 4.4 fjerde ledd gir ikke grunnlag for rutinemessig å avslå søknader som kommer inn etter at sikringstiltaket er påbegynt. Hvorvidt slike søknader skal avslås, må vurderes konkret.

Ombudsmannen mener at departementet har avslått søknaden om tilskudd til skredsikring uten å ha foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering.

Olje- og energidepartementet bes om å behandle saken på nytt i lys av denne uttalelsen. Ombudsmannen har ikke noen mening om hva resultatet av den nye vurderingen bør bli.

Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om den fornyede behandlingen.