A AS (A) ble fra 3. termin 2002 frivillig registrert i avgiftsmanntallet etter forskrift nr. 117. Virksomheten fikk innvilget tilbakegående avgiftsoppgjør for merverdiavgift forbundet med rehabilitering og utvidelse av et verneverdig bygg tilbake til 1. juli 2001, som var det tidspunkt forskrift nr. 117 trådte i kraft.
Deretter, og under henvisning til forskrift nr. 80, søkte A i februar 2005 også om tilbakegående avgiftsoppgjør for rehabiliteringskostnader på det samme prosjektet før 1. juli 2001. Samtidig ble det også søkt om fritak etter merverdiavgiftsloven § 70 for vilkåret i forskrift nr. 80 § 1 om at bygget skulle vært «oppført» (nybygg). Den 6. mai 2005 oversendte Oslo fylkesskattekontor sin innstilling i saken til Skattedirektoratet. Fylkesskattekontoret la til grunn at det var grunnlag for å innvilge søknaden fullt ut. Fylkesskattekontoret hadde særlig lagt vekt på at det aktuelle bygget sto på Byantikvarens gule liste, og at det var arkitektoniske og kulturelle hensyn som hadde ført til at bygget ikke var blitt revet og bygget opp på nytt.
I brev 3. august 2005 fra Oslo fylkesskattekontor ble så As advokat bedt om ytterligere dokumentasjon for at minst 25 % av bygget var utleid til registrert virksomhet. Denne henvendelsen ble besvart 28. november 2005.
I mellomtiden – 26. september 2005 – sendte Skattedirektoratet, på oppdrag av Finansdepartementet, et fellesskriv til fylkesskattekontorene vedrørende «Fradragsrett for inngående merverdiavgift – etter Hunsbedt- og Porthuset-dommene». Punkt 5 i dette fellesskrivet omhandlet «Krav om fradrag tilbake i tid – spørsmål om foreldelse mv og rentegodtgjørelse». I punkt 5 nest siste avsnitt het det:
«Spørsmål knyttet til registrering tilbake i tid etter refusjonsordningen i den tidligere forskrift nr 80 (vedrørende bygg som var under oppføring per 1. juli 2001 eller som er fullført før denne dato), er til nærmere vurdering. Inntil denne vurdering foreligger, må fylkesskattekontorene avvente behandlingen av søknader om dette.»
I e-brev fra Skattedirektoratet 20. desember 2005 ble As advokat stilt ytterligere spørsmål om arealfordelingen i bygget. Disse ble besvart i e-brev 3. februar 2006.
I brev til Skattedirektoratet 18. mai 2006 besluttet så Finansdepartementet å stramme inn den inntil da gjeldende praksis som i realiteten hadde gått ut på at søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør var blitt innrømmet uten tidsbegrensning tilbake i tid. Innstrammingen innebar at tilbakegående avgiftsoppgjør ikke skal kunne innrømmes lenger tilbake i tid enn tre år regnet fra søknadstidspunktet.
30. november 2006 ble As søknad 17. februar 2005 avslått av Skattedirektoratet under henvisning til Finansdepartementets instruks om praksisendring i brevet 18. mai 2006. A påklaget avslaget. Klagen var begrunnet med at saken, på grunn av saksbehandlerskifte i Skattedirektoratet, var blitt liggende der ubehandlet fra 3. februar 2006 til september 2006, fordi den nye saksbehandleren på grunn av utilstrekkelig registrering i datasystemet ikke tidligere var blitt klar over at han hadde overtatt saken. Etter As oppfatning førte denne feilen til at vedtaket om å avvise kravet om tilbakegående avgiftsoppgjør, fordi saken ikke var avgjort før 18. mai 2006, ble vilkårlig og urimelig.
Finansdepartementet tok ikke As klage til følge, og begrunnet det i hovedsak slik:
«Det er departementets oppfatning at verken endringen eller innholdet i den nye praksisen er rettsstridig. A vil derfor etter departementets oppfatning kun ha rett til tilbakegående avgiftsoppgjør tre år tilbake i tid fra søknadstidspunktet. Etter departementet syn kan A ikke anses å ha fått noen annerledes behandling enn andre sammenlignbare saker. Det vises i denne forbindelse til at saksbehandlingstiden i dette tilfellet også må anses å skylde forhold på As side. Etter at saken var oversendt til Skattedirektoratet ble det fra direktoratets side høsten 2005 stilt flere spørsmål. De siste ble besvart ved e-post i februar 2006. Departementet kan for øvrig ikke se at det er særlige omstendigheter i den konkrete saken som i tilstrekkelig grad tilsier at det gjøres et unntak i forhold til gjeldende praksis for tilbakegående avgiftsoppgjør.»
På vegne av A brakte så Advokatfirmaet B v/advokat C saken inn for ombudsmannen. Klagen hit var i hovedsak begrunnet med at det var uforholdsmessig lang saksbehandlingstid i Skattedirektoratet som gjorde at As søknad ble avgjort etter den nye og strengere praksis for å innrømme tilbakegående avgiftsoppgjør. Det var derfor i strid med det ulovfestede forbud mot myndighetsmisbruk, spesielt forbudet mot vilkårlighet og usaklig forskjellsbehandling, at avgiftsmyndighetenes nye praksis, innført med øyeblikkelig virkning ved Finansdepartementets brev til Skattedirektoratet 18. mai 2006, også ble gjort gjeldende for As søknad.
Klagen fra A ble tatt opp med Finansdepartementet. I brevet herfra ble det lagt til grunn at Oslo fylkesskattekontors forberedende behandling av søknaden fra A syntes avsluttet i god tid før Skattedirektoratets fellesskriv 26. september 2005 ble sendt til fylkesskattekontorene. Videre ble det lagt til grunn at det ikke virket som om det hadde vært avgiftsmyndighetenes intensjon høsten 2005 å stille As søknad i bero per 26. september 2005 i påvente av Finansdepartementets vurdering av rammene for tilbakegående avgiftsoppgjør for de frivillig registrerte. Dette fordi saksdokumentene viste at A var tilskrevet med spørsmål om det aktuelle bygget oppfylte utleievilkårene for frivillig registrering etter forskrift nr. 80 først i brev 3. august 2005 fra Oslo fylkesskattekontor og deretter i e-post 19. desember 2005 fra Skattedirektoratet.
Finansdepartementet ble derfor bedt om å gi sitt syn på hvorvidt det i henhold til god forvaltningsskikk kunne forsvares å tillegge datoen for fellesskrivet 26. september 2005 avgjørende betydning i forhold til behandlingen av As søknad, når dette først skjedde lenge i ettertid (i Skattedirektoratets brev 5. juni 2007 da klagesaken ble oversendt Finansdepartementet).
I brevet herfra ble det videre lagt til grunn at det ikke syntes bestridt av avgiftsmyndighetene at Skattedirektoratets behandling av As søknad stoppet helt opp i tiden fra begynnelsen av februar 2006 til september 2006 på grunn av forhold som A ikke kunne lastes for. Det syntes derfor nærliggende at det var avgiftsmyndighetenes ansvar at søknadsbehandlingen ikke var avsluttet da praksisendringen ble gjort gjeldende ved Finansdepartementets brev 18. mai 2006.
I Finansdepartementets svarbrev het det blant annet:
«I Skattedirektoratets fellesskriv 26. september 2005 bes fylkesskattekontorene om ‘avvente’ behandlingen av søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør mv. Slik departementet ser det, kan dette ikke leses som en instruks om å stanse vurderingen av alle saker om tilbakegående avgiftsoppgjør, men kun om ikke å fatte vedtak i denne type saker. Departementet kan ikke se at det var kritikkverdig av Skattedirektoratet å behandle søknaden fra A selv om Finansdepartementet hadde spørsmålet om tilbakegående avgiftsoppgjør mv. på generelt grunnlag til vurdering. Snarere tvert imot, jo større undersøkelser som ble gjort i forkant, jo raskere kunne direktoratets avgjørelse komme i etterkant av departementets vurdering. Det vises her også til Skattedirektoratets nærmere begrunnelse i vedlagte brev for hva slags behandling som ble foretatt.
….
Departementet viser til at omleggingen av praksis med frafallelse av foreldelsesinnsigelse og tilbakegående avgiftsoppgjør mv. ble gjort gjeldende med virkning også for krav som lå til behandling hos avgiftsmyndighetene og som ikke var avgjort på det tidspunkt praksis ble endret.
I dette tilfellet ble søknad framsatt 17. februar 2005. Saken var imidlertid ikke tilstrekkelig opplyst før tidligst 3. februar 2006 da klager kom med flere opplysninger i saken. Praksis for frafallelse av foreldelsesinnsigelse var da allerede lagt om og praksis med tilbakegående avgiftsoppgjør ble endret kun tre måneder senere. Departementet minner for øvrig om at avgiftsmyndighetene ikke har tatt endelig standpunkt til om vilkårene i forskrift nr. 80 er oppfylt og at det dersom en slik vurdering skal foretas, kan være behov for ytterligere opplysninger.
Departementet er i likhet med Skattedirektoratet, ikke kjent med at det er innvilget tilbakegående avgiftsoppgjør ut over tre år etter 26. september 2005. Som påpekt av Skattedirektoratet kan denne saken ikke sammenlignes med eventuelle andre tilfeller der det ikke har vært nødvendig å søke om dispensasjon fra kravene i forskriften. På denne bakgrunn kan departementet ikke se at A har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling.»
I Skattedirektoratets brev som var vedlagt Finansdepartementets svarbrev hit het det blant annet:
«Det er helt på det rene at As søknad ikke kunne vært innvilget etter 26. september 2005, men det ble altså først klart 18. mai 2006. Vi kan derfor ikke se at saksbehandlingen fra avgiftsmyndighetene burde vært annerledes på noe punkt i denne saken.
…
Som vi har redegjort for tidligere, har saksbehandlingen etter 26. september 2005 ikke hatt noen selvstendig betydning i forhold til spørsmålet om innvilgelse av tilbakegående avgiftsoppgjør, idet det uansett ikke kunne vært innrømmet etter 26. september 2005.
Skattedirektoratet er ikke kjent med at vi i andre tilfeller har truffet vedtak i tiden etter 26. september 2005 om å innrømme tilbakegående avgiftsoppgjør på tvers av treårsregelen av 18. mai 2006.
Hvorvidt andre samtidige søknader hvor faktum i forhold til arealkravet på 25 % har vært på det rene og det ikke har vært nødvendig å søke Skattedirektoratet om dispensasjon etter mval § 70 fra oppføringskravet i § 1 pga vernehensyn, har vært avgjort før 26. september 2005, kan ikke være relevant i forhold til spørsmål om usaklig og vilkårlig forskjellsbehandling av søkeren i vår sak.»
Advokat C fastholdt at avgiftsmyndighetenes saksbehandling hadde vært sendrektig og at avslaget var vilkårlig og innebar urimelig forskjellsbehandling. Finansdepartementet kommenterte disse anførslene fra advokat C i hovedsak slik:
«Departementet kan ikke se at saksbehandlingstiden var så lang at det foreligger brudd på forvaltningsloven § 11 a første ledd. Skattedirektoratet har opplyst at det i dette tilfellet ikke ble sendt foreløpig melding, jf forvaltningsloven § 11 tredje ledd. Dette er isolert sett et brudd på nevnte bestemmelse og et forhold vi beklager. Vi kan likevel ikke se at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41.
Som departementet ga uttrykk for i brev 16. januar 2009 ser vi at klager kunne hatt interesse av å kjenne til Skattedirektoratets fellesskriv 26. september 2005. As eventuelle kunnskap om fellesskrivet ville imidlertid ikke, slik vi ser det, ha endret vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41.
…
Departementet har ikke foretatt nærmere undersøkelser for å bringe på det rene om avgiftsmyndighetene i enkelte tilfeller kan ha truffet vedtak om å innvilge tilbakegående avgiftsoppgjør i saker som kom inn til direktoratet etter søknaden fra A. Departementet er imidlertid ikke kjent med at det foreligger slike saker, men kan ikke utelukke at slike finnes. At eventuelle andre saker er behandlet raskere enn As, kan etter departementets oppfatning ikke innebære usaklig forskjellsbehandling. Det kan ikke være i strid med god forvaltningsskikk at saksbehandlingstiden varierer noe, for eksempel etter sakens kompleksitet, om det er behov for ytterligere opplysninger mv. – slik som i dette tilfellet.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. I svarbrevene til ombudsmannen synes Finansdepartementet i denne saken å ha lagt vesentlig vekt på retningslinjene i punkt 5 i Skattedirektoratets fellesskriv 26. september 2005 til fylkesskattekontorene vedrørende «Fradragsrett for inngående merverdiavgift – etter Hunsbedt- og Porthuset-dommene». I svarbrevet 16. januar 2009 het det blant annet:
«Innledningsvis vil departementet påpeke at instruksen til fylkesskattekontorene [26. september 2005] om å avvente behandlingen av saker om tilbakegående avgiftsoppgjør ble utformet på bakgrunn av Porthuset-dommen for at avgiftsmyndighetene skulle kunne vurdere de nærmere konsekvenser av dommen. På bakgrunn av dette sakskompleksets prinsipielle betydning for flere sider av merverdiavgiftsregelverket, og fordi det her var ønskelig med en mest mulig lik behandling av disse spørsmål innen avgiftsforvaltningen, mener vi det var riktig å gå ut med dette rundskrivet.
…..
Slik departementet ser det, var det avgjørende at praksis med tilbakegående avgiftsoppgjør ble lagt om 18. mai 2006. Av de grunner som er nevnt ovenfor, ble det imidlertid besluttet å avvente behandlingen av denne type saker allerede 26. september 2005. Etter den nye praksis om tilbakegående avgiftsoppgjør, som domstolene har akseptert at avgiftsmyndighetene hadde adgang til å innføre, gis det ikke fradrag for inngående merverdiavgift mer enn tre år tilbake i tid, regnet fra søknadstidspunktet.
I dette tilfellet ble søknad framsatt 17. februar 2005. Ettersom søknaden ikke var avgjort per 26. september 2005 er utgangspunktet at søkeren rammes av beslutningen om å avvente saksbehandlingen. Spørsmålet er da om det må anses som uforsvarlig lang saksbehandlingstid når det ikke var fattet vedtak innen dette tidspunkt. Etter departementets oppfatning kan saksbehandlingstiden ikke anses som uforsvarlig lang. Det vises til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst og at det var behov for ytterligere opplysninger i saken, jf. brev 3. august 2005 fra Oslo fylkesskattekontor. Det vises videre til at det også etter 26. september 2005 var behov for nærmere informasjon, jf. Skattedirektoratets e-post 19. desember 2005. Denne ble besvart 3. februar 2006, dvs. kun tre måneder før praksis ble lagt om.»
Punkt 5 i fellesskrivet 26. september 2005 med overskriften «Krav om fradrag tilbake i tid – spørsmål om foreldelse mv og rentegodtgjørelse» omhandlet som kjent ikke bare «[s]pørsmål knyttet til registrering tilbake i tid etter refusjonsordningen i den tidligere forskrift nr 80 …». De to første avsnittene i punkt 5 lød slik:
«Hunsbedt- og Porthuset-dommen har gitt og vil gi opphav til en rekke krav om fradrag for inngående avgift, ikke bare for aktuelle anskaffelser, men også for anskaffelser som er foretatt tilbake i tid.
I relasjon til det siste vil det for det første måtte vurderes om kravet er foreldet. … Spørsmål knyttet til foreldelse, bl. a. om … foreldelsesinnsigelse skal frafalles, er nå til nærmere vurdering i Finansdepartementet. Inntil denne vurdering foreligger må fylkesskattekontorene avvente behandlingen av krav som ligger mer enn tre år tilbake i tid.»
Avgiftsmyndighetenes frafallelsespraksis i forhold til foreldelsesinnsigelser ble så vesentlig innstrammet i Finansdepartementets brev 7. desember 2005 til Skattedirektoratet.
2. Som Finansdepartementet vil være kjent med, fikk ombudsmannen i løpet av 2006 flere klager på avslag fra departementet på anmodninger om frafall av foreldelsesinnsigelser som alt lå til behandling hos avgiftsmyndighetene 7. desember 2005. Tre av disse sakene, jf. Finansdepartementets saksnumre 04/4017 SL, 06/531 SL og 06/4377 SL ble forelagt for departementet herfra. I alle disse sakene fant departementet så grunn til å frafalle foreldelsesinnsigelsen i tråd med de retningslinjer som var gjeldende før 7. desember 2005. Ved samtlige avgjørelser så Finansdepartementet hen til avgiftsmyndighetenes tidsbruk i den konkrete saken.
I Finansdepartementets brev 29. juni 2007 som innrømmet frafall av foreldelsesinnsigelsen i sak 06/ 4377 SL het det således:
«Når det gjelder søknaden av 21. juni 2005 [avslått 7 måneder senere, 16. januar 2006] mener departementet at saksbehandlingstiden som utgangspunkt ikke kan anses å være urimelig lang. Sett i forhold til at slike saker i denne perioden hadde høy prioritet nettopp for å forhindre at praksisendringen fikk urimelige konsekvenser i forhold til saker som var under behandling på dette tidspunktet, kan det imidlertid hevdes at det bør stilles strengere krav enn normalt til saksbehandlingstiden.»
I brevet 4. februar 2008 der departementet frafalt foreldelsesinnsigelsen i sak 06/531 SL vurderte departementet avgiftsmyndighetenes tidsbruk slik:
«Departementet anser en saksbehandlingstid på ti måneder [10. februar 2005 – 16. desember 2005] for å være innenfor det normale og akseptable. Det vises her til at to forvaltningsnivåer har vært involvert (fylkesskattekontoret og Skattedirektoratet), noe som nødvendigvis vil medføre at saksbehandlingen tar noe tid. Departementet viser også til at tidsbruken skyldes forhold både på avgiftsmyndighetenes side (Skattedirektoratet brukte 6 uker på å be om ytterligere dokumentasjon) og … sin side (… brukte 4 1/2 mnd på å svare). Departementet kan ikke se at denne tidsbruken kan kritiseres eller at det er grunnlag for å hevde at avgiftsmyndighetene har nedprioritert saken.»
Etter en helhetsvurdering, hvor Finansdepartementet, i følge det som fremgår av brevet 4. februar 2008, la avgjørende vekt på ombudsmannens uttalelse 15. november 2007, kom departementet likevel til at foreldelsesfristen kunne frafalles i tråd med retningslinjene som gjaldt før 7. desember 2005. Jeg vil derfor understreke at min uttalelse i sak 2006/1028, departementets saksnummer 06/531 SL, vanskelig kan etterlate noen tvil om at jeg i den saken fant spørsmålet om saken hadde vært tilstrekkelig prioritert av helt avgjørende betydning for min anmodning til departementet om å behandle saken på nytt.
Jeg forstår Finansdepartementets redegjørelse og argumentasjon i brevet hit 16. januar 2009 slik at en vesentlig intensjon med retningslinjene i punkt 5 i fellesskrivet 26. september 2005 var å sikre at søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør og søknader om frafall av foreldelsesinnsigelser ble behandlet ut fra de samme premisser og hensyn både hva gjaldt materielle regler og saksbehandlingen. Ut fra de prinsipper som ligger til grunn for kravene som stilles til god forvaltningsskikk, fremstår en slik intensjon som den eneste forsvarlige løsning.
I forbindelse med undersøkelsene herfra har Finansdepartementet i svarbrevene i en viss utstrekning referert og henvist til avgiftsmyndighetenes behandling av andre søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør i det aktuelle tidsrommet. Det er også opplyst at Finansdepartementet ikke kjenner til andre saker som fullt ut er sammenlignbare med foreliggende sak. Departementets henvisninger og referanser på dette punkt synes så vidt lite konkrete at jeg vanskelig kan tillegge dem vekt av betydning for min vurdering av saken til A.
På denne bakgrunn er det mest nærliggende å vurdere avgiftsmyndighetenes behandling av As sak opp mot de normer som jeg kjenner til at Finansdepartementet i praksis la til grunn for behandlingen av noenlunde samtidige søknader til avgiftsmyndighetene om frafallelse av foreldelsesinnsigelsen, jf. ovenfor. Etter en slik vurdering, kan det spørres om intensjonen om likebehandling i det aktuelle tidsrommet, av disse to forskjellige søknadstypene på saksfelt som innbyrdes har sterke likhetstrekk, har vært konsekvent fulgt opp i praksis.
3. Ikke i noen av de sammenlignbare sakene jeg har kjennskap til har avgiftsmyndighetene påberopt datoen for fellesskrivet 26. september 2005 i stedet for avgjørelsesdatoen for søknaden som avgjørende skjæringstidspunkt for vurderingen av saksbehandlingstiden i forvaltningen. Ut fra de likhetsbetraktninger som Finansdepartementet selv synes å legge til grunn, kan det settes et spørsmålstegn ved riktigheten av å legge 26. september 2005 til grunn som skjæringstidspunkt for medgått saksbehandlingstid ved behandlingen av søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør i samme tidsintervall.
Når det spesielt gjelder saken til A, må det etter min vurdering også tillegges betydelig vekt at avgiftsmyndighetene ikke gjorde A kjent med datoen 26. september 2005 som angivelig skjæringstidspunkt for så vel avgjørelse av kravet etter de tidligere retningslinjene som for vurdering av forvaltningens tidsbruk i saken, før hans advokat fikk tilsendt kopi av Skattedirektoratets oversendelsesbrev 7. juni 2007 til Finansdepartementet i klagesaken. Finansdepartementets egne vurderinger i klagevedtaket 9. april 2008 kan vanskelig oppfattes slik at departementet da la avgjørende vekt på 26. september 2005 som skjæringstidspunkt.
Av Finansdepartementets brev 29. juni 2007 til den avgiftspliktiges advokat i sak 06/4377 SL, jf ovenfor, går det frem at det, når det gjaldt behandlingen av søknader om frafall av foreldelsesinnsigelsen høsten 2005, ikke bare ble sett bort fra avventings-retningslinjene i punkt 5 i fellesskrivet 26. september 2005. Sensommeren og høsten 2005 [frem til 7. desember 2005] hadde slike saker også «høy prioritet nettopp for å forhindre at praksisendringen fikk urimelige konsekvenser i forhold til saker som var under behandling på dette tidspunktet». (Min utheving.) Derfor, erkjente departementet i samme brev at det kunne «hevdes at det bør stilles strengere krav enn normalt til saksbehandlingstiden.» (Min utheving.)
As søknad om tilbakegående avgiftsoppgjør og dispensasjon i henhold til merverdiavgiftsloven § 70 fra «nybygg-vilkåret» i forskrift nr 80, ble sendt Oslo Fylkesskattekontor 17. februar 2005. Den ble ferdigbehandlet og avslått av Skattedirektoratet ett år og ni måneder senere, i vedtak 30. november 2006. I brev hit 6. mai 2009 kommenterte Finansdepartementet saksbehandlingstiden i de innledende fasene av saksbehandlingen slik:
«Skattedirektoratet opplyser at tiden fra søknaden 17. februar 2005 og fram til man begynte å behandle saken, ikke var lang i forhold til den alminnelige saksbehandlingstiden i direktoratet. Direktoratet uttaler videre at saken ikke ble lagt til side uten oppfølging.
Departementet mener at den tid som gikk fra søknaden ble mottatt hos Oslo fylkesskattekontor til direktoratet begynte å behandle den, er innenfor det akseptable og forsvarlige. Departementet kan ikke se at saksbehandlingstiden var så lang at det foreligger brudd på forvaltningsloven § 11 a første ledd.»
Det synes nærliggende at det særlig var Porthuset-dommen 30. juni 2005 som var utslagsgivende for at Finansdepartementet startet arbeidet med å vurdere innstramming av avgiftsmyndighetenes dagjeldende praksis for å frafalle foreldelsesinnsigelse og å innvilge tilbakegående avgiftsoppgjør. Jeg legger derfor til grunn at det var først etter 30. juni 2005 at Finansdepartementet fant grunn til å gi tidligere innkomne, men ikke ferdigbehandlede søknader om frafall av foreldelsesinnsigelser, høy prioritet. Det er nærliggende å anta at det samme gjaldt for søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør. Imidlertid antar jeg, dog under noe tvil, at det var innenfor rammene for forsvarlig tidsbruk at det gikk to og en halv måned – 17. februar til 6. mai 2005 – fra fylkesskattekontoret mottok As søknad, til søknaden og fylkesskattekontorets innstilling i dispensasjonssaken ble oversendt Skattedirektoratet. At jeg er i noe tvil på dette punkt skyldes både at det ikke ble sendt foreløpig svar i saken, og at dispensasjonsspørsmålet ikke syntes å ha vært særlig komplisert.
Jeg stiller meg mer kritisk til at avgiftsmyndighetene så brukte tre måneder – 6. mai til 3. august 2005 – på neste ledd i saksbehandlingen. Flere konkrete forhold ved saken tilsier at rammene for forsvarlig saksbehandlingstid da ble overskredet. Igjen har jeg sett hen til at det ikke var sendt foreløpig svar i saken. Betydelig mer vekt har jeg lagt på at det er vanskelig å akseptere at søknader om tilbakegående avgiftsoppgjør, innkommet vinteren/våren 2005, men ikke ferdigbehandlet i løpet av sommeren 2005, skulle prioriteres lavere enn samtidig innkomne søknader om frafall av foreldelsesinnsigelsen. Følgelig er det ikke tilfredsstillende når Skattedirektoratet i brev 27. mars 2009 til Finansdepartementet, og med departementets tilslutning i brevet hit 6. mai 2009, nøyde seg med å vurdere saksbehandlingstiden i As sak i forhold til «den alminnelige saksbehandlingstiden i direktoratet», og at saksbehandlingstiden da ikke fremsto som lang.
Ut fra de underliggende årsakene til tidsbruken i perioden 6. mai 2005 til 3. februar 2006 kan jeg til en viss grad være enig i departementets uttalte oppfatning i klagevedtaket 9. april 2008 om at saksbehandlingstiden også måtte anses å skyldes forhold på As side. På den annen side er det vanskelig å akseptere Skattedirektorats oppfatning i brevet 18. desember 2008, og som Finansdepartementet har sluttet seg til i brevet hit 16. januar 2009, om at saksbehandlingstiden etter 26. september 2005 «ikke har hatt noen selvstendig betydning i forhold til spørsmålet om innvilgelse av tilbakegående avgiftsoppgjør …».
Jeg finner også grunn til å påpeke at det ikke synes bestridt at fra 3. februar 2006 til ut i september 2006 stoppet saksbehandlingen i Skattedirektoratet opp av grunner som Skattedirektoratet alene må bære ansvaret for.
4. Sammenfatningsvis har jeg derfor kommet til at det foreligger en begrunnet tvil om riktigheten av å la være å ta hensyn til tidsbruken i dette tilfellet. Jeg ber på denne bakgrunn om at Finansdepartementet behandler søknaden fra A på nytt i lys av mine synspunkter og merknader ovenfor.»
På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse revurderte Finansdepartementet sitt tidligere avslag, og innvilget det tilbakegående avgiftsoppgjøret som A hadde søkt om. Det ble tatt forbehold om at kravet kunne dokumenteres på betryggende måte.
Etter dette ble saken avsluttet her.