Sakens bakgrunn
A (heretter klageren) klagde 28. april 2024 til Statsforvalteren i Agder på behandling med ernæring via sonde mot sin egen vilje. Klageren var samtidig med behandlingen innlagt på et sykehus. Før hun klagde på ernæringen til Statsforvalteren, hadde hun benyttet seg av muligheten til å klage til kontrollkommisjonen fordi hun ikke ønsket å være innlagt på sykehuset hun var på, og over tvang i form av fastholding. I møte 22. februar 2024 kom kontrollkommisjonen til at det var best for klageren fortsatt å være innlagt på sykehuset. Kommisjonen kom også til at klageren hadde vært utsatt for ulovlig tvang i form av fastholding på sykehuset.
Da hun klagde på sondeernæringen, var hun rett under 16 år og hadde blitt behandlet mot sin egen vilje i lang tid. Behandlingen bygde på samtykke fra foreldre. Statsforvalteren avsluttet saken i brev 18. september 2024, og skrev blant annet at barn og unge under 16 år ikke har klagerett på behandling i psykisk helsevern mot sin vilje.
Sivilombudet mottok en klage fra klagerens advokat 8. oktober 2024. I klagen ble det blant annet anført at barn og unges manglende klagemuligheter på behandling i psykisk helsevern er i strid med menneskerettighetene.
Da Sivilombudet mottok klagen, hadde klageren fylt 16 år, og hun ble ikke lenger behandlet mot sin vilje.
Våre undersøkelser
Vi fant grunn til å undersøke saken nærmere med Statsforvalteren i Agder. I brev 4. desember 2024 ble Statsforvalteren bedt om å besvare spørsmål om deres behandling av klagen.
Vi stilte spørsmål om klagerens manglende klagerett på ernæring via sonde var i tråd med hennes menneskerettigheter, jf. Grunnloven § 104, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3 og 12. Videre spurte vi om Statsforvalteren vurderte om de skulle opprette tilsynssak som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Herunder spurte vi om Statsforvalteren anså klagen som en anmodning om tilsyn, eller om de vurderte å veilede klageren om at hun kunne anmode om tilsyn. Vi spurte også om Statsforvalteren mente at saksbehandlingstiden i saken var i henhold til kravene i forvaltningsloven § 11 a.
Statsforvalterens svar på ombudets spørsmål vil bli gjengitt under Sivilombudets syn på saken.
Klageren kom med merknader til Statsforvalterens svar på undersøkelsen via sin advokat.
Saken er behandlet av setteombudet. Grunnen til dette er at saken omfatter Statsforvalteren i Agder som innklaget organ. Sivilombud Hanne Harlem er en nær venn av Gina Lund, som fra 1. januar 2022 er statsforvalter i Agder. Med virkning fra samme dato anser Harlem seg inhabil i saker som omfatter dette statsforvalterembetet. Stortinget har for perioden fram til 1. februar 2026 oppnevnt undertegnete, Inge Lorange Backer, som fast setteombud i klagesaker.
Sivilombudets syn på saken
1. Rettslige utgangspunkter – nasjonale regler om barn og unges klagerett i psykisk helsevern
Etter helselovgivningen er utgangspunktet at behandlingstiltak i psykisk helsevern bare kan settes i verk med samtykke fra pasienten, jf. psykisk helsevernloven § 2-1. I mangel av samtykke kan den faglig ansvarlige treffe vedtak om tvungent psykisk helsevern og behandlingstiltak når vilkårene for dette etter psykisk helsevernloven er oppfylt, jf. særlig lovens §§ 3-3 a og 4-4 a. Pasienten kan påklage tvangsvedtak til enten kontrollkommisjonen (§§ 4-5 til 4-8) eller Statsforvalteren (§ 4-4 a).
Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 har pasienter over 16 år normalt rett til å samtykke til helsehjelp, uten at foreldre eller andre med foreldreansvar samtykker. Av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 første ledd følger det at foreldre har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. For disse pasientene blir spørsmålet om de selv kan klage, eller om klageretten må utøves av foreldrene i kraft av foreldreansvaret. De enkelte bestemmelsene om klagerett over tvangsvedtak gir ikke direkte svar på dette. Pasient- og brukerrettighetsloven § 6-5 første punktum bestemmer imidlertid at barn over 12 år kan opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende hvis barnet forstår hva saken gjelder. Barnet har da klagerett selv om det ikke har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-3, og i disse tilfellene har også samtykkekompetente foreldre klagerett.
Hvis det foreligger samtykke fra samtykkekompetente foreldre, treffes det ikke noe tvangsvedtak av den faglig ansvarlige når pasienter under 16 år behandles i psykisk helsevern mot sin vilje. Barnet kan like fullt være uenig i foreldrenes samtykke, også etter at det er blitt informert og har fått medvirke i spørsmålet om å gjennomføre behandlingstiltaket i samsvar med reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, 3-4 og 4-5 femte ledd. En eventuell klage fra barnet vil her i realiteten bety en klage over foreldrenes samtykke, men vil nok utløse en vurdering av behandlingstiltaket som gjør at det etterpå – om klagen fører frem – ikke blir aktuelt med tvangsvedtak som følge av manglende samtykke.
Dette svarer til det som er ordningen etter psykisk helsevernloven § 2-1 annet ledd når foreldrene har samtykket i innlegging i institusjon: Hvis barn over 12 år ikke er enig i et behandlingstiltak, skal spørsmålet om etablering av psykisk helsevern uten videre bringes inn for kontrollkommisjonen. Denne bestemmelsen synes derimot ikke å gi grunnlag for prøving av det enkelte behandlingstiltaket som barnet er uenig i, samtidig som oppholdet i institusjon består.
Behandlingen som pasienter under 16 år mottar, må uansett alltid være forsvarlig, jf. psykisk helsevernloven § 1-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2. Dessuten må sykehuset sørge for at barnet får nødvendig helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b, og respektere barnets rett til vern om sin personlige integritet, jf. psykisk helsevernloven § 4-2.
2. Statsforvalterens behandling av klagen
2.1 Forutgående behandling hos Kontrollkommisjonen
Før det ble sendt en klage til Statsforvalteren på behandling med ernæring uten eget samtykke, sendte klagerens advokat en klage til kontrollkommisjonen. Slik saken er opplyst her, gjaldt klagen at hun ikke ønsket å være innlagt på behandlingsstedet hun var på, men at hun ønsket å få behandling et annet sted der hun hadde bedre relasjon til de ansatte. Klagen gjaldt også at hun hadde blitt utsatt for tvang i form av fastholding, jf. psykisk helsevernloven § 4-8.
Kontrollkommisjonen konkluderte med at det var til klagerens beste å fortsatt være innlagt på sykehuset hun var på. Kontrollkommisjonen konkluderte også med at klageren hadde blitt utsatt for ulovlig tvang da hun ble holdt fast av en ansatt på sykehuset ved oppfølgingen etter behandling med ernæring via sonde. Kontrollkommisjonen mente at situasjonen som foranlediget tvangen, «ikke var en slik nødrettslignende situasjon hvor bruk av tvang måtte anses som siste utvei», og at «situasjonen kunne vært løst på en langt lempeligere måte». Kontrollkommisjonen la også vekt på at klageren hadde vært utsatt for svært omfattende tvang over tid, blant annet fastholding i forbindelse med ernæring via sonde. Kommisjonen skrev at de hadde forståelse for at hun opplevde at tvangsmidlet ble benyttet på en krenkende og nedverdigende måte.
2.2 Statsforvalterens avgjørelse
Da Statsforvalteren 28. april 2024 mottok klage på ernæring via sonde, var klageren rett under 16 år. Hun hadde vært under behandling i psykisk helsevern i lang tid, omtrent 14 måneder. Grunnlaget for behandlingen var foreldrenes samtykke, og det ble derfor ikke fattet vedtak fra sykehuset.
I klagen til Statsforvalteren ble det blant annet fremhevet at det var i strid med menneskerettighetene at klageren ikke hadde klagerett på behandlingen. Klagerens advokat hadde blant annet lagt ved kopier av kontrollkommisjonens avgjørelser, som vist til over. Klagerens opplevelser av ernæring via sonde ble beskrevet slik:
«[Klageren] har i dialog med undertegnede formidlet at hun er imot alle sondinger. Hun ønsker ikke ernæring uten eget samtykke. [Klageren] forteller at selve gjennomføringen av sondingene ofte fremstår som dramatiske og brutale. [Klageren] har også opplevd at sondingene går «feil», og at det tar for lang tid før personalet ved [behandlingsstedet] oppdager dette. Sondingene blir desto mer brutale for [Klageren] ettersom hun har problemer med å uttrykke seg muntlig. Det anføres dermed at sondingene i sin helhet ikke bedrer [klagerens] situasjon.»
I sin avgjørelse 18. september 2024 viste Statsforvalteren til at klageren ikke hadde klagerett på ernæringen, fordi det ikke blir fattet vedtak når barn og unge under 16 år behandles mot sin vilje med foreldresamtykke. Statsforvalteren viste til at barn mellom 12 og 16 år har mulighet til å klage på innlegging og fastholding til kontrollkommisjonen, som ble gjort i denne saken. Videre skrev Statsforvalteren dette:
«Hvis Kontrollkommisjonen kommer til at psykisk helsevern på døgnbasis må opphøre, vil det være vanskelig å gjennomføre sondeernæring i forsvarlige rammer, og i praksis må det være slik at Kontrollkommisjonens beslutning får betydning også for sondeernæringen. For at sondeernæringen skal være forsvarlig må denne i hovedsak skje innen rammene for psykisk helsevern.
Statsforvalteren konkluderer med at muligheten barn mellom 12 – 16 år har til å bringe saken inn til kontrollkommisjonen tilfredsstiller krav i EMK art. 6 og barnekonvensjonen.»
2.2.1 Er det klagerett på tvangsvedtak her?
Som beskrevet i avsnitt 5 til 6 over ble Statsforvalteren bedt om å svare på enkelte spørsmål knyttet til behandlingen av klagen. Vi stilte blant annet spørsmål om klagerens manglende klagerett var i tråd med Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 3 og 12, og den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8.
I svaret hit skrev Statsforvalteren at de på tidspunktet for klagebehandlingen forsto det slik at klageren ikke hadde klagerett på sondeernæringen mot sin vilje, og at dette var i tråd med menneskerettighetene. Statsforvalteren begrunnet dette med at kontrollkommisjonen i avgjørelse 22. februar 2024 (som vist til over) hadde gjort en vurdering av grunnlaget for innleggelsen og bruk av tvangsmidler i forbindelse med sondeernæringen.
Som beskrevet over i avsnitt 10 fattes det vedtak og gis klagerett når pasienter over 16 år blir behandlet uten eget samtykke i psykisk helsevern. Ombudet ser for seg at det i et tilfelle som det foreliggende kan være mulig å oppstille en klagerett for pasienter under 16 år etter en analogi fra bestemmelsene om klagerett ved tvangsvedtak for pasienter over 16 år, jf. psykisk helsevernloven § 4-4 a tredje ledd. Reglene om barns rettigheter i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 (barnets beste) og 12 (retten til medvirkning), som ikke nevner klagerett direkte, kan sies å støtte en slik analogi. Med en slik klagerett vil det foreligge mer solide prosessuelle garantier for at barns rett til medvirkning og hensynet til barnets beste blir ivaretatt når barn behandles mot sin vilje i psykisk helsevern.
Ombudet kan imidlertid ikke se et sikkert grunnlag for å konkludere med at det i dag foreligger en klagerett etter analogisk anvendelse av reglene som gjelder for pasienter over 16 år, i lys av hensynet til barnets beste. Som ombudet kommer til under punkt 2.2.2, har likevel Statsforvalteren en mulighet til å behandle slike klager som tilsynssaker.
2.2.2 Skulle Statsforvalteren ha vurdert å føre tilsyn med helsetjenesten som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a?
I undersøkelsen herfra stilte vi også spørsmål om Statsforvalteren hadde vurdert å opprette en tilsynssak som følge av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a.
Pasienter under 16 år kan be Statsforvalteren om å føre tilsyn med helsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Etter lovens § 7-4 a skal Statsforvalteren «vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen». Statsforvalteren «skal vurdere hvordan anmodningen skal følges opp», og «dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal Statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet». I uttalelse 21. april 2024 (SOM-2023-3665) redegjorde Sivilombudet for innholdet i § 7-4 a, og konkluderte slik i avsnitt 70:
«Ombudet har videre kommet til at statsforvalteren alltid må vurdere om det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten ved valg av oppfølging (behandlingsmåte) av en anmodning om tilsyn. Vurderingen skal fremgå av begrunnelsen som gis til den som har anmodet om tilsyn.»
Det står i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd at foreldrene skal «gi barnet informasjon og anledning til å si sin mening før de avgjør spørsmål om samtykke til helsehjelp». Dessuten skal det «legges vekt på hva barnet mener i samsvar med barnets alder og modenhet», og når barnet er fylt 12 år «skal det legges stor vekt på hva barnet mener». Regelen om barnets rett til medvirkning i pasient- og brukerrettighetsloven samsvarer med rettighetene barn har etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12.
Videre bestemmer barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 (i norsk oversettelse) at «ved alle handlinger som vedrører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».
I svaret til Sivilombudets undersøkelse innledet Statsforvalteren slik:
«Vår gjennomgang av saken avdekker både prosessuelle og materielle feil i vår behandling. I ettertid ser vi at vi på bakgrunn av omfanget og alvorligheten i tvangen som denne unge jenta ble utsatt for, burde ha vurdert om saken skulle vært behandlet som en tilsynssak. Statsforvalteren beklager håndteringen av denne saken og vil igangsette et arbeid for å sikre at vi tar læring av disse feilene og for å hindre at dette kan skje igjen.»
Statsforvalteren skrev videre at de i ettertid så at de hadde unnlatt å gjøre tilstrekkelige egne vurderinger. De hadde lagt vekten på kontrollkommisjonens behandling, og la til grunn at klageren var forsvarlig ivaretatt på sykehuset. Etter en ny vurdering mente Statsforvalteren at klagemuligheten ikke hadde vært fullstendig, og fremhevet følgende forhold:
«Hun hadde sterk motvilje mot sondenæringen. Hennes motvilje var klart uttrykt og kjent, men ble ikke tillagt vekt. Dette til tross for at etter hvert som barn utvikles og modnes skal det legges økende vekt på barnets mening når det skal treffes beslutninger som blant annet angår helse, jf. barnekonvensjonen art. 3 og 12 og [pasient- og brukerrettighetsloven] §§ 3-1 første ledd siste punktum og 4-4, femte ledd siste punktum. I tillegg burde vi tydeligere ha drøftet at jenta snart var 16 år, at tvangen hadde foregått over lang tid og at hun var sterkt imot både tvungen innleggelse og sondeernæring. Sondingen hadde ifølge klagen, gått feil flere ganger og det hadde også vært nødvendig å benytte tvangsmidler for å gjennomføre sondeernæringen. I tillegg var det dokumentert at hun hadde vært utsatt for annen tvang, ved fastholding med fem personell til stede for å få lukket vinduet under oppfølgingstiden etter en sonding. Kontrollkommisjonen hadde slått fast i sin vurdering at dette var ulovlig tvang.»
Statsforvalteren viste også til Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for spiseforstyrrelser 25. april 2017 pkt. 16.2, hvor det fremheves at barn og unge under 16 år kan benytte seg av retten til å be om en tilsynssak når de behandles mot sin vilje, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. I Helsedirektoratets forklaring av sine forskjellige «normerende produkter» har direktoratet uttalt at nasjonale faglige retningslinjer blir gitt på områder med behov for nasjonal normering, og da gjerne på problemstillinger der det er stor faglig uenighet og/eller stor variasjon i praksis. Statsforvalteren skrev at de ikke var oppmerksomme på retningslinjen ved behandlingen av denne saken og at «dersom vi hadde anvendt denne, ville vi sannsynligvis vurdert saken annerledes og gjennomført et stedlig tilsyn».
Sivilombudet er enig i Statsforvalterens begrunnelse for hvorfor de skulle ha vurdert å føre tilsyn med sykehuset der klageren ble behandlet og oppholdt seg. Dette har både en side til barns menneskerettigheter, og en side til innholdet i Statsforvalterens plikter som tilsynsorgan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a.
Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 (barnets beste) og 12 (barnets rett til å bli hørt) gjelder i saker der barn og unge under 16 år klager på behandling mot sin vilje i psykisk helsevern. Sivilombudet er enig med Statsforvalteren i at de etter disse bestemmelsene skulle ha vurdert og lagt vekt på klagerens motvilje mot behandlingen, og at hun snart var 16 år. Klageren var med andre ord så gammel at hennes mening om behandlingen må tillegges stor vekt, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 femte ledd og barnekonvensjonen artikkel 12. Sivilombudet mener i likhet med Statsforvalteren også at tvangens alvorlighet og varighet skulle ha blitt vurdert, herunder at klageren hadde vært utsatt for ulovlig tvang i form av fastholding, og at ernæringen hadde medført andre former for tvangsbruk over lengre tid.
Videre er Sivilombudet enig med Statsforvalteren i at opplysningene om langvarig og alvorlig tvang ga særlig grunn til å vurdere om det forelå forhold som var til fare for pasientsikkerheten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet ledd. Sivilombudet viser til ombudets uttalelse (SOM-2023-3665) som vist til i avsnitt 25, hvor det står at Statsforvalteren etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a alltid må vurdere om det foreligger forhold som er til fare for pasientsikkerheten ved valg av oppfølging.
Etter dette har Sivilombudet kommet til at Statsforvalteren skulle ha vurdert å føre tilsyn med sykehuset på bakgrunn av klagen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a annet ledd. Det er positivt at Statsforvalteren fremover vil være opptatt av denne problemstillingen, og at Statsforvalteren uttaler at saken har gitt embetet viktig læring som vil føre til reell endring av fremtidig praksis.
2.3 Skulle barnets beste ha vært vurdert og fremgått av begrunnelsen?
Videre blir spørsmålet om hensynet til barnets beste skulle ha fremgått av Statsforvalterens begrunnelse, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1.
Som vist til over i punkt 2.3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, jf. Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Hva som er en «handling som berører barn» etter konvensjonen er et vidt begrep, og omfatter ikke bare enkeltvedtak med direkte betydning for barnet. Dette fremgår av Barnekomiteens General Comment No. 14, avsnitt 17, hvor det blant annet heter: «The word “action” does not only include decisions, but also all acts, conduct, proposals, services, procedures and other measures.» Videre ligger det i at handlingen «berører barnet», at også handlinger som får indirekte betydning for barnet, utløser rettigheter etter artikkel 3, se General Comment No. 14 avsnitt 19.
Barnets beste er av Barnekomiteen omtalt som et tredelt konsept – det er en selvstendig rett barnet har til å få sitt beste vurdert og ansett som et grunnleggende hensyn når ulike interesser blir vurdert, et prinsipp for fortolkningen av andre regler, og en prosedyrebestemmelse om saksbehandling eller fremgangsmåte, se General Comment No. 14 avsnitt 6.
Statsforvalteren har formidlet i svaret på Sivilombudets undersøkelse at hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 ikke ble konkret drøftet i denne saken, men at det ble vurdert slik at behandlingen klageren mottok, sannsynligvis var helt nødvendig for å ivareta liv og helse, og derfor til hennes beste.
Sivilombudet anser det klart at avgjørelsen om hvorvidt det skal opprettes en tilsynssak når en mindreårig pasient klager på behandling mot sin vilje i helsevesenet, er en «handling som berører barnet» etter Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Det følger direkte av disse bestemmelsene at Statsforvalteren da må identifisere og vekte barnets interesser. Avgjørelsen om å avvise klagen var et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd, som skal begrunnes etter reglene i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Kravene til begrunnelsens innhold må da ses i lys av Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3. Ombudet mener at det også får betydning for avgjørelsen av spørsmålet om tilsynssak.
Ombudet mener etter dette at det var en feil at Statsforvalteren ikke drøftet hensynet til barnets beste konkret i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for sin avgjørelse, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3.
2.4 Brukte Statsforvalteren for lang tid på å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a?
Det følger av forvaltningsloven § 11 a første ledd at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». Kravet gjelder for alle trinnene i en klageprosess. Bestemmelsen stiller krav både til hva som er akseptable årsaker til at saksbehandlingen ikke settes i gang eller stanser opp, og til fremdrift i behandlingen. I lovens forarbeider (Ot.prp. nr.75 (1993–94) side 59) er kravet beskrevet slik:
«Kriteriet ‘uten ugrunnet opphold’ er utpreget skjønnsmessig, og betydningen vil kunne variere fra sak til sak. Departementet vil understreke at oppfyllelse av de rettssikkerhetsgarantier som ligger i forvaltningslovens saksbehandlingsregler, nødvendigvis vil medføre at saksbehandlingen etter omstendighetene kan bli tidkrevende. Hva som i det enkelte tilfellet vil være en forsvarlig saksbehandlingstid, vil som tidligere måtte variere med sakens art og omfang, tilgjengelige ressurser m.v.».
Sivilombudet har tidligere lagt til grunn at sakstypen, og hva konsekvensene av saksbehandlingstiden blir for den som klager, er relevant ved vurderingen av om saken er avgjort «uten ugrunnet opphold», se uttalelse 28. juni 2024 (SOM-2023-4989) med henvisning til uttalelse 28. januar 2020 (SOM-2019-2955), hvor det står:
«[…] Samtidig må det ses hen til sakstypen og hva konsekvensene av for lang saksbehandling vil bli for den som klager. Selv om det kan tas hensyn til hvilke personalressurser forvaltningsorganet har tilgjengelig til å behandle saken, samt hvilke andre tilsvarende saker som ligger i ‘kø’, må saksbehandlingen både i førsteinstans og i klageinstansen søkes organisert så den blir rask nok til at en eventuell klagebehandling ikke blir illusorisk.»
Statsforvalteren mottok klagen 28. april 2024 og avgjorde saken 18. september 2024. Saksbehandlingstiden var derfor på i underkant av fem måneder (4 måneder 22 dager). I perioden saken var til behandling hos Statsforvalteren, ble klageren ernært mot sin vilje.
I svaret på ombudets undersøkelse skriver Statsforvalteren at saksbehandlingstiden var forsvarlig i forhold til hvordan de vurderte saken da de hadde den til behandling. Statsforvalteren så det slik at klageren ville bli forsvarlig ivaretatt på sykehuset. De la vekt på at klagen over innlegging og bruk av tvangsmidler var behandlet av kontrollkommisjonen, som hadde konkludert med at klageren hadde behov for innlegging. Statsforvalteren forsøkte dessuten å involvere Helsetilsynet for å avklare forståelsen av reglene rundt barn og unges klagerett på behandling i psykisk helsevern. Dette var planlagt drøftingstema i et forum for statsforvalterne, men i forumet ble det ikke tid til drøfting før sommerferieavviklingen. Klageren fylte 16 år i august, og reglene om vedtak og klage i psykisk helsevernloven §§ 4-4 og 4-4 a mv. begynte da å gjelde for henne.
Statsforvalteren skrev videre i sitt svar hit at «dersom vi i vår drøfting i mai hadde vurdert saken opp mot Helsedirektoratets retningslinjer, slik vi burde gjort, ville klagen ha blitt håndtert som en tilsynssak, med stedlig tilsyn, som ville blitt gjennomført ganske umiddelbart. Da ville saksbehandlingstiden blitt atskillig kortere». Statsforvalteren viste her til retningslinjene som er beskrevet i avsnitt 30 foran
Ombudet mener at en saksbehandlingstid på 4 måneder 22 dager i denne saken ikke er i tråd med kravet til at saken skal «forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. I saker der en person under 16 år blir medisinert eller ernært mot sin vilje, gjør sakens inngripende art at klagebehandlingen må prioriteres. I denne saken ble klageren, frem til hun fylte 16 år i august, behandlet mot sin vilje uten mulighet til å påklage behandlingen slik personer over 16 år kan. Ombudet mener at dette ga særlig grunn til å behandle denne saken hurtigere.
Konklusjon
Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren i denne saken skulle ha vurdert å opprette tilsyn som følge av klagen på ernæring via sonde mot sin egen vilje, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Sivilombudet har i denne vurderingen lagt vekt på at informasjonen i klagen ga særlig grunn til å vurdere om det forelå fare for pasientsikkerheten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Det er også lagt vekt på at klageren snart var 16 år, at hun hadde uttrykt sterk motvilje mot behandlingen, og at hun hadde vært utsatt for flere former for inngripende tvang over lang tid.
Sivilombudet har også kommet til at Statsforvalteren konkret skulle drøftet hensynet til barnets beste i den begrunnelsen som Statsforvalteren ga for avgjørelsen, jf. forvaltningsloven § 25, Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3.
Sivilombudet mener også at Statsforvalterens saksbehandlingstid på i underkant av fem måneder var for lang i denne saken, jf. forvaltningsloven § 11 a.
Siden klageren nå er over 16 år, og ikke behandles mot sin vilje i psykisk helsevern, ber ikke ombudet videre oppfølging fra Statsforvalterens side. Sivilombudet er positiv til at Statsforvalteren fremover vil være opptatt av problemstillingene som denne saken har reist, og at Statsforvalteren uttaler at saken har gitt embetet viktig læring som vil føre til en reell endring av fremtidig praksis.