Sakens bakgrunn
A – heretter kalt klageren – søkte om beskyttelse i Norge 5. juni 2015 som enslig, mindreårig asylsøker fra Somalia. Søknaden ble registrert hos Politiets utlendingsenhet dagen etter. Det ble utført språktest, som ledet til språkanalyse av klageren 29. juni 2015. Saken ble 30. juni 2015 oversendt Utlendingsdirektoratet (UDI), som gjennomførte ankomstsamtale med klageren 2. juli 2015. Klageren samtykket til aldersundersøkelse, som ledet til aldersvurdering 21. august 2015. Asylintervju ble avholdt 8. september 2015.
På vegne av klageren purret advokat B skriftlig 14. september 2016 og 25. januar 2017. Det har også vært purret muntlig, og i ett tilfelle ble klageren forespeilet et svar før julen 2016.
Klagerens advokat klaget til ombudsmannen 2. februar 2017. Det ble vist til at en sak ifølge forvaltningsloven § 11 a første ledd skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». Det ble også klaget på informasjonen som ble gitt underveis, og at dette var brudd på forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk.
UDI fattet vedtak i saken 8. februar 2017. I begrunnelsen for vedtaket la UDI til grunn at klageren er enslig, mindreårig asylsøker, som mest sannsynlig var 16 og 3 måneder på tidspunktet for aldersundersøkelsen. Han ble innvilget begrenset oppholdstillatelse frem til fylte 18 år.
Undersøkelsene herfra
I ombudsmannens brev 6. februar 2017 – som ble sendt før det ble fattet vedtak i saken – ble UDI bedt om å redegjøre for fremdriften i saken, herunder for eventuelle grunner til at saken fortsatt ikke var ferdigbehandlet. Det ble spurt om UDI mente saksbehandlingstiden var forenlig med de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a første ledd. UDI ble også bedt om å redegjøre for hvordan klageren hadde blitt orientert om forsinkelser i saken underveis og spurt om de mente saksbehandlingen på dette punktet hadde vært i tråd med normer for god forvaltningsskikk. Til slutt ble det spurt når UDI forventet at saken var ferdigbehandlet. UDI ble bedt om å oversende sakens dokumenter, inkludert eventuelle automatisk genererte meldinger til klageren og interne saksdokumenter.
UDI redegjorde i brev 25. april 2017 for fremdriften i saken. Det ble i denne sammenheng opplyst at saken først i mars 2016 ble tatt opp til «innledende behandling» – det vil si videre behandling etter at asylintervjuet var gjennomført. UDI viste til at det kom uvanlig mange barn og unge som søkte om beskyttelse, til Norge i 2015, og at UDI ikke hadde nok saksbehandlere til å behandle de mange asylsøknadene de fikk inn. UDI hadde prioritert å gjennomføre asylintervjuer fremfor å fatte vedtak. Søknaden om beskyttelse ble derfor ikke tatt opp til innledende behandling før i mars 2016. Det ble da satt i gang identitetsundersøkelser på sosiale medier, knyttet til søkerens facebookprofil. På grunn av opplysninger om kontakt med al-Shabaab måtte UDI undersøke saken videre.
UDI orienterte videre om at de hadde hatt porteføljestyring av søknadene om beskyttelse for å oppnå størst mulig effektivitet samlet sett, ved at ulike land, landgrupper og aldersgrupper hadde blitt behandlet samlet i likelydende saker. I all hovedsak var det søkere fra Afghanistan og Syria – som var de landene som det kom flest søkere fra – som det ble satt inn ekstra ressurser på første halvåret 2016. I september/oktober 2016 prioriterte UDI igjen søkere som kom fra Somalia, Sudan og Etiopia i 2015. Søknaden fra klageren var én av flere som heller ikke i denne perioden ble ferdigstilt. Saksbehandlingen ble tatt opp igjen i slutten av januar, og vedtaket ble fattet 8. februar 2017.
UDI beklaget at saksbehandlingen hadde tatt så lang tid, men mente likevel at saken var avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det ble vist til at det høye antallet ankomne asylsøkere i 2015 hadde hatt betydelige konsekvenser for saksbehandlingstiden, og at det også hadde ført til økning i saksbehandlingstidene at UDI måtte bruke ressurser på oppbemanning, opplæring og endret organisering, i tillegg til endringer i utlendingsloven. UDI viste til at dette var bakgrunnen for opphevelsen av den tidligere bestemmelsen i utlendingsforskriften § 8-2, som på nærmere vilkår åpnet for at det kunne innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 når saksbehandlingstiden overskred 15 måneder. Behovet for en effektiv forvaltning av den totale porteføljen var etter UDIs syn en akseptabel årsak til at saken først ble satt opp til behandling i september/oktober 2016. UDI viste også til at saken hadde en høy grad av kompleksitet knyttet til identitetsvurderingene.
UDI redegjorde også for hvordan søkeren hadde blitt orientert om forsinkelser underveis. UDI hadde hatt generell informasjon til søkerne om saksbehandlingstid på hjemmesiden. Denne informasjonen hadde imidlertid endret seg fortløpende og ikke vært oppdatert til enhver tid. Forventet saksbehandlingstid hadde vært oppgitt i forbindelse med telefonsamtaler med klagerens representant. UDI hadde opplyst om når svar kunne forventes, noe som dessverre ikke var overholdt. Etter UDIs syn hadde dermed grunnene til forsinkelsen ikke vært kommunisert i tråd god forvaltningsskikk. UDI beklaget dette.
Det ble for øvrig opplyst at UDI nå hadde iverksatt tiltak for å orientere alle søkere som venter på svar. I alle saker med enslige, mindreårige, der det manglet helsedokumentasjon for å kunne fatte vedtak, var det i mars 2017 sendt ut brev om dette. Videre var det sendt orienteringsbrev til de søkerne fra 2015 som ikke hadde fått svar ennå, om at saken kunne forventes ferdigbehandlet i løpet av juni 2017.
Advokat B kommenterte i brev 1. juni 2017 UDIs redegjørelse. Hun fastholdt at saken ikke hadde blitt behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det ble vist til at klageren ifølge vedtaket ikke i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort bostedet sitt, og at UDI derfor ikke hadde tatt stilling til forklaringen som var knyttet til bostedet og dermed heller ikke vurdert anførslene om forfølgelse fra Al-Shabaab. Det ble stilt spørsmål ved hvorfor disse undersøkelsene UDI viste til, kunne ha tatt så lang tid. Advokat B mente også at reglene i forvaltningsloven § 11 a annet ledd om foreløpig svar ikke var oppfylt, og at saken ikke var behandlet i tråd med god forvaltningsskikk. Saksbehandlingstiden for klageren hadde vært lengre enn det han kunne forvente etter informasjonen som var lagt ut på UDIs hjemmesider. I tillegg førte feilinformasjon per telefon til at klageren forventet vedtak på et tidligere tidspunkt.
Ombudsmannens syn på saken
-
Saksbehandlingstiden
Forvaltningsloven § 11 a første ledd lyder:
«Forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold.»
Innholdet i § 11 a første ledd har i tidligere ombudsmannssaker – blant annet i tre uttalelser fra januar 2016 om behandling av saker om statsborgerskap (SOM-2014-2957, SOM-2015-2420 og SOM-2015-2742) – vært presisert slik overfor UDI:
«Bestemmelsen stiller krav både til saksbehandlingstiden og hva som er akseptable årsaker til opphold i saksbehandlingen. Vilkåret ‘uten ugrunnet opphold’ er skjønnsmessig og det nærmere innholdet vil kunne variere etter blant annet saksområde og sakstype. De øvrige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, blant annet kravet til en forsvarlig opplysning av saken i forvaltningsloven § 17 første ledd, vil kunne begrunne en lengre saksbehandlingstid i kompliserte og prinsipielle saker enn i enklere saker.»
At behandlingen av en sak trekker ut, er ikke i seg selv i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd, så lenge det er tilstrekkelig saklige grunner for dette. Hvor tungtveiende grunner som kreves for å at en fortsatt forsinkelse skal kunne aksepteres, vil bero på en helhetsvurdering, hvor blant annet sakens art, hensynet til parten og den tid som allerede har gått, må tas i betraktning.
Klageren var mindreårig da han i juni 2016 fremmet søknad om beskyttelse. UDI har i forbindelse med vedtaket 8. februar 2017 lagt til grunn at han på dette tidspunktet var rundt 16 år.
Barn har i utgangspunktet de samme menneskerettigheter som voksne, men er samtidig en sårbar gruppe med særlige behov. Både Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner pålegger derfor det offentlige særlige forpliktelser i møte med barn. Barns rett til respekt for sitt menneskeverd er fastslått i Grunnloven § 104 første ledd første setning. § 104 tredje ledd andre setning pålegger det offentlige å «legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»
Også barnekonvensjonen pålegger det offentlige særskilte forpliktelser i saker som gjelder barn. Artikkel 19 pålegger staten å treffe «egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting». Videre pålegger artikkel 22 staten forpliktelser overfor barn som søker om beskyttelse. I den norske oversettelsen lyder artikkel 22 nr. 1 slik:
«Partene skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningestatus eller som anses som flyktning i samsvar med gjeldende internasjonal eller nasjonal rett og praksis, enten de kommer alene eller er ledsaget av sine foreldre eller av en annen person, får behørig beskyttelse og humanitær hjelp i av utøvelsen rettighetene anerkjent i denne konvensjon og i andre internasjonale instrumenter om menneskerettigheter eller humanitære forhold som vedkommende stater er part i.»
I tillegg til å være mindreårig, var klageren enslig – det vil at han kom til Norge uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Når barnet er uten omsorgspersoner eller annet nettverk og er i et fremmed land, er det i en særlig sårbar situasjon. Behovet for en rask avklaring av situasjonen vil veie tungt ved avgjørelsen av om saken er avgjort «uten ugrunnet opphold». I klagerens tilfelle tok det rundt 20 måneder fra søknaden om beskyttelse ble fremmet til UDI fattet vedtak i saken. I den grad en så lang saksbehandlingstid overhodet kan aksepteres i en sak som dette, må det kreves svært tungtveiende grunner til dette.
UDI har vist til at saken har hatt høy grad av kompleksitet i identitetsvurderingene, og at det ble satt i gang identitetsundersøkelser på sosiale medier, knyttet til søkerens facebookprofil, samt undersøkelser angående opplysninger om kontakt med al-Shabaab. Det følger av forvaltningsloven § 17 at forvaltningen plikter å påse at en sak er forsvarlig opplyst før vedtak fattes. I utgangspunktet vil det ikke være i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd at saksbehandlingstiden trekker ut, så lenge dette har vært nødvendig for å påse at saken er forsvarlig opplyst. I en sak om beskyttelse vil det være svært viktig å fatte en korrekt avgjørelse for å unngå at Norge returnerer barn som utsettes for forfølgelse. Dette tilsier at man må akseptere at det tar en viss tid å behandle saker hvor kartleggingen av faktum er komplisert og tidkrevende.
I hvilken grad de aktuelle undersøkelsene fremsto som nødvendige på undersøkelsestidspunktet, beror i stor grad på faglige og skjønnsmessige vurderinger. Ombudsmannen har ikke holdepunkter for å rette innvendinger til omfanget av undersøkelsene som ble gjort i klagerens sak og den tiden som ble brukt til dette. De periodene hvor det faktisk ble foretatt saksbehandlingsskritt i saken, utgjør imidlertid en mindre del av den samlede saksbehandlingstiden på rundt 20 måneder.
Den vesentligste årsaken til at saksbehandlingstiden trakk ut, var at saken lå på vent i flere perioder. På bakgrunn av UDIs redegjørelse legger ombudsmannen til grunn at det ikke ble foretatt saksbehandlingsskritt i periodene september 2015 – mars 2016 og april – september 2016. Det fremstår som uklart om det overhodet ble foretatt saksbehandlingskritt i perioden september/oktober 2016. Etter utløpet av denne perioden, lå i alle tilfeller saken på vent frem til januar 2017. Til sammen lå dermed klagerens sak på vent i minst ett år i etterkant av asylintervjuet i september 2015.
I tråd med UDIs redegjørelse hit, legges det til grunn at liggetiden i saken hadde sammenheng med at det kom et stort antall asylsøkere til Norge i 2015, og at UDI ikke hadde tilstrekkelig med saksbehandlere til å behandle alle asylsøknader som kom inn. At saksbehandlingen trekker ut som følge av stort arbeidspress hos et forvaltningsorgan, er i utgangspunktet ikke i strid med plikten til å ferdigbehandle saken «uten ugrunnet opphold». Dette utgangspunktet gjelder imidlertid bare så lenge forsinkelsen er en nødvendig følge av arbeidspresset, jf. også Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer (5. utg. 2010) s. 239.
UDI har vist til det effektivitetstapet som følger med en hurtig oppbemanning i en situasjon med en hurtig voksende saksportefølje, blant annet ved at det må brukes ressurser til opplæring. Ombudsmannen er enig i at det ikke medfører et «ugrunnet opphold» at saksavviklingen i en slik situasjon ikke vil være optimal. Det samme gjelder med hensyn til nødvendig arbeid UDI har hatt som følge av endringene som i denne perioden ble gjort i utlendingsloven og -forskriften.
Videre har UDI vist til at det kom svært mange asylsøkere i 2015, og at de i denne perioden prioriterte å avholde asylintervju fremfor å ferdigbehandle asylsøknader. Dette fremstår i utgangspunktet som en saklig og forsvarlig prioritering, som ikke i seg selv innebærer at oppholdet er «ugrunnet».
UDI har også vist til hensynet til overordnet porteføljestyring for å få til en best mulig utnyttelse av de tilgjengelige ressursene. De ekstra ressursene UDI fikk tildelt første halvår 2016, ble primært brukt på behandlingen av søknadene fra afghanere og syrere, fordi det var klart flest søkere fra Afghanistan og Syria. Det var først fra september/oktober 2016 at UDI igjen prioriterte søkere fra Somalia, Sudan og Etiopia. Da klagerens sak heller ikke ble ferdigbehandlet i denne perioden, ble den lagt på vent frem til januar 2017.
Det følger av Grunnloven § 98 at «[i]ntet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling». Likhetsprinsippet tilsier i utgangspunktet at saker bør behandles i den rekkefølgen de kommer inn. Avvik fra dette utgangspunktet trenger likevel ikke å innebære et brudd på likhetsprinsippet eller påbudet om å avgjøre den enkelte sak «ugrunnet opphold». Blant annet vil det kunne være saklig og forsvarlig å prioritere eller nedprioritere visse saker eller sakstyper. Etter omstendighetene kan det også være påkrevd eller i tråd med god forvaltningsskikk at enkelte saker eller sakstyper gis særlig prioritet. Det vises i denne sammenheng til Rt. 2006 side 1519 avsnitt 38:
«Etter min mening er det ikke tvilsomt at forvaltningen har adgang til å prioritere visse saker uten å bryte likhetsprinsippet. Tvert om er det god forvaltningsskikk å ta hensyn til at det foreligger særlige grunner som tilsier at saken prioriteres, med mindre det vil ha uheldige konsekvenser for fremdriften av andre saker. I enkelte saker må det også kunne legges vekt på om vedtaket har betydning for partens øvrige rettsstilling – herunder hvilken virkning det er tale om.»
På generelt grunnlag er ombudsmannen enig i at målet om en mest mulig effektiv håndtering av forvaltningens samlede saksmengde kan være en saklig grunn til å prioritere visse typer saker og sakstyper fremfor andre i perioder. Så lenge saksavviklingen skjer i henhold til slike saklige prinsipper og på en konsekvent måte, må det enkelte forvaltningsorgan normalt innrømmes et visst skjønn med hensyn til hvordan det vil innrette saksbehandlingen. Det er likevel grenser for langt hensynet til generell effektivitet kan begrunne at enkeltsaker blir liggende uten å bli avgjort.
Ifølge Grunnloven § 104 andre ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette innebærer ikke nødvendigvis at barnets beste vil få avgjørende vekt, men ved vurderingen av hvilke saker som skal behandles først, må det legges betydelig vekt på hensynet til barnets beste. Det vil etter omstendighetene kunne tilsi at en sak som angår barn, blir behandlet tidligere enn det prinsippet om å behandle den eldste saken først skulle tilsi. Det kan også tilsi at søknader fra enslige mindreårige asylsøkere og andre barn som er i en særlig sårbar situasjon, bør gis særlig prioritet. At hensynet til barnets beste skal tillegges stor vekt, tilsier også at det må stilles særlige krav til tyngden av de hensyn som eventuelt kan begrunne at en sak som gjelder et barn, nedprioriteres til fordel for nyere sak som ikke omhandler barn. Terskelen må være enda høyere dersom man skal kunne legge bort en sak man har begynt å behandle til fordel for nyere saker.
Ombudsmannen forstår at økningen av antallet asylsøkere i 2015 skapte utfordringer for UDI. At UDI i denne situasjonen ønsket å iverksette effektiviseringstiltak, er i utgangspunktet både forståelig og prisverdig. Også i denne situasjonen hadde UDI likevel en plikt til å påse at hensynet til samlet effektivitet ikke i uforholdsmessig grad gikk utover enkeltsøkere. Selv om UDI i og for seg har hatt saklige grunner for å legge klagerens sak på vent i perioder, kan ombudsmannen ikke se at disse grunnene var tilstrekkelig tungtveiende til å kunne forsvare en samlet behandlingstid på over 20 måneder i en sak som gjelder en enslig, mindreårig asylsøker. Ombudsmannen mener derfor at UDI ikke overholdt plikten til å forberede og avgjøre saken «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a.
-
Orientering til klageren underveis
Etter forvaltningsloven § 11 a annet ledd skal forvaltningen – når den mottar en henvendelse – snarest mulig gi et foreløpig svar dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før henvendelsen kan besvares. I svaret skal det gjøres rede for grunnen til at henvendelsen ikke kan behandles tidligere, og så vidt mulig angis når svar kan ventes. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar dersom en henvendelse ikke kan besvares i løpet av én måned etter at den er mottatt, jf. bestemmelsens tredje ledd. Foreløpig svar kan bare unnlates dersom det må anses som åpenbart unødvendig.
I det foreløpige svaret må forvaltningen tilstrebe å gi mest mulig realistisk informasjon om når endelig avgjørelse i saken kan forventes. Skulle det likevel vise seg at fristen i det foreløpige svaret ikke kan overholdes, er det i tråd med god forvaltningsskikk at partene orienteres skriftlig om dette. Også slike forsinkelsesmeldinger bør så langt mulig inneholde opplysninger om årsaken til forsinkelsen og realistisk informasjon om når endelig avgjørelse kan forventes.
Det fremgår ikke av UDIs redegjørelse om klageren fikk et foreløpig svar med angivelse av når svar kunne ventes, noe det heller ikke er spurt uttrykkelig om fra ombudsmannens side. UDI har opplyst at det var lagt ut generell informasjon til søkerne om saksbehandlingstid på UDIs hjemmesider. Det fremgår ikke av redegjørelsen om klageren eller hans representant/advokat har vært orientert særskilt om at det kan finnes informasjon på hjemmesidene til UDI. Der klageren, representanten eller advokaten er orientert gjennom en henvisning til informasjon på hjemmesidene, må det i alle tilfeller forventes at denne informasjonen er oppdatert og korrekt.
UDI orienterte videre om at forventet saksbehandlingstid hadde endret seg fortløpende, og at informasjonen på hjemmesiden ikke hadde vært oppdatert til enhver tid. Ombudsmannen har forståelse for at sitasjonen i dette tilfelle kan ha vært uoversiktlig, og at det har vært vanskelig å gi helt nøyaktig informasjon om forventet saksbehandlingstid på søknadstidspunktet. I en slik situasjon er det enda viktigere å orientere klageren underveis, dersom det viser seg at man ikke klarer å behandle saken innen den tiden som er angitt.
I redegjørelsen har UDI også opplyst at klagerens representant fikk oppgitt forventet saksbehandlingstid gjennom henvendelser til UDI per telefon. UDI har opplyst at det har blitt forespeilet svar innen frister som senere har blitt overskredet, og at UDI «ikke har kommunisert grunner til forsinkelsen i tråd med god forvaltningsskikk». UDI har beklaget dette.
Ombudsmannen kan vanskelig ta stilling til innholdet i informasjonen som ble gitt i telefonsamtalene. Det understrekes likevel at det er god forvaltningsskikk at forvaltningen på eget initiativ orienterer klageren dersom man ikke klarer å behandle saken innen den tiden som tidligere er angitt. Dette bør fortrinnsvis skje skriftlig. UDI har ikke redegjort for noen slik orientering, og det er heller ingen slike brev i de dokumentene UDI har oversendt ombudsmannen. Det bemerkes at ombudsmannen ba om å få tilsendt også de automatisk genererte meldingene som eventuelt hadde blitt sendt klageren.
Klageren i denne saken kan følgelig ikke anses å ha blitt orientert om forsinkelsene i saksbehandlingen slik god forvaltningsskikk tilsier. Ombudsmannen tar til etterretning at UDI har erkjent at informasjonen til klageren ikke var tilfredsstillende, og at UDI iverksatt tiltak for å bedre informasjonen til søkere som venter på svar.
-
UDIs oppfølging av ombudsmannens henvendelse
Etter Instruks for sivilombudsmannen § 6 annet ledd kan ombudsmannen sette en frist for forvaltningen til å gi opplysninger, oversende dokumenter mv. UDI ble første gang i brev 6. februar 2017 bedt om en redegjørelse for saken, og svarfristen ble satt til 28. februar 2017. Da UDI ikke svarte innen fristen, sendte ombudsmannen en påminnelse 7. mars 2017. Ombudsmannen måtte på nytt purre i brev 29. mars 2017 og 18. april 2017. Først i brev 25. april 2017 besvarte UDI ombudsmannens henvendelse.
Stortinget har forutsatt at henvendelser fra ombudsmannen skal gis prioritet i forvaltningen. Både av hensyn til at ombudsmannens kontroll med forvaltningen skal være effektiv, og for å sikre borgernes tillit til forvaltningen og ombudsmannen, er det viktig at forvaltningen prioriterer ombudsmannens forespørsler og besvarer de spørsmålene som stilles. På denne bakgrunn er det kritikkverdig at det tok så lang tid og krevde tre påminnelser før UDI besvarte ombudsmannens henvendelse.
UDI har i brevet 25. april 2017 erkjent at henvendelsene herfra ikke ble håndtert på en tilfredsstillende måte og beklaget dette. Ombudsmannen forutsetter at UDI for fremtiden bestreber seg på å besvare ombudsmannens henvendelser innen fastsatte frister.
Oppsummering
Utlendingsdirektoratet (UDI) og Politiets utlendingsenhet brukte over 20 måneder på å behandle en søknad om beskyttelse fra en enslig mindreårig asylsøker. I minst ett år av denne tiden lå søknaden på vent hos UDI. Dette hadde sammenheng med kapasitetsproblemer i UDI som følge av det i 2015 var en markert økning i antallet asylsøkere som kom til Norge. For å effektivisere forvaltningen av den samlede saksmengden benyttet UDI blant annet porteføljestyring. Dette innebar at søknader om beskyttelse ble sortert etter land, landgrupper og aldersgrupper og behandlet samlet. Etter at klageren hadde gjennomført asylintervju, lå saken på vent i rundt fem måneder før den ble tatt opp til videre behandling. Det ble da ikke truffet en avgjørelse, idet UDI anså at saken ikke var tilstrekkelig opplyst. Etter dette lå saken på vent i til sammen minst sju måneder før den ble ferdigbehandlet.
Saken kan ikke anses behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Utgangspunktet er at de eldste sakene skal behandles først. Ombudsmannen har forståelse for at hurtig økning i antallet søknader om beskyttelse gjorde det vanskelig for UDI å behandle søknaden raskt, og at det var være nødvendig for UDI å prioritere mellom sakene på overordnet nivå for å sikre god utnyttelse av den totale saksbehandlingskapasiteten. Det er likevel grenser for hvor langt hensynet til samlet effektivitet kan begrunne at behandlingstiden trekker ut i enkeltsaker. Enslige, mindreårige asylsøkere er en særlig sårbar gruppe, som staten ifølge Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen har særlige forpliktelser overfor. Blant annet skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser og handlinger som berører barn. Dette tilsier at forvaltningens adgang til å nedprioritere enkeltsaker som gjelder barn – og spesielt sårbare grupper av barn – er begrenset. Selv om UDI hadde saklige grunner til å nedprioritere behandlingen av klagerens sak i perioder, kan disse ikke anses tilstrekkelig tungtveiende til å forsvare den samlede saksbehandlingstiden på over 20 måneder.
UDI har heller ikke informert klageren om forsinkelser og forventet saksbehandlingstid i tråd med normer for god forvaltningsskikk.
Det er også kritikkverdig at UDI ikke besvarte ombudsmannens henvendelser innen fastsatte frister.
Klagerens sak er ferdigbehandlet i UDI. Det forutsettes at UDI merker seg ombudsmannens synspunkter og innretter saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.