I sin uttalelse 9. juni 2008 i sak 2007/1450 hadde ombudsmannen anmodet Skattedirektoratet om å vurdere om skattytere som i tilstrekkelig grad kunne sannsynliggjøre merutgifter på grunn av diabetes, og fikk innvilget særfradrag for inntektsåret 2007, også burde få innvilget eventuelle tilsvarende krav for 2005 og 2006. Skattedirektoratet tok denne anmodningen til følge, og påla samtlige skattekontor i brev 13. juli 2009 å ta de aktuelle ligningene opp til ny og forenklet behandling i tråd med retningslinjer som fremgikk av samme brev. Hvis skattyters særfradragskrav for 2005 og 2006 alt tidligere hadde vært avgjort i skatteklagenemnda ble det forutsatt i disse retningslinjene at saken eventuelt måtte opp til ny behandling i Riksskattenemnda.
På bakgrunn av uttalelsen fra ombudsmannen i sak 2007/1450 og retningslinjene gitt av Skattedirektoratet i brevet 13. juli 2009 mente C at A burde ha krav på ny behandling i Riksskattenemnda av hennes særfradragskrav både 2006 og 2007.
Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter, som ble innhentet fra Skattedirektoratet fant ikke ombudsmannen behov for ytterligere undersøkelser i saken
Ved avslutningen av saken uttalte ombudsmannen:
«1. Jeg forstår deg slik at du mener at Skattedirektoratets avslag på anmodningen om å behandle As ligning for 2007 på nytt er i strid med det gjenopptagelsespålegget som direktoratet 13. juli 2009 sendte Skatt øst og de øvrige fire skattekontorene. Da har du antagelig ikke forstått dette pålegget fra Skattedirektoratet til skattekontorene på riktig måte.
Det går utvetydig frem av Skattedirektoratets brev til skattekontorene 13. juli 2009 at det aktuelle pålegget var begrenset til gjenopptakelse av ligningen for 2005 og 2006. Ligningen av A for 2007 er således ikke omfattet av den forenklede gjenopptagelsesbehandlingen av ligningen for 2005 og 2006, for diabetikere som for ett eller begge disse årene hadde fått helt eller delvis avslag på krav om særfradrag for store sykdomsutgifter. Jeg har således ikke rettslig grunnlag for å kunne kritisere at As endringsanmodning vedrørende ligningen for 2007 ikke ble vurdert i henhold til Skattedirektoratets retningslinjer i brevet til skattekontorene 13. juli 2009.
2. Skattedirektoratets begrunnelse for avslaget på As endringsanmodning var i korte trekk at direktoratet ikke kunne se at skatteklagenemndas vedtak vedrørende ligningen for 2007 var fattet i strid med gjeldende rett til As ugunst. Skattedirektoratet fant heller ikke at noen av de andre vilkårene nevnt i § 1 i forskriften som har hjemmel i ligningsloven § 9-5 nr. 5 tilsa at det aktuelle vedtaket burde overprøves av Riksskattenemnda.
Det er riktig som Skattedirektoratet skriver i brevet til A 1. juni 2011 at ligningsloven ikke gir skattyter adgang til å klage på skatteklagenemndas vedtak. Bare hvis Skattedirektoratet finner grunn til å bringe skatteklagenemndas vedtak inn for
Riksskattenemnda, jf. ligningsloven § 9-5 nr. 5, kan dette vedtaket prøves på nytt.
Ligningsloven § 9-5 nr. 5 lyder slik:
«Skattedirektoratet kan kreve at Riksskattenemnda overprøver vedtak truffet av skatteklagenemndene. Departementet gir forskrift om når vedtak kan bringes inn for overprøving.»
I denne forskriften, fastsatt av Finansdepartementet 23. november 2007, heter det i § 1:
«§ 1. Overprøving i Riksskattenemnda
Skattedirektoratet kan kreve at Riksskattenemnda overprøver vedtak truffet av skatteklagenemnda når det finnes grunn til det etter en vurdering av de hensyn som er nevnt i ligningsloven § 9-5 nr. 7 første punktum og
a) det er av allmenn interesse å få avklart en problemstilling,
b) spørsmålet saken reiser har stor prinsipiell betydning,
c) det er særlig behov for å sikre rettsenhet, eller
d) vedtaket er i strid med gjeldende rett til skattyters ugunst.»
Ligningsloven § 9-5 nr. 7 første punktum lyder slik:
«Før spørsmål om endring tas opp etter nr. 1 eller nr. 3-6 skal det vurderes om det er grunn til det under hensyn til blant annet spørsmålets betydning, skattyterens forhold, sakens opplysning og den tid som er gått.»
Om Skattedirektoratet skal bringe et vedtak av skatteklagenemnda inn for Riksskattenemnda vil bero på Skattedirektoratets eget skjønn. Av ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd følger det at ombudsmannen bare kan kritisere forvaltningens skjønnsmessige avgjørelser når det foreligger feil ved skjønnsutøvelsen eller avgjørelsen fremstår som «klart urimelig».
Det fremgår av ditt brev 7. juni 2011 til Skattedirektoratet at du mener at Skattedirektoratets skjønnsutøvelse bygger på feilaktig grunnlag så vel faktisk som rettslig. Du skriver her blant annet:
«Når det gjelder omgjøring av ligningen til A for 2007 er det ingen tvil om at det vil være av allmenn interesse å få avklart ligningskontorenes forskjellsbehandling av skattytere med diabetes, at spørsmålet saken reiser har stor prinsipiell betydning, at vedtaket er i strid med gjeldende rett til skattyters ugunst, og at det går på rettssikkerheten løs.
Dersom man hadde lest brev fra A av 21. november 2010, og ikke bare registrert mottaket av dette, ville man ha kunnet registrere at alle vilkår for gjenopptak er oppfylt i denne saken, slik som anført i overstående avsnitt.»
I brevet til Skattedirektoratet 21. november 2010 går det frem at A mener å ha vært utsatt for forskjellsbehandling ved at ligningsmyndighetene ikke vurderte hennes krav om særfradrag likt for årene 2005 til og med 2008, ettersom kravenes størrelse hvert år var tilnærmet like, og selv om kravene etter hennes egen oppfatning hvert år også var dokumentert på «behørig måte». Jeg antar at det er forskjellsbehandlingen anført i brevet 21. november 2010 som gjør at du også mener at «spørsmålet saken reiser har stor prinsipiell betydning».
Skattedirektoratet fastsatte 4. januar 2008 nærmere retningslinjer for når endringsspørsmål skal kunne bringes inn for overprøving i Riksskattenemnda. I disse retningslinjene går det klart frem at adgangen til å overprøve skatteklagenemndas vedtak i Riksskattenemnda er en sikkerhetsventil, og at vilkårene for slik overprøving derfor skal praktiseres strengt.
I punkt 1.3 i disse retningslinjene er vilkårene i forskrift 23. november 2007 § 1, jf. ovenfor, nærmere presisert. Her går det blant annet frem at den type forskjellsbehandling som kan tilsi at en avgjørelse bør overprøves av Riksskattenemnda er når flere skattytere er lignet ulikt til tross for tilnærmet identiske faktiske omstendigheter. Den presiseringen Skattedirektoratet her har lagt til grunn er det ikke vanskelig å gi sin tilslutning til. Det forhold at ligningsmyndighetene ikke vurderte As særfradragskrav likt fra det ene året til det andre åpner imidlertid ikke for at saken bør vurderes overprøvet av Riksskattenemnda i henhold til ligningsloven § 9-5 nr. 5 med tilhørende forskrifter. At ligningsmyndighetenes vurdering av As særfradragskrav ikke falt likt ut hvert av årene 2005, 2006, 2007 og 2008 kan antagelig hovedsakelig tilskrives at skatteetatens kontrollressurser er begrenset. De begrensede ressursene gjør at grundigheten i kontrollen kan variere fra det ene året til det andre, med det resultat at ligningen kan falle forskjellig ut fra det ene året til det andre selv om skattyters krav og underlagsmateriale de aktuelle årene var så å si det samme. Dette kan selvsagt synes uheldig og etter omstendighetene reise spørsmål om tilliten til ligningsfastsettelsen, men ulik ligning av en og samme skattyter fra det ene året til det andre grunnet begrensede kontrollressurser kan ikke betegnes som forskjellsbehandling i egentlig forstand.
På denne bakgrunn har jeg vanskelig for å se at Skattedirektoratets skjønnsutøvelse i forbindelse med vurderingen av As endringsanmodning er beheftet med feil. Etter min gjennomgang av klagen og saksdokumentene kan jeg heller ikke se at avslaget på endringsanmodningen fremstår som klart urimelig.»