Midtre Syndin hytteeierforening organiserer i overkant av 100 hytteeiere ved Midtre Syndin i Vestre Slidre. Atkomst til hyttene er stølsveien Høyme-Syndin-Strø (heretter Stølsveien). Veien er eid i fellesskap av om lag 80 grunneiere og stølseiere innenfor dekningsområdet for veien, men hytteeierne er ikke medeiere. Veien er organisert i et veglag, og det er årsavgifter og bompenger som finansierer driften av veien.
Det følger av vegloven 21. juni 1963 nr. 23 § 56 at kommunen må samtykke i at det kreves bompenger, og at det også er kommunen som skal fastsette størrelsen på bompengene. Etter forslag fra veglaget, besluttet formannskapet i Vestre Slidre kommune å øke bompengene for kjøring på Stølsveien. Hytteeierforeningen påklaget vedtaket, men formannskapet avviste klagen fordi man mente at foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse. Etter klage stadfestet kommunestyret vedtaket om avvisning på grunn av manglende klageinteresse.
Etter en henvendelse fra hytteeierforeningen ble det herfra besluttet å ta opp spørsmålet om rettslig klageinteresse med kommunen. Vestre Slidre kommune ble derfor bedt om å redegjøre nærmere for den vurderingen som var foretatt, samt om den enkelte hytteeier kunne tenkes å ha rettslig klageinteresse.
Kommunen fastholdt at hytteeierforeningen manglet rettslig klageinteresse. En sak om kommunens samtykke til innkreving av bompenger for ferdsel på privat vei lå etter kommunens syn utenfor foreningens formål og naturlige virkeområde. Heller ikke den enkelte hytteeier hadde rettslig klageinteresse. Bompengeutgifter var en svært liten del av kostnaden med å ha/eie en hytte, og hytteeierens interesse ville være best mulig veistandard heller enn lav bomavgift. Kommunen mente videre at et samtykke fra kommunen heller ikke hadde noen negativ effekt for hytteeierne. Etter kommunens syn var det ingen hensyn som talte for å innrømme foreningen eller den enkelte hytteeier rettslig klageinteresse.
Kommunen mente imidlertid at saken hadde en prinsipiell side, og at en eventuell klagerett for hytteeierforeningen ville medføre at enhver forening «vil kunne gå til sak mot den aktuelle kommune etter reglane i tvistemålslova».
Hytteeierforeningen fastholdt på sin side at den hadde klageinteresse, og fremholdt at det var direkte feil at kommunens samtykke ikke hadde negativ effekt for hytteeierne. Foreningens formål var å verne om medlemmenes rettigheter og interesser. Foreningen dekker området fra Lostøl til grensen mot Vang kommune og nordsiden av Midtre Syndin, og er den eneste foreningen som ivaretar hytteeiernes interesser i dette området. Samtlige av foreningens medlemmer er berørt av bomavgiften, da Stølsveien er eneste atkomst inn i området. Det var riktignok en del hytter som var berørt uten å være medlem av foreningen. Det fantes ikke noe nøyaktig tall på antall hytter dette gjelder, men foreningen antok at det var ca 75 hytter.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Hvem som har rett til å påklage et vedtak, er regulert i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 28. Det følger av bestemmelsens første ledd første punktum at et enkeltvedtak «kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse».
Vestre Slidre kommune har lagt til grunn at hytteeierforeningen ikke er part i bompengesaken, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å reise rettslige innvendinger mot dette. I lys av konklusjonen nedenfor, er det heller ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om den enkelte hytteeier kan være part i lovens forstand.
Det omtvistede spørsmålet er følgelig om foreningen har «rettslig klageinteresse» og på dette grunnlaget kan påklage vedtaket om kommunens samtykke til bompengeinnkreving på Stølsveien.
Uttrykket «rettslig klageinteresse» antyder at det kreves en viss faktisk og saklig tilknytning til saken. Ved å knytte klageretten til uttrykket «rettslig interesse» ønsket lovgiver bl.a. å åpne for at en organisasjon kan ha klagerett selv om et vedtak ikke direkte gjelder organisasjonen, jf Ot.prp.nr.38 (1964-1965) s 99. Av forarbeidene går det ellers fram at uttrykket er skjønnsbestemt og at prosesspraksis og litteratur omkring den tidligere tvistemålsloven § 54 bør brukes som hjelpemiddel ved tolkingen. Det materielle innhold i tvistemålsloven § 54 er nå videreført i tvisteloven 17. juni 2005 nr. 90 §§ 1-3 og 1-4, og jeg antar at også disse bestemmelsene vil være av interesse når innholdet i begrepet «rettslig klageinteresse» i forvaltningsloven § 28 skal fastlegges. Adgangen til administrativ klage skal i alle fall ikke være snevrere enn adgangen til å reise søksmål, jf for eksempel Woxholt, Forvaltningsloven med kommentarer (Oslo 2006) side 462.
I Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 2003 side 833 (SRØ-kjennelsen) uttalte Høyesteretts flertall følgende om det rettslige utgangspunktet for søksmålsinteresse (etter tvistemålsloven § 54):
«Spørsmålet om organisasjonen har rettslig interesse i å fremme begjæringen om midlertidig forføyning, vil bero på en nærmere vurdering av om den har rimelig grunn til å kreve at spørsmålet blir prøvd av domstolene. Som redegjort for i NOU 2001:32 Rett på sak bind A side 193 med henvisning til rettspraksis, har det vært en betydelig rettsutvikling de seneste tiår når det gjelder organisasjoners adgang til å anlegge søksmål med krav som ikke direkte gjelder organisasjonens egne rettigheter og plikter. Dette er blant annet begrunnet med behovet for rettslig kontroll med den offentlige forvaltning. Men forutsetningen er at organisasjonen ut fra formål, virksomhet og representativitet har tilstrekkelig tilknytning til søksmålet.»
Spørsmålet om rettslig klageinteresse i denne saken må – på samme måte som ved løsningen av spørsmålet om søksmålsinteresse – løses ut fra en helhetsvurdering, jf. for så vidt Woxholt, Forvaltningsloven med kommentarer (Oslo 2006) side 471. Spørsmålet er om bompengevedtaket berører hytteeierforeningen på en slik måte at det er rimelig og naturlig at de får adgang til å klage, jf. også Høyesteretts uttalelser i Altakjennelsen, inntatt i Rt. 1980 side 569. I denne vurdering vil altså særlig foreningens formål, representativitet og klagegjenstanden stå sentralt.
Etter mitt syn er det forholdsvis klart at hytteeierforeningen har rettslig klageinteresse i den foreliggende sak.
Vegloven § 56 er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i friluftsloven 28. juni 1957 nr. 16 § 5. Det følger av forarbeidene til den sistnevnte bestemmelsen at et av formålene med systemet med kommunalt samtykke er at det var behov for «kontroll med at bompenger bare blir oppkrevd hvor det finnes rimelig», jf. Ot.prp. nr. 2 (1957) side 23. Regelen er altså gitt for å beskytte brukerne av den private veien – i den foreliggende sak blant andre de hytteeierne som er organisert i Midtre Syndin hytteeierforening. Det er videre lovgivers forutsetning at brukerne av veien har en rettslig beskyttelsesverdig interesse i fastsettingen av bompenger. Så vel fordeling av bompenger for bruk av de forskjellige delene av veien, spørsmålet om hvilken veistandard som er nødvendig, hvilket utgiftsnivå veglaget skal ha, samt størrelsen på avgiften, vil ha umiddelbare og følbare konsekvenser for de hytteeierne som er avhengige av veien for å få adkomst til hyttene sine. Ettersom hytteeierforeningens formål er å ivareta medlemmenes interesser som hytteeiere, er vedtaket om å samtykke i bompenger på Stølsveien, klart innenfor foreningens formål.
Hytteeierforeningen er også representativ for hytteeiernes interesser i saken. Foreningen er den eneste eksisterende sammenslutningen av berørte hytteeiere, og den organiserer godt over halvparten av de berørte hytteeierne. At det absolutte antallet medlemmer er forholdsvis lavt, noe over hundre, kan etter mitt skjønn ikke være til hinder for klageinteresse. Det aktuelle vedtaket har utelukkende lokale virkninger, og foreningen er derfor representativ i dette perspektiv.
Et av kommunens argumenter for at foreningen ikke har klageinteresse, er at bompengeutgiftene er en liten del av kostnaden med å ha/eie hytte. Om dette er til hinder for klagerett for den enkelte hytteeier, kan muligens diskuteres. Jeg er imidlertid ikke enig i at dette er til hinder for hytteeierforeningens klageinteresse. Selv om det enkelte medlems interesse skulle være nokså liten og ikke gi vedkommende klagerett selv, vil det på den annen side være naturlig at foreningen har klagerett dersom saken har en viss interesse for alle, eller de fleste medlemmene, og ligger innenfor formålet til foreningen. Jeg viser i den forbindelse til Frihagen, Forvaltningsrett Bind II (Bergen 1992), side 239.
Midtre Syndin hytteforening må etter dette anses å ha rettslig klageinteresse i saken, og kommunen må behandle foreningens klage. Jeg ber om at Vestre Slidre kommune holder meg orientert om den videre saksgangen, og om utfallet av klagebehandlingen.»
Etter ombudsmannens uttalelse realitetsbehandlet kommunen hytteeierforeningens klage.