Kristiansand kommune vedtok 13. juni 2006 reguleringsplan for et område i Randesund. Reguleringsplanen ble påklaget av Sameiet A, som representerte noen av grunneierne i planområdet. Klagen rettet seg i hovedsak mot at planen åpnet for bygging av tre hytter i strandsonen på eiendommen X. Innvendingene gjaldt blant annet at det ble åpnet for denne byggingen under planprosessen, i forbindelse med at eierne av X fremsatte tilbud om etablering av skjærgårdspark på størstedelen av eiendommen. En slik skjærgårdspark etableres ved at kommunen får privatrettslige bruksrettigheter eller eiendomsrett til området, noe som gir grunnlag for å tilby allmennheten utvidet bruk og å tilrettelegge arealet gjennom mindre tiltak som badeplasser og brygger.
I det opprinnelige planforslaget var det ikke planlagt noen bebyggelse på eiendommen X. Kommunen behandlet forslaget til reguleringsplan første gang 4. mars 2004 og vedtok å legge planen ut til offentlig ettersyn. I plan- og bygningssjefens vurdering av forslaget het det blant annet:
«Randesund er en bydel i vekst og tilgangen til sjøområdene er begrensa. Det er derfor viktig å sikre strandområdene og adgangen til disse for fremtidige generasjoner. Eventuelle nye bygg må plasseres i tilknytning til eksisterende bebyggelse og begrenses i størrelse. Plan- og bygningssjefen kan med denne bakgrunn ikke anbefale utbygging på eiendommen X, som i dag er ubebygd, eller bygging av nye hytte-/boligenheter på de øvrige eiendommene.»
I kommuneplanen var det meste av eiendommen X avsatt til «LNF-område med spesielle naturvern og friluftsinteresser av særlig høy verdi», mens en mindre del var avsatt som «lokalmiljø med bevaringsverdi».
Etter å ha mottatt merknader til planforslaget, avholdt kommunen et møte med grunneierne 17. august 2008. Av referatet fra møtet fremgikk det at eierne av X «er meget misfornøyd med at eiendommen ikke kan utvikles til annet enn ”grønne arealer”. [Kommunens plansjef og saksbehandler] gav ingen åpning for utbygging i dette området.»
I brev til kommunen 15. februar 2005 med tittelen «Krav om å få bygge på eiendommen X» ga eierne av X uttrykk for at de var villige til å legge ut mesteparten av eiendommen til skjærgårdpark, dersom de fikk bygge fire hytter og brygge. I brevet het det:
«Hvis det går i orden med fire tomter for bygging av hytte med adgang til sjøen og anviste båtplasser, så er vi innstilt på å innfri kommunens ønske om at resten av eiendommen legges ut til Skjærgårdspark.»
Ved annen gangs behandling av planforslaget i kommunen 2. juni 2006, ble det tatt inn forslag om to hytter på X. I plan- og bygningssjefens vurdering het det: «Som det fremgår av 1.gangsbehandlinga anbefaler plan- og bygningssjefen i utgangspunktet ikke utbygging på eiendommen X, som i dag er ubebygd. Under forutsetning av at øvrige deler av eiendommen sikres og gjøres tilgjengelig som utfartsområde kan plan- og bygningssjefen under tvil gå inn for 2 hytter på eiendommen.»
Av saksfremlegget for øvrig fremgikk det at eierne av X hadde fremmet forslag om utbygging av hytter gjentatte ganger tidligere, uten å få dette godkjent.
Kristiansand bystyre vedtok 13. juni 2006 reguleringsplanen, som åpnet for å bygge tre hytter på X. I sin innstilling til bystyret hadde plan- og bygningssjefen vist til at forslaget om å tillate hytter berodde på en likhetsbetraktning, og at X var den klart største eiendommen innenfor planområdet og den eneste som var ubebygd. Plan- og bygningssjefens mente at en beskjeden utbygging kunne forsvares, men at en «forutsetning er at resterende del av eiendommen reguleres til friområde samt at kommunen sikres rett til opparbeidelse av stier og anlegg for allmennhetens bruk».
Vedtaket ble påklaget av Sameiet A. I klagen ble det anført at hyttene på X var plassert innenfor 100-metersbeltet i strid med nasjonale retningslinjer for bevaring av strandsonen, og at det ikke var gitt tungtveiende argumenter for dette i saksbehandlingen. Klagerne mente det var «ytterst betenkelig at kommunen innlater seg på kjøpslåing med grunneierne» ved å tillate hyttebygging på X mot at resten av eiendommen ble gjort tilgjengelig for etablering av skjærgårdspark.
Ved behandlingen av klagen, uttalte kommunen at begrunnelsen for å tillate hyttene «bygger på en likebehandling av eiendommene innen planområdet», og redegjorde deretter nærmere for plasseringen av hyttene. Kommunen avviste at det forelå noen sammenheng mellom innreguleringen av de tre hyttene og etableringen av skjærgårdspark. Det ble gitt uttrykk for at forhandlinger om skjærgårdspark på X begynte i 1995, mens reguleringsarbeidet ble initiert av eierne av eiendom Y og startet i 2002, og videre at:
«Det er således ingen sammenheng mellom initieringen av henholdsvis reguleringen og etableringen av skjærgårdspark på X. Det ville ikke blitt gitt tilslutning til bygging av nye hytter fra plan- og bygningsetaten dersom det ikke hadde forligget planfaglige argumenter for.»
Klagen ble deretter oversendt Fylkesmannen i Vest-Agder, som i vedtak 9. november 2006 stadfestet reguleringsplanen. Fylkesmannen fant ikke grunn til å gå nærmere inn på klagernes anførsel om en betenkelig sammenheng mellom reguleringen av hyttene og etableringen av skjærgårdsparken. Det ble vist til at kommunen selv hadde avvist at en slik sammenheng eksisterte. Fylkesmannen påpekte at kommunen er planmyndighet og avgjør hvordan de områdene som planen omfatter skal utnyttes, og at fylkesmannen og fylkeskommunen hadde vært involvert i arbeidet med planen, men ikke funnet grunn til å påklage denne.
Sameiet A henvendte seg deretter til Miljøverndepartementet og ba departementet overprøve reguleringsvedtaket. Vedtaket var etter departementets syn gyldig og kunne derfor ikke omgjøres etter reglene i forvaltningsloven § 35. Departementet fant heller ikke grunnlag for å benytte adgangen etter plan- og bygningsloven § 27-2 nr 3 annet ledd til å overprøve reguleringsplaner som strider mot nasjonale interesser.
Saken ble brakt inn til ombudsmannen av Sameiet A. Sameiet anførte at det forelå en juridisk betenkelig sammenblanding av reguleringssaken og etableringen av skjærgårdsparken, og at de prinsipielle sidene av saken ikke var tilstrekkelig vektlagt i kommunens og fylkesmannens behandling. Ifølge sameiet var det klart at tilbudet om skjærgårdspark var avgjørende for at det ble gitt tillatelse til bygging i strandsonen. Kommunen hadde ikke kunnet dokumentere hva slags forhandlinger som pågikk med eierne av X i 1995 eller om forhandlingene fortsatt var i gang da planarbeidet ble startet opp i 2002.
Sameiet mente at saken ga meget uheldige signaler om at byggeforbudet i strandsonen kan omgås ved å inngå avtale om skjærgårdspark, bare eiendommen er stor nok. Saken reiste derfor «et miljøpolitisk meget viktig spørsmål om grunneiere med store strandeiendommer kan forhandle seg til byggetillatelse i strandsonen ved å avstå arealer til skjærgårdspark».
Klagen ble herfra tatt opp med Miljøverndepartementet. Departementet ble blant annet bedt om å redegjøre for hvilke fordeler en skjærgårdspark innebærer for kommunen/allmennheten og om det ville vært mulig å opprette en slik park i kraft av plan- og bygningsloven, uten medvirkning fra grunneierne. Videre ble det spurt om departementets syn på om det forelå en sammenheng mellom tilbudet om skjærgårdspark og reguleringen av tre hyttetomter i den aktuelle saken, og om hvordan departementet eventuelt stilte seg til en slik sammenheng.
Departementet ble dessuten bedt om å redegjøre generelt for sitt syn på at det inngås avtaler med grunneiere mot at disse får rettigheter i strandsonen, og for hva som er det rettslige grunnlaget for slike avtaler. Det ble stilt spørsmål om departementet mener at man gjennom slike avtaler kan oppnå rettigheter og muligheter utover det som følger av kommunens planmyndighet/ekspropriasjonsadgang og friluftslovens regler.
Departementets svarbrev inneholdt en grundig redegjørelse for hva en skjærgårdspark innebærer, og for arbeidet som har vært gjort med å etablere slike parker. Departementet forklarte at et planvedtak i seg selv ikke gir allmennheten noen rett til bruk utover hva friluftsloven og allemannsretten gir adgang til. Ved etableringen av enskjærgårdspark får imidlertid det offentlige eiendomsrett eller bruksrett til området.
Dette kan skje ved frivillig avtale eller ved ekspropriasjon. På den måten gis allmennheten mulighet til utvidet bruk av området, og det kan dessuten opparbeides med enkle tiltak som brygger, rasteplasser, turstier og badeplasser. Arbeidet med å etablere skjærgårdparker har pågått siden 1970-tallet, og parkene omfatter i dag ca 700 områder. Departementet opplyste at etableringen av skjærgårdsparker i 1970-årene foregikk ved at grunneiere fikk tilbud om et pengevederlag samt innregulering av hyttetomter med rett for grunneierne til å erverve tomt. Redegjørelsen for utviklingen frem til i dag tydet på at det har blitt mindre vanlig de senere årene å tilby hyttetomter som motytelse ved avtale om skjærgårdspark.
Departementets mente at ordningen med skjærgårdparker har vært vellykket og til beste for allmennheten, og at man har lykkes i å finne gode ordninger også i tilfeller der hyttetomter har vært en del av tilbudet.
Det ble gitt uttrykk for at de rettighetene som er nødvendige for etablering av skjærgårdpark, kan erverves ved ekspropriasjon med hjemmel i reguleringsplan, men at dette ville skapt sterk motvilje blant grunneierne, noe som ville vanskeliggjort et videre samarbeid om forvaltningen av området. Ekspropriasjon av full eiendomsrett vil da som oftest være bedre. Det ble vist til at ekspropriasjonsprosesser ofte er tidkrevende og ikke ville sikret friluftsområder i et slikt omfang som frivillige ordninger har gjort.
I den aktuelle saken om regulering av hyttetomter på X, mente departementet at kommunen hadde forholdt seg på vanlig måte til grunneierens ønske om utbygging og samtidig ivaretatt kravene til god planlegging etter plan- og bygningsloven. Fylkesmannen hadde i sitt vedtak i tilstrekkelig grad gått inn på klagernes betenkeligheter. Departementet mente at Kristiansand kommune hadde vist et tilstrekkelig godt faglig og politisk skjønn og oppnådd tilstrekkelig avveide resultater for alle involverte parter.
I merknader til departementets svarbrev ga Sameiet A uttrykk for at det var et paradoks at skjærgårdsparkordningen har ført til økt bygging i strandsonen. Slik praksis var i Kristiansand kommune, gjaldt byggeforbudet i strandsonen bare for små eiendommer, og det kunne umulig ha vært meningen med loven.
Departementet og klagerne utdypet etter dette sine synspunkter ytterligere i brev hit.
Ved avslutning av saken uttalte jeg:
«Undersøkelsen av saken har særlig tatt sikte på å belyse problemstillinger knyttet til innregulering av hyttetomter som motytelse for rettigheter det offentlige erverver gjennom avtale om skjærgårdspark.
Sammenhengen mellom reguleringen av hyttetomter og avtalen om skjærgårdspark
Kommunen avviste under behandlingen av klagen fra Sameiet A at det foreligger en sammenheng mellom reguleringen av hyttetomtene på X og avtalen om skjærgårdspark og ga uttrykk for at det «ikke [ville] blitt gitt tilslutning til bygging av nye hytter fra plan- og bygningsetaten dersom det ikke hadde foreligget planfaglige argumenter for». Fylkesmannen og departementet har ikke hatt innvendinger mot dette.
Det ligger utenfor ombudsmannens oppgave å ta stilling til om det foreligger tilstrekkelige planfaglige argumenter for reguleringen av hyttetomtene. Hvis man ser bort fra grunneiernes tilbud om skjærgårdspark, tyder imidlertid ikke saksdokumentene på at de planfaglige argumentene sto i en annen stilling da hyttetomtene ble tatt inn i planforslaget, ved annen gangs behandling av dette, enn de gjorde ved første gangs behandling, da plan- og bygningssjefen frarådet bygging på X.
Ved annen gangs behandling av forslaget uttalte plan- og bygningssjefen at han i utgangspunktet ikke anbefalte utbygging på X, men tilføyde så: «Under forutsetning av at øvrige deler av eiendommen sikres og gjøres tilgjengelig som utfartsområde kan plan- og bygningssjefen under tvil gå inn for 2 hytter på eiendommen». Tilsvarende fremgikk det av innstillingen til bystyrets planvedtak 13. juni 2006 at en «forutsetning er at resterende del av eiendommen reguleres til friområde samt at kommunen sikres rett til opparbeidelse av stier og anlegg for allmennhetens bruk». Ut fra saksdokumentene synes det klart at etableringen av skjærgårdsparken var en forutsetning for reguleringen av hyttetomtene. Jeg legger dermed til grunn at hyttetomtene neppe ville ha blitt tatt inn i reguleringsplanen dersom grunneierne ikke var villige til å inngå avtale om skjærgårdspark. Grunneierne ga på sin side i brevet 15. februar 2005 uttrykk for at deres vilje til å innfri kommunens ønske om etablering av skjærgårdspark, var avhengig av at det ble innregulert hyttetomter på eiendommen. Så lenge kommunen og grunneierne ved behandlingen av planforslaget gjensidig forutsatte at reguleringen og skjærgårdsparkavtalen var avhengige av hverandre, har jeg vanskelig for å se hvilken betydning det skulle ha om det opprinnelig dreide seg om to uavhengige prosesser. Det avgjørende for problemstilingen i denne saken er at kommunen tydelig satte etableringen av skjærgårdsparkavtalen som en forutsetning for å innregulere hyttetomtene.
Vektlegging av fordelene som oppnås gjennom avtalen ved vurderingen av om planen skal åpne for bygging i strandsonen
Adgangen til å bruke offentlig myndighet som byttemiddel i en avtale er begrenset. Innenfor rammen av plan- og bygningsloven står likevel kommunen fritt til å bestemme arealutnyttelsen gjennom reguleringsplan. I utgangspunktet beror avgjørelsen av arealutnyttelsen på en fri skjønnsvurdering ut fra de saklige hensynene som gjør seg gjeldende. Så lenge kommunen baserer sin avgjørelse på relevante og saklige hensyn, vil den nærmere avveiningen av de aktuelle hensynene ikke kunne prøves av ombudsmannen, og ofte bare i begrenset grad kunne prøves av fylkesmannen og departementet. Hva som er saklige og relevante hensyn etter hjemmelsloven, er imidlertid et rettsspørsmål som er gjenstand for full rettslig prøving og kontroll. Det sentrale rettslige spørsmålet blir dermed om den fordelen kommunen oppnår gjennom avtalen om skjærgårdspark, er et relevant og saklig hensyn, og som i så fall kan vektlegges i vurderingen av om planen skal åpne for bygging av hytter. Departementet har kun i liten grad berørt dette spørsmålet i redegjørelsen hit. Redegjørelsen er i første rekke konsentrert om de positive virkningene av skjærgårdsparkordningen, også i de tilfellene der grunneieren tilbys hyttetomt i strandsonen som motytelse.
At kommunen erverver rettigheter som gir allmennheten utvidede muligheter til å benytte friluftsområder, er isolert sett en fordel for allmennheten. Fra en pragmatisk synsvinkel kan det hevdes at det bør være anledning til å gi grunneieren hyttetomter i strandsonen som motytelse, så lenge ulempene for allmennheten ved utbyggingen er mindre enn fordelen som oppnås gjennom avtale om skjærgårdspark. Det kan imidlertid rettes prinsipielle innvendinger mot å akseptere denne fordelen som et relevant moment ved vurderingen av om reguleringsplanen skal åpne for bygging av hytter.
Hyttetomter som motytelse ved etablering av skjærgårdspark innebærer at grunneiere med store eiendommer har større mulighet til å få bygge i strandsonen enn andre. En slik forskjell kan være egnet til å skape misnøye både hos grunneiere med mindre eiendommer og blant folk flest. Folk vil lett kunne oppleve det slik at ressurssterke personer får bygge, mens andre må forholde seg til det alminnelige byggeforbudet i strandsonen. På denne måten vil tilliten til forvaltningen av strandsonen kunne svekkes. I mange saker hvor det er gitt avslag på søknad om bygging i strandsonen, reagerer søkeren på at det er gitt tillatelse i saker som han mener er sammenlignbare. Dersom den eneste forskjellen mellom to saker er størrelsen på eiendommene og dermed muligheten til å inngå en avtale med kommunen, vil en slik reaksjon kunne være forståelig.
Hva som er relevante hensyn ved vurderingen av arealutnyttelsen i reguleringssaker, må avgjøres med utgangspunkt i plan- og bygningsloven. Etter bestemmelsen i § 17-2 er det forbudt å bygge i strandsonen. Forbudet gjelder ikke i områder som omfattes av reguleringsplan. Bestemmelsen har likevel betydning som retningslinje ved utforming av reguleringsplaner, ettersom den gir uttrykk for Stortingets syn på den nasjonale interessen knyttet til å begrense ytterligere bygging i strandsonen. Dette har også Miljøverndepartementet påpekt, blant annet i brev 8. mars 2002 til kystkommuner, fylkesmenn og fylkeskommuner, der det heter:
«Det er imidlertid forutsatt at byggeforbudet skal fungere som en retningslinje for kommunenes planlegging. Ved planleggingen av strandområdene må kommunen ta hensyn til det.
Mye bygging i strandsonen skjer etter plan. Det er derfor grunn til å presisere at målet om å begrense bygging i strandsonen også gjelder i forhold til planleggingen. Arealplanleggingen er primært et kommunalt ansvar, men kommunene må i sitt planarbeid ta hensyn til nasjonale mål og interesser. Ansvaret for å ivareta det nasjonale målet om å begrense ytterligere bygging i strandsonen påhviler i utgangspunktet den enkelte kommune. Kommunene må ved utarbeidingen av kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner og reguleringsplaner som berører 100-metersbeltet/strandsonen, ta hensyn til det nasjonale målet om å begrense ytterligere bygging her.»
Også Stortinget har ved flere anledninger understreket behovet for å beskytte strandsonen mot videre utbygging.
Den retningslinjen det her er snakk om, går ut på å begrense ytterligere bygging i strandsonen. Det må derfor kreves at byggingen i seg selv er forsvarlig ut fra arealdisponeringshensyn, særlig de hensynene som ligger til grunn for byggeforbudet i strandsonen, uavhengig av om kommunen/allmennheten oppnår visse fordeler gjennom en avtale med grunneieren. Dette gjelder særlig når fordelene kan oppnås på annen måte, uten at det åpnes for bygging i strandsonen. Regulering som åpner for bygging i strandsonen skiller seg fra regulering av andre områder, ved at utbygging i strandsonen i utgangspunktet er forbudt. Vanligvis vil den arealutnyttelsen en regulering legger opp til være tillatt etter loven. I strandsonen blir imidlertid utgangspunktet for reguleringen det motsatte, ved at det er snakk om å tillate en arealutnyttelse som lovgiverne har tatt stilling til og nedlagt et generelt forbud mot. Den nasjonale interessen i å begrense utbygging i strandsonen og de retningslinjene som foreligger for utarbeidelse av reguleringsplaner i disse områdene, innskrenker dermed den adgangen kommunen ellers kunne hatt til å foreta en samlet vurdering av alle fordeler og ulemper knyttet til gjennomføringen av planen.
I andre saker vil kommunen kunne ha større adgang til å ta hensyn til de fordelene som oppnås gjennom ytelser fra utbyggeren. Reglene om utbyggingsavtaler i plan- og bygningsloven kapittel XI-A forutsetter en slik adgang. Etter bestemmelsen i lovens § 64b kan kommunen inngå utbyggingsavtale om forhold som det er gitt bestemmelser om i reguleringsplan og det kan avtales at grunneieren skal besørge eller bekoste tiltak som er nødvendige for gjennomføringen av planen. Det følger av § 64c siste ledd at avtalen ikke kan inngås før planen er vedtatt. De tiltakene grunneieren skal besørge, må altså være nødvendige for gjennomføring av en plan kommunen allerede har vedtatt. Selv om grunneieren kan forplikte seg før planen vedtas, forutsetter reglene at avtalen må gjelde forhold som er nødvendige for gjennomføringen av en regulering som kommunen ut fra en planfaglig vurdering ønsker. Det er tvilsomt om reglene gir adgang til å vedta en regulering som åpner for direkte uønskede tiltak i strid med retningslinjer for planleggingen, kun for å skaffe seg de fordelene som kan oppnås gjennom en utbyggingsavtale med grunneieren.
I den foreliggende saken ga plan- og bygningsetaten i kommunen klart uttrykk for at bygging i strandsonen på X ikke anbefales, men aksepterte senere å innregulere hyttetomter under forutsetning av at grunneierne avsto rettigheter til etablering av skjærgårdspark. Reguleringen synes således å være motivert av et ønske om å oppnå motytelsen.
De rettighetene som kommunen erverver mot å innregulere hyttetomter, kan oppnås på annen måte – enten gjennom frivillig avtale mot vederlag eller ved ekspropriasjon mot erstatning. Det er dermed først og fremst en økonomisk fordel kommunen oppnår ved å åpne for bygging i strandsonen i slike tilfeller. En slik økonomisk fordel er ikke et relevant hensyn ved vurderingen av arealutnyttelsen. Dersom en grunneier som ønsker å bygge i strandsonen tilbyr kommunen et pengevederlag som kan benyttes til å erverve rettigheter til fordel for allmennheten, kan dette ikke vektlegges som et relevant arealdisponeringshensyn ved vurderingen av om byggingen skal tillates. Det som skiller en slik ordning fra en direkte utveksling der bruksrettigheter byttes mot innregulering av hyttetomt, er at den involverer et pengevederlag. De praktiske konsekvensene for grunneieren, kommunen og allmennheten er de samme. Pengevederlaget bidrar imidlertid til å synliggjøre at den fordelen kommunen oppnår gjennom avtalen med grunneieren ikke kan anses som relevant i vurderingen av om det skal tillates bygging av hytter i strandsonen.
Departementet har fremhevet at ekspropriasjon kan medføre lange prosesser og skape sterk motstand hos grunneierne. Selv om kommunen av slike grunner kan oppnå fordeler utover de rent økonomiske ved å tilby hyttetomter i bytte mot skjærgårdspark, kan dette neppe vektlegges ved vurderingen av arealdisponeringen. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelige planfaglige argumenter for å tillate hyttebygging, kan neppe innregulering av hyttetomter forsvares ut fra hensynet til at prosessen med etableringen av en skjærgårdspark skal gå raskt.
Plan- og bygningsloven gir kommunene primæransvaret for arealdisponering gjennom vedtakelse av reguleringsplaner. For å kunne utføre denne oppgaven, er kommunene gitt en rekke virkemidler i loven, blant annet adgang til å foreta ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan. Denne adgangen kan benyttes til å etablere skjærgårdsparker, uten å åpne for bygging i strandsonen. De virkemidlene som er stilt til rådighet i loven må antas å være gjennomtenkte og i utgangspunktet tilstrekkelige til å utføre de oppgavene kommunene er tillagt. Det er derfor ikke kurant at kommunen bruker sin reguleringsmulighet som byttemiddel for å slippe å benytte seg av lovens virkemidler, selv om dette i enkelte tilfeller skulle fremstå som en praktisk og smidig løsning.
Departementets redegjørelse i saken tyder for øvrig på at det i mange tilfeller har vært mulig å få i stand en frivillig avtale om skjærgårdspark, uten at det åpnes for bygging av nye hytter, og at det de senere årene ikke har vært vanlig å tilby grunneieren hyttetomt som motytelse. Ekspropriasjon av rettigheter for etablering av skjærgårdspark, vil bare være aktuelt i de tilfellene der det ikke er mulig å få i stand en slik frivillig avtale.
Etter departementets syn har etableringen av skjærgårdsparker vært til allmennhetens beste, og man har funnet gode løsninger også når innregulering av hyttetomt har vært en del av tilbudet til grunneieren. Det er ikke grunn til å betvile at ordningen med etablering av skjærgårdsparker har blitt praktisert med allmennhetens beste for øyet. Departementets pragmatiske holdning til sammenkobling av avtale om skjærgårdspark og innregulering av hyttetomter, åpner imidlertid for at det ved reguleringen legges vekt på hensyn som ikke kan anses relevante etter plan- og bygningsloven. Det er viktig at kommunene opptrer på en ryddig måte i forvaltningen av strandsonen og at det ikke bør kunne stilles spørsmål ved den fremgangsmåten som benyttes i slike saker.
Kristiansand kommunes forutsetning om at det inngås avtale om skjærgårdspark, innebærer at det ble lagt vekt på et hensyn som ikke var relevant ved vedtakelsen av planen. Om det likevel forelå tilstrekkelige planfaglige argumenter for reguleringen av hyttetomtene på X, ligger som nevnt utenfor mine oppgaver å ta stilling til. Jeg kan imidlertid ikke se at slike argumenter har kommet tydelig til uttrykk i saksdokumentene.
Jeg ber fylkesmannen vurdere saken på ny i lys av de synspunktene jeg har gitt uttrykk for her. Eierne av X har ikke vært parter i ombudsmannssaken. Jeg forutsetter derfor at fylkesmannen sørger for at de får anledning til å uttale seg og ivareta sine interesser ved den fornyede behandlingen.
Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den fornyede behandlingen.