Kommunen avviste klage fra en fostermor, som også var oppnevnt verge, over vedtak om helgeavlastning for fosterbarnet. Fylkesmannen stadfestet avvisningen og viste til at når omsorgen for et barn er overtatt av barnevernet, er det barnevernet som alene har myndighet til å avgjøre om det skal søkes om slike tjenester og om vedtak skal påklages. Ombudsmannen har kommet til at det er grunn til å be Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt, da det er forhold som kan tilsi at fostermoren i denne saken har rettslig klageinteresse.

Søknad om bidragsforskudd til A for ett av hennes barn ble avslått fordi hennes ligning viste for høy kapitalinntekt. Kapitalinntektene var avkastning på formuen til et annet barn, som ble forvaltet av Fylkesmannen som vergemålsenhet, og kunne ikke disponeres av A. Det ble stilt spørsmål til bidragsmyndighetene om det hadde vært meningen at slike kapitalinntekter skulle tas med i beregningen. Etter en ny vurdering ble det opplyst at retningslinjene er endret, slik at et barns inntekt bare skal regnes med i beregningsgrunnlaget for det barnet inntekten gjelder. Det ble også fattet nytt vedtak i den konkrete saken, der bidragsforskudd ble innvilget.

Saken gjelder retten til innsyn i en fylkeskommunes utgifter til kurs, telefonbruk og reiser for 16 ledere over en periode på fire år. For å imøtekomme kravet om innsyn i utgifter til reiser og telefonbruk måtte det foretas totalt 128 sammenstillinger fra fylkeskommunens database. For å gjøre en sammenstilling av utgifter til kurs ville fylkeskommunen ha vært nødt til å foreta en manuell gjennomgang av 800–1000 fakturaer. Vedrørende utgifter til reise og telefonbruk har ombudsmannen kommet til at vurderingen av om sammenstillingene kan gjøres med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9, må knytte seg til hver enkelt av de 128 sammenstillingene. Ettersom hver sammenstilling vil ta omlag 1 minutt og 20 sekunder anses vilkårene etter § 9 for oppfylt. Vilkåret om at innsynskravet må gjelde «i rimelig utstrekning saker av ein bestemt art» etter offentleglova § 28 annet ledd, må også anses oppfylt for reise- og telefonutgiftene. Avslaget på innsyn i opplysninger om utgifter til telefonbruk og reiser er derfor ikke i tråd med offentleglovas bestemmelser. Når det gjelder utgifter til kurs, kan verken vilkåret om at en sammenstilling må kunne gjøres med enkle fremgangsmåter etter § 9 eller vilkåret om at innsynsbegjæringen «i rimeleg utstrekning» må gjelde saker av en bestemt art etter § 28 annet ledd, anses oppfylt. Fylkeskommunen hadde derved grunnlag for å avslå kravet om innsyn i kursutgiftene.  Fylkesmannens saksbehandlingstid på mer enn sju uker var for lang.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet Nes kommunes vedtak om å gi dispensasjon fra bestemmelser om henholdsvis gesimshøyde og utnyttelsesgrad i gjeldende reguleringsplan. Dersom det skal gis dispensasjon fra bestemmelser i plan- og bygningsloven eller planer gitt i medhold av loven, må de kumulative vilkårene i § 19-2 annet ledd være oppfylt. Det følger av bestemmelsen at dispensasjon ikke kan gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen har foretatt tilstrekkelige vurderinger av fordelene og ulempene ved å gi dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelser, før hun har konkludert med at fordelene ved å gi dispensasjon er «klart større» enn ulempene. Ombudsmannen ber Fylkesmannen behandle saken på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid i en klagesak om midlertidig oppholdstillatelse etter regelverket om familieinnvandring. Direktoratets avslag 21. august 2014 ble påklaget samme dag. I oktober 2016 var klagesaken ennå ikke ferdigbehandlet. Saken kan ikke anses å ha vært avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Direktoratet har heller ikke på en tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Utlendingsdirektoratet har beklaget at behandlingen av klagesaken har tatt for lang tid, og også at det ikke har vært gitt tilstrekkelig informasjon til parten underveis. Ombudsmannen tar beklagelsen til etterretning. Det bes om at direktoratet nå treffer de tiltak som er nødvendige for å kunne ferdigbehandle klagen så snart som mulig. Det bes videre om at Utlendingsdirektoratet holder ombudsmannen orientert om klagesaksbehandlingen gjennom oversendelse av kopi av direktoratets vedtak, eventuelt av oversendelsesbrevet til Utlendingsnemnda.

Saken gjelder Nav Gjøviks tidsbruk ved forberedende behandling av klage 24. februar 2015 over avslag på arbeidsavklaringspenger. Nav Gjøvik ferdigstilte saksforberedelsen 20. juli 2016. Den lange behandlingstiden skyldtes hovedsakelig en teknisk feil i saksbehandlingssystemet. Det følger av folketrygdloven § 21-10 første ledd at saker om folketrygdytelser skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden var kritikkverdig lang. Det var alvorlig at den tekniske feilen først ble oppdaget i juli 2016. Ombudsmannen anmodet Nav Klageinstans om å behandle saken så raskt som mulig og å orientere ombudsmannen når klagen var ferdigbehandlet.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandling av en søknad fra en iransk statsborger om norsk statsborgerskap. Søknaden ble innlevert hos politiet 11. november 2013. Direktoratet fattet vedtak i saken 7. juli 2016.  Ombudsmannen har kommet til at saksbehandlingstiden på to år og åtte måneder ikke er akseptabel. Direktoratet har heller ikke på en fullt ut tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Klagerens søknad om statsborgerskap kan følgelig ikke anses å ha blitt håndtert i henhold til de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Direktoratet har beklaget den lange saksbehandlingstiden og at lovnader til klageren om oppdatering ikke ble fulgt opp. Ombudsmannen tar beklagelsen til etterretning. Det bemerkes samtidig at dette er det fjerde tilfellet i år hvor ombudsmannen har rettet kritikk mot direktoratet for lang saksbehandlingstid og mangelfull orientering til parten i saker om statsborgerskap. Det bes om at direktoratet merker seg ombudsmannens vurderinger og konklusjoner i så vel denne saken som i tidligere uttalelser, og at det tas hensyn til dem ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder avslag på en skolestarters søknad om skoleplass i annen kommune enn bostedskommunen. Ombudsmannen har kommet til at det er flere mangler ved Fylkesmannens overprøving av kommunens avslag. Vedtakene synes i liten grad å være vurdert etter de kommunale retningslinjene som foreligger. Flere synspunkter fra foreldrene ble ikke vurdert, og vurderingen av barnets beste er ikke tilstrekkelig konkret og individuell. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder en kommunes tildeling av 20 % driftstilskudd til privatpraktiserende fysioterapeut. Sentrale spørsmål i saken er kommunens saksbehandling og vurdering av søkernes kvalifikasjoner. Samlet sett fremstår kommunens tildeling av det aktuelle driftstilskuddet til fysioterapeut som lite tillitvekkende. Som følge av at det ikke ble gjennomført intervjuer i saken, kan det stilles spørsmål ved om saken var godt nok utredet og opplyst før tildelingen ble vedtatt. Det er heller ikke foretatt en tilfredsstillende kvalifikasjonsvurdering av søkerne, og det knytter seg begrunnet tvil til om den som var best faglig kvalifisert ble tildelt driftstilskuddet. Feilene er ikke rettet opp av klageinstansen. Det synes klart at de feilene som er gjort, kan ha hatt betydning for resultatet i saken.

Saken gjelder Fylkesmannen i Buskeruds behandling av en anmodning fra en aksjonskomité om å iverksette lovlighetskontroll av eget tiltak etter kommuneloven § 59 nr. 5. Anmodningen gjaldt Drammen kommunes kommuneplanvedtak 5. oktober 2015. Aksjonskomiteen mente at kravene til konsekvensutredning ikke var oppfylt for så vidt gjaldt endringen av arealformålet for et friområde – Marienlystområdet – til «transformasjonsområde for byutvikling». Videre mente aksjonskomiteen at kommunen ikke hadde oppfylt sine forpliktelser etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen. Det ble vist til at endringen av arealformålet hadde særlig betydning for barn og unges oppvekstsvilkår. Fylkesmannen hadde etter en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å iverksette lovlighetskontroll av kommunens planvedtak, og denne beslutningen ble klaget inn for ombudsmannen. Ombudsmannen fant at det kunne reises spørsmål om Fylkesmannen hadde foretatt nødvendige undersøkelser i saken, og at Fylkesmannens beslutning dels syntes å bygge på en uriktig rettsoppfatning. Ombudsmannen fant videre grunn til å uttale seg om enkelte av de oppfatninger Fylkesmannen hadde gitt uttrykk for i sin begrunnelse for ikke å iverksette lovlighetskontroll av vedtaket. Ombudsmannen ba Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.