Saken gjelder Fylkesmannens utredningsplikt i en sak om ileggelse av overtredelsesgebyr etter plan- og bygningsloven § 32-8 bokstav b, jf. SAK10 § 16-1 bokstav a nr. 2. Fylkesmannen i Troms stadfestet Tromsø kommunes ileggelse av et gebyr på kroner 40.000 for overtredelse av bestemmelsene, med den begrunnelse at klager hadde foretatt et større terrenginngrep på en eiendom enn det ramme- og igangsettingstillatelsen for tiltaket tillot. Den delen av terrenginngrepet som overskred tillatelsen, måtte etter Fylkesmannens syn anses utført uten nødvendig tillatelse. Vedtaket ble klaget inn for ombudsmannen. Det ble anført at Fylkesmannen ikke hadde sørget for å klarlegge omfanget av tillatt masseuttak etter igangsettingstillatelsen. Dette hadde medført at Fylkesmannen hadde tolket tillatelsen uriktig, og lagt feil faktum til grunn for vedtaket. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannen må kritiseres for at saken ikke var godt nok opplyst da Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd, jf. § 33 femte ledd.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid generelt og i en enkeltsak om utmåling av erstatning for pasientskade. Ombudsmannen har kommet til at en gjennomsnittlig behandlingstid i pasientskadesaker på 20 måneder eller mer er for lang. Helseklage må bestrebe seg på å korte ned på saksbehandlingstidene snarest mulig. I den undersøkte enkeltsaken er behandlingstiden hittil på mer enn 31 måneder, og sist ombudsmannen ble informert om status var saken fortsatt ikke fordelt til saksbehandler. Dette er klart kritikkverdig. Den informasjonen som er gitt til klager underveis i saken, har heller ikke vært tilfredsstillende. Helseklage bes om å følge opp saken både på generelt grunnlag og i tilknytning til den aktuelle klagen. Ombudsmannen ber om at klager innen to uker informeres skriftlig om forventet tidspunkt for avslutning av hans sak. Kopi av meldingen bes sendt til ombudsmannen.

Spørsmål om barnets rettigheter ved barneverntjenestens vedtak om flytting av barn er på generelt grunnlag tatt opp med Barne- og likestillingsdepartementet, særlig tolkningen av barnevernloven § 6-3. Den gir barnet en medvirkningsrett, og spørsmålet er om den er absolutt. Det har også vært undersøkt om fylkesmennene i praksis anvender en riktig forståelse av bestemmelsen ved deres tilsyn med barneverntjenesten. Undersøkelsen viser at Barne- og likestillingsdepartementets rettslige forståelse av barns rett til å medvirke ved barneverntjenestens avgjørelser ikke fullt ut er i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser og barnevernlovens bestemmelser. Fylkesmennenes praksis i tilsynssakene er ikke ensartet, og fylkesmennene la også en ulik forståelse av medvirkningsbestemmelsens rekkevidde i flyttesakene. Ombudsmannen mener det er behov for konkrete tiltak for å styrke barns medvirkningsrett i barnevernssaker og å styrke kunnskapen i barnevernet om hva plikten til å høre barn innebærer. Barne- og likestillingsdepartementet bes derfor følge opp uttalelsen med egnede tiltak, blant annet med sikte på å få en ensartet praksis hos fylkesmennene. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om departementets oppfølging.

Saken knytter seg til Statens helsetilsyns behandling av en tilsynssak mot en psykolog. Tilsynssaken ble opprettet på bakgrunn av en henvendelse fra faren til klager, som er tidligere pasient av psykologen. Helsetilsynet ga faren kopi av et brev med vedtak om tilbakekall av psykologens autorisasjon. Vedtaksbrevet inneholdt blant annet opplysninger hentet fra klagerens pasientjournal. Klager var voksen på tidspunktet for farens henvendelse til Helsetilsynet. Klagers far inngikk ikke i den personkretsen som etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 hadde rett om å be tilsynsmyndighetene om en pliktbruddsvurdering. Han hadde heller ikke prosessuelle rettigheter etter § 7-4 a. At faren ikke hadde slike prosessuelle rettigheter, var likevel ikke til hindre for at det kunne opprettes tilsynssak mot psykologen som følge av farens henvendelse. Slik saken er opplyst, er det ikke grunnlag for å kritisere Helsetilsynet for å ha orientert klagers far om selve utfallet av tilsynssaken. Ombudsmannen finner det derimot ikke godtgjort at det å gi faren tilgang til opplysningene i vedtaksbrevet om klagers personlige forhold, var forenlig med Helsetilsynets taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.  Helsetilsynet må også kritiseres for ikke å ha nedtegnet muntlige opplysninger gitt av klagerens far i tilstrekkelig grad. Nedtegning sikrer notoritet og gir mulighet til å etterprøve saksbehandlingen. Nedtegning vil i mange tilfeller også være en forutsetning for å kunne ivareta en parts rett til kontradiksjon i tilfeller hvor forvaltningen mottar opplysninger muntlig fra andre enn parten selv.

Utlendingsnemnda innvilget midlertidig oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 til en russisk familie på grunn av sterke menneskelige hensyn, fordi den ene sønnen hadde en svært alvorlig helsetilstand med omfattende hjelpebehov. Tillatelsene ble imidlertid begrenset ut fra innvandringsregulerende hensyn, blant annet ved at oppholdet ikke danner grunnlag for senere permanente oppholdstillatelser. Denne begrensningen innebærer at familien ikke blir bosatt i en kommune og ikke får delta på introduksjonskurs. Det var ikke tilstrekkelig grunn til å be UNE behandle saken på nytt. Ombudsmannen pekte imidlertid på at ved behandlingen av fremtidige søknader om oppholdstillatelser fra familien bør utlendingsmyndighetene vurdere sannsynligheten for at familiens opphold vil bli varig. Graden av sannsynlighet for dette bør vektlegges når det tas stilling til om eventuelle nye tillatelser skal gis med begrensninger.

X kommunes vedtak om endring av to stedsnavn i kommunen ble opphevet av Klagenemnda for stedsnavnsaker etter klage og omgjøringsbegjæring fra interesseorganisasjonene A og B. De fremsatte krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Klagenemnda avslo kravet med den begrunnelse at hverken A eller B var parter i saken, og at nemndas vedtak heller ikke var endret til gunst for noen av dem. Kulturdepartementet opprettholdt avslaget, med til dels samme begrunnelse. Ombudsmannen kom til at både A og B måtte anses som parter i klagesaken etter lov om stadnamn, og følgelig også som parter etter forvaltningsloven § 36. I de aktuelle endringsvedtakene hadde de to interesseorganisasjonene fått gjennomslag for sine syn på de to navnespørsmålene. Sakskostnadsbestemmelsen i forvaltningsloven § 36 skiller ikke mellom økonomiske interesser og rene verdibaserte eller ideelle interesser. Vedtakene var følgelig til gunst for begge parter. Departementet ble derfor bedt om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken reiser spørsmål om Fylkesmannen i Hordaland har vurdert hvilke konsekvenser en reguleringsplan vil ha for hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser på en adkomstvei til to byggefeltområder, herunder om han har vurdert klagernes anførsler vedrørende dette. Ombudsmannen mener det foreligger tvil om Fylkesmannen har vurdert hensynet til trafikksikkerhet og hensynet til barn og unges interesser i forbindelse med adkomstveien, og om Fylkesmannen dermed har oppfylt sin utredningsplikt og sørget for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd, jf. § 17 første ledd. Videre er ombudsmannen i tvil om Fylkesmannen har vurdert klagernes anførsler tilstrekkelig, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn Fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.  

Tre av søkerne klaget hver for seg over å ha blitt forbigått ved de samme tilsettingene i tre stillinger som yrkesfaglærer ved en videregående skole. I sine respektive klager hevdet de alle tre at de tilsatte manglet nødvendig utdanning. To av disse klagene har vært gjenstand for felles behandling og avslutning her. Ombudsmannen kom til at fylkeskommunens tilsettinger var i strid med de formelle kompetansekravene i opplæringslova med tilhørende forskrift. To av klagerne oppfylte derimot kompetansekravene i forskriften. Saksopplysningene ga ingen holdepunkter for at noen av dem ikke var personlig egnet som lærer i videregående skole. Ombudsmannen fant det derfor tvilsomt om fylkeskommunen hadde forstått kompetansekravene i opplæringsloven riktig. I uttalelsen er det og bemerkninger til fylkeskommunens bruk av opplæringslovens bestemmelser om adgang til å tilsette midlertidig og til å tilsette på vilkår om utdanning

Saken gjelder adgangen til å klage over utlendingsmyndighetenes fastsettelse av alder (fødselsår) i forbindelse med innvilgelse av en søknad om oppholdstillatelse. Ombudsmannen er kommet til at når Utlendingsdirektoratet vurderer søkerens alder, og finner grunn til å fravike utlendingens egne opplysninger på en slik måte at søkeren anses som myndig istedenfor umyndig, må avgjørelsen om fødselsår anses som et enkeltvedtak som kan påklages på selvstendig grunnlag og uavhengig av om det innvilges oppholdstillatelse. Fastsettelsen av alder har i slike tilfeller avgjørende betydning for om søkeren får de rettighetene som tilkommer enslige, mindreårige asylsøkere. Utlendingsnemnda bes om å ta den aktuelle klagesaken til behandling, og ta stilling til klagerens alder. Ombudsmannen ber også nemnda sørge for at det gis slik klageadgang i tilsvarende saker.

Saken gjelder Helseklages behandlingstid i en pasientskadesak om krav om erstatning for helseplager som skal ha oppstått etter vaksinasjon mot svineinfluensa. Ombudsmannen har kommet til at Helseklages behandlingstid på om lag 34 måneder før saken ble sendt tilbake til ny behandling i Norsk pasientskadeerstatning var altfor lang. Det ble heller ikke gitt tilstrekkelig informasjon om fremdriften til klager under sakens gang. Helseklage har en selvstendig plikt til av eget tiltak å informere klagerne og deres fullmektiger om generelle omstendigheter som gjør at klagebehandlingen blir forsinket eller stanses midlertidig.