Klageren sendte en klage til Fylkesmannen i Hordaland på vegne av sin sønn, fordi hun mente sønnen ikke fikk god nok oppfølging fra hjemkommunen mens han var innlagt på sykehus. Fylkesmannen opprettet ikke tilsynssak, men henviste i stedet klagen til kommunen for lokal avklaring. Dette skjedde uten at Fylkesmannen selv hadde gjort noen vurdering av om det kunne foreligge brudd på helselovgivningen. Overfor ombudsmannen viste Fylkesmannen til at saksbehandlingstiden i tilsynssaker var på rundt fem måneder, og at henvisning til lokal avklaring var vurdert å være til beste for klageren. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen i denne saken ikke hadde tilstrekkelig grunnlag for å henvise saken til lokal avklaring. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 har pasienten, brukeren eller andre som har rett til det, rett til å be Fylkesmannen om å vurdere om plikter etter helselovgivningen er brutt. En slik anmodning utløser i utgangspunktet en plikt til å opprette en tilsynssak. Fylkesmannen kan ikke i stedet henvise saken til kommunen for lokal avklaring uten at det først er gjort en vurdering av om det kan foreligge brudd på helselovgivningen. At en slik løsning vurderes å være til beste for klageren, kan ikke i seg selv anses som tilstrekkelig grunn til å henvise saken. Fylkesmannen ble derfor bedt om bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen har opplyst til at de har fått nye rutiner, og at lignende saker følges opp annerledes nå. Ombudsmannen ba om å få oversendt eventuelle skriftlige rutinebeskrivelser, og om å bli holdt orientert om den videre utviklingen i saken.

Saken gjelder X kommunes tilsetting 20. januar 2017 av spesialkonsulent ved Introduksjonsprogrammet i Y. Klagerne mente blant annet at den tilsatte ikke oppfylte kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten, og at de derfor var usaklig forbigått ved tilsettingen. I tillegg hadde klagerne flere innsigelser til Ys utlysningstekst og manglende informasjon om stillingens innhold underveis i tilsettingsprosessen. Etter ombudsmannens syn fremstår utlysningsteksten som mangelfull, da det ikke er presisert hvilke kvalifikasjonskrav som gjelder for stillingen som spesialkonsulent. Videre er det kritikkverdig at det fremstår som Y ikke har hatt et bevisst forhold til at kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten trekker opp rammene for hvem de kan tilsette. Gjennomgangen av saken har imidlertid ikke gitt ombudsmannen grunnlag for å konkludere med at klagerne ble usaklig forbigått ved tilsettingen.

Saken gjelder avslag på registrering av nytt bosted etter separasjon fordi fars tidligere felles hjem med barna ikke ble ansett som oppløst. Etter folkeregisterforskriften vil en forelders felles hjem med sine barn ikke anses som oppløst dersom besøk i det tidligere felles hjem skjer for ofte. I denne saken hadde foreldrene valgt en samværsordning som innebar at mor og far skulle flytte inn og ut av barnas hjem. Samværsordningen var valgt av hensyn til barnas beste. Undersøkelsen viser at prinsippet om barnets beste ikke har noen betydning ved anvendelsen av reglene om hvor en person med barn skal bostedsregistreres etter samlivsbrudd. Ny lov om folkeregistrering og ny forskrift til loven trer i kraft 1. oktober 2017. Betydningen av hensynet til barnets beste i forbindelse med bostedsregistrering for foreldrene etter samlivsbrudd er ikke berørt i forbindelse med revisjonen av lov og forskrift. Det bør gjøres en vurdering av hvordan reglene om bostedsregistrering og oppløsning av felles hjem etter samlivsbrudd står i forhold til prinsippet om barnets beste slik dette er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104.

Saken gjelder behandlingstiden ved Norsk pasientskadeerstatnings utmåling av erstatning etter et tidligere vedtak om at pasienten hadde rett på erstatning for behandlingen av en skulderskade. Ombudsmannen har kommet til at saksbehandlingstiden hos Norsk Pasientskadeerstatning på mer enn to år og syv måneder er for lang. NPE må kritiseres for den lange saksbehandlingstiden, og for manglende behandling av krav om delutbetalinger. Dessuten har tilbakemeldingene til pasienten underveis i saken ikke vært tilfredsstillende. Ombudsmannen forutsetter at saken nå ferdigbehandles. Det forutsettes videre at Norsk pasientskadeerstatning merker seg ombudsmannens synspunkter, og sørger for å innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.

Klima- og miljødepartementet avslo en begjæring om innsyn i dokumenter som var utarbeidet i forbindelse med arbeidet med retningslinjer for begrensning av støy fra skytebaner. Departementet fant at dokumentene kunne unntas etter offentleglova § 14 og miljøinformasjonsloven § 11. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, ble det gitt innsyn i ett brev mellom Helsedirektoratet og Sosialdepartementet. For øvrig ble avslaget opprettholdt for 19 dokumenter. Departementet har ikke i sin begrunnelse for avslaget eller i sine svar til ombudsmannen vist at det er foretatt konkrete vurderinger av om dokumentene kan unntas offentlighet etter miljøinformasjonsloven § 11. Departementet har heller ikke vist at det er vurdert om deler av de aktuelle dokumentene kan offentliggjøres, jf. miljøinformasjonsloven § 11 tredje ledd. Ombudsmannen har kommet til at det hefter begrunnet tvil ved om departementet har foretatt slike konkrete vurderinger av innsynsspørsmålet som miljøinformasjonsloven § 11 gir anvisning på.

Ombudsmannen følger kontinuerlig med på saksbehandlingstiden i Nav og foretar jevnlig undersøkelser av eget tiltak og på generelt grunnlag. Forrige undersøkelse av behandlingstiden i internasjonale saker ble gjort i 2015 (se sak 2015/2817). I mellomtiden har Nav omorganisert behandlingen av internasjonale saker. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble i brev 6. februar 2017 bedt om å redegjøre for behandlingstiden sammenlignet med det som ble opplyst ved forrige undersøkelse i 2015. Arbeids- og velferdsdirektoratet svarte ombudsmannen i brev 7. april 2017. Ombudsmannen fant etter dette å la saken bero med den redegjørelsen og forklaringen som var gitt. Imidlertid vil ombudsmannen følge utviklingen videre, i første omgang gjennom klagesakene og telefonhenvendelsene ombudsmannen får.

Saken gjelder X kommunes tildeling av 50 % driftstilskudd tilknyttet en eksisterende privat fysioterapeut gruppepraksis. Søkeren som ble innstilt som nummer tre til driftstilskuddet, klaget på tildelingsvedtaket. Behandlingen i kommunens klagenemnd førte til at klageren ble tildelt driftstilskuddet. Hun som opprinnelig var innstilt som nummer én, og tildelt driftstilskuddet før klageomgangen, klaget så til ombudsmannen over klagenemndas saksbehandling, kvalifikasjonsvurdering og vektlegging av gjenværende fysioterapeuters uttalelse. Ombudsmannen kom til at klagenemnda ikke hadde forstått kravene som det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet stiller til tildelingsprosessen, og særlig til utøvelsen av skjønnet når flere kvalifiserte søkere skal vurderes mot hverandre. Det var også feil av klagenemnda å tillegge de gjenværende fysioterapeutenes uttalelse stor vekt, uten å foreta noen nærmere vurdering av om uttalelsen fremsto som objektiv og saklig.

Y fylkeskommune og A samarbeider om en linje for tredje trinn i videregående skole. Spørsmålet i saken er As undervisning for Vg3 i et fag faller inn under kompensasjonsordningen som produksjon av en lovpålagt undervisningstjeneste i samvirke med fylkeskommunen. I Skattedirektoratets vedtak i klagesaken var avslaget i hovedsak begrunnet med at A etter opplæringsloven ikke var ansvarlig for å oppfylle elevenes rettskrav på opplæring, og derfor ikke kunne være kompensasjonsberettiget etter kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c. Ombudsmannen kom til at kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c ikke oppstiller noe vilkår om at ansvaret for opplæringen må være overdratt til den private virksomheten. Skattedirektoratets lovforståelse var derfor ikke i samsvar med gjeldende rett. AS undervisningsbidrag ble etter en helt konkret vurdering ansett å være et så vesentlig element i denne lovpålagte undervisningen at det var naturlig å karakterisere det som «produksjon» i samvirke med fylkeskommunen etter § 2 første ledd bokstav c, jf. Rt. 2010 s. 236 (Alta). Skattedirektoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt og orientere ombudsmannen når nytt vedtak forelå

Saken gjelder innsyn i Det sentrale motorvognregisteret, nærmere bestemt opplysninger om alle kjøretøy med produsent og modellbetegnelse, registreringsnummer og eier. Samferdselsdepartementet avviste innsynskravet under henvisning til at det ikke kunne sies å være en sammenstilling av opplysninger fra databasen, men derimot en søknad om utlevering av hele databasen. Departementet viste blant annet til at identifikasjonskravet i offentleglova § 28 andre ledd var til hinder for at klageren hadde krav på innsyn i hele databasen. Ombudsmannen er kommet til at et krav som gjelder innsyn i en hel database som regel vil kunne avvises etter offentleglova § 28 andre ledd. Dette gjelder selv om kravet er formulert som et krav om sammenstilling av opplysningene i databasen. Innsynskravet i denne saken gjelder ikke alle opplysningene i databasen. Kravet gjelder noen utvalgte opplysninger fra det som må anses som flere saksdokumenter i databasen. Det er følgelig bedt om innsyn i en sammenstilling, og ikke en rekke dokumenter. Begrensningen i offentleglova § 28 andre ledd kommer dermed ikke til anvendelse, og det var ikke adgang til å avvise kravet. Ombudsmannen er imidlertid kommet til at sammenstillingen ikke kunne gjøres med «enkle framgangsmåtar».

X kommune hadde uten noen form for forvarsel trukket klager i lønn i februar og mars 2015, og på den måten krevet inn for mye utbetalt lønn i juni og juli 2014. Da ombudsmannen tok saken opp med kommunen, anførte kommunen at en klausul i klagers arbeidsavtale for perioden 1. januar til 31. juli 2014 om at «[v]ed feil utbetalt lønn kan lønnsutbetaler foreta nødvendige justeringer neste lønningsdag» var tilstrekkelig rettslig grunnlag for at feilutbetalingen kunne kreves tilbakebetalt ved lønnstrekk. Ved avslutning av saken uttalte ombudsmannen at standardklausuler om trekk i lønn ved feilutbetalinger som den i klagers arbeidsavtale hverken gir holdbart rettslig grunnlag for trekk i lønn eller for at arbeidsgiver har et gyldig tilbakebetalingskrav. X kommune ble derfor kritisert både for å ha trukket klager i lønn uten å ha rettslig grunnlag for lønnstrekket, og for ved lønnstrekket å ha dekket inn et pengekrav som kommunen etter de ulovfestede reglene om tilbakesøking av erlagt ytelse – læren om condictio indebiti – etter all sannsynlighet ikke hadde rett til å kreve tilbakebetalt. Ombudsmannen forutsatte at kommunen la om sin praksis slik at den kom i overensstemmelse med gjeldende rett, både hva gjaldt lønnstrekk og behandling og vurdering av tilbakesøkingskrav etter feilutbetaling av lønn. I tillegg ba ombudsmannen X kommune om på egnet måte å reparere den urett som kommunen hadde begått mot klager.