Saken gjelder Statsforvalteren i Trøndelags vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er oppfylt, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Videre har ikke Statsforvalteren foretatt en reell og selvstendig vurdering av om den gunstige virkningen klart oppveier ulempene, slik forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Statsforvalteren har heller ikke vist i vedtaket at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter samme bestemmelse. Ettersom vedtakets virkningstid var passert på tidspunktet for ombudets uttalelse, var det ikke grunn til å be Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ombudet ba imidlertid Statsforvalteren merke seg ombudets syn, slik det kommer til uttrykk i denne og tidligere uttalelser om tvangsmedisinering, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Sivilombudet har gjennomført en systematisk undersøkelse av hvordan barns rett til å medvirke i saker om skoleplassering blir ivaretatt. Undersøkelsen er gjort som en sak av eget tiltak. I undersøkelsen hentet vi inn alle vedtak gjort av samtlige statsforvalterembeter i 2021 som gjelder skoleplassering etter opplæringslova § 8-1 tredje ledd. Statsforvalterne oversendte til sammen 121 vedtak som falt innenfor kriteriene for undersøkelsen. Når vi har gått gjennom vedtakene, har vi sett på hvordan barns rett til medvirkning er blitt omtalt og ivaretatt av statsforvalterne i klagebehandlingen. Vi har ikke tatt stilling til resultatet i enkeltsakene. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen. Et vesentlig formål har samtidig vært å kunne gi en beskrivelse av hvordan medvirkningsretten kan gjennomføres. Gjennomgangen er utarbeidet på en sånn måte at innholdet skal være relevant også for andre områder enn skoleplassering når det kommer til å ivareta hensynet til barnets beste.

Saken gjelder Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i dokumenter i en avsluttet straffesak. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over fire måneder etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Øst politidistrikts behandlingstid i denne saken utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Det var grunn til å tro at behandlingen i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av krav om innsyn i/utskrift av straffesaksdokumenter i avsluttede straffesaker i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder Sør-Øst politidistrikts behandlingstid for et krav om innsyn i tre avsluttede straffesaker. Politidistriktet ferdigbehandlet innsynskravet over to og en halv måned etter at klageren sendte det inn. Sivilombudet kom til at Sør-Øst politidistrikts behandlingstid i denne saket utgjorde et brudd på god påtaleskikk. Ut fra opplysninger mottatt fra Sør-Øst politidistrikt, var det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker også er i strid med god påtaleskikk. Sivilombudet mente videre at svaret Sør-Øst politidistrikt ga klageren da han purret på svar, ikke tilfredsstilte de innholdsmessige kravene til foreløpig svar, jf. krav til god påtaleskikk. Ombudet ba politidistriktet om å oppdatere rutinebeskrivelsene sine slik at de bedre legger til rette for behandling av innsynskrav i tråd med god påtaleskikk, ombudets uttalelser og øvrig regelverk.

Saken gjelder forvaltningens plikt til å gi riktig informasjon, herunder korrigere uriktige opplysninger i Helsepersonellregisteret (HPR). Klager fikk autorisasjon som hjelpepleier i 2006. Helsetilsynet tilbakekalte autorisasjonen i vedtak 10. desember 2021. Vedtaket ble påklaget til Helsepersonellnemnda, som 14. mars 2023 omgjorde Helsetilsynets vedtak om tilbakekall slik at hun fikk tilbake autorisasjonen. I den offentlige versjonen av Helsepersonellregisteret fremgår det nå at klagers autorisasjon er «gyldig fra 14. mars 2023». Klagers advokat ba i april 2023 først Helsedirektoratet, og deretter Helsetilsynet om å korrigere datoen i HPR, slik at det fremgikk at den riktige datoen for klagers autorisasjon var februar 2006. Både Helsetilsynet og Helsedirektoratet henviste til hverandre som ansvarlig for å korrigere informasjonen. Sivilombudet er kommet til at forvaltningens plikt til å gi korrekt informasjon ikke er oppfylt. I tillegg har Helsetilsynet og Helsedirektoratet opptrådt i strid med veiledningsplikten. Opplysningene om klager må rettes slik at informasjonen om klagers autorisasjon ikke er misvisende i den offentlige visningen av HPR. Helsetilsynet og Helsedirektoratet må sammen sørge for at HPR innrettes slik at systemet gir riktig informasjon om autorisasjonsdato i den offentlige visningen av HPR i tilfeller der tilbakekall blir omgjort etter klage. Helsetilsynet og Helsedirektoratet bes merke seg Ombudets syn på innholdet i veiledningsplikten i fvl. § 11. Helsetilsynet og Helsedirektoratet anmodes om å legge Sivilombudets konklusjoner til grunn i sitt videre arbeid, og gi Sivilombudet en tilbakemelding om oppfølgingen av saken innen 16. september 2024.

Saken gjelder barnebidrag for en ungdom som hadde fylt 18 år og tok videregående skole på deltid med to fag i uken. Dette som såkalt voksenopplæring med ungdomsrett. Samtidig som ungdommen mottok barnebidrag mottok hun også arbeidsavklaringspenger. Etter barnelova § 68 andre ledd er det et vilkår at skolegangen anses som vanlig for at ungdommen har krav på barnebidrag etter fylte 18 år. Nav mente at det ikke hadde betydning for vurderingen om skolegangen ble tatt på deltid og at ungdommen mottok arbeidsavklaringspenger. Sivilombudet mener at ungdommen har krav på barnebidrag og at skolegangen hennes måtte anses som vanlig. Lovbestemmelsen gir et stor rom for variasjon i hvordan skolegangen gjennomføres og antall år som brukes. Formålet bak lovbestemmelsen er i stor grad overlappende med formålet bak reglene om videregående opplæring, slik at ungdom som går på videregående skole i de fleste tilfeller vil ha krav på barnebidrag. Kun unntaksvis vil redusert skolegang ikke gi rett til barnebidrag. Det vil da være av vesentlig betydning om ungdommen har tid og mulighet til arbeid, og på den måten kan forsørge seg selv. Selv om ungdommen tok videregående på deltid, hadde hun ikke mulighet til annet arbeid på grunn av helsemessige årsaker. Sivilombudet mener derfor at hun hadde et tilstrekkelig behov for barnebidrag. Sivilombudet mener samtidig at reglene om utmåling av barnebidrag ikke tar hensyn til en redusert studiebelastning og i liten grad mottak av arbeidsavklaringspenger. Det vil kunne gi utfall som oppleves som urimelig for den som plikter å gi bidrag. Sivilombudet gjorde Barne- og familiedepartementet kjent med dette.

X kommune innvilget en søknad om dispensasjon fra arealformålet LNF for oppføring av en garasje med en boenhet på søkerens tomt. Etter klage fra en nabo, omgjorde Statsforvalteren vedtaket og avslo søknaden begrunnet i at det ikke forelå en klar overvekt av fordeler ved dispensasjonen. Søkeren ba om omgjøring, og viste til at formålet med garasjen med boenhet var å skape en trygg bolig for datteren, som hadde fylt 18 år og har Downs syndrom. Sivilombudet uttalte at visse typer sosialmedisinske, personlige og menneskelige hensyn kan få avgjørende vekt i en dispensasjonsvurdering. Ombudet mente at det forelå slike helt spesielle hensyn som måtte få betydelig vekt i denne saken, både ut fra klagerens datters spesielle helsesituasjon og i lys av hennes rettigheter etter CRPD. I vedtaket hadde Statsforvalteren i liten grad beskrevet hvilke konkrete ulemper som gjorde seg gjeldende i saken og hvilken vekt disse hadde. Samlet sett var det tvilsomt om det var en riktig konklusjon at fordelene ikke var klart større enn ulempene i saken. Ombudet uttalte også at kravet til god forvaltningsskikk tilsa at Statsforvalteren skulle ha synliggjort hvilke vurderinger som ble gjort knyttet til CRPD da de behandlet omgjøringsbegjæringen. Statsforvalteren ble bedt om å behandle saken på nytt og å merke seg ombudets syn i fremtidige saker.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Møre- og Romsdals håndtering av saker om bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 9-5 tredje ledd bokstavene a og b. Bestemmelsen regulerer henholdsvis skadeavvergende tiltak i nødssituasjoner og planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødssituasjoner. Bakgrunnen for undersøkelsen var en klage i en enkeltsak overfor Statsforvalteren i Møre og Romsdal. Formålet har vært å klarlegge forståelsen av regelverket. Bokstav a kommer til anvendelse i uforutsette enkeltsituasjoner. Gjentatte skadesituasjoner skal som et utgangspunkt ikke håndteres etter denne bestemmelsen. Bokstav b kommer til anvendelse i situasjoner som gjentar seg og der tiltak for å avverge skade lar seg planlegge. Tiltak som hjemles i bestemmelsen skal være forberedte og gjennomtenkte. Det er strenge prosessuelle vilkår før et vedtak kan iverksettes. Kommunene må tilstrebe å fatte nytt vedtak etter bokstav b i tide slik at det ikke oppstår vedtaksløse perioder der det utøves tvang etter bokstav a. Statsforvalteren, som tilsynsmyndighet og klageorgan, må påse at kommunene etterlever dette. Statsforvalteren har adgang, og plikt, til å prioritere saker som blir oversendt for sent fra kommunen slik at det ikke oppstår vedtaksløse perioder. Forutsetningen for en slik prioritering er at det ikke har uheldige konsekvenser for andre saker som haster like mye. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn og legge det til grunn ved behandlingen av fremtidige saker. Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet og de øvrige statsforvalterne ble orientert om uttalelsen.

Saken gjelder behandlingstiden av en søknad om beskyttelse fra mai 2022. Da ombudet undersøkte saken var klageren fortsatt ikke innkalt til asylintervju og søknaden var ikke behandlet. Utlendingsdirektoratet (UDI) opplyste at behandlingstiden i saken var ren liggetid, og at det skyldtes ressurssituasjonen og interne prioriteringer. Sivilombudet kom til at UDI ikke hadde forberedt og avgjort klagerens sak «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven § 11 a. Når klagerens sak hadde blitt liggende i kø for asylintervju i to år, fikk søknaden en samlet behandlingstid som ikke var akseptabel. I etterkant av ombudets undersøkelse har UDI opplyst at klageren har fått asylintervju i juli, og ombudet la til grunn at asylsøknaden blir avgjort raskt etter dette. UDI hadde heller ikke overholdt kravet etter forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk, om å holde klageren orientert om fremdriften i saken underveis. UDI mente det var mulig at klageren ikke hadde fått orienteringer underveis fordi e-postadressen hennes ikke hadde vært registrert i systemet. UDI må forsikre seg om at orienteringene blir sendt til søkerne, uavhengig av om det er registrert e-postadresse på søkeren. Ombudet kom også med generelle merknader til UDIs behandlingstid i porteføljen av asylsøknader fra voksne søkere uten kollektiv beskyttelse. Ut ifra opplysningene mottatt fra UDI, samt klager ombudet selv har mottatt, er det grunn til å tro at det foreligger brudd på forvaltningsloven § 11 a også i en lang rekke andre saker som gjelder asylsøknader fra enslig voksne asylsøkere uten kollektiv beskyttelse.

Saken gjelder Statsforvalteren i Nordlands stadfestelse av en reguleringsplan i Moskenes kommune. Planen åpnet for utbygging i 100-metersbeltet langs sjøen, men inneholdt ikke en egen byggegrense, jf. plan- og bygningsloven § 1-8 tredje ledd. Statsforvalteren innførte derfor, med samtykke fra kommunestyret, en planbestemmelse om byggegrense mot sjø. Sivilombudet er kommet til at det foreligger saksbehandlingsfeil ved vedtakelsen av reguleringsplanen. Det er ikke gjort en tilstrekkelig vurdering og vekting av hensynene som gjør seg gjeldende i strandsonen ved vedtakelsen byggegrensen mot sjø. Det er heller ikke gjort en vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven, i strid med lovens § 7. Ombudet har videre kommet til at Statsforvalteren hadde kompetanse til å innføre en planbestemmelse om byggegrense mot sjø, da endringen av planen hadde tilstrekkelig forankring i kommunestyret. Ombudet ber Statsforvalteren vurdere om det er grunn til å omgjøre vedtaket sitt og om å bli orientert om utfallet av vurderingen.