Saken gjelder Rogaland statsadvokatembeters saksbehandlingstid for en begjæring om innsyn i straffesaksdokumenter i en avsluttet straffesak. Statsadvokatembetet hadde brukt omlag fire måneder på å behandle innsynsbegjæringen. Ombudsmannen viste til at Riksadvokatens veileder om innsyn i straffesaksdokumenter, alminnelige regler om saksbehandlingstid i forvaltningen og hensynene bak reglene om saksbehandlingstid i offentleglova tilsa at innsynsbegjæringer skal avgjøres raskt. Ombudsmannen fant at statsadvokatembetets saksbehandlingstid i den foreliggende saken var for lang. Videre bemerket ombudsmannen at en rask og hensiktsmessig behandling av innsynsbegjæringer forutsetter interne rutiner som gjør det praktisk gjennomførbart å vurdere innsynssaker fortløpende.

Saken gjelder en detaljregulering hvor arealformålet er i samsvar med kommuneplanens arealdel, men hvor tillatt utnyttelsesgrad avviker. Fylkesmannen i Buskerud hadde stadfestet detaljreguleringen uten i særlig grad å problematisere forholdet til kommuneplanenes arealdel. Ombudsmannen er kommet til at avviket i tillatt utnyttelsesgrad er såpass stort at det her foreligger vesentlige avvik fra kommuneplanens arealdel. I slike tilfeller er det krav om konsekvensutredning, og manglende konsekvensutredning er en saksbehandlingsfeil. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en kommune plikter å oversende sakens dokumenter i en innsynssak til Fylkesmannen som klageinstans. Bergen kommune hadde avslått et krav om innsyn i et notat utarbeidet av Kommuneadvokaten i Bergen. Notatet inneholdt råd om hvordan kommunen burde stille seg til et forelegg kommunen var ilagt av politiet for brudd på utlendingsloven. Avslaget ble påklaget, og Bergen kommune nektet å oversende dokumentet til Fylkesmannen i Hordaland i forbindelse med klagebehandlingen. Kommunen mente de hadde et krav på fortrolighet fordi det er tale om advokatråd gitt i en straffesak, og at dette tilsa at Fylkesmannen ikke kunne kreve å få dokumentet oversendt i forbindelse med klagebehandlingen. Ombudsmannen er kommet til at kommunen plikter å oversende dokumentet til Fylkesmannen i forbindelse med klagebehandlingen. Den omstendighet at notatet er å anse som advokatråd i en straffesak, innskrenker ikke klagerens rett til overprøving etter offentleglova. Verken bevisforbudene eller beslagsforbudet i straffeprosessloven og tvisteloven, praksis i tilknytning til EMK art. 8 eller kommunens uavhengige stilling i forhold til statlig forvaltning, begrunner unntak fra hovedregelen om at kommunen plikter å oversende sakens dokumenter til Fylkesmannen som klageinstans.

Saken gjelder kriminalomsorgens avslag på søknad om overføring til fengsel med lavere sikkerhet. Søknaden ble blant annet begrunnet med muligheten til å få hyppigere besøk av sønnen på 6 år. Hvis domfelte har barn, skal det ved vurderingen av om overføring til fengsel med lavere sikkerhet skal innvilges, alltid tas hensyn til om dette vil være til barnets beste. Det er uheldig at den vurderingen som ble foretatt av hensynet til sønnen, ikke kom klart frem i kriminalomsorgens vedtak. Ombudsmannen understreker viktigheten av at de vurderingene som foretas synliggjøres i vedtaket, og forutsetter at kriminalomsorgen sørger for at det i fremtidige saker blir gitt en begrunnelse som også omfatter en vurdering av hensynet til barnets beste. Utover dette finner ombudsmannen å kunne la saken bero med den begrunnelse Kriminalomsorgen region øst nå har gitt.

Saken gjelder Fylkesmannen i Rogalands behandling av en klagesak om partsinnsyn i en barnevernssak. Fylkesmannen brukte nesten fem måneder på å behandle saken. Klageren mottok verken et foreløpig svar eller annen underretning om saksbehandlingstiden underveis, til tross for at hun skriftlig etterspurte informasjon om sakens fremdrift. Innsynssaken kan ikke anses behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Videre var det brudd på forvaltningsloven § 11 a annet ledd og god forvaltningsskikk at klageren ikke ble sendt et foreløpig svar eller forsinkelsesmeldinger, og at klagerens skriftlige spørsmål om sakens fremdrift hos Fylkesmannen ikke ble besvart. Fylkesmannen har nå truffet avgjørelse i klagerens innsynssak. I tråd med god forvaltningsskikk har Fylkesmannen videre beklaget sin håndtering av saken. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å ta de grep som er nødvendige for å sikre at fremtidige klagesaker om partsinnsyn behandles med tilstrekkelig hurtighet. Videre bes det om at Fylkesmannen gjennomgår sine rutiner, for å sikre at det i fremtiden sendes ut slik informasjon som er påkrevd for å holde parten tilfredsstillende orientert om saksbehandlingen underveis.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet Oslo kommunes avslag på innsyn i et dokument Bymiljøetaten hadde innhentet fra Kommuneadvokaten i Oslo. Avslaget var hjemlet i offentleglova § 15 første ledd første punktum om dokument innhentet fra et underordnet organ til bruk for den interne saksforberedelsen. Fylkesmannen la til grunn at Kommuneadvokaten var å anse som et underordnet organ til Bymiljøetaten i relasjon til bestemmelsen, og at de øvrige vilkårene i bestemmelsen var oppfylt. Ombudsmannen er kommet til at Kommuneadvokaten må anses underordnet Bymiljøetaten i relasjon til offentleglova § 15 i den aktuelle saken. Uttalelser i forarbeidene som knytter spørsmålet om unntak for råd innhentet fra offentlige advokater opp til en vurdering etter offentleglova § 15 andre ledd, utelukker ikke at § 15 første ledd første punktum også kan komme til anvendelse. Fylkesmannen har ikke foretatt en tilstrekkelig konkret meroffentlighetsvurdering. Etter ombudsmannens syn er det uklart om behovet for unntak gjør seg gjeldende for de faktiske opplysningene i dokumentet. I tillegg synes noen av opplysningene å være offentlig tilgjengelige.

Saken gjelder kriminalomsorgens oppfølging av en person som ble prøveløslatt fra dom på tvunget psykisk helsevern med overføring til anstalt under kriminalomsorgen. Etter at tingretten hadde avsagt dom om prøveløslatelse på vilkår, fastsatte kriminalomsorgen nærmere vilkår for prøveløslatelsen. Ombudsmannen har kommet til at Kriminalomsorgsdirektoratet i denne saken har lagt til grunn en uriktig forståelse av de rammene som tingrettens dom setter for kriminalomsorgens oppfølging av den prøveløslatte. Flere av vilkårene fastsatt gjennom kriminalomsorgens vedtak ligger utenfor rammene retten har fastsatt i dommen. Kriminalomsorgsdirektoratet bes om å behandle saken på nytt.

Som begrunnelse for ikke å innkalle en av søkerne til førstekonsulentstillinger til intervju, hadde X blant annet lagt vekt på sin kjennskap til hans personlige egenskaper fra et intervju tre år tidligere. De negative erfaringene var dessuten bekreftet ytterligere av søkerens telefoniske kontakt med X i etterkant av søknadsfristens utløp. X kontaktet hans daværende leder og fikk bekreftet sitt negative inntrykk. Opplysningene ble ikke gjort kjent for søkeren. Y direktorat erkjente på vegne av X blant annet at intervjuet i 2014 ikke var tilstrekkelig som grunnlag for å konkludere med at søkeren ikke var kvalifisert til de aktuelle stillingene. Ombudsmannen var enig med direktoratet, og kritiserte X for ikke å ha sørget for tilstrekkelig opplysning av ansettelsessaken, for å ha handlet i strid med personalreglementet og for brudd på kontradiksjonsprinsippet.

A klaget over at Finansdepartementet hadde avvist å behandle selskapets klage på et omgjøringsvedtak som det mente var gjort av Toll- og avgiftsdirektoratet i første instans. Tollregion Vest-Norge ila A et administrativt tillegg for brudd på tollovens regler om selvdeklarering av varer. Etter klage 15. august 2014 fra A gjorde tollregionen 12. november 2014 delvis om sitt eget vedtak, og satte ned tillegget før klagen «for øvrig» samme dag ble oversendt Toll- og avgiftsdirektoratet (TAD) som klageinstans. TAD satte i vedtak 30. januar 2015 det ilagte tillegget opp igjen til opprinnelig beløp, og presiserte samtidig at den omgjøringen kunne påklages til Finansdepartementet. Det gjorde A. Finansdepartementet avviste klagen med den begrunnelse at saken alt var behandlet i to instanser, og at vedtak i klagesak ikke kan påklages. På bakgrunn av As klage har ombudsmannen av eget tiltak undersøkt om startdato for klageinstansens tre måneders frist etter forvaltningsloven § 34 for endring av et vedtak til skade for parten kunne avvike fra datoen da «underinstansen mottok klagen». Ombudsmannen kom til at endringsfristen startet å løpe den datoen da «underinstansen mottok klagen». TADs endringsvedtak 30. januar 2015 var følgelig fattet etter at endringsfristen var utløpt, og kunne derfor ikke være bindende for A. Departementet ble derfor bedt om å påse at saken ble fulgt videre opp av TAD. 

Hjemmetjenesten i Bydel X ga A en skriftlig irettesettelse som den mente lå innenfor arbeidsgivers styringsrett. A oppfattet irettesettelsen som et enkeltvedtak, og klaget. Klagen ble avvist av X, og i januar 2017 oversendt til overordnet organ Y for behandling i Klagenemnda. Y sendte saken i retur, med veiledning om hvordan bydelen burde behandle saken. Etter ny vurdering kom bydelen til at irettesettelsen kunne anses som et enkeltvedtak. Irettesettelsen ble igjen påklaget, og i juni 2017 oversendt Y med ny anmodning om behandling i Klagenemnda. Etter en telefon til bydelen der det ble opplyst at det ikke var klagerett på irettesettelsen, sendte Y saken i retur til bydelen på nytt. Da saken ble bragt inn for ombudsmannen, ble Y spurt om hvorfor de var uenig med bydelen i at irettesettelsen kunne anses som et enkeltvedtak med klagerett. I svarbrevet ble forklart at Y i januar/februar 2017 oppfattet at bydelen mente advarselen som var gitt til A, lå innenfor arbeidsgivers styringsrett. Hvorfor Y angivelig oppfattet saken på samme måte i juni 2017, ga svarbrevet ingen forklaring på. Svaret hit ga derfor inntrykk av at Y knapt hadde gjort seg kjent med utviklingen i saken etter at den i februar 2017 var sendt i retur til bydelen. Ombudsmannen uttalte at om det inntrykket var riktig, så hadde Ys saksbehandling sviktet grovt på det punkt. I tillegg var det i strid med forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk at Y ikke hadde gitt en skriftlig og utførlig rettslig begrunnelse for hvorfor den ikke delte bydelens syn om at irettesettelsen kunne anses som et enkeltvedtak. Y ble følgelig bedt om å behandle saken på nytt.