Saken gjelder dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 etter Bergen kommunes omgjøring av avslag på søknad om rammetillatelse. Søknaden ble først avslått i august 2015 fordi avkjørsel fra offentlig vei ikke var godkjent av ansvarlig veimyndighet. Dette var basert på en uttalelse fra Statens vegvesen i mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Statens vegvesen endret syn i september 2015 og la til grunn at det forelå slik tillatelse. Kommunen ga deretter rammetillatelse i oktober 2015. Kommunens avslag på søknad om rammetillatelse baserte seg på Statens vegvesens uttalelse fra mai 2015 om at det ikke forelå avkjørselstillatelse. Annen informasjon – som var tilgjengelig for kommunen på vedtakstidspunktet – tilsa imidlertid at det forelå en avkjørselstillatelse. Selv om Statens vegvesens syn på om det forelå en tillatelse endret seg, var ikke informasjonen disse vurderingene baserte seg på ny for kommunen på tidspunktet for omgjøringsvedtaket. Opplysningene kan derfor ikke sies å ligge utenfor kommunens kontroll. Kravet om dekning av sakskostnader kan derfor ikke avslås med grunnlag i unntaket i forvaltningsloven § 36 første ledd om at endringen av rammetillatelsen «skyldes … forhold utenfor … forvaltningens kontroll», slik Fylkesmannen i Hordaland har gjort. Fylkesmannens anførsler om at sakskostnadskravet kan avslås under henvisning til unntakshjemler om «særlige grunner» i forvaltningsloven § 36 første ledd, kan heller ikke føre frem.

Sak om Skatteetatens vurdering av bevis ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats etter henholdsvis ligningsloven § 10-5 og merverdiavgiftsloven § 21-3 (nå skatteforvaltningsloven § 14-6). Tilleggsskatt og tilleggsavgift er straff i henhold til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 6 nr. 1. Ved ileggelse av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats skal det strafferettslige beviskravet legges til grunn. Ved vurderingen av om de objektive og subjektive vilkårene er til stede, skal derfor all rimelig tvil komme skattyter til gode. Skattekontoret og klagenemndene hadde ved fastsettelsen av skjerpet tilleggsskatt og tilleggsavgift med høy sats, tatt utgangspunkt i de skjønnsmessige vurderingene som lå til grunn for den skjønnsmessige fastsatte omsetningen i endringsvedtakene. Disse fastsettingene bygget på utpreget skjønnsmessige beregninger. Det var deretter foretatt en reduksjon av skjønnsfastsettingene med 20 %, som skulle utgjøre en sikkerhetsmargin. Etter skattemyndighetenes oppfatning kunne en slik metode være tilstrekkelig til å ivareta det strenge strafferettslige beviskravet. Ombudsmannen kom til at en prosentvis reduksjon av de skjønnsmessige fastsettingene ikke tilfredsstiller det strenge strafferettslige beviskravet uten en ny, konkret og selvstendig vurdering av bevisene i saken. I dette tilfellet fremgikk det ikke i tilstrekkelig grad av vedtakene om skattekontoret hadde foretatt en slik ny vurdering med utgangspunkt i det strafferettslige beviskravet. Skatt øst ble derfor bedt om å ta kontakt med sekretariatet for Skatteklagenemnda med sikte på å få vedtaket til Klagenemnda for merverdiavgift 20. juni 2016 og Skatteklagenemndas vedtak 29. juni 2016 overprøvet av Skatteklagenemnda for så vidt gjelder bevisvurderingene som lå til grunn for ileggelsen av tilleggsavgift med høy sats og skjerpet tilleggsskatt.

Saken gjelder utvisning fra folkehøyskole som følge av brudd på skolens alkoholreglement. Skolens disiplinærråd fattet vedtak om bortvisning. Ved behandlingen av klagen fra studenten endret disiplinærrådet vedtaket til å omfatte avbrutt skoleår. Vedtaket ble deretter videresendt skolestyret, som var klageinstans, og som opprettholdt vedtaket. Ombudsmannen kom til at folkehøyskolen ikke hadde hjemmel til å fatte vedtak om å avbryte studentens skoleår som følge av brudd på skolereglementets regler om bruk og oppbevaring av alkohol. Det var også begått flere saksbehandlingsfeil. Blant annet uttalte ombudsmannen at førsteinstansen ikke har adgang til å endre vedtaket til ugunst for studenten i klageomgangen, jf. forvaltningsloven § 33 annet ledd. Kravene som stilles til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25, jf. § 34 annet ledd annet punktum var heller ikke ivaretatt. Styret ved folkehøyskolen ble bedt om å se på saken på nytt i lys av ombudsmannens merknader, og herunder vurdere hvordan skolen kan bøte på uretten som har skjedd overfor klageren.

Saken gjelder dispensasjon fra krav til omsetning fra andre fiskerier foregående år som grunnlag for fastsettelse av kvotefaktor for fangst av kongekrabbe. Klager søkte om dispensasjon fra omsetningskravet under henvisning til at han på grunn av sykdom hadde vært forhindret fra å delta i fiske i det foregående året. Fiskeridirektoratet ga ikke dispensasjon. Direktoratet fant at klager hadde vært friskmeldt i perioder av året der det ville ha vært mulig å delta i fiske, og derved oppnå tilstrekkelig kvanta fisk. Klager hadde anført at havet utenfor kysten var fisketomt – såkalt svart hav – i november og desember 2016, og at dette kunne bekreftes av Norges Råfisklag. Han mente dette medførte at han i realiteten var avskåret fra fangstmuligheter i deler av perioden han var friskmeldt. Ombudsmannen fant at anførselen måtte anses som rettslig relevant. Da direktoratet ikke hadde undersøkt om anførselen lot seg verifisere, og i så tilfelle vurdert betydningen av forholdet under dispensasjonsvurderingen, ba ombudsmannen direktoratet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder retten til undervisning i og på tegnspråk for en hørselshemmet elev på barnetrinnet. Saken gjelder også elevens rett til et godt psykososialt skolemiljø, og til å bli hørt. Ombudsmannen uttalte at barns rett til medvirkning i egen sak er en grunnlovbeskyttet rettighet som også følger av FNs Barnekonvensjon og opplæringslova. Det var en mangel ved saksbehandlingen at Fylkesmannen ikke gav barnet anledning til å komme med sitt syn, verken når det gjaldt gjennomføring av undervisningen eller vurderingen av hennes psykososiale skolemiljø. I vurderingen av om lovens krav til det psykososiale miljøet er oppfylt, skal det tas hensyn til elevens egen oppfatning. Det er derfor en mangel ved grunnlaget for vurderingen at eleven ikke uttrykkelig er hørt. Det er også en mangel når redegjørelsene fra skolen som Fylkesmannen har vist til, ikke synes å inneholde noen vurdering av hvordan eleven egentlig har hatt det. Fylkesmannen ble bedt om å behandle denne delen av klagen på nytt, og om å gi tilbakemelding om resultatet av den nye behandlingen. For å kunne ta stilling til om undervisningen har vært i samsvar med elevens rettigheter etter opplæringslova § 2-6, må Fylkesmannen kartlegge den undervisningen som faktisk er gitt, og holde den opp mot den retten eleven har fått gjennom de vedtak som er fattet. Fylkesmannen kan da ikke nøye seg med å konstatere at eleven har mottatt «noe undervisning» på tegnspråk. Klagernes anførsler på dette punkt var ikke tilfredsstillende vurdert i vedtaket. Manglende undervisningskompetanse reduserer ikke skoleeiers lovpålagte plikt til å følge bindende læreplaner. Uavhengig av om Fylkesmannen opptrer som klageinstans, eller som tilsynsmyndighet, er det viktig å stille tydelige krav til skoleeier, og å føre et effektivt tilsyn som sikrer at kravene blir fulgt opp i praksis. Fylkesmannen ble bedt om å gi tilbakemelding om hva som ble gjort i denne anledning.

Saken gjelder krav om innsyn i KS’ postjournal. KS og Fylkesmannen i Oslo og Akershus kom til at KS ikke er omfattet offentleglovas virkeområde, og at journalisten derfor ikke hadde krav på innsyn. Ombudsmannen er kommet til at offentleglova ikke gjelder for KS. Etter ombudsmannens syn er KS omfattet av offentleglova § 2 første ledd bokstav d, og unntak fra offentleglovas virkeområde må derfor fremgå av lov eller forskrift. Ombudsmannen legger til grunn at unntaket i offentlegforskrifta § 1 andre ledd bokstav b har tilstrekkelig hjemmel i offentleglova § 2 andre ledd, og at det ikke er fremkommet opplysninger om KS’ virksomhet som tilsier at KS ikke er omfattet av dette unntaket.

Universitetet i Y hadde høsten 2017 ansatt en rådgiver ved Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk X (Komité X). Klager hadde søkt på stillingen. På bakgrunn av et såkalt speedintervju ble han ansett som ikke personlig egnet og utelukket fra den videre ansettelsesprosessen. Ombudsmannen kom til at Universitetet i Y ikke hadde oppfylt utredningsplikten som følger av forvaltningsloven § 17. I de tilfeller der forvaltningen mener at en faglig sterk søker ikke er personlig egnet for stillingen, må dette dokumenteres gjennom en grundig saksbehandling. For å sikre at grunnlaget for beslutningen er forsvarlig, må det blant annet innhentes referanser som kan bekrefte eller avkrefte personlige egenskaper. Dette gjør seg særlig gjeldende der vedkommende søker er langt bedre faglig kvalifisert enn søkeren som ellers vil bli ansatt. Ombudsmannen kom videre til at kravet til skriftlighet i ansettelsesprosessen ikke var oppfylt. Det var ikke nedtegnet referat fra intervjuene, og innstillingen inneholdt ingen sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av den ansatte og den andre innstilte søkeren. Saksbehandlingen tilfredsstilte heller ikke kravet til likebehandling av søkerne. Innstillingen ga et ubalansert og uriktig inntrykk av klagers kompetanse sett i forhold til den ansattes kompetanse.

Beslutningsforum for nye metoder avgjør i forkant av innkjøpsprosessene hvilke metoder som kan innføres som behandling i den offentlige spesialisthelsetjenesten. Avgjørelsene har ikke vært ansett som enkeltvedtak, og har derfor ikke kunnet påklages av produsentene av metoder etter reglene i forvaltningsloven. Etter å ha tatt opp saken av eget tiltak og på generelt grunnlag med Helse- og omsorgsdepartementet, kom ombudsmannen til at det måtte være riktig rettsoppfatning. Beslutningsforums avgjørelser inneholder ikke i særlig grad offentlig myndighetsutøvelse, og er neppe bestemmende for produsentenes rettigheter. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å etablere noen klagerett ut fra ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. 

Saken gjelder eiendomsskattetakseringen av en fritidseiendom i Sarpsborg kommune beliggende i et landbruks- natur og friluftsområde (LNF-område) med byggeforbud. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere at kommunen ikke hadde vektlagt den aktuelle eiendommens beliggenhet i LNF-område ved eiendomsskattetakseringen. Kommunen kunne imidlertid ikke generelt se bort fra offentligrettslige råderettsbegrensninger ved takseringen. Kommunen begrunnet bruk av ulike sjablonger for å fastsette tomteverdien på større fritidseiendommer ut fra om det ble gitt bunnfradrag for én eller to selvstendige boenheter på eiendommen. Det er både i strid med eigedomsskattelovas takseringsregler og i strid med likhetsprinsippet å anse bunnfradrag som en del av eiendomsskattetaksten. Sarpsborg kommune ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av eiendomsskattegrunnlaget til fritidseiendommene som hadde fått fastsatt tomteverdien etter sjablongen for eiendommer med to eller flere boenheter.

En innsatt som sonet en forvaringsdom hadde sultestreiket i en måned for å bli overført til et annet fengsel. Han ble da utelukket fra fellesskap med andre innsatte i medhold av straffegjennomføringsloven § 17 annet ledd, og overført til en sikkerhetsavdeling uten fellesskap. Begrunnelsen for vedtaket var i hovedsak at den innsatte befant seg i en livstruende situasjon, og at det bare var på sikkerhetsavdelingen det var bemanning og rutiner til å føre tilstrekkelig tilsyn med den innsattes helsesituasjon. Ombudsmannen har i hovedsak undersøkt Kriminalomsorgsdirektoratets vedtak i klagesak om forlengelse av utelukkelsen. Direktoratet har overfor ombudsmannen opplyst at det ble brukt feil hjemmel for utelukkelsen, da § 17 annet ledd ikke gjelder forvaringsdømte generelt, men kun hjemler utelukkelse fra felleskap i avdelinger definert som ressursavdelinger. Hjemmelsbruken i vedtakene var i samsvar med daværende praksis ved fengselet, som direktoratet senere tok initiativ til å endre i et brev til regionen og fengselet våren 2016. Ombudsmannen er enig i at § 17 annet ledd ikke kunne anvendes i saken, og ber direktoratet sørge for at den uhjemlede bruken av bestemmelsen heller ikke videreføres i andre deler av kriminalomsorgen. Direktoratet mente vedtakene var gyldige til tross for hjemmelsmangelen, fordi situasjonen var omfattet av den alternative hjemmelen i lovens § 37 første ledd bokstav b). Ombudsmannen er ikke enig i dette, da utelukkelse etter denne bestemmelsen har andre vilkår enn § 17 annet ledd og også enkelte ulike rettsvirkninger. Føringene i HR-2017-331 tilsier at vedtakene om utelukkelse i medhold av § 17 annet ledd må anses ugyldige, selv om KDI nå opplyser at de anser vilkårene i § 37 første ledd bokstav b) for å være oppfylt. Ombudsmannen kom også til at utelukkelsen uansett ikke hadde hjemmel i § 37 første ledd bokstav b, da den ikke var «nødvendig for å hindre innsatte i å skade seg selv …». En sultestreik er i utgangspunktet en legitim handling som ikke kan sanksjoneres. Når det sees bort fra sanksjonsvirkningene, er dessuten verken utelukkelse fra fellesskap i seg selv eller ekstra tilsyn på en sikkerhetsavdeling, egnet til å påvirke den innsatte til å avslutte sultestreiken. Utelukkelsen var ikke begrunnet med at den innsatte ikke kunne ha fellesskap, men med et økt tilsynsbehov som bare kunne imøtekommes på sikkerhetsavdelingen. Når det i et slikt tilfelle tas stilling til nødvendighet og forholdsmessighet av en utelukkelse, må det foretas en konkret vurdering av om tilsynsbehovet kan oppfylles med midlertidige justeringer av bemanningen og/eller rutinene på fellesskapsavdelingen. Hensynet til sikkerhet og effektiv ressursbruk i kriminalomsorgen kan tale for at det bør være faste rutiner på hver avdeling, men det kan ikke uten videre legges til grunn at disse hensynene veier tyngre enn den innsattes lovbestemte rett til fellesskap.