Saken gjelder Ullersmo fengsels behandlingstid i sak om innsynsbegjæring i Infoflyt-systemet fra en innsatt. Fengselet brukte nesten ett år og ni måneder på å besvare begjæringen. Ullersmo fengsel beklaget sterkt tidsbruken i saken. Fengselet viste til at behandlingstiden skyldtes flere forhold, slik som svært mange andre henvendelser fra den innsatte, stor saksmengde ved juridisk avdeling og praktiske utfordringer med å få tak i den fysiske mappen som opplysningene var registrert i. Sivilombudet viste til at det følger av personopplysningsloven at henvendelser om innsyn i egne personopplysninger som utgangspunkt skal besvares uten ugrunnet opphold og senest innen 30 dager. Adgangen til å bruke lenger tid er etter personopplysningsloven snever. Det var i denne saken klart at fristen uansett var brutt. Manglende forsinkelsesmeldinger og manglende svar på klagerens purringer var i strid med kravene til god forvaltningsskikk. Ombudet ba fengselet merke seg ombudets syn, og overholde fristen i personopplysningsloven ved behandlingen av fremtidige innsynskrav i Infoflyt-systemet. I tillegg rettet ombudet en henstilling til Kriminalomsorgsdirektoratet om å vurdere å innarbeide rutiner for svarfrister på innsynsbegjæringer i Infoflyt-systemet i kriminalomsorgens generelle rundskriv.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra Stavanger universitetssykehus HF om antall avvik de siste fem årene der kommunikasjon er registrert som en del av avviket. Det var også bedt om å få tall hvor det kategoriseres på hendelser som fikk betydelig konsekvens for pasient, og hendelser hvor pasienten døde. Sykehuset og Helse- og omsorgsdepartementet avslo kravet. Departementet begrunnet avslaget med at sykehuset hadde opplyst at for å gi ut tall som har «den nødvendige kvalitet» ville sykehuset være nødt til å foreta en manuell gjennomgang av alle sakene, og departementet mente at den sammenstillingen som sykehuset kunne gjøre, ikke var det dokumentet som var etterspurt. Departementet mente at sammenstillingen av opplysningene det var bedt om innsyn i, ikke gjøres med enkle fremgangsmåter og vilkårene for å gi innsyn jf. offentleg- lova § 9 var derfor ikke oppfylt. Sivilombudet fikk opplyst fra departementet at det med enkle fremgangsmåter kan fremstilles et uttrekk som viser antall saker som er påført avviket «kommunikasjon/samhandling» og faktisk konsekvens «alvorlig konsekvens/død» i avvikssystemet. Sivilombudet kom til at de opplysningene journalistene har bedt om innsyn i fremgår av den sammenstillingen som Stavanger universitetssykehus kan gjøre. Det var ikke grunnlag for å tolke innsynskravet til å omfatte kun saker der avvik i kommunikasjon/samhandling faktisk hadde ført til betydelig konsekvens eller død. En redegjørelse for begrensninger, feilkilder og annen kvalitetssikring av opplysningene i sammenstillingen er etterarbeid som ikke er relevant for vurderingen av om sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter. Ombudet kom til at sammenstillingen kan gjøres med enkle fremgangsmåter og vilkåret i offentleglova § 9 var derfor oppfylt. Ombudet kom videre til at saken ikke var godt nok opplyst før avgjørelsen i departementet ble tatt da departementet ikke hadde tilgjengelig den sammenstillingen som sykehuset hadde opplyst at kunne gjøres. Klagesaksbehandlingen har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Utlendingsdirektoratets behandlingstid for tre asylsaker. Sakene ble avgjort to år og syv måneder etter at søknadene om asyl ble innlevert. Behandlingstiden i de tre sakene var først og fremst liggetid, som skyldtes kapasitetsutfordringer og interne prioriteringer. Sivilombudet kom til at klagernes saker ikke ble avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. UDI hadde heller ikke overholdt kravet etter forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd, samt kravene til god forvaltningsskikk, om å holde klagerne orientert om fremdriften i saken underveis. UDIs fristoversittelser og utilstrekkelige svar på Sivilombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av sakene, var videre i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Saken gjelder avslag på hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-1. Klageren og hennes sønn mottok hjelpetiltak fra sin tidligere bostedskommune, men hjelpetiltakene ble ikke opprettholdt da familien flyttet til en ny kommune. Statsforvalteren mente at klageren og hennes sønn kunne få adekvat hjelp fra helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og at vilkårene for hjelpetiltak i barnevernsloven § 3-1 ikke var oppfylt. Sivilombudet kom til at fraværet av barnets beste-vurderinger i vedtaket var i strid med Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 og utgjorde en saksbehandlingsfeil. Statsforvalterens manglende vurdering av guttens mening og hensynet til lillesøsters beste var heller ikke i tråd med bestemmelsene. Videre kom Sivilombudet til at Statsforvalterens begrunnelse ikke tilfredsstilte kravene i forvaltningsloven § 25, da begrunnelsen verken gjorde det tydelig at klagerens informasjon om sønnens situasjon hadde blitt vurdert, eller gjorde klageren i stand til å forstå vedtaket.

Saken gjelder adgangen til å opprettholde begrensninger i midlertidige oppholdstillatelser etter utlendingsloven § 38 over tid. Klageren kom til Norge i 2006 og fikk opphold på bakgrunn av tilknytning til riket gjennom sitt norske barn i 2011. Ettersom det er tvil om hennes identitet, har imidlertid oppholdstillatelsen blitt gjort begrenset, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd. Begrensningene innebærer blant annet at klageren ikke kan innvilges permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring. Etter ombudets syn, indikerer forarbeidene at begrensede tillatelser først og fremst bør benyttes der det uklart om oppholdet vil bli varig. Dersom begrensede tillatelser innvilges over lengre tid, vil ikke dette hensynet gjøre seg gjeldende med samme styrke. I slike tilfeller vil imidlertid hensynet til integrering og forutsigbarhet for utlendingen fortsatt gjøre seg gjeldende. Dette er sentrale hensyn. Ombudet ba ikke nemnda om å foreta en ny vurdering av saken nå, ettersom klageren om kort tid må søke på nytt om fornyelse av oppholdstillatelsen. Ombudet forutsatte imidlertid at synspunktene i uttalelsen vil bli lagt til grunn av utlendingsmyndighetene under behandlingen av den nye søknaden.

Saken gjelder Kriminalomsorgen region østs behandlingstid i en klagesak fra en innsatt ved X fengsel som ble nektet å be under lufting i fengselets luftegård. Regionen mottok klagen 27. april 2023. Da ombudet avsluttet saken var klagen ennå ikke ferdig behandlet. Regionen opplyste at behandlingstiden skyldtes kapasitetsutfordringer, interne prioriteringer og at saken reiste vanskelige problemstillinger og krevde grundig utredning. Sivilombudet kom til at regionen ikke hadde forberedt og avgjort klagerens sak «uten ugrunnet opphold» etter forvaltningsloven. Ombudet ba regionen ferdigbehandle klagen. Videre ba ombudet regionen merke seg ombudets syn ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått ved Stavanger universitetssykehus HF. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnene på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere dem. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til det at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og er derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 hjemler ikke unntak fra offentlighet for navnet på arbeidstakerne. I avtaler der det er gitt innsyn i opplysninger som regnes som «personlige forhold» og derfor er taushetsbelagte dersom opplysningene kan knyttes til en bestemt person, vil navnet på arbeidstakeren og andre identifiserende opplysninger fortsatt måtte sladdes for å ivareta taushetsplikten, jf. offentleglova § 13 første ledd jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakerne som har inngått sluttavtalene med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» ved Stavanger universitetssykehus. Ombudet kom til at saken ikke var godt nok opplyst i tråd med kravene i offentleglova § 32 tredje ledd jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd da departementet ikke hadde de usladdede dokumentene tilgjengelig ved klagebehandlingen. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en sluttavtale inngått med Sykehusbygg HF. Det ble gitt innsyn i avtalen, men uten navnet på arbeidstakeren og andre opplysninger som kunne identifisere den ansatte. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalen under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 - taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Departementet viste også til offentleglova § 23 første ledd om hensynet til en forsvarlig gjennomføring av virksomhetens personalforvaltning. Sivilombudet kom til at opplysningen om at en arbeidstaker har inngått en sluttavtale med det offentlige ikke er opplysninger om noens personlige forhold og derfor ikke taushetsbelagt jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det er ikke hjemmel for å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med Sykehusbygg i medhold av offentleg- lova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Ombudet kom videre til at det ikke er adgang til å unnta navnet på arbeidstakeren som har inngått sluttavtalen med hjemmel i offentleglova § 23 første ledd da det ikke kan sies å være «påkravd av omsyn til ei forsvarleg gjennomføring av …personalforvaltninga» i Sykehusbygg. Helse- og omsorgsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i et brev sendt fra Det kongelige hoff til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i april 2013, vedrørende leie av sivilforsvarsanlegget Ola Narr i Oslo. Spørsmålet var for det første om en sladdet opplysning i brevets første avsnitt, om hva som lagres, er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. For det andre var det sladdet opplysninger om en annen lokasjon i brevets tredje avsnitt, og spørsmålet var om innsyn i disse opplysningene kunne skade hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser eller forsvaret av landet. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om de unntatte opplysningene om hva som er lagret på det aktuelle lageret er av en slik karakter at de er egnet til å lette gjennomføringen av straffbare handlinger. Videre kom ombudet til at det er begrunnet tvil om opplysningene om lokasjonen sladdet i tredje avsnitt kan unntas fra innsyn med den begrunnelsen departementet har gitt. Ombudet ba departementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder et krav om innsyn i NRKs reiseregninger i forbindelse med dekningen av VM i Planica i 2023. Saken gjelder tolkningen av unntaket for rett til innsyn i redaksjons- og programvirksomhet i NRK, jf. offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav i. Saken reiser spørsmål om betydningen av unntaket for praktiseringen av øvrige regler i offentleglova, som klagerett og prinsippet om meroffentlighet. Den reiser også spørsmål om forholdet mellom innsynsreglene på den ene siden, og prinsippet om redaksjonell uavhengighet og kildevernet på den andre siden. NRK og Kultur- og likestillingsdepartementet avviste innsynskravet med henvisning til at reiseregningene faller innenfor unntaksbestemmelsen og dermed utenfor offentleglovas virkeområde. Det ble ikke vurdert meroffentlighet og departementet avgjorde klagesaken uten å få oversendt reiseregningene fra NRK. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til vurderingen av om reiseregningene er omfattet av unntaksbestemmelsen. Videre mente ombudet at departementet skulle ha vurdert merinnsyn, også om dokumentene hadde vært unntatt offentleglovas virkeområde. Ombudet kom også til at departementet skulle ha fått oversendt reiseregningene i forbindelse med departementets klagebehandling. Sivilombudet ba departementet om å behandle saken på nytt i tråd med ombudets syn, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Videre pekte ombudet på behovet for å vurdere unntaksbestemmelsen, særlig sett i lys av krav om kildevern og prinsippet om redaksjonell uavhengighet. Sivilombudet kritiserte også NRK for å nekte å oversende reiseregningene til ombudet. Ombudet pekte på at dette bidrar til å underminere en effektiv ombudskontroll.