Saken reiser flere problemstillinger knyttet til fylkesmannens behandling av en sak om behandling med legemidler uten eget samtykke, jf. dagjeldende psykisk helsevernloven § 4-4. Fylkesmannens begrunnelse oppfyller ikke kravene i forvaltningsloven §§ 24 og 25 jf. § 33, da det ikke er begrunnet tilstrekkelig hvorfor sentrale vilkår for tvangsmedisinering ble ansett oppfylt. Dersom Fylkesmannen mente å tiltre begrunnelsen i sykehusets vedtak eller begrunnelsen i en innføring i helsejournalen, skulle dette fremgått klart av vedtaket. Videre fremkommer det ikke av Fylkesmannens vedtak at de har vurdert synspunktene i klagen, slik klageinstansen er pliktig til etter forvaltningsloven § 34 annet ledd. I klagen ble det blant annet pekt på konkrete journaluttalelser fra tidligere behandlere om manglende effekt av det aktuelle medikamentet. Disse uttalelsene synes ikke å ha vært innhentet og vurdert av Fylkesmannen. Slik saken er opplyst, mener ombudsmannen at dette skulle vært gjort, jf. utredningsplikten i forvaltningsloven § 17 første ledd. Fylkesmannen har overfor ombudsmannen erkjent mangler ved begrunnelsen, og har utdypet deres vurdering av saken. Vedtakets virkningstid på tre måneder er for lengst passert, og det er ikke opplysninger om noen aktive vedtak om tvangsmedisinering. Det er derfor ikke grunn til å be Fylkesmannen behandle saken på nytt nå. Fylkesmannen bes imidlertid merke seg ombudsmannens synspunkter ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder spørsmålet om en masteroppgave er å anse som innlevert – med den følge at studenten ikke kan trekke oppgaven fra sensur – når den kun er levert på en av to innleveringsplattformer. Ombudsmannen mener Universitetet i Oslos reglement for masteroppgaver i rettsvitenskap § 7 annet ledd oppstiller formkrav som må være oppfylt for at en oppgave skal anses rettidig innlevert. Det innebærer at oppgaven må være levert både i StudentWeb og Fronter for at innleveringen skal være gyldig. Universitetets praksis med å anse oppgaver som kun er levert på en av de to innleveringsplattformene som rettidig innlevert, vil normalt være til gunst for studentene. Begrunnelsen for praksisen gjør seg imidlertid ikke gjeldende overfor studenten i denne saken, som ikke ønsket å levere oppgaven. Selv om det er uheldig at det har gått lang tid siden klagerens oppgave ble sensurert, har ombudsmannen kommet til at hans oppgave ikke kunne anses gyldig innlevert høsten 2015. Ombudsmannen ber derfor universitet sørge for at klageren gis adgang til å levere masteroppgave på nytt. I tillegg bes universitetet vurdere om reglementet for masteroppgaver i rettsvitenskap bør revideres, slik at bestemmelsen i § 7 annet ledd gjenspeiler fakultetets praktisering av bestemmelsen på en klarere måte.

Ombudsmannen er kommet til at enkelte saksbehandlingsregler i kommuneloven kapittel 6 ikke er overholdt av Kontrollutvalget ved lukkingen av tre ulike møter. Ombudsmannen ber Kontrollutvalget påse at kommunelovens saksbehandlingsregler for lukking av møter følges i fremtiden. Ombudsmannen ber også Kontrollutvalget om på nytt å vurdere hjemmelen for å lukke de tre møtene. Det er begrunnet tvil om vilkårene for den hjemmelen Kontrollutvalget har brukt for lukking av deler av det ene møtet, er oppfylt. Videre er det uklart hva som er hjemmelen for lukking av deler av de to andre møtene, og hvilke opplysninger i disse møtene som er taushetsbelagte.

Saken gjelder spørsmålet om Fitjar kommunes seminar i den innledende fasen av arbeidet med økonomiplanen for 2019-2022 var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommunelovens bestemmelser. Kommunen mente at seminaret ikke var omfattet av møtebegrepet, blant annet fordi de folkevalgte utgjorde et mindretall av deltakerne, seminaret ble avholdt tidlig i prosessen med økonomiplanarbeidet og at det ikke forelå noe budsjettforslag på seminartidspunktet. Ombudsmannen er kommet til at seminarets innhold, de folkevalgtes deltakelse og påvirkningsmulighet i det videre arbeidet med økonomiplanen og den store offentlige interessen knyttet til hvordan kommunen disponerer side midler, tilsier at seminaret var et møte i et folkevalgt organ. Arbeidsseminaret skulle derfor i utgangspunktet vært åpent for allmennheten.

Saken gjelder en detaljregulering som åpner for ny storbyhall i Trondheim kommune. Det er gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyse, men den endelige analysen omhandler ikke temaet terror og sabotasje. Daværende fylkesmann i Sør-Trøndelag stadfestet planvedtaket. Ombudsmannen er kommet til at detaljreguleringen åpner for en utbygging som medfører at terror og sabotasje skulle vært vurdert i risiko- og sårbarhetsanalysen. Anlegget vil etter utbyggingen kunne samle en relativt stor menneskemengde på et område med klare utfordringer knyttet til evakuering og tilgjengelighet for nødetater. Manglende vurdering av terror og sabotasje er en saksbehandlingsfeil, og det knytter seg begrunnet tvil til om Fylkesmannen har lagt til grunn riktig forståelse av plan- og bygningsloven § 4-3 første ledd. Ombudsmannen ber om at Fylkesmannen behandler denne delen av saken på nytt og orienterer ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen.

Klager – et aksjeselskap – hadde i flere år fått avslag på sine søknader om merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner. Avslagene fra Lotterinemnda var begrunnet i at den frivillige innsatsen ikke var hovedaktiviteten i selskapet. Klager mente at Lotterinemnda tolket forskrift om merverdiavgiftskompensasjon §§ 5 og 7 for strengt når de stilte krav om frivillig innsats som hovedaktivitet. De mente også at vilkåret ble praktisert strengere for aksjeselskaper enn for andre søkere, for eksempel foreninger. Etter ombudsmannens syn er det ikke rettslig grunnlag for innvendinger mot Lotterinemndas tolkning av regelverket. Formålsbetraktninger taler for et strengt krav til omfanget av den frivillige aktiviteten. Det foreligger en konsekvent og fast praksis fra Lotterinemnda som støtter en slik tolkning. Selv om nemndas avgjørelser viser en noe ulik bruk av ord, synes realiteten i vurderingene å være den samme for alle typer søkere. Ombudsmannen vil likevel anmode Kulturdepartementet om å vurdere en endring av forskriften, slik at ordlyden i større grad samsvarer med hvordan vilkåret praktiseres.

Porsgrunn kommune fremmet krav om innsyn i et dokument hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Etter ni dager ble kravet avslått. Kommunen klaget på avgjørelsen, men klagen var etter purring fortsatt ikke ferdig behandlet vel syv måneder etter at avslaget på innsyn var påklaget. Ombudsmannen har tatt saken opp med departementet av eget tiltak, jf. sivilombudsmannsloven § 5. Ombudsmannen mener at en saksbehandlingstid på over syv måneder i klagesaken er for lang.

Klager hadde selv meldt ifra til tollmyndighetene om en feil i tolldeklareringen og beregnet hvilke beløp som skulle vært betalt. Tollmyndighetene fattet vedtak om etterberegning i henhold til klages beregninger. Samtidig ble det ilagt 10 % tilleggstoll. Klager mener at tollmyndighetenes praksis med å ilegge tilleggstoll i tilfeller av frivillig retting er i strid med tollregelverket. En sanksjon i slike tilfeller er – hevdes det - sterkt urimelig og strider mot den alminnelige rettsfølelse. Klager viser særlig til unntaket fra tilleggsskatt ved frivillig retting i skatteforvaltningsloven. Ombudsmannen er kommet til at tollmyndighetenes praksis ikke kan anses å være i strid med det gjeldende tollregelverket. En slik unntaksregel i ligningsloven og nå skatteforvaltningsloven kan ikke få avgjørende betydning ved tolkningen av regelverket for tilleggstoll. Finansdepartementet har opplyst at det pågår en revisjon av tollovgivningen. Spørsmålet om unntak fra tilleggstoll ved frivillig retting vil bli vurdert i den forbindelse.

I forbindelse med oppfølgingen av uttalelse 7. november 2017 (SOM-2016-2884) har ombudsmannen funnet grunn til å til å gjøre Justis- og beredskapsdepartementet oppmerksom på mangler ved lover, administrative forskrifter eller administrativ praksis, jf. sivilombudsmannsloven § 11. Ombudsmannens uttalelse gjelder opprettholdelse av et vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. Ombudsmannen kom til at en erklæring fra vergehaver om at vedkommende ikke ønsker å være under slikt vergemål, bare vil ha rettsvirkninger dersom vedkommende er samtykkekompetent, dvs. i stand til å forstå hva det innebærer å samtykke til vergemål. Statens sivilrettsforvaltning har opplyst at vergemålsforvaltningen i etterkant av uttalelsen har lagt om sin praksis som følge av Justis- og beredskapsdepartementets lovavdelings uttalelse 21. mars 2018 (JDLOV-2018-119). Lovavdelingens tolkning innebærer at slike vergemål ikke kan opprettes eller opprettholdes dersom det vil være i strid med vedkommendes «reelle vilje» å være under vergemål, og at dette gjelder selv om vedkommende mangler samtykkekompetanse. I slike tilfeller kan det imidlertid opprettes vergemål med fratakelse av rettslig handleevne dersom tilleggsvilkårene i vergemålsloven § 22 er oppfylt. En nærliggende konsekvens av vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne anses avskåret i slike tilfeller, er at behovet for å opprette vergemål med fratakelse av rettslig handleevne øker. Lovavdelingens syn og Statens sivilrettsforvaltnings varslete praksis er ikke forenlig med rettsoppfatningen i ombudsmannens i uttalelse. Etter en gjennomgang av Lovavdelingens uttalelse og relevante rettskilder finner ombudsmannen også å måtte fastholde det synet på gjeldende rett som er lagt til grunn i uttalelsen. Vergemålsloven § 20 gir en uttømmende regulering av vilkårene for opprettelse av vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne. I tilfeller hvor den vergemålet gjelder, ikke er samtykkekompetent, er derfor utgangspunktet at vergemål «kan» opprettes dersom også vilkårene i § 20 første ledd er oppfylt. Ved den konkrete vurderingen av om vergemål skal opprettes, kan det derimot ha betydning om vedkommende opplever dette som et tvangsinngrep. Dette kan imidlertid ikke være avgjørende hvis alternativet er at det i stedet må opprettes et tvungent vergemål der det også gjøres inngrep i den rettslige handleevnen.

X kommunes klagenemnd avslo søknad om fornyet parkeringstillatelse for forflytningshemmede med den begrunnelsen at søkeren ikke lenger fylte vilkårene for å få slik tillatelse. Ombudsmannen er kommet til at det er uklart om klagenemnda har lagt til grunn riktig forståelse av hvilke aktiviteter som kan gi grunnlag for parkeringstillatelse etter forskrift om parkering for forflytningshemmede. Vedtaket er også mangelfullt begrunnet. Det fremgår ikke tydelig at nemnda mente å vise til begrunnelsen i rådmannens saksfremlegg som sin egen. Rådmannens saksfremlegg ga heller ikke en fullgod begrunnelse, blant annet fordi det ikke fremgår at klagerens synspunkter er tilstrekkelig vurdert og fordi det er uklart hva som er endret siden forrige søknad ble innvilget. Ombudsmannen ber nemnda behandle saken på nytt.