Saken gjelder vedtak etter barnehageloven om spesialpedagogisk hjelp for barnehageåret 2019/2020. Fylkesmannen fant kommunens vedtak ugyldig og gjorde nytt vedtak i saken. Med virkning fra vedtaksdatoen ble den spesialpedagogiske hjelpen økt fra fem timer i uken, som kommunen hadde satt, til ti timer i uken. Barnets foreldre mente barnet i tillegg hadde krav på etterlevering av den samlede timedifferansen som oppsto mellom de to vedtakene i tiden frem til fylkesmannens nye vedtak ble iverksatt. I vedtaket i klagesaken var spørsmålet om etterlevering ikke berørt. Da dette spørsmålet ble tatt opp herfra, svarte Fylkesmannen at vurderingen av barnets beste tilsa at det var best for barnet ikke å få etterlevering. Ombudsmannen mener at Fylkesmannen i vedtaket i klagesaken burde ha vurdert uttrykkelig om barnet skulle fått etterlevert de ca. 40 uketimene som hun ikke hadde mottatt i tiden mellom kommunens og Fylkesmannens vedtak. Hvis foreldrenes syn på spørsmålet om etterlevering ikke allerede var kjent for Fylkesmannen, burde Fylkesmannen ha innhentet foreldrenes syn på spørsmålet om etterlevering. Fordi barnehageåret 2019/2020 nå er over, har ombudsmannen ikke funnet grunn til å be Fylkesmannen behandle saken på nytt.

Barne- og familiedepartementet innhentet situasjonsrapporter om koronapandemien fra flere tilknyttede virksomheter. En journalist ba om innsyn i rapportene. Departementet avslo kravet delvis med henvisning til offentleglova § 15 første og andre ledd. I begrunnelsen fremholdt departementet at en effektiv håndtering av pandemien er avhengig av åpenhjertige råd og innspill fra mange ulike organer. For å tilrettelegge for en effektiv dialog er det nødvendig at slike innspill og vurderinger ikke gjøres offentlige. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om dokumentene kan unntas med den begrunnelsen departementet har gitt. For å nekte innsyn i et dokument etter § 15 første ledd, må unntak være nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Videre er det et vilkår for unntak etter § 15 andre ledd at dokumentet inneholder råd og vurderinger om hvordan organet bør stille seg i en sak. Det må vurderes konkret for hvert dokument om vilkårene for unntak er til stede. Mange av dokumentene inneholder kun en beskrivelse av faktiske forhold, for eksempel hvilke smitteverntiltak som allerede er gjennomført eller hvordan pandemien har påvirket virksomhetene så langt. Det er derfor vanskelig å se at det er grunnlag for å unnta alle dokumentene etter offentleglova § 15 første og andre ledd. Ombudsmannen ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra kommuneplanens krav om reguleringsplan for riving av eksisterende bolig på en eiendom i Klepp kommune, deling av eiendommen og oppføring av to nye boliger med carporter. Eiendommen ligger i et uregulert boligområde med i alt 40 eneboliger, der eiendommene er av tilnærmet størrelse og karakter. Fylkesmannen i Rogaland stadfestet Klepp kommunes vedtak om dispensasjon. Ombudsmannen har kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til spørsmålet om hensynene bak det generelle plankravet ikke vil bli vesentlig tilsidesatt ved en dispensasjon, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum. Videre fremstår Fylkesmannens vurdering av om fordelene ved å gi dispensasjon er «klart større» enn ulempene, jf. § 19-2 andre ledd andre punktum, som mangelfull. Fylkesmannen har vektlagt momenter som vanskelig kan sees å være relevante for spørsmålet om fordelene ved å dispensere fra plankravet er klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Flere relevante momenter er ikke, eller bare i liten grad, berørt. Ombudsmannen ber om at saken behandles på nytt.

Saken gjelder eiendomsskattetakst på fritidseiendom i Kragerø kommune. Eiendomsskattetaksten var i 2018 fastsatt etter kontorjustering av eiendomsskattetaksten fra 2008. Skattyter mente taksten var for høy sett hen til antatt omsetningsverdi. Han mente også at det forelå usaklig forskjellsbehandling da han kunne vise til at andre fritidseiendommer i kommunen var taksert lavere enn det de var omsatt for. Sivilombudsmannen fant at det var mangler ved begrunnelsen samt enkelte mangler i faktagrunnlaget. Undersøkelsene har imidlertid ikke avdekket at det er lagt avgjørende feil faktiske forhold til grunn, eller at det foreligger feil ved skjønnet. Det er heller ikke grunnlag for å mene at det foreligger brudd på likhetsprinsippet i saken eller for å karakterisere fastsatt eiendomsskattetakst som klart urimelig.

Saken gjelder Fylkesmannens behandling av klage på kommunens vedtak om å endre tjenestested for fortsatt ytelse av nødvendige helse- og omsorgstjenester til en sterkt funksjonshemmet person. Vedkommende hadde tidligere mottatt tjenestene i egen sokkelleilighet tilknyttet foreldrenes bolig. Endringen av tjenestestedet innebar at kommunen stilte krav om flytting til kommunal omsorgsbolig. Vedtaket ble påklaget ved fullmektig. Kommunen som hadde truffet vedtaket, utarbeidet i forbindelse med klagesaken en saksfremstilling til Fylkesmannen. Kopi av saksfremstillingen ble sendt klagerens mor, men ikke fullmektigen eller klagerens verge. Ombudsmannen er kommet til at det var et brudd på forvaltningsloven § 12 tredje ledd andre punktum at kommunens saksfremstilling i oversendelsen til Fylkesmannen ikke ble oversendt klagerens fullmektig – Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU). Forvaltningen har risikoen og bevisbyrden for at dens underretninger kommer frem i tilfeller der de ikke er blitt sendt på en lovmessig måte. Slik saken er opplyst må det legges til grunn at NFU heller ikke ble kjent med saksfremstillingen før Fylkesmannen traff vedtak i klagesaken. Dette innebærer et brudd på kontradiksjons- og utredningsplikten. Fylkesmannens vedtak er følgelig beheftet med saksbehandlingsfeil. Videre mener ombudsmannen at det var i strid med god forvaltningsskikk at klagerens menneskerettslige anførsler, som var sentrale i saken, ikke ble kommentert i vedtaket. At Fylkesmannen heller ikke kommenterte dette i forbindelse med klagerens påfølgende anmodning om omgjøring av vedtaket, var også i strid med god forvaltningsskikk. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt i samsvar med merknadene i denne uttalelsen.

Saken gjelder spørsmålet om en søknad om byggetillatelse kan avslås når det er gitt et plankrav og planen for eiendommen ikke inneholder bestemmelse om grad av utnytting. Fylkesmannen avslo en søknad om rammetillatelse for tilbygg til en hytte under henvisning til at bebyggelsesplanen for området ikke hadde rettslig virkning som grunnlag for søknad om byggetillatelse siden den ikke hadde bestemmelse om grad av utnytting. Ombudsmannen er kommet til at det ikke var hjemmel for å avslå søknaden. I kommuneplanen og kommunedelplanen er det gitt et plankrav, og det aktuelle tiltaket omfattes av dette plankravet. Selv om det har gode grunner for seg å oppstille et minstekrav om at planer som skal gi grunnlag for bygging, må inneholde en bestemmelse om grad av utnytting, mener ombudsmannen at den rettskildemessige forankringen av dette standpunktet er for svakt. Slik ombudsmannen ser det, er det tilstrekkelig for ikke å kunne se bort fra den foreliggende planen, at planen setter rammer for bruken av arealet. Den aktuelle bebyggelsesplanen inneholder noen bestemmelser om byggevolumet, og − sammenholdt med lovens og forskriftens begrensninger − mener ombudsmannen at dette er tilstrekkelig for at bebyggelsesplanen, til tross for manglende angivelse av grad av utnytting, skal anses som en plan i plan- og bygningslovens forstand. Plankravet er følgelig oppfylt. Ombudsmannen ber om at Fylkesmannen foretar en ny vurdering av saken.

Saken gjelder eiendomsskattetakst på en eiendom med flere boenheter i Lillehammer kommune. Eiendomsskattetaksten var fastsatt ved sjablong. Skattyter mente den var for høy sett hen til den summen eiendommen var blitt kjøpt for kun kort tid før den alminnelige takseringen. Sivilombudsmannen har etter en konkret vurdering kommet til at fastsatt takst for eiendommen er satt for høyt og ikke i tråd med eigedomsskattelova § 8 A-2. Det er grunn til å mene at salgssummen gir uttrykk for eiendommens objektive omsetningsverdi. Videre mangler klagenemndas vedtak en «stutt grunngjeving» slik § 29 femte ledd oppstiller krav om. Klagenemnda for eiendomsskatt bes behandle saken på nytt i tråd med ombudsmannens påpekninger. Ombudsmannen ber om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen.

Saken gjelder Fylkesmannen i Xs opprettholdelse av Y kommunes avslag på søknad om skolebytte. Klager ønsket å fortsette i 9. klasse på skolen hun gikk på før hun flyttet til ny kommune, fremfor å begynne på ungdomsskolen i kommunen hun hadde flyttet til. Den nye bostedskommunen hadde tidligere innvilget søknad om skolebytte over kommunegrensen, men bare for skoleåret 2018/19. Da hun våren 2019 på nytt søkte om skolebytte, for å kunne fortsette på skolen hun allerede gikk på, ble søknaden avslått. Avslaget var blant annet begrunnet med at hun hadde fått et år på å forberede seg på overgangen til ny skole. Ombudsmannen er kommet til at det er mangler ved Fylkesmannens vurdering av hva som er barnets beste. Det var ikke foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av om skolen hun sognet til ville kunne ivareta behovene som begrunnet søknaden om skolebytte. Det var heller ikke vurdert om det ville være en særskilt ulempe for klager å måtte bytte skole midt i ungdomsskoleløpet. At klager på søknadstidspunktet var velfungerende, både sosialt og faglig, mener ombudsmannen er et argument som i dette tilfelle talte for å innvilge søknaden. Ombudsmannen har bedt Fylkesmannen om å foreta en ny vurdering av søknaden om skolebytte. I denne vurderingen må det tas hensyn til nye opplysninger i saken, blant annet hvordan klager har tilpasset seg skolegang på den nye skolen.

En journalist fikk avslag på sitt krav om innsyn i to dokumenter om ansatte i Skatteetatens eierandel og roller i næringsvirksomhet. Finansdepartementets avslag var begrunnet i at dokumentene var organinterne og at det ikke var grunnlag for å gi merinnsyn. Ombudsmannen er kommet til at Finansdepartementets vurdering av merinnsyn er mangelfull. Når et dokument kan unntas offentlighet, skal det vurderes om det likevel skal gis helt eller delvis innsyn, jf. offentleglova § 11. I denne vurderingen må de hensyn som begrunner unntakshjemmelen og som gjør seg gjeldende for de aktuelle dokumentene veies mot de hensynene som taler for innsyn. Departementet har ikke sett de relevante hensynene som taler for offentlighet. Disse hensynene er derfor ikke avveid mot de hensynene som begrunner unntaket, slik offentleglova § 11 gir anvisning på. Departementet skulle også vurdert om det var grunn til å gi innsyn i enkelte av opplysningene i dokumentene. Ombudsmannen ber departementet om å vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om å tilbakekalle klagerens førerett på grunn av manglende edruelighet, jf. veitrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlag for tilbakekallet var ifølge vedtaket blant annet at klageren i politiavhør skulle ha opplyste at han siden han var 16 år gammel hadde brukt cannabis «i varierende grad, én til to ganger per måned». Ombudsmannen er kommet til at klagerens cannabisbruk var utilstrekkelig utredet da Politidirektoratet traff vedtaket om tilbakekall, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Direktoratet skulle ha kontrollert lydopptaket av avhøret for å finne ut om klagerens anførsel om feilsitering var riktig. Den mangelfulle utredningen førte til at direktoratet la en ufullstendig gjengivelse av klagerens forklaring om egen bruk til grunn for sin avgjørelse. Videre er ombudsmannen kommet til at direktoratet ikke foretok en tilstrekkelig konkret vurdering av om vilkåret om trafikkfare i § 34 femte ledd var oppfylt. Vilkåret knytter seg til risikoen for kjøring i påvirket tilstand, jf. grensen for THC-innhold i blodet fastsatt i forskrift om påvirkning av andre rusmiddel enn alkohol. Ombudsmannen ber Politidirektoratet behandle klagesaken på nytt, og ber om at denne og fremtidige saker avgjøres i tråd med føringene i uttalelsen.