Saken gjelder manglende behandling av en klage på et dispensasjonsvedtak i Rissa kommune, nå Indre Fosen kommune. Kommunen hadde heller ikke tatt stilling til en begjæring om utsatt iverksetting av det påklagede vedtaket. Klagen datert 7. mars 2017 ble først behandlet etter at vi besluttet å undersøke saken i oktober 2018. Ombudsmannen har kommet til at kommunen ikke har fulgt reglene om saksbehandlingstid og foreløpig svar i forvaltningsloven § 11 a. Videre har kommunen ikke overholdt sin plikt etter forvaltningsloven § 42 til å vurdere begjæringen om utsatt iverksetting «snarest mulig». Ombudsmannen forutsetter at kommunen for fremtiden organiserer sitt arbeid på en slik måte at reglene i forvaltningsloven § 11 a og § 42 overholdes.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 etter at Stiftelsestilsynet opphevet sitt vedtak om å oppheve en urådighetsklausul på en fritidseiendom. Bakgrunnen for kravet om sakskostnader var at klagerens far søkte om å få opphevet urådighetsklausulen, og fikk dette innvilget. Klageren påklaget vedtaket, men før klagebehandlingen var ferdig trakk faren søknaden sin. Stiftelsestilsynet opphevet deretter vedtaket om å fjerne urådighetsklausulen. Stiftelsesklagenemnda kom til at vedtaket ikke var «endret til gunst» for klageren, blant annet fordi omgjøringen ikke nødvendigvis betyr at saken er endelig avsluttet i klagerens favør, og fordi endringene ikke bygger på noen vurdering av realiteten i klagerens anførsler. Ombudsmannen er kommet til at Stiftelsestilsynets opphevelse av sitt tidligere vedtak var en endring til gunst for klageren. Stiftelsesklagenemndas avgjørelse bygger derfor på en uriktig rettsanvendelse. Ombudsmannen ber om at klagen over avslag på dekning av sakskostnader behandles på nytt.

Saken gjelder Riksadvokatens begrunnelse for å henlegge etterforskningen av en voldtektsanmeldelse som «intet straffbart forhold bevist». Riksadvokatens skriftlige begrunnelse er ikke i tråd med god forvaltningsskikk. Det burde ha fremkommet av begrunnelsen at bistandsadvokatens sentrale anførsler var sett og vurdert. Anførslene burde også vært kommentert i den utstrekning de ga grunn til. Etter ombudsmannens syn er det heller ikke samsvar mellom Riksadvokatens bevisvurdering i begrunnelsen og den henleggelseskoden som er valgt. Dersom henleggelseskoden gjenspeiler Riksadvokatens vurdering av bevisbildet i saken, kan begrunnelsen ikke anses å være i tråd med god forvaltningsskikk. Begrunnelsen må være konsistent og i samsvar med den reelle vurderingen. Ombudsmannen ber Riksadvokaten behandle saken på nytt.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Skatteetatens arbeid med å forbedre saksbehandlingen ved anmodninger om endring av skattefastsetting etter utløpet av fristene for å klage eller for å endre egenfastsetting. Saken er en oppfølging av tidligere saker om samme tema. Skattedirektoratet opplyser at det er iverksatt flere tiltak som skal sikre en korrekt behandling denne typen anmodninger. Eksempelvis ble det i juni 2020 fastsatt en egen instruks for vurderingene etter skatteforvaltningsloven § 12-1 med tilhørende instruksjonsvideo. Ombudsmannen er positiv til de tiltakene som er iverksatt, og vil følge med på utviklingen i denne type saker gjennom klager som kommer inn.

Fylkesmannen i Oslo og Viken stadfestet avslag på krav om innsyn i to dokumenter hos Oslo kommune. Dokumentene var utarbeidet i en prosess med å fastsette nye rutiner for saksbehandlingen ved inhabilitet hos henholdsvis byråden for byutvikling og direktøren for Plan- og bygningsetaten. Fylkesmannen fant at dokumentene kunne unntas offentlighet etter offentleglova § 14 første ledd om organinterne dokumenter. Ved vurderingen av meroffentlighet la Fylkesmannen til grunn at notatene ligger i kjerneområdet for unntaksbestemmelsen, og at det ikke var grunn til å gi merinnsyn for hele eller deler av notatene. Ombudsmannen mener det er begrunnet tvil om de to notatene i sin helhet ligger i kjerneområdet for offentleglova § 14, med den følge at hensynene bak unntaksbestemmelsen fullt ut gjør seg gjeldende og kan bli avgjørende for vurderingen av merinnsyn. Etter ombudsmannens syn er det i dette tilfellet – på det nåværende tidspunkt – begrunnet tvil om det er «klart urimelig, eller strir mot god forvaltningspraksis» å avslå merinnsyn, jf. sivilombudsmannsloven § 10 andre ledd. Fylkesmannen bes på dette grunnlaget om å vurdere på ny om det kan gis merinnsyn i hele eller deler av notatene. Det må i så fall foretas en konkret vurdering for hvert enkelt notat. At Fylkesmannen i sin avgjørelse ikke kommenterte sentrale hensyn som taler for offentlighet, gjorde at de krav som stilles til klageinstansens begrunnelse for å avslå merinnsyn, ikke var oppfylt. Fylkesmannen bes merke seg rekkevidden av begrunnelsesplikten til senere behandling av klagesaker om innsyn etter offentleglova.

Saken gjelder innsyn hos Justis- og beredskapsdepartementet i rapporter om konsekvenser av regjeringens covid-19-tiltak. Departementet foretok en generell vurdering av samtlige rapporter som er innhentet fra de øvrige departementene, og kom til at det er nødvendig å unnta disse av hensyn til den spesielle samarbeidssituasjonen som forelå, jf. offentleglova § 15 første ledd. Ombudsmannen har ikke innvendinger mot departementets konklusjon om at det i utgangspunktet er adgang til å unnta mange av rapportene. Selv om den spesielle samarbeidssituasjonen gjør seg gjeldende for alle rapportene, er ombudsmannen i tvil om alle rapportene kan unntas med den begrunnelsen departementet har gitt. Ombudsmannen ber Justis- og beredskapsdepartementet om å foreta en ny vurdering der nødvendighetsvilkåret knyttes opp mot hver enkelt rapport.

Saken gjelder innsyn i helseministerens elektroniske kalender for perioden 1. januar 2020 til 15. mars 2020. Ombudsmannen er enig med Helse- og omsorgsdepartementet i at kalenderoppføringer som ikke er private oppføringer, oppføringer knyttet til statsrådens verv eller medlemskap i Høyre, og rene administrative oppføringer slik som bestilling av bil, flyreferanser osv., i utgangspunktet er å anse som saksdokumenter for departementet. Videre er ombudsmannen enig med departementet i at de kalenderoppføringene som ikke er sendt ut av departementet eller mottatt fra eksterne, er å anse som organinterne dokumenter, jf. offentleglova § 14. Ombudsmannen minner om at departementet ved vurdering av merinnsyn skal vekte de hensynene som begrunner unntak mot de konkrete hensynene som taler for offentlighet av det aktuelle dokumentet. Ombudsmannen har merket seg at departementet har presisert egne rutiner for journalføring av invitasjoner til statsråden, mediehenvendelser sendt direkte til kommunikasjonsavdelingen og svar på slike henvendelser.

Saken gjelder krav om dekning av et oppdrettsselskaps sakskostnader for utgifter til utarbeidelse av klage over Mattilsynet Region Nords avslag på søknad om biomasseutvidelse. Avslaget ble opprettholdt av Mattilsynets hovedkontor. Etter omgjøringsbegjæring fra oppdrettsselskapet, opphevet Nærings- og fiskeridepartementet hovedkontorets vedtak. Hovedkontoret sendte deretter saken tilbake til regionkontoret for ny behandling. Mattilsynets hovedkontor avslo den delen av oppdrettsselskapets sakskostnadskrav som knyttet seg til klagen over førsteinstansvedtaket. Ombudsmannen er kommet til at regionkontorets vedtak om å avslå oppdrettsselskapets søknad om biomasseutvidelse ble «endret» gjennom departementets opphevelse og Mattilsynets videre behandling av saken. Endringen var til selskapets «gunst». Utgifter til utarbeidelsen av klagen var «nødvendige» for at vedtaket ble endret.

En person ba om innsyn i to dokumenter hos Mattilsynet. Etter seks måneder var kravet ikke besvart. Mattilsynet begrunnet tidsbruken med at vedkommende hadde bedt om innsyn i over tre tusen dokumenter i 2018 og at det lå an til tilsvarende for 2019. Det var derfor satt en øvre grense på hvor mange av personens innsynskrav som skulle behandle per uke. Mattilsynet begrunnet beslutningen med hensynet organets øvrige oppgaver. Ved uvanlig mange innsynskrav fra én enkeltperson over en lang periode, kan organet behandle kravene også etter andre saklige prioriteringskrav enn ren tidsprioritet. Ressursbruken vil da måtte balanseres mot organets andre oppgaver, inkludert andre innsynskrav. Terskelen er imidlertid høy. I tillegg er det en grense for hvor lang tid som kan aksepteres. Ombudsmannen er kommet til at en behandlingstid på over seks måneder er for lang og i strid med lovens krav.

Saken gjelder Navs omgjøring av tidligere fastsatt uføretidspunkt for en mottaker av hel uføretrygd. Omgjøringen skjedde uten forutgående klage, og førte til en lavere utbetaling for den trygdede. Omgjøringen med senere opprettholdelse fylte etter ombudsmannens syn ikke kravene i forvaltningslovens § 25 om begrunnelsens innhold. Begrunnelsen som til slutt ble gitt i brev juli 2019, syntes å bygge på en uriktig rettslig forståelse av folketrygdloven § 12-10 om fastsetting og endring av uføregrad. Ombudsmannen har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å undersøke og følge opp svikten som har skjedd i flere ledd under behandlingen av saken. Partene er nå enige om tolkningen av § 12-10, altså at det ved overgangen fra tidsbegrenset til varig ytelse kan settes et nytt uføretidspunkt, der arbeids- og inntektsevnen er ytterligere nedsatt. Under saksgangen hos ombudsmannen omgjorde Nav det tidligere omgjøringsvedtaket, slik at klageren fikk tilbake sin høyere utbetaling. Under henvisning til Trygderettens kjennelse TRR-2018/00619, har ombudsmannen bedt Arbeids- og sosialdepartementet om å prioritere arbeidet med å få avklart den rettslige uenighet og tvil som har oppstått mellom departementet og Trygderetten, om adgangen til å bringe Navs beslutninger om ikke å omgjøre enkeltvedtak inn for Trygderetten.