En kvinne fikk avslag av bostedskommunen på dekning av et spesifikt helse- og omsorgstilbud utenfor kommunen. Hun nådde ikke frem med klage og omgjøringsbegjæringer til Statsforvalteren. Noen måneder etter siste avslag på omgjøring fattet kommuneadministrasjonen flere vedtak om helse- og omsorgstjenester lokalt. Kommunestyret innvilget imidlertid kort tid etterpå det tilbudet kvinnen hadde fått avslag på, uten at det var fremsatt noen ny søknad. Kvinnen fikk ikke dekket utgifter til advokatbistand etter forvaltningsloven § 36, da innvilgelsen av tjenestene ble ansett som et vedtak i ny sak, og ikke en omgjøring av avslaget. Om innvilgelse av en tidligere avslått tjeneste skal anses som omgjøring eller vedtak i en ny sak, vil som et utgangspunkt bero på om parten har søkt på nytt eller begjært omgjøring av avslaget. Unntak fra dette kan tenkes når det faktiske eller rettslige grunnlaget for avgjørelsen har endret seg siden avslaget. Denne saken stod imidlertid i samme stilling, og det var ikke søkt på nytt. Ombudsmannen er ikke enig i Statsforvalterens begrunnelse for å likevel anse innvilgelsen som fattet i en ny sak. Selv om Statsforvalteren har stadfestet en kommunes avslag på helse- og omsorgstjenester, vil ikke kommunen være avskåret fra å omgjøre tidligere avslag og innvilge tjenestene. At det var opprettet ny sak om ulike helse- og omsorgstjenester i bostedskommunen, hadde heller ikke betydning for vurderingen av sakskostnader. Innvilgelsen av det tidligere avslåtte tilbudet utenfor kommunen måtte uansett anses fattet i samme sak som avslaget. Ombudsmannen er kommet til at kommunestyrets innvilgelsesvedtak i den aktuelle saken må anses som en omgjøring av tidligere avslag. Statsforvalterens stadfestelse av kommunens avslag på dekning av sakskostnader bygger på en uriktig lovforståelse, og Statsforvalteren bes foreta en ny vurdering av omkostningskravet.

Etter at en kvinne med psykisk lidelse hadde angrepet en ansatt ved den lokale butikken, besluttet en kommuneoverlege at kvinnen skulle bli undersøkt av en lege med tvang for å bringe på det rene om lovens vilkår for tvungent psykisk helsevern var oppfylt. Pasientens far (klageren) klaget på kommuneoverlegens vedtak, blant annet fordi verken han eller pasienten hadde fått anledning til å uttale seg om tvangsbruken før vedtaket ble fattet. Statsforvalteren konkluderte med at det i denne saken var anledning til å fravike regelen om at uttalelse fra pasienten og nærmeste pårørende skal innhentes før vedtak treffes. Fylkesmannen viste til at pasienten unndro seg legeundersøkelse tidligere samme dag, og at det forelå et umiddelbart behov for å undersøke pasienten. Ombudsmannen ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt. Ved den nye behandlingen må Statsforvalteren ta utgangspunkt i at pasienten og nærmeste pårørende har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om tvungen legeundersøkelse etter psykisk helsevernloven § 3-1. Dersom Statsforvalteren mener det var adgang til å gjøre unntak fra retten til å uttale seg i denne saken, må de vise til det rettslige grunnlaget for dette og for øvrig begrunne unntaket i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og alminnelige regler om forsvarlig saksbehandling. Ombudsmannen mener at Statsforvalteren skulle ha behandlet saken som en klagesak etter psykisk helsevernloven § 3-1 tredje ledd, og ikke som en anmodning om vurdering av pliktbrudd etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Saken gjelder en søknad fra et grendelag om fritak fra renovasjonsordningen og gebyrplikten i Vega kommune. Søndre Helgeland Miljøverk (SHMIL) avslo søknaden. Etter klager fra grendelaget og flere andre eiere av fritidseiendommer, traff formannskapet i kommunen et vedtak som slo fast at «[e]iere av fritidsboliger i «øyan» innvilges, etter søknad, fritak for renovasjon». Vedtaket ble senere omgjort av formannskapet under henvisning til at det var i strid med den lokale renovasjonsforskriften og retningslinjene til denne. Saken reiser spørsmålet om Vega kommune i det hele tatt har behandlet klagen, eller om formannskapets vedtak må forstås som et prinsippvedtak om hvordan fritaksregelen bør praktiseres. Ombudsmannen er kommet til at vedtakene fra formannskapet må forstås som prinsippvedtak, uten direkte virkning for klagesaken fra grendelaget. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak begrenset derfor ikke muligheten til senere å endre det første vedtaket. Ombudsmannen mener samtidig at vedtaket burde vært mer presist, og at grendelaget skulle ha blitt opplyst om at Vega kommune ikke hadde realitetsbehandlet deres klage. Ombudsmannen finner også grunn til å påpeke at kommunen har det overordnede ansvaret for renovasjonstilbudet i kommunen, og at dette også gjelder der et interkommunalt selskap forvalter dette ansvaret på vegne av kommunen. En forskrift eller en retningslinje som setter for strenge krav til når en fritakssøknad kan innvilges, står i fare for å bryte med lovens krav om at dette må avgjøres ut fra et konkret skjønn i den enkelte sak. Der kommunale forskrifter eller retningslinjer fører til at det ikke kan legges vekt på hensyn som er relevante etter hjemmelsloven, eller medfører at det blir truffet vedtak som er kvalifisert urimelige eller på andre måter i strid med alminnelig forvaltningsrettslige regler, kan de ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen. Vega kommune bes merke seg ombudsmannens synspunkter og sørge for at renovasjonstilbudet og håndteringer av søknader om fritak fra deltakelse i ordningen innrettes i henhold til disse.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt påtalemyndighetens behandling av krav fra sakens parter om utskrift av straffesaksdokumenter i avsluttede straffesaker. Bakgrunnen for undersøkelsen var klager fra blant andre mistenkte og fornærmede som hadde fått avslag fra politiet på sine krav om utskrift av dokumenter fra straffesaken. Klagesakene ombudsmannen mottok ga grunn til å undersøke påtalemyndighetens behandling av slike krav om utskrift nærmere. Undersøkelsesbrevet ble rettet til Riksadvokaten som har den overordnede ledelsen av påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten behandler krav fra sakens parter om å få utskrift i avsluttede straffesaker, gjelder flere generelle forvaltningsrettslige prinsipper. Disse prinsippene følger av straffeprosessloven, påtaleinstruksen, politiregisterlovgivningen og av normer for god påtaleskikk. Riksadvokaten har i svarbrevet hit erkjent at påtalemyndighetens behandling av slike utskriftskrav ikke alltid har vært i samsvar med regelverket og god påtaleskikk, og at praksis varierer mellom politidistrikter og mellom statsadvokatembeter. Riksadvokaten har videre opplyst at de vurderer å gi nærmere veiledning til påtalemyndigheten gjennom sentrale retningslinjer eller ved pålegg om utarbeidelse av lokale rutiner. Ombudsmannen er enig med Riksadvokaten i at det er behov for føringer og klargjøringer på området, og slutter seg til Riksadvokatens syn om at det bør utarbeides retningslinjer og rutiner for påtalemyndighetens behandling av krav om utskrift. Det er særlig behov for å klargjøre påtalemyndighetens veiledningsplikt, utredningsplikt og begrunnelsesplikt, samt krav til underretning om adgangen til rettslig prøving og klageadgang ved behandlingen av utskriftskrav. Det er også behov for rutiner som sikrer at utskriftskrav behandles innen rimelig tid. Videre bør det formidles til påtalemyndigheten at straffeprosessloven § 28 er riktig hjemmelsgrunnlag for slike utskriftskrav.

Klageren mente seg forbigått i en kommunal ansettelsesprosess da en med vesentlig mindre erfaring ble valgt. Kommunen anerkjente at klageren var bedre formelt kvalifisert, men anså henne som personlig uegnet for stillingen. Dette til tross for at hun på søknadstidspunktet hadde en tilsvarende stilling i en annen kommune. Ansettelsesmyndigheten bygget vurderingen på klagerens intervju. Klageren mente det stred mot ombudsmannens praksis å både utrede og vektlegge personlige egenskaper på den måten som kommunen hadde gjort. Ombudsmannen uttalte at det må vurderes konkret i hvilken grad personlig egnethet kan vektlegges for en bestemt stilling. Stillingens innhold og hvilke personlige egenskaper stillingen krever, vil normalt ha stor betydning. Vurderingene vil i stor grad måtte basere seg på ansettelsesmyndighetens skjønn. Hvilke krav som må stilles til den konkrete utredning, vil avhenge den enkelte sak. I denne saken mente ombudsmannen at ansettelsesmyndighetens saksbehandling hadde vært tilfredsstillende, og at det ikke var holdepunkter for at klageren var forbigått.

Klagen til ombudsmannen gjelder avslag på økonomisk sosialhjelp til medisiner, boliglån, fellesutgifter, strøm, forsikring, telefonregning og utgifter til søknad om norsk statsborgerskap. Ombudsmannen er kommet til at det er mangler ved Fylkesmannens behandling av sakene. Sakene er ikke på alle punkter blitt godt nok opplyst under klagebehandlingen. Det er vanskelig å se at Fylkesmannen hadde grunnlag for å foreta en konkret og individuell vurdering av om stønadsbehovet ut fra klagerens helhetlige situasjon. Ombudsmannen mener derfor at det kan foreligge begrunnet tvil ved resultatet i sakene. Statsforvalteren bes behandle klagerens saker på nytt, og orientere ombudsmannen om utfallet.

Saken gjelder unntak fra innsyn av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser. Utenriksdepartementet avslo innsyn i et vedlegg til en «Memorandum of understanding» i medhold av offentleglova § 20 første ledd bokstav b. Vedlegget inneholder nærmere informasjon om medlemslandenes finansielle overføringer til et internasjonalt samarbeid mellom seks land. Departementet begrunnet avslaget med at unntak fra offentlighet var påkrevd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, da opplysningene var mottatt under forutsetning av hemmelighold, og det fulgte av fast praksis i dette konkrete samarbeidet at opplysningene som fremkom av vedlegget ikke skulle offentliggjøres. Opprinnelig ble hele vedlegget unntatt fra offentlighet. I forbindelse med ombudsmannens undersøkelse av saken kom departementet likevel til at det kunne gis innsyn i opplysningene som gjaldt Norges finansielle overføringer til samarbeidet. Ombudsmannen har ikke innvendinger mot departementets standpunkt om at unntak fra offentlighet er påkrevd av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser, da offentliggjøring kan undergrave Norges troverdighet som en fortrolig partner og bidra til at vi får mindre relevant informasjon i fremtiden fra våre samarbeidspartnere. I forbindelse med den konkrete undersøkelsen departementet foretok overfor de øvrige medlemslandene om innsyn i vedlegget, mener ombudsmannen likevel at departementet kunne ha formulert seg klarere og mer åpent. På bakgrunn av departementets redegjørelse har ombudsmannen ikke tilstrekkelig informasjon til å konkludere med om vilkåret om at kravet til hemmelighold følger av fast praksis, er oppfylt. Ettersom ombudsmannen ikke har innvendinger mot departementets konklusjon om at det alternative vilkåret om at det foreligger en forutsetning om hemmelighold, er oppfylt, finner ombudsmannen likevel å kunne la denne siden av saken bero. I lys av departementets innvilgelse av innsyn i opplysningene i vedlegget som gjelder Norges finansielle overføringer, vil ombudsmannen understreke at samtlige opplysninger i et dokument må vurderes opp mot vilkårene i offentleglova § 20, herunder hvorvidt det faktisk foreligger en reell fare for at offentliggjøring av hver enkelt opplysning kan skade norske utenrikspolitiske interesser.

Saken gjelder manglende forhåndsvarsel før det ble fattet vedtak om bruksforbud for motorvogn. Ombudsmannen er kommet til at politidistriktet brøt forvaltningslovens plikt til å forhåndsvarsle parten. Unntaket fra varslingsplikten for tilfeller der varsling kan medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres kom ikke til anvendelse, da gjennomføringen av vedtaket kunne sikres på annen måte. Politidirektoratet skulle påpekt den manglende forhåndsvarslingen ved deres klagebehandling av saken. Da feilen også ser ut til å omfatte mange andre saker ber ombudsmannen Politidirektoratet sørge for at politidistriktene følger reglene om forhåndsvarsling i saker om bruksforbud.

Saken gjelder ilagt eiendomsskatt i 2018 på et verk og bruk i X kommune. I skattegrunnlaget var verdien av grunnen som selskapet festet/leide av flere grunneiere i kommunen, inkludert. Dette var selskapet uenig i. Saken reiste også flere saksbehandlingsspørsmål. Ombudsmannen er enig med kommunen i at festeavtalene med alle grunneierne foruten én, var å regne som tidsubegrensede. Det var derfor etter ombudsmannens syn riktig å tilordne selskapet eiendomsskatt for grunnen til disse eiendommene. En festeavtale som var inngått med én av grunneierne, var tidsbegrenset. Ombudsmannen har her kommet til at kommunen ikke godt nok har utredet selskapets innsigelser mot å betale eiendomsskatt for den leide grunnen. Overskattetakstnemndas vedtak oppfylte ikke kravet om «stutt grunngjeving» i eigedomsskattelova § 29 femte ledd. Det var også kritikkverdig at administrasjonen i saksforberedelsen i detalj hadde vist til konsekvensene for kommunens økonomi dersom det ble gitt medhold i klagen. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle deler av saken på nytt.

Saken gjelder Nav Klageinstans Sørs avslag på et krav om erstatning. Klager mente Nav hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å gi veiledning om at han ville miste retten til avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor dersom han mottok uførepensjon etter fylte 62 år. Ombudsmannen har undersøkt rekkevidden av Navs plikt til å gi veiledning om regelen i AFP-tilskottsloven § 8 ved behandlingen av klagers uføresøknad. Sivilombudsmannen mener overgangen til en ny AFP-ordning i privat sektor i 2010 medførte at Nav hadde en noe skjerpet veiledningsplikt om innholdet i AFP-tilskottsloven § 8 i den perioden nytt regelverk ble iverksatt. Klagers alder da han fikk innvilget gradert uførepensjon og hans vedvarende tilknytning til arbeidslivet, kunne tilsi at han hadde et aktuelt behov for veiledning om nevnte bestemmelse. Flere av momentene taler for at Nav av eget tiltak skulle gjort klageren oppmerksom på at han måtte si fra seg uføreytelsen innen han fylte 62 år, for ikke å miste retten til AFP i privat sektor. Det knytter seg derfor begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, til om Navs veiledning overfor klager har vært tilstrekkelig. Ombudsmannen ber Nav om å vurdere erstatningskravet på nytt, i lys av ombudsmannens påpekninger.