Saken gjelder UNEs fornyede vurdering etter at ombudsmannen i uttalelse 12. september 2019 (SOM-2018-4025) kom til at deres vedtak i en sak om familieinnvandring var ugyldig. Ombudsmannen konstaterte i uttalelsen at UNE hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av utlendingsloven § 43, ved å innfortolke et krav om referansepersonen må være enslig. UNE behandlet søknadene på nytt 1. og 19. november 2019. Avslaget ble opprettholdt, men med en ny begrunnelse. UNE viste til at moren ikke hadde fremlagt pass, eller noen forklaring på hvorfor dette ikke var fremlagt, før referansepersonen fylte 18 år. Ved vurderingen av aldersvilkåret i utlendingsloven § 43 er det avgjørende om søknaden med nødvendige vedlegg var innkommet før 18-årsdagen, jf. lovens § 50. Vurderingen av hvilke vedlegg som skal anses nødvendige etter bestemmelsen må etter ombudsmannens syn ta utgangspunkt i hvilke vedlegg som objektivt sett fremsto som nødvendige for moren på søknadstidspunktet. Regelverket oppstiller ikke noe absolutt krav om at pass må følge søknaden, og det kan ikke legges til grunn at det var gitt noen veiledning om at forklaringen moren ga om årsakene til manglende pass eventuelt ikke var tilstrekkelig. Ombudsmannen er derfor under noe tvil kommet til at pass ikke fremsto som et «nødvendig vedlegg» for moren på søknadstidspunktet. Det må etter dette legges til grunn at aldersvilkåret i § 43, jf. § 50, var oppfylt, da søknaden med nødvendig vedlegg må anses innkommet før referansepersonens 18-årsdag. Ombudsmannen bemerker også at det uansett er uheldig at UNE 2 ½ år etter søknaden, og i en sak som tidligere har vært realitetsbehandlet av UDI og UNE, avgjør saken på det grunnlag at søknaden manglet nødvendige vedlegg. Det må kunne forventes at de grunnleggende kravene til søknaden blir vurdert og avgjort på et tidligere tidspunkt, særlig sett i lys av at det organet som mottar søknaden har en plikt til å vurdere om de nødvendige vedleggene følger med. UNE bes på denne bakgrunn behandle saken på nytt innen utløpet av august 2021.

Sivilombudet har fra sensommeren 2020 og frem til i dag mottatt en rekke klager fra utlendinger som har behov for timer til personlig oppmøte hos politiet for å levere søknader om statsborgerskap eller oppholdskort. Disse søkerne har enten ikke fått time, hatt problemer med å bestille time eller fått time svært langt frem i tid. Årsaken til problemene har vært avlysning av timer og mindre kapasitet på grunn av pandemien, samt et økt antall søknader om norsk statsborgerskap etter at det ble åpnet for dobbelt statsborgerskap i januar 2020. På denne bakgrunn har Sivilombudet bedt Politidirektoratet om å redegjøre for blant annet tilgjengeligheten av timer i politidistriktene og for hvordan man ivaretar at den som har søkt først, også får time først (køprinsippet). Undersøkelsen med direktoratet bekrefter langt på vei opplysningene fra klagene hit om at det i noen distrikter var lange ventetider på time i flere sakstyper, og at det i lengre perioder ikke var tilgjengelige timer for bestilling. Dette førte blant annet til at køprinsippet ikke lot seg ivareta, og at flere søkere måtte bruke uforholdsmessig mye ressurser på å følge med i portalen. Sivilombudet er enig med direktoratet i at det var vanskelig å unngå avlysning av oppsatte timer og manglende tilgang på nye timer i tiden etter at pandemien brøt ut. Ettersom tiden gikk, måtte det likevel kunne forventes at politidistriktene iverksatte tiltak for å avhjelpe de ulempene pandemien skapte, og ivareta de som fikk timen avlyst. Alle som ønsker det, må få anledning til å levere sine søknader. Senere klager til Sivilombudet viser at det fortsatt er lange ventetider i enkelte distrikter. Direktoratet bes følge med på den videre utviklingen for å sikre en forsvarlig saksavvikling og ivaretagelse av køprinsippet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Innlandets, tidligere Fylkesmannen i Innlandets, behandling av en tilsynssak om bruk av tvang på sykehjem mot en dement pasient uten samtykkekompetanse. Pasienten hadde i flere tilfeller blitt holdt fast og ført inn på eget rom for skjerming, i noen tilfeller med låst dør, etter at han hadde opptrådt truende og aggressivt mot sykehjempersonalet og andre beboere. Ved avgjørelsen av tilsynssaken mente Statsforvalteren at disse tiltakene hadde tilstrekkelig hjemmel i forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie § 3-3. Under sakens behandling her kom Statsforvalteren til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke ga rettslig grunnlag for tvangsbruken. Statsforvalteren mente nå at det var brukt tvang uten hjemmel i lov, og at konklusjonen i tilsynssaken skulle ha vært at det forelå brudd på forsvarlighetskravet etter helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Statsforvalterens fornyede vurdering synes riktig, men saken gir likevel grunn til enkelte merknader. Ombudsmannen er kommet til at sykehjemsforskriften § 3-3 ikke kan gi rettslig grunnlag for tvangstiltak. Det var derfor riktig av Statsforvalteren å endre sin vurdering. Tvangstiltakene i denne saken hadde ikke hjemmel i sykehjemsforskriften, og den aktuelle tvangsbruken faller utenfor virkeområdet til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. Statsforvalteren kom til at heller ikke reglene om nødrett og nødverge fikk anvendelse. Ombudsmannen har ikke vurdert den konkrete lovmessigheten av de enkelte tiltakene opp mot disse reglene, men er enig i at hyppigheten av tiltakene tilsier at det kan være snakk om rutinemessig bruk av tvang. Ombudsmannen bemerker generelt at tilsynssaker om vurdering av pliktbrudd som omhandler tvang «hjemlet» i straffelovens bestemmelser om nødrett og nødverge, bør undergis en særlig grundig og samvittighetsfull behandling hos tilsynsmyndigheten, da det i liten grad foreligger andre rettslige kontrollmekanismer. Saken avsluttes her med disse merknadene.

Saken gjelder spørsmålet om et rettsforlik om delt bosted skal legges til grunn ved beregningen av barnebidrag i et tilfelle der barnet primært oppholder seg hos den ene forelderen. Nav Klageinstans synes ikke å ha foretatt en konkret vurdering av om barnet har delt bosted, slik rundskrivet gir anvisning på. Klageinstansen bes derfor om å vurdere bidragsberegningen på nytt. Bidragspliktige har ikke vært part i saken her, og hun må gis anledning til å uttale seg ved den nye behandlingen. Ombudsmannen ber om å bli orientert om utfallet av Nav Klageinstans’ fornyede vurdering av saken.

Et barn som hadde fast bosted hos mor, ble etter samvær hos far boende hos han fra februar til juli. Det ble i samme periode avsagt flere rettsavgjørelser om at barnet skulle ha fast bosted hos mor, herunder kjennelse om tvangsfullbyrdelse. Nav kom til at barnets mor i den samme perioden skulle betale barnebidrag til far. Når det gjaldt barnetrygd mente Nav at barnet måtte anses å ha fast bosted hos mor, og at det var hun som skulle motta barnetrygden. Sivilombudsmannen viste til at både regelverket for barnebidrag og barnetrygd tar utgangspunkt i at det må foretas en konkret vurdering av hvor barnet skal anses å ha fast bosted. Nav Klageinstans syntes i saken om barnebidrag ikke å ha foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av sakens faktiske forhold. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble derfor bedt om å sørge for at det blir foretatt en ny vurdering i barnebidragssaken.

Saka gjeld ein fars rett på 75 dagar med foreldrepengar. Klagaren søkte om utsetjing av foreldrepengar fordi han var i heiltidsarbeid. Søknaden blei send til Nav 67 dagar etter mors siste dag med stønad. Talet på stønadsdagar blei då avkorta tilsvarande talet på dagar frå siste dag mora fekk foreldrepengar og fram til tidspunktet då far søkte. Faren fekk dermed berre innvilga åtte av dei 75 stønadsdagane han søkte om. Ifølgje Nav, måtte far ha søkt om utsetjing innan mors siste dag med foreldrepengar, for å unngå å tape stønadsdagar. Dei 67 dagane som hadde gått frå mors siste dag og til far søkte om utsetjing, var tapte. Orskurden frå Trygderetten stadfesta vedtaket til Nav. Sivilombodsmannen meiner at eit krav om at det må søkjast om utsetjing av foreldrepengar etter folketrygdloven § 14-11 første ledd bokstav b, før mors siste dag med stønad, ikkje kan utleiast frå regelen i folketrygdloven § 14-10 siste ledd om at foreldrepengane skal takast ut samanhengande. Heller ikkje kravet i folketrygdloven § 14-11 andre ledd om at ein skriftleg arbeidsavtale må liggje føre for at heiltidsarbeid kan gi grunn til utsetjing, kan føre til at far ikkje hadde rett på å ta ut dei foreldrepengane som var igjen etter mors uttak. Sivilombodsmannen meiner at klagaren kunne søkje om utsetjing av foreldrepengeperioden også for tida som hadde gått før søknaden om utsetjing blei lagd fram for Nav, med den verknad at foreldrepengane ikkje skulle ha blitt avkorta. Arbeids- og velferdsdirektoratet må sørgje for at saka til klagaren blir vurdert på nytt.

En fylkeskommune utlyste en stilling som avdelingsleder ved en videregående skole. En søker ble ikke kalt inn til intervju fordi hun var samboer med en annen avdelingsleder ved skolen, og klaget saken inn til ombudsmannen. Klageren mente at ansettelsen var i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Ombudsmannen har kommet til at fylkeskommunen har gjort flere feil ved ansettelsen. Prosessen har på langt nær vært i tråd med de ulovfestede kravene til skriftlighet som gjelder ved ansettelser. Videre var det i strid med kvalifikasjonsprinsippet at fylkeskommunen ansatte en søker som ikke oppfylte utlysningstekstens krav til utdanning. Det knytter seg også begrunnet tvil til om klageren ble forbigått ved ansettelsen. Ved fremtidige ansettelser må fylkeskommunen være bevisst de ulovfestede kravene til skriftlighet, og til utlysningstekstens betydning for hvem som kan ansettes.

Ombudsmannen har vurdert en sak som gjelder tildeling av funksjon som C. Vi har kommet til at funksjonen er tildelt i strid med utlysningsteksten, og derfor er i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Siden ombudsmannen har en kontrollfunksjon i saker som gjelder funksjonstildeling og ansettelse, innebærer dette at opplysninger og dokumenter kan lagres frem til fristen for å klage saken inn for ombudsmannen går ut. Sletting av dokumenter, slik som i denne saken, vanskeliggjør ombudsmannens kontroll.

Saken gjelder forståelsen av fristbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, nærmere bestemt hvilken frist som gjaldt for å fremme søknad om byggetillatelse etter at det var gitt dispensasjon fra kommunens arealplan for oppføring av fritidsbolig. Klage over kommunens dispensasjon hadde blitt behandlet i flere omganger av Statsforvalteren og hos ombudsmannen. Tiltakshaveren hadde i påvente av denne prosessen ikke søkt om byggetillatelse før treårsfristen hadde løpt ut. Statsforvalteren kom etter dette til at dispensasjonen til byggingen av fritidsboligen var bortfalt før søknaden om byggetillatelse ble fremmet. Ombudsmannen har kommet til at plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd ikke kan tolkes slik at treårsfristen suspenderes eller løper fra et senere tidspunkt enn klageinstansens vedtak, selv om saken senere bringes inn for ombudsmannen. Etter ombudsmannens mening er det riktignok flere hensyn som isolert sett taler for at en klage til ombudsmannen burde ha slike virkninger. Andre rettskilder – og da særlig ordlyden i plan- og bygningsloven § 21-9 første ledd, sammenholdt med uttalelsene i forarbeidene til bestemmelsen – må likevel tillegges større vekt ved tolkingen. Ombudsmannens undersøkelser i denne saken viser likevel at det kan være grunn til å overveie endringer i det gjeldende regelverket. Kommunal- og moderniseringedepartementet vil bli gjort oppmerksom på ombudsmannens uttalelse i eget brev herfra og oppfordret til å vurdere behovet for endringer i bestemmelsen.

Ombudsmannen har undersøkt på generelt grunnlag og av eget tiltak saksbehandlingstiden av klager som behandles av Oslo kommunes klagenemnd i saker om drosjeløyve, vann- og avløp, miljøgebyr og avkjørsel. Undersøkelsen har omfattet saksbehandlingstiden i underliggende etat, berørt byrådsavdeling og klagenemnda. I tillegg rettet undersøkelsen seg mot behandlingstiden av avvisningssaker og sakskostnadssaker. Ombudsmannen undersøkte også rutiner for å sende ut foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger. Etter ombudsmannens syn fremstår den totale behandlingstiden i drosjeløyvesakene, renovasjonsgebyrsakene og avkjørselssakene i 2020 som beklagelig lang, og i mange saker kan behandlingstiden vanskelig sies å være i samsvar med kravet om at en sak skal forberedes og avgjøres «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingstiden i saker som er avvist av Oslo kommunes klagenemnd, fremstår som for lang. Ombudsmannen ber Oslo kommune vurdere om det er tilstrekkelige rutiner for å fange opp og behandle saker om avvisning «uten ugrunnet opphold». Ombudsmannen mener det er uklart hvorvidt det er rutiner for å orientere om forsinkelser i klagesaksbehandlingen. Ombudsmannen minner derfor om at det følger av god forvaltningsskikk å orientere om forsinkelser i saksgangen, grunnen til forsinkelsen og at det angis ny forventet svartid.