Saken gjelder avslag på søknad om midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler. Søknaden var i realiteten avslått med hjemmel i den skjønnsmessige bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd første punktum, uten at Høyanger kommune hadde vurdert om vilkårene for midlertidig dispensasjon i andre ledd var oppfylt. Kommunen avslo søknaden fordi de ikke ønsket å ta stilling til noen form for vindkraftutbygging før nasjonal ramme for vindkraft var behandlet og eventuelt vedtatt. Regjeringen hadde fem dager før kommunens vedtak besluttet å ikke videreføre arbeidet med slik nasjonal ramme. Fylkesmannen i Vestland stadfestet kommunens avslag. Fylkesmannen gikk til en viss grad inn i vilkårene i andre ledd, og mente at kommunen hadde lagt vekt på et saklig og lovlig hensyn i sin skjønnsvurdering etter første ledd. Etter klage fra tiltakshaveren fant ombudet grunn til å undersøke saken med både Statsforvalteren og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Ombudet er kommet til at premisset som lå til grunn for kommunens vurdering om ikke å gi midlertidig dispensasjon var bortfalt. Da arbeidet med nasjonal plan var det eneste momentet kommunen hadde brukt for å avslå søknaden om midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler, har feilen vært utslagsgivende for Fylkesmannens avgjørelse. Fylkesmannen skulle opphevet kommunens avslag og sendt saken tilbake til kommunen for ny vurdering på grunnlag av riktige premisser. Statsforvalteren er derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Ombudet er videre kommet til at det ikke er saklig å legge vekt på kommunens generelle motstand mot vindkraftutbygging ved vurderingen av om det skal gis midlertidig dispensasjon for oppføring av vindmåler, jf. § 19-2 første ledd første punktum. For øvrig har ombudet lagt til grunn at § 19-2 første ledd første punktum legger en reell skjønnsfrihet til kommunen, samt at denne bestemmelsen kan være en selvstendig avslagshjemmel når det er søkt om dispensasjon fra plan, uten at det er nødvendig med en forutgående vurdering av om vilkårene i andre ledd er oppfylt. Når det gjelder vilkårene i § 19-2 andre ledd er det slik saken er opplyst vanskelig for ombudet å se hvordan et såpass begrenset tiltak vil kunne sette hensynene bak kommuneplanens LNF-formål eller lovens formålsbestemmelse vesentlig til side. Med samme forbehold synes også fordelene ved den midlertidige vindmåleren å være klart større enn ulempene. Kunnskapsinnhenting om vindforholdene kan være en relevant fordel ved å gi dispensasjon. Det er likevel ikke tilstrekkelig sammenheng mellom vindmåleren og en eventuell senere vindkraftutbygging, til at ulemper ved slik utbygging kan vektlegges etter § 19-2 andre ledd andre punktum. Ombudet ber om at Statsforvalteren orienterer om utfallet av den nye behandlingen, ved oversendelse av kopi av brev til klageren.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens avslag på begjæring om utsatt iverksetting som følge av en klage til Sivilombudet. Statsforvalteren kunne forstås slik at det ikke var saklig å legge vekt på at ombudet har foretatt undersøkelser av den underliggende kommuneplanens gyldighet ved vurderingen av om et vedtak om rammetillatelse til oppføring av boliger skulle gis utsatt iverksetting. Ombudet har kommet til at denne forståelsen ikke er i tråd med forvaltningsloven § 42. Det er likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å be Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt. Statsforvalteren bes imidlertid om å merke seg ombudets merknader og legge disse til grunn ved fremtidige vurderinger av utsatt iverksetting av vedtak.

Saken gjelder spørsmålet om klageren var «underrettet» om et vedtak om tvangsmulkt som var postlagt i en postkasse som tilhørte utleiedelen til klagerens bolig, jf. fvl. § 27, og om vedtaket i så fall var bindende for klageren. Sivilombudet er kommet til at både klagerens egen postkasse og utleiedelens postkasse var merket i tråd med regelverket. Klageren har derfor ikke ansvaret for at vedtaket var postlagt i feil postkasse. Når vedtaket ikke ble postlagt i klagerens postkasse var han ikke «underrettet» om dette. Vedtaket var derfor ikke bindende for klageren. Sivilombudet ber Statsforvalteren vurdere tvangsmulkten på nytt.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Statsforvalteren i Troms og Finnmarks saksbehandlingstid ved behandling av innsynsklager og rutiner for innhenting av relevante dokumenter fra underinstansen ved behandling av slike klager. Undersøkelsen viste at Statsforvalteren hadde tilfredsstillende rutiner for innhenting av saksdokumenter fra underinstansen, men at saksbehandlingstiden i de fleste tilfellene er for lang. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Statsforvalteren bes på denne bakgrunn om å vurdere iverksettelse av tiltak for å få ned saksbehandlingstiden. Ombudet ber om tilbakemelding på utvikling i saken, herunder oppdaterte tall for gjennomsnittlig saksbehandlingstid av innsynsklager innen 15. januar 2022.

Sivilombudet har tidligere flere ganger uttalt at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd etter helselovgivningen, som hovedregel må ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Det kan bare unnlates å ta stilling til dette dersom anmodningen kan anses som «åpenbart grunnløs». En Statsforvalter avsluttet behandlingen av to slik anmodninger uten å ta stilling til om det forelå pliktbrudd. I begrunnelsene for avgjørelsene viste Statsforvalteren til Statens helsetilsyns «[m]idlertidige retningslinjer for håndtering av tilsynssaker i helse- og omsorgstjenesten under koronapandemien». På bakgrunn av klager til ombudet over disse avgjørelsene, besluttet ombudet å undersøke om de midlertidige retningslinjene var i overensstemmelse med pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Under undersøkelsen har det kommet frem at Statens helsetilsyn mener statsforvalterne generelt har større adgang til å utøve skjønn med hensyn til om det skal foretas en pliktbruddvurdering enn det ombudet har gitt uttrykk for i sine uttalelser. Dessuten har koronapandemien skapt en omfattende krisesituasjon som etter deres syn gjør det nødvendig og rettmessig å foreta strengere prioriteringer enn etter vanlig praksis. Sivilombudet fastholder at statsforvaltere som mottar en anmodning om å vurdere mulig pliktbrudd har plikt til å ta stilling til om pliktbrudd har funnet sted med mindre anmodningen kan karakteriseres som «åpenbart grunnløs». Selv om koronapandemien har skapt store ressursutfordringer hos statsforvalterne, gir ikke dette i seg selv grunnlag for å gjøre unntak fra enkeltpersoners lovbestemte rettigheter etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a. Slike unntak ville krevd at det ble foretatt justeringer i pliktene statsforvalterne er pålagt gjennom endringer i lovverket. Koronapandemien har gitt grunnlag for flere midlertidige regelendringer, men det er ikke gitt slike endringer på dette området. Uavhengig av de midlertidige retningslinjene som nå er opphevet, har saken avdekket at Statens helsetilsyn generelt tolker pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-4 a på en måte som ombudet flere ganger tidligere har uttalt at det ikke er rettslig grunnlag for. Sivilombudet forutsetter at Helsetilsynet nå legger til grunn ombudets forståelse av regelverket, og ber om å bli orientert om hvordan Helsetilsynet vil følge opp denne uttalelsen overfor Statsforvalterne innen 22. november 2021.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet som følge av bruk av alkohol i helger og ferier. Sivilombudet er kommet til at Politidirektoratets vurdering av trafikksikkerhetsvilkåret i vegtrafikkloven § 34 femte ledd er mangelfull. Slik saken er opplyst er det begrunnet tvil om det foreligger en rimelig risiko for kjøring i påvirket tilstand, og dermed om trafikksikkerhetsvilkåret er oppfylt. Ombudet bemerker generelt at det at en person med jevne mellomrom er beruset på alkohol ikke i seg selv vil gi grunnlag for tilbakekall av førerett, så lenge vedkommende sørger for at det ikke er risiko for kjøring i påvirket tilstand. Der mulig risiko for kjøring i påvirket tilstand oppstår noe tid etter alkoholinntaket, og det foreligger informasjon om alkoholmengden eller måling av alkoholkonsentrasjon i blodet, bør politiet så langt som mulig anslå påvirkningens varighet før de tar stilling til trafikksikkerhetsvilkåret. Politidirektoratet bes på denne bakgrunn behandle saken på nytt innen 26. november 2021.

Sivilombudet tok på generelt grunnlag opp med Politidirektoratet namsmennenes saksbehandlingstid i saker om utlegg og gjeldsordning. Bakgrunnen var at ombudet de siste to til tre årene hadde mottatt flere klager fra enkeltpersoner over lang, til dels svært lang, behandlingstid hos flere av namsmennene i disse sakene. Politidirektoratet ble bedt om å gi en redegjørelse for og vurdering av reststansesituasjonen, og det ble spurt om hva direktoratet mener er årsaken til restansene og om det er ulikheter mellom distriktene. Det ble også stilt spørsmål om iverksatte og eventuelle planlagte tiltak for å bedre restansesituasjonen. Direktoratet svarte at årsaken til lang saksbehandlingstid skyldes en stor økning av antall saker, og at namsmannens oppgaver må prioriteres og løses sammen med politiets øvrige oppgaver. Politidirektoratet opplyste at det var ulikheter mellom politidistriktene. Det ble gitt en redegjørelse for ulike tiltak. Sivilombudet mener at det følger av tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningslovens formål og intensjoner at saker om utlegg og gjeldsordning skal søkes behandlet raskt og uten ugrunnet opphold. Det er til dels store variasjoner mellom politidistriktene i begge typer saker. Sivilombudet finner at behandlingstiden i saker om utlegg og gjeldsordning til dels fremstår som uholdbar lang, og vil fortsette å følge utviklingen i saksbehandlingstiden hos namsmennene. Ombudet ber om en oppdatering fra Politidirektoratet om utviklingen, innen 1. april 2022.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader. Et avslag på voldsoffererstatning ble påklaget, men klagen ble avvist. Avvisningsvedtaket ble påklaget, og opphevet av Statens sivilrettsforvaltning. Klagen over avslaget på erstatning ble deretter realitetsbehandlet i to instanser og avslått. Spørsmålet i saken er om klagers kostnader ved å påklage avvisningsvedtaket skulle dekkes av staten i medhold av forvaltningsloven § 36. Sivilombudet er kommet til at et vedtak om avvisning av klage må regnes som endret til gunst for parten, jf. § 36, når avvisningsvedtaket oppheves og klagen realitetsbehandles. Dette gjelder uavhengig av utfallet av realitetsbehandlingen. Departementets avgjørelse bygget derfor på en uriktig tolkning av forvaltningsloven § 36, og avslaget på kravet om sakskostnader må anses ugyldig. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av en bussjåførs kjøreseddel i medhold av yrkestransportlova § 37 c første ledd og direktoratets vurdering av om sjåføren var «uskikka til å virke som førar». Tap av kjøreseddel er et inngripende vedtak med skjerpet krav til begrunnelse. Når adferden som vektlegges har skjedd uten tilknytning til yrkesutførelsen, kreves det konkrete holdepunkter for å anta at sjåføren har egenskaper som slår negativ ut i situasjoner med passasjerer. Ombudet er kommet til at Politidirektoratets avgjørelse etterlater tvil om alle relevante forhold har vært vurdert og om direktoratet har foretatt en konkret vurdering av om klageren har egenskaper som vil slå negativt ut i situasjoner med passasjerer og dermed er «uskikka til å virke som førar», jf. yrkestransportlova § 37 c første ledd. Ombudet finner derfor at det foreligger begrunnet tvil om forhold av betydning for saken, og ber om at saken behandles på nytt, jf. sivilombudsloven § 12.

En kommune omgjorde sitt avslag på søknad om konsesjon for en landbrukseiendom, og ga konsesjon med vilkår om personlig boplikt. Konsesjonssøkerens krav om sakskostnader ble avslått, og avslaget ble opprettholdt av Statsforvalteren. Statsforvalteren la til grunn at klagerens advokatutgifter i forbindelse med klagen over avslaget ikke hadde vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36 første ledd. Det ble vist til at klagen i det vesentlige tok for seg andre forhold enn det som hadde vært avgjørende for at kommunen omgjorde vedtaket. Statsforvalteren mente at en enkel erklæring om at klageren ville tilflytte eiendommen hadde vært tilstrekkelig for å få omgjort vedtaket, og at klageren og hans advokat forstod eller burde ha forstått dette. Ombudet kan ikke se at det ut fra formuleringene i konsesjonsavslaget og omstendighetene i saken for øvrig var klart at begrunnelsen for avslaget var en antagelse om at klageren ikke ville godta et vilkår om personlig boplikt, og at avslaget ville bli omgjort bare klageren ga en uttrykkelig erklæring om at han ville godta et slikt vilkår. Etter ombudets syn er det forståelig at begrunnelsen kan ha fremstått som uklar, og at det i en slik situasjon ble oppfattet som nødvendig å fremsette en helhetlig klage, som tok for seg flere sider ved saken enn klagerens villighet til å bosette seg på eiendommen. Ombudet legger derfor til grunn at klagerens utgifter til advokat i forbindelse med utarbeidelsen av klagen var «nødvendige» for å få endret vedtaket, jf. fvl. § 36. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle sakskostnadskravet på nytt.