Saken gjelder saksbehandlingstiden i en sak om behandling av en klage over avslag på innsyn hos Nærings- og fiskeridepartementet. Det gikk over 14 måneder fra klagen ble sendt til departementet fattet vedtak i klagesaken. Den lange saksbehandlingstiden var begrunnet i at klagen krevde flere undersøkelser og reiste vanskelige spørsmål, kombinert med generelt stor arbeidsmengde i departementet. Ombudet er kommet til at departementets saksbehandlingstid i denne saken var for lang og i strid med lovens krav. Selv om innsynsklagen kan ha vært omfattende og krevd avklaring av prinsipielle eller vanskelige spørsmål, overstiger en saksbehandlingstid på over ett år klart hva som kan anses som akseptabelt. Departementet bes om å iverksette tiltak for å få ned saksbehandlingstiden i innsynssakene.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden i innsynssaker hos Statsforvalteren i Trøndelag. Undersøkelsen viste at Statsforvalteren har en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på mellom en og to måneder ved behandling av innsynsklager. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Statsforvalteren i Trøndelag for lang og ikke i tråd med kravet til at klager skal avgjøres «utan ugrunna opphald», jf. offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ber om tilbakemelding på utvikling i saken, herunder oppdaterte tall for restanser og gjennomsnittlig saksbehandlingstid innen 17. februar 2022. Det bes samtidig om at det redegjøres for tiltakene Statsforvalteren har iverksatt for å redusere saksbehandlingstiden.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak i byggesak og omgjøring av vedtak om sakskostnader. Kommunal- og moderniseringsdepartementet avslo deler av klagerens krav under henvisning til at arbeidet med å få endret to vedtak ikke var «nødvendige». Etter klage til og påfølgende uttalelse fra Sivilombudet omgjorde departementet delvis vedtaket, men avkortet enkelte utgifter som ikke «nødvendige». Sivilombudet er kommet til at det var rimelig at klageren oppfattet det som et naturlig tiltak å gjennomgå vedtak og saksdokumenter, herunder utarbeide prosessvarsel og følge opp dette, før det ble klart at Statsforvalteren vurderte omgjøring. Det var også rimelig for klageren å oppfatte det som et naturlig tiltak å inngi merknader til tiltakshavers kommentarer knyttet til varselet om omgjøring. Sivilombudet ber departementet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder søknad om økonomisk stønad for en person som ikke er norsk statsborger. Hun har hatt opphold i Norge etter EØS-regelverket i utlendingsloven. For å ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven er det blant annet et vilkår at man har lovlig opphold i Norge. Både Nav og Statsforvalteren mente at søkeren ikke hadde dokumentert slikt lovlig opphold – verken av midlertidig eller varig karakter. Når det gjaldt spørsmålet om søkeren hadde såkalt varig opphold, viste Nav til at hun hadde en søknad om varig oppholdskort til behandling hos utlendingsmyndighetene. Utover dette ble det ikke gjort noen nærmere vurdering av om søkeren hadde oppnådd varig oppholdsrett, til tross for at en slik varig oppholdsrett kan inntre automatisk. Da søknaden om oppholdskort ikke var avgjort, mente Nav-kontoret at søkeren ikke hadde dokumentert lovlig opphold i Norge, og avslo søknaden om økonomisk stønad. Sivilombudet er kommet til at Nav skulle ha vurdert om søkeren hadde lovlig opphold, også når utlendingsmyndighetene ikke har tatt stilling til dette. Det gjelder både opphold av midlertidig og varig karakter. Ombudet har bedt Statsforvalteren om å sørge for at Nav gjør en ny vurdering av søknaden om økonomisk stønad. Videre har ombudet bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å oppdatere veilederen til Nav-kontorene for søknader som omfatter utenlandske søkere med opphold etter EØS-regelverket i samsvar med ombudets syn, samt å vurdere om det er grunn til også å oppdatere Navs rundskriv til sosialtjenesteloven med tilhørende forskrift.

Saken gjelder Klima- og miljødepartementets stadfesting av kommuneplanens arealdel for Oslo kommune i medhold av markaloven. Planen åpnet for en begrenset spredt boligbygging på Brenna i Sørkedalen. Ombudet har kommet til at det etter plan- og bygningsloven og markaloven er en viss adgang til å fastsette bestemmelser i kommunale planer om spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse. Utbyggingen må i tilfelle ha begrenset omfang og være naturlig og nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn, og for øvrig være i samsvar med lovens formål og øvrige rammer. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om departementets stadfestingsvedtak ligger innenfor denne rammen når det gjelder Brenna-feltet, men er etter forholdene kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å be departementet vurdere dette spørsmålet på nytt.

En journalist ba om innsyn i dokumenter knyttet til innløsning av privat eiendom som en del av Bane NORs utbygging i Brynsbakken. Bane NOR ga delvis innsyn i takstdokumenter og tilbud om kjøpekontrakt, og avslo innsyn i korrespondanse om to forskjellige eiendommer. Avslaget ble gitt med henvisning til offentleglova § 23 første ledd. Samferdselsdepartementet stadfestet det delvise avslaget, men viste også til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentleglova § 13 første ledd som alternativ hjemmel for å unnta enkelte av opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det på bakgrunn av den begrunnelsen som er gitt fra Samferdselsdepartementet, er begrunnet tvil om opplysninger om verdi i takstdokumentene og i tilbudet om kjøpekontrakt kan unntas av hensyn til det offentliges forhandlingsposisjon etter offentleglova § 23 første ledd. Ombudet er også kommet til at det er begrunnet tvil om vilkårene for unntak i denne bestemmelsen er oppfylt for kommunikasjonen mellom Bane NOR og takstmannen. Sist er ombudet kommet til at det er begrunnet tvil om enkelte av opplysningene i takstrapportene er taushetspliktige. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver har adgang til å sanksjonere en ansatt for å ha kommet med en offentlig ytring innenfor eget fagfelt. Den ansatte hadde opplyst om utdanning og arbeidssted i et høringssvar avgitt i eget navn. Høringssvaret ble senere gjengitt i en avis, og den ansatte fikk en skriftlig advarsel og endrede arbeidsoppgaver. Sivilombudet har kommet til at klagers ytringer var å anse som private ytringer som er vernet av ytringsfriheten. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å gi henne en skriftlig advarsel. Anmodningen om å få lese igjennom klagers tekster før publikasjon og kravet om hvordan klager skulle sikre at ytringen fremsto som privat, var i strid med forbudet mot forhåndssensur i Grunnloven § 100 fjerde ledd. Det er verken hevdet eller dokumentert at ytringene påvirket arbeidstakers arbeidsutførsel, eller rent faktisk påvirket virksomhetens mulighet til å gjennomføre tilsyn. Arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å endre arbeidsoppgavene hennes. En ansatt vil alltid kunne opplyse om egen utdanning i en offentlig ytring. Det vil normalt også være adgang til å opplyse om arbeidssted og tittel, når det samtidig klart fremgår at ytringen er fremsatt av den ansatte på egne vegne. Det vil lett virke som et pålegg dersom arbeidsgiver anmoder om å få lese ansattes private ytringer før de publiseres. Med mindre det er klart for den ansatte at det er ment som et tilbud for å sikre at ytringen ikke er i strid med lojalitetsplikten, og ikke et forsøk på forhåndssensur, vil en slik anmodning være i strid med Grunnloven § 100 fjerdeledd. Skal en ansatt fratas oppgaver etter en offentlig ytring, må det kunne vises til at arbeidsutførselen, rent faktisk, er påvirket av meningene som fremgår av den offentlige ytringen. Det er kun helt unntaksvis, og bare for en kortere periode, det kan gjøres endringer i arbeidsoppgaver av hensyn til virksomhetens saklige og legitime interesser.

Saken gjelder Kriminalomsorgsdirektoratets vurdering av hvem som kan bistå innsatte med å utforme klager og søknader. I et brev til en innsatt viste direktoratet til at straffegjennomføringsloven § 7 bokstav a sammenholdt med veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 og rundskriv KSF 02/2002 gir kriminalomsorgen hjemmel til å nekte en innsatt å bistå andre innsatte med å uforme klager og søknader. Etter Sivilombudets undersøkelser modererte direktoratet sitt standpunkt. Sivilombudet og direktoratet er dermed enige om at det ikke er hjemmel i straffegjennomføringsloven § 7 bokstav a, veiledningsplikten eller KSF 02/2002 til å nekte innsatte å bistå medinnsatte med å utforme klager eller søknader, så fremt de ikke opptrer som fullmektig. Ombudet fant likevel grunn til å kommentere direktoratets vurdering av at regelverket sett i sammenheng legger opp til at slik bistand skal ytes av advokater, eksterne fullmektiger eller kriminalomsorgens ansatte, fremfor andre innsatte. Etter ombudets syn kan rettskildene direktoratet viser til verken enkeltvis eller sett i sammenheng tolkes slik. Etter ombudets syn er det usikkert hvorvidt alle kriminalomsorgens enheter praktiserer regelverket i tråd med ombudets vurderinger. Ombudet ber derfor direktoratet påse at innholdet i ombudets uttalelse blir gjort kjent for kriminalomsorgens enheter.

Saken gjelder kommunens veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 samt plikten etter plan- og bygningsloven 32-1 jf. § 1-4 til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Klager spurte kommunen om leiligheten hans lovlig kan bebos til tross for at det ikke foreligger ferdigattest eller midlertidig brukstillatelse. Kommunen har ikke besvart klagers spørsmål, kun opplyst at de ikke er i besittelse av dokumentasjon som viser at leiligheten er lovlig etablert, samtidig som de ikke har grunnlag for å igangsette ulovlighetsoppfølging. Sivilombudet har kommet til at Bergen kommune ikke har oppfylt veiledningsplikten sin overfor klager. Kommunen burde veiledet klager om hvilke regler som gjelder i tilfeller der boenheten er etablert før søknadsplikt ble innført, og hvilken dokumentasjon som kan belyse spørsmålet om når boenheten ble etablert. I lys av kommunens plikt til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes burde kommunen videre ha innhentet dokumentasjonen fra rettssaken etter at kommunen ble gjort oppmerksom på at denne dokumentasjonen kunne belyse om leiligheten utgjør en ulovlighet eller ikke. Kommunens behov for å ta forbehold om at nye opplysninger kan dukke opp på et senere tidspunkt bør ikke stå i veien for å kommunisere tydelig til klager hva kommunens standpunkt er, basert på den dokumentasjonen som er kjent per i dag. Sivilombudet ber Bergen kommune om å vurdere klagers henvendelser på nytt.

Saken gjelder innsyn i ulike dokumenter hos Nasjonalmuseet, herunder møtereferater fra innkjøpskomiteen, samt møtereferater og kommunikasjonsplan mellom Fredriksen Family Art Company og museet. Nasjonalmuseet avslo innsynskravene med henvisning til offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav a om unntak for dokumenter om «kunstnarleg og fagleg programmering og planlegging av repertoar». Avslaget ble stadfestet av Kulturdepartementet. I begrunnelsene viste departementet blant annet til at ordlyden i forskriftsbestemmelsen ikke kan tolkes så snevert at dokumentene utelukkende må gjelde planleggingen av aktuelle publikumsrettede aktiviteter. Meroffentlighet etter offentleglova § 11 ble ikke vurdert. Sivilombudet har ikke rettslige innvendinger til departementets forståelse av unntaksbestemmelsen, men er kommet til at departementets meroffentlighetsvurdering for møtereferatene fra Nasjonalmuseets innkjøpskomité er mangelfull. Vurderingen departementet har foretatt er ikke knyttet opp mot vilkårene i offentleglova § 11 og er generell og overordnet i stedet for knyttet til det konkrete innholdet i det enkelte dokument. Ombudet ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en fornyet meroffentlighetsvurdering av møtereferatene fra museets innkjøpskomité, og orientere ombudet om den nye vurderingen innen 4. november 2021.