Sivilombudet har på generelt grunnlag undersøkt om kriminalomsorgens kontroll av innsattes telefonsamtaler oppfyller vilkårene for lovlige inngrep i rettighetene etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Ombudet har også undersøkt de innsattes ringekostnader, og begrunnelsen for at ringeprisen for innsatte inkluderer merkostnadene som følge av telefoniløsningenes bruk av overvåkningsteknologi. Sivilombudet er kommet til at straffegjennomføringsloven § 32 andre ledd og kriminalomsorgens praktisering av bestemmelsen ikke oppfyller vilkårene for lovlige inngrep i de innsattes kommunikasjonsfrihet og fortrolighetsvern etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Ombudet mener at hjemmelsgrunnlaget for telefonkontroll i fengsel på samtlige sikkerhetsnivåer ikke i tilstrekkelig grad setter rammer for kriminalomsorgens myndighet gjennom vilkår fastsatt i loven, eller gir anvisning på prosessuelle rettssikkerhetsgarantier eller tidsmessige avgrensninger for gjennomføring av kontrollen. Dagens lovgivning og praksis på samtlige sikkerhetsnivåer ivaretar heller ikke kravet til konkrete vurderinger av nødvendigheten og forholdsmessigheten av inngrepet. Sivilombudet har merket seg at myndighetene vil foreta en gjennomgang av regelverket, og at departementet vil vurdere midlertidige føringer for kriminalomsorgens praktisering av reglene for kommunikasjonskontroll. Ombudet forutsetter at de midlertidige føringene utformes i tråd med ombudets vurderinger i denne uttalelsen. En kopi av de midlertidige føringene bes oversendt ombudet straks disse foreligger. Sivilombudet har også merket seg at myndighetene vil foreta en gjennomgang av ringekostnadene for innsatte i forbindelse med innføringen av en felles telefoniløsning i 2021. Ombudet lar derfor saken bero med dette nå, og ber om å bli orientert om resultatet av gjennomgangen innen 18. februar 2022.

Etter at en varetektsfengslet mann døde i fengsel, ba mannens tidligere forsvarer, samboer og familie om innsyn i kriminalomsorgens dokumenter tilknyttet de faktiske forholdene rundt dødsfallet. Kriminalomsorgen avslo innsyn med henvisning til offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 og straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om kriminalomsorgen har lagt til grunn en riktig rettslig forståelse av taushetspliktens rekkevidde i denne saken. Slik saken er opplyst er det usikkert om dokumentene inneholder slike opplysninger om «forhold av betydning for sikkerheten» i fengselet, som kriminalomsorgen har taushetsplikt om etter straffegjennomføringsloven § 7 bokstav h. Det er også tvil om kriminalomsorgen har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av hvor langt taushetsplikten for «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 rekker. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes «når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3. Slik ombudet ser det er det grunn til å tro at de som ber om innsyn er kjent med flere av opplysningene om den innsatte enn det kriminalomsorgen har lagt til grunn. Videre har ombudet innvendinger til utformingen av innsynsavslaget. Den samlede begrunnelsen som ble gitt viste ikke på en tilstrekkelig måte hvilke unntaksbestemmelser som gjaldt hvilke dokumenter, og var derfor i strid med offentleglova § 31. Vedtaket manglet også vurderinger av om dokumentene kunne unntas i sin helhet, jf. offentleglova § 12. Ombudet ber Kriminalomsorgen vurdere innsynskravet på nytt i lys av ombudets merknader i saken.

Saken gjelder dispensasjon fra regulert park og friareal for å fradele en tomt til boligformål. Statsforvalteren i Agder stadfestet Grimstad kommunes avslag, og mente både hensynene bak arealformålet og hensynene i lovens formålsbestemmelse ble vesentlig tilsidesatt. Ombudet er kommet til at vilkåret i plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum er oppfylt slik at søknaden ikke kan avslås med denne hjemmelen. Arealformålet «park og friareal» er allerede så sterkt tilsidesatt at hensynene bak formålet vanskelig kan ivaretas for dette området i planen. Kommunens manglende oppfølging av planformålet og planbestem¬melsene gjennom erverv og opparbeidelse av arealet tilsier at kommunen i praksis ikke har et ønske om å bruke arealet slik det var ment i reguleringsplanen. Kommunens ønske om en planprosess hører under plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd, ikke andre ledd. Ombudet ber om at Statsforvalteren behandler saken på nytt.

Saken gjelder søknad om dispensasjon fra reguleringsplan. Søknaden gjelder oppføring av enebolig på en eiendom i Bergen kommune. Fylkesmannen i Vestland, nå Statsforvalteren i Vestland, la til grunn at eiendommen er regulert til «fellesareal, lekeplass, friareal» og parkering, og stadfestet kommunens vedtak om dispensasjon fra denne reguleringen. Ombudet har kommet til at det er knyttet begrunnet tvil til om hensynene bak det regulerte fellesarealet ikke vil bli vesentlig tilsidesatt ved dispensasjonen, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd første punktum. Tvilen er knyttet til Statsforvalterens vurderinger av reguleringsplanens alder og aktualitet, og til om det foreligger «fullverdig erstatning» etter Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen punkt 5 d. Ombudet har kommet til at det ikke er vist til relevante fordeler ved dispensasjon som er «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd andre punktum. Det er knyttet store ulemper til å gjøre en så betydningsfull endring av planen. For at fordelene skal være «klart større» enn disse ulempene, må det normalt foreligge sterke areal- og ressursdisponeringshensyn som tilsier at det skal gis dispensasjon fra den planbestemte arealbruken. Ombudet kan ikke se at det er vist til slike hensyn her. Det kan ikke gis dispensasjon med den begrunnelsen som er gitt i denne saken.

Saken gjelder et avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Utlendingsnemnda (UNE) kom til at klagerens hovedsakelige formål med inngåelsen av ekteskapet på vigselstidspunktet var å etablere et grunnlag for oppholdstillatelse i Norge, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. I slike tilfeller «kan» myndighetene avslå oppholdstillatelse. Saken gjelder UNEs vurdering av kan-skjønnet. Ombudet har kommet til at det er mangler ved UNEs skjønnsmessige vurdering av om oppholdstillatelse skulle avslås etter bestemmelsen i utlendingsloven § 40 fjerde ledd. I vedtaket gis det feilaktig uttrykk for at ektefellens motiv for ekteskapet ikke er relevant for skjønnet. Videre har UNE lagt uforholdsmessig mye vekt på klagerens hovedformål med ekteskapet på vedtakstidspunktet. UNEs beskrivelse av terskelen for å innvilge tillatelse etter kan-skjønnet i utlendingsloven § 40 fjerde ledd som generelt «høy», bidrar også til tvil om UNE har tatt riktig utgangspunkt for skjønnet. Ombudet er kommet til at UNE har tatt et uriktig utgangspunkt for skjønnet. De har ikke fulgt opp føringene i forarbeidene til § 40 fjerde ledd og UNEs skjønnsutøvelse har ikke vært tilstrekkelig saklig og forsvarlig. På denne bakgrunn bes UNE om å behandle saken på nytt innen 17. januar 2022.

Saken gjelder retten til skoleskyss ved særlig farlig skolevei. Et foreldrepar søkte om skyss for sin datter, og viste blant annet til at skoleveien var svært smal, svingete og uoversiktlig, og hadde fartsgrense 80 km/t. Statsforvalteren i Vestland avslo søknaden. Avslaget var særlig begrunnet med at trafikkmengden på veien var lav og at det ikke var registrert ulykker eller klager på trafikkadferden. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren synes å ha lagt til grunn en for høy terskel ved vurderingen av om skoleveien er «særleg farleg» for eleven. Ombudet mener videre at de objektive faremomentene på veien er farligere enn det Statsforvalteren ga uttrykk for. Samlet finner ombudet at elevens skolevei må anses som «særleg farleg» for henne, slik at hun har rett til gratis skyss, jf. opplæringslova § 7-1 første ledd tredje punktum. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Oslo kommune, Brann- og redningsetatens saksbehandling knyttet til et branntilsyn av en skorstein. Etter gjennomført tilsyn ble det laget en tilsynsrapport der det fremgikk at det var avdekket feil som måtte rettes, uten å presisere hva feilen besto i. Den etterfølgende korrespondansen med brann- og redningsetaten ga ikke klager tilstrekkelig svar på hvordan tilsynet skulle følges opp. Sivilombudet er kommet til at Oslo kommune, Brann- og redningsetaten, har gitt uklar og til dels motstridende informasjon som har gjort det unødig vanskelig for klageren å følge opp det gjennomførte tilsynet. Ombudet forutsetter at brann- og redningsetaten i den videre oppfølgingen av saken er tydelig på hva klageren blir bedt om å gjøre. Klageren må gis tilstrekkelig informasjon og veiledning slik at han på sin side blir i stand til å gi den informasjonen brann- og redningsetaten ønsker, og til å ivareta sine rettigheter og interesser.

Sivilombudet har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Politidirektoratets saksbehandlingstid i innsynssaker og ved klagebehandling av innsynssaker. Undersøkelsen har avdekket at direktoratet har hatt en praksis med å la være å behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn purrer på svar fra direktoratet. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden hos Politidirektoratet ikke i tråd med kravene om at innsynskrav og innsynsklager skal avgjøres «utan ugrunna opphold», jf. offentleglova § 29 første ledd og § 32 tredje ledd. Politidirektoratet har erkjent dette og iverksatt en rekke tiltak. Ombudet vil følge med på effekten av disse tiltakene. Politidirektoratets praksis med å ikke behandle innsynskrav etter to måneder med mindre den som har bedt om innsyn klaget til direktoratet hadde ikke hjemmel i offentleglova. Praksisen ble stanset 1. desember 2021. Ombudet ber om at direktoratet forhører seg med avsenderne av disse ubehandlede innsynskravene for å få klarhet i om de fortsatt ønsker at innsynsbegjæringene skal behandles, og behandler de innsynskravene som fortsatt ønskes behandlet.

Saken gjelder beregning av klagefrist der et vedtak som innvilget en kvinne uføretrygd ikke ble sendt til hennes advokat. Da advokaten ble kjent med vedtaket, fire måneder senere, fremmet han straks klage over at det ikke var innvilget rettigheter som ung ufør. Klagen ble avvist i to instanser i Nav som for sent fremsatt. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet, med spørsmål om hvordan Nav Klageinstans’ standpunkt harmonerer med forvaltningsloven § 12 om rett til å bruke fullmektig og Navs rundskriv om klagefristregelen i forvaltningsloven § 29. I rundskrivet står det at der parten bruker fullmektig, løper fristen fra da fullmektigen mottok vedtaket. Direktoratet svarte at avvisningen av klagen i dette tilfellet var ugyldig. Fristen løp fra advokaten ble orientert, og klagen var dermed rettidig fremsatt. Ny behandling av saken ville bli prioritert. Sivilombudet er enig i Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering. Vedtaket skulle vært sendt klagers advokat, og fristen begynt å løpe da han ble kjent med vedtaket. Videre skulle det vært gitt ankerett til Trygderetten på opprettholdelsen av avvisningsvedtaket. Ettersom det her har skjedd en svikt i flere ledd, og feilen fremstår som nokså alvorlig, ber ombudet om at direktoratet setter inn nødvendige tiltak for å hindre at dette skjer igjen.

Saken gjelder sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Etter igangsettelse av byggearbeider oppdaget klagerne at grunnforholdene krevde endringer av tiltaket. Endringssøknad ble sendt til kommunen, som innvilget søknaden. Etter klage fra naboer opphevet Fylkesmannen vedtaket med den begrunnelse at endringene krevde dispensasjon. Klagerne reviderte søknaden noe. Tillatelse ble nå avslått av både kommunen og Fylkesmannen med den begrunnelse at det krevdes dispensasjon. Klagerne sendte dispensasjonssøknad som først ble innvilget av kommunen. Etter klage fra naboer opprettholdt Fylkesmannen tillatelsen, men denne gangen med den begrunnelse at mesteparten av endringene ikke trengte dispensasjon. Klagerne krevde sakskostnader fordi de mente at Fylkesmannen reelt sett omgjorde sitt tidligere vedtak der tiltaket ble avslått fordi Fylkesmannen den gangen mente det var behov for dispensasjon. Både Fylkesmannen og departementet avslo kravet om sakskostnader under henvisning til at det siste vedtaket var truffet i en ny sak, og dermed ikke medførte noen endring av noe tidligere vedtak til gunst for klagerne. Sivilombudet mener at det siste vedtaket må anses som en endring av kommunens og Fylkesmannens tidligere vedtak, og ber derfor departementet behandle saken på nytt. Det bes om at departementet innen 29. januar 2022 melder tilbake til ombudet om sin oppfølging av saken.