Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands avgjørelse om utmåling av omsorgsstønad, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 3. Klagerens ektefelle var avhengig av tett oppfølging hele døgnet og hadde rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd. Både klageren og ektefellen mottok også andre helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Ombudet mente at det i en klagesak som gjelder omfang av omsorgsstønad må vurderes om tjenestetilbudet – som helhet – er på et forsvarlig nivå, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Det fremgikk ikke av Statsforvalterens avgjørelse at de hadde foretatt en slik vurdering. Om tjenestetilbudet har et forsvarlig omfang og oppfyller minstekravet til nødvendige helse- og omsorgstjenester hører til rettsanvendelsen. Dette kan – og skal – Statsforvalteren prøve fullt ut. Omfanget av tilbudet utover et forsvarlig minstenivå, hører derimot til kommunens frie skjønn. Ombudet mente videre at det var begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst og bygget på riktig faktum. Det var ikke konkretisert hva slags og hvor mange timer særlig tyngende omsorgsarbeid klageren ytet per dag/uke basert på ektefellens hjelpebehov. På denne bakgrunn ba ombudet Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Sør-Aurdal kommunes behandling av en klage på gebyr for tilkobling til et kommunalt vann- og avløpsanlegg. På grunnlag av det kommunale gebyrregulativet, sendte kommunen en faktura for tilkobling av et nybygg til det kommunale vann- og avløpsanlegget. Utbyggeren mente at gebyret var for høyt og sendte en klage på fakturaen til kommunen. Kommunen sendte et svarbrev til klageren, der de opplyste at gebyrfastsettelsen ikke var et enkeltvedtak som kunne påklages, og at de derfor avviste klagen. Kommunen har feilaktig lagt til grunn at dette svarbrevet kun var et informasjonsbrev. Ombudet mener at brevet er et enkeltvedtak om avvisning som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Kommunen skulle derfor opplyst om klageadgangen i underretningen om avvisningsvedtaket. Kommunen kunne ikke avslutte saken uten å opplyse om adgangen til å påklage kommunens avvisningsvedtak og uten å avklare med klageren om han påklaget avvisningsvedtaket. Ombudet ber kommunen om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan. Spørsmålet er om reguleringsplanen inneholder en bestemmelse om rettslig bindende tomtegrenser, slik at opprettelse av ny grunneiendom i planområdet er forbudt. Fylkesmannen i Oslo og Viken, nå Statsforvalteren i Oslo og Viken, opprettholdt Asker kommunes avslag på søknad om opprettelse av ny grunneiendom av to eiendommer, og mente at tomtegrensene i plankartet var gjort rettslig bindende. Ombudet er kommet til at reguleringsplanen ikke inneholder en bestemmelse om at de inntegnede tomtegrensene i plankartet er rettslig bindende. Verken planens ordlyd, symboler, tegnforklaringer, forarbeider eller sammenhengen med øvrige bestemmelser taler klart nok i retning av juridisk bindende tomtegrenser til å oppfylle legalitetsprinsippets krav om tilstrekkelig klar hjemmel for inngrep i borgernes eierrådighet. Kommunen og Statsforvalteren hadde derfor ikke hjemmel til å avslå søknaden om opprettelse av ny grunneiendom med den begrunnelsen som var gitt. Ombudet ber om at Statsforvalteren behandler saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om en avtale mellom en skrivetolk og Nav var en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale, og om skrivetolken hadde krav på å få utbetalt feriepenger for det arbeidet han hadde gjort for Nav innenfor rammene av avtalen. Etter en samlet vurdering har Sivilombudet kommet til at avtalen mellom klager og Nav, som gjaldt perioden 2. januar til 14. juni 2019, var å anse som en arbeidsavtale, ikke en oppdragsavtale. Tolken hadde krav på å få utbetalt feriepenger for utført arbeid innenfor rammene av denne avtalen. Sivilombudet ber om at Nav foretar en fornyet vurdering av saken.

Saken gjelder kriminalomsorgens avgjørelse om å nekte en innsatt å ringe sin samboer som var varetektsfengslet i et annet fengsel. Kriminalomsorgen viste til at samtalene måtte kontrolleres på grunn av sikkerhetshensyn, men at kontroll ikke var mulig fordi begge fengslene benyttet WIND-systemet som telefoniløsning. Samtalene ble derfor nektet. Etter ombudets syn foreligger det begrunnet tvil om kontroll av samtalene var umulig. Når samtalen er av stor betydning for den innsatte, og ønsket om å ringe strekker seg over flere måneder, må kriminalomsorgen undersøke nærmere om det er mulig å finne en alternativ løsning for at samtalene kan gjennomføres, samtidig som sikkerhetshensyn blir ivaretatt. Klageren er ikke lenger i fengsel, og det er derfor ikke behov for at vedtaket vurderes på nytt. Kriminalomsorgsdirektoratet har opplyst at de i samarbeid med WIND har fått på plass en ny løsning som gjør det mulig å sette opp og motta telefonsamtaler mellom fengsler. Løsningen ble tatt i bruk i januar 2022, og direktoratet opplyste at de følgelig vil endre praksis slik at innsatte som hovedregel skal kunne ringe nære pårørende i andre fengsler.

Saken gjelder godkjenning av jaktvald, jf. hjorteviltforskriften § 11. Et jaktvald er et område som er godkjent av kommunen for jakt på hjortevilt, jf. forskriften § 2 d. Jaktrettshaverne i jaktvaldet A klagde over at det tilgrensende jaktvaldet B fikk inkludert store arealer dyrket mark som tellende areal i valdet, jf. forskriften § 8. Nome kommune hadde godkjent at innmarksområdene var tatt med for å «minske påkjørsel av elg og hjort langs riksveien som går igjennom valdet». Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak. Ombudet er kommet til at det ikke er adgang til å inkludere dyrket mark som tellende areal i et jaktvald med den begrunnelse at kommunen ønsker å legge til rette for flere fellingstillatelser, og dermed forebygge viltpåkjørsler. De primære virkemidlene for å regulere bestanden i et område er forskriftsendring av minstearealet, jf. hjorteviltforskriften § 6, eller tidsbegrenset fravik fra minstearealet gjennom enkeltvedtak, jf. forskriften § 7. Vurderingen av hva som skal inngå et jaktvalds tellende areal, jf. forskriften § 8, må skje ut fra hvor viltet jevnlig oppholder seg. Så vidt ombudet kan se, har hverken kommunen eller Statsforvalteren gjort en konkret vurdering av om innmarksområdene som er inkludert i det tellende arealet, faktisk benyttes av hjorteviltet. Begrunnelsen for at områdene er tatt med som tellende areal, synes å være at dette åpner for at det gis flere fellingstillatelser. På denne bakgrunn er det etter ombudets syn tvilsomt om det er gitt en holdbar begrunnelse for hvorfor dyrket mark er tatt med som tellende areal i valdet. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere kommunens vedtak på nytt i lys av dette.

Sivilombudet mottok en klage fra professor emeritus A. Klagen gjaldt saksbehandlingen for fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur («pensum») på masterstudiet i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Avgjørelser om fastsettelse av anbefalt hovedlitteratur treffes av Programrådet for Masterstudiet i Rettsvitenskap. Som ledd i saksbehandlingen ga professor B en uttalelse til ansvarlig faglærer C om hvorvidt klagerens lærebok skulle anbefales som hovedlitteratur. B var imidlertid forfatter av en av to bøker som allerede var anbefalt hovedlitteratur i det samme faget. På grunn av dette, og enkelte andre forhold, mente klageren at professor B var inhabil. Etter en samlet vurdering mener Sivilombudet at faglærer professor B var inhabil da hun uttalte seg om klagerens bok til ansvarlig faglærer C, jf. forvaltningsloven § 6, andre ledd. Ombudet viser særlig til at det forelå en direkte konkurransesituasjon mellom B og klageren, og at avgjørelsen B tilrettela grunnlaget for hadde vesentlig betydning for konkurranseforholdet. Sivilombudet ber UiO vurdere eventuelle følger av at B var inhabil, herunder hvilken innvirkning det kan ha hatt på PMRs avgjørelse og om saken bør behandles på nytt. Sivilombudet ber om tilbakemelding på UiOs oppfølging innen 28. februar 2022.

En forsker ved NTNU i Trondheim ba om innsyn i eldre arkivdokumenter vedrørende nyfødtscreening-programmet i Norge. Statens Helsetilsyn ga innsyn i flere saker, men avslo innsyn i organinterne dokumenter, samt enkelte opplysninger i andre dokumenter under henvisning til lovbestemt taushetsplikt. Helse- og omsorgsdepartementet stadfestet hovedsakelig avslaget, men ga delvis innsyn i ytterligere to dokumenter. Departementet viste til offentleglova § 14 første ledd og offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 som hjemmel for unntakene. Departementet vurderte merinnsyn for de dokumentene og delene som ble unntatt etter offentleglova § 14 første ledd, men viste til at hensynene til offentlighet ikke veide tyngre enn behovet for unntak. Sivilombudet er kommet til at Helse- og omsorgsdepartementets meroffentlighetsvurdering er mangelfull. Vurderingen departementet har foretatt er generell, og ikke knyttet opp mot innholdet i det enkelte dokument eller i de konkrete opplysningene som er unntatt. I den nye vurderingen må behovet for unntak vurderes konkret for hvert dokument og opplysning som er unntatt. Dersom behovet for unntak ikke gjør seg gjeldende, bør departementet gi helt eller delvis innsyn. Ombudet ber på denne bakgrunn departementet om å foreta en fornyet meroffentlighetsvurdering, og orientere ombudet om den nye vurderingen innen 14. januar 2022.

Saken gjelder Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdirs) avgjørelse i en sak om adopsjon av en person som har fylt 18 år (voksenadopsjon). Bufdir avslo klagerens søknad om å adoptere stedatteren på 39 år fordi det ikke kunne legges til grunn som klart sannsynlig at adopsjon ville bli til beste for stedatteren, jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. I vedtaket la Bufdir avgjørende vekt på at stedatteren hadde hatt kontakt med sin biologiske far frem til hans død, da hun var tolv år. Sivilombudet mener Bufdirs utgangspunkt for vurderingen i denne saken er feil. Det kan ikke legges til grunn at voksne generelt «ikke har behov for en ny rettslig familietilknytning» og at voksne «ikke har behov for å bli adoptert». Forholdet stedatteren hadde til sin avdøde far, og familierelasjonen til hennes opprinnelige slekt, er tillagt større vekt enn det er rettslig grunnlag for i vurderingen av om adopsjon vil bli «til beste for personen», jf. adopsjonsloven § 16 første ledd første punktum. Tilknytningen mellom klageren og stedatteren og stedatterens eget syn på hva som vil bli til hennes beste er tillagt for liten vekt. Ombudet ber Bufdir behandle saken på nytt.

Saken gjelder klage over en skriftlig advarsel gitt til en ansatt, som også var vara-verneombud, ved et universitet. Sivilombudet mener, etter en samlet vurdering, at det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å gi klager en skriftlig advarsel. Advarselen kunne dels forankres i innholdet i oversendelsen av en fortrolig e-post til tre av klagers kollegaer, som ikke var en del av vernelinjen eller ledelsen ved universitetet. Dels kunne den forankres i at klager ikke var tilstrekkelig nøytral i rollen som vara-verneombud, og i at han forsøkte å tvinge frem innsyn i korrespondansen han hadde bedt om innsyn i. Sivilombudet har ikke kunnet ta stilling til universitetets behandling av klager etter han fikk den skriftlige advarselen. Ombudet har heller ikke kunnet ta stilling til om universitetets reaksjon mot ham var en gjengjeldelse for at han gjentatte ganger i løpet av 2018 varslet om problemer ved arbeidsmiljøet på instituttet.