Fiskeridirektoratet åpnet for søknader om utviklingstillatelser 20. november 2015. Dette var en midlertidig ordning med tildeling av særtillatelser til prosjekter innen akvakulturnæringen som kunne bidra til å løse areal- og miljøutfordringer næringen står ovenfor. Ordningen opphørte 17. november 2017. Nærmere regler om vilkårene for innvilgelse og saksbehandlingen var dels nedfelt i forskrift og retningslinje, eller fremkom av praksis beskrevet på fiskeridirektoratets nettsted. Et selskap søkte om 20 utviklingstillatelser etter denne ordningen. Søknaden ble avslått fordi selskapet ikke hadde dokumentert tilstrekkelig at prosjektet kunne bidra til å løse areal- eller miljøutfordringene næringen står ovenfor. Senere innvilget departementet tillatelse i en annen sak, der avslaget i første instans også var begrunnet i at søknaden ikke var tilstrekkelig dokumentert. I vedtaket skrev departementet at det var besluttet å endre dokumentasjonskravet slik at det ikke kreves like omfattende dokumentasjon som i tidligere saker. Dersom potensialet i prosjektet tilsa at tildelingskriteriene var oppfylt, kunne tillatelse innvilges på vilkår om at nærmere fastsatte dokumentasjonskrav ble oppfylt innen seks måneder. Selskapet mente de ble utsatt for usaklig forskjellsbehandling på bakgrunn av denne praksisendringen. Etter sivilombudets syn måtte departementet ved praksisendringen i den midlertidige tildelingsordningen se hen til hensynet til likebehandling og innrettelse. Når dette ikke var gjort hadde ikke departementet anledning til å endre tolkningen og praktiseringen av kriteriene for å innvilge utviklingstillatelser underveis i denne tildelingsprosessen. Videre mener sivilombudet at praksisen beskrevet på Fiskeridirektoratets nettside med en treukersfrist for ettersending av dokumentasjon var «bestemmende for rettigheter og plikter» for søkerne, og derfor er forskrifter etter legaldefinisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Den aktuelle tildelingsordningen er nå avsluttet, og det er derfor ikke aktuelt å be departementet om å behandle søknaden på nytt . Sivilombudet ber departementet merke seg ombudets synspunkter.

Saken gjelder innsyn i referater fra IDF-møter (informasjons-, drøftings- og forhandlingsmøter) i et politidistrikt. Politidirektoratet avslo innsyn i referatene under henvisning til at de var organinterne dokumenter. Direktoratet vurderte merinnsyn for møtereferatene, men viste til at offentliggjøring kunne medføre risiko for at møtedeltakerne ble mer tilbakeholdne i diskusjoner og i hva som ble gjengitt i referatene. Dette ville begrense både møtenes og referatenes funksjon og nytte- og informasjonsverdi. Sivilombudet mener det er tvilsomt om de aktuelle referatene i sin helhet ligger i kjerneområdet for offentleglova § 14 om organinterne dokumenter. Det er derfor også tvilsomt om disse hensynene kan bli avgjørende for vurderingen av merinnsyn i alle deler av referatene. Vurderingen direktoratet har foretatt er uansett for generell, ved at den ikke er knyttet opp mot innholdet i de enkelte møtereferatene. Ombudet ber på denne bakgrunn direktoratet om å foreta en fornyet merinnsynsvurdering.

Saken gjelder hvorvidt opplysninger om offentlig ansattes ansiennitet omfattes av retten til innsyn etter offentleglova, eller om slike opplysninger er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold er i utgangspunktet ikke et personlig forhold og derfor ikke taushetsbelagt i henhold til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Slike opplysninger kan da ikke unntas fra innsyn etter offentleglova § 13 første ledd. Dersom det skal gjøres unntak fra dette utgangspunktet må det begrunnes konkret hvorfor opplysninger om for eksempel ansiennitet utgjør et personlig forhold. Det skal mye til for å si at opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold gjelder personlige forhold, fordi hensynet til at allmennheten skal kunne gjøre seg kjent med offentlig ansattes arbeid gjør seg gjeldende. Ombudet kan ikke se at det i denne saken er grunnlag for å fravike utgangspunktet om at opplysninger om offentlig ansattes arbeid og ansettelsesforhold, herunder ansiennitet, ikke er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Sivilombudet ber Kommunal- og distriktsdepartementet om å foreta en ny vurdering av innsynsklagen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Cs avgjørelse om å gi delvis innsyn i dokumenter i en varslingssak. Ombudet er kommet til at X kontrollutvalg må anses som en del av Y kommune. Reglene i arbeidsmiljøloven § 2 A-7 om taushetsplikt ved varsling til eksternt organ får derfor ikke anvendelse. Ombudet er kommet til at det var riktig å gi delvis innsyn i varslingssaken. Det er ikke rettslig grunnlag for å unnta dokumentene i sin helhet så lenge de taushetsbelagte opplysningene ikke utgjør det «vesentligste» av dokumentet. Det er heller ikke funnet grunnlag for avgjørende rettslige innvendinger til Statsforvalterens konkrete vurdering av hvilke opplysninger som var omfattet av taushetsplikt. Ved vurderingen av taushetspliktens rekkevidde etter reglene i offentleglova er det ikke et relevant hensyn at den som ber om innsyn muligens kunne anses som part i varslingssaken. Innsyn må vurderes enten etter reglene i offentleglova eller forvaltningsloven kapittel IV om partsinnsyn.

Saken gjelder innlevering i Altinn av skattemelding for merverdiavgiftskompensasjon. Spørsmålet er om to virksomheter kan anses å ha levert skattemeldingene på korrekt måte da de valgte å levere skjemaene som «korrigert melding» istedenfor som «hovedmelding». Ombudet mener at skattemyndighetenes myndighet til å utforme meldinger som skal brukes ved innlevering av opplysninger til skattemyndighetene, ikke bare gjelder hvordan skjemaene skal se ut, men også bruken av skjemaene/leveringsmåte. Klagerne hadde ikke levert krav om kompensasjons slik det er fastsatt i Altinn, og i henhold til informasjon gitt på den aktuelle skjemasiden. Skattedirektoratet hadde derfor rettslig grunnlag for å avvise kravene.

Skattefastsettingen for inntektsårene 2013 og 2014 ble endret av skattekontoret i 2017. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Skatteklagenemnda. Sivilombudet har vurdert om fristen for å endre skatteoppgjøret for 2013 var overholdt, og om Skatteklagenemndas begrunnelse i klageavgjørelsen var tilstrekkelig. Etter Sivilombudets syn kunne ikke skattefastsettingen for inntektsåret 2013 endres, fordi det ikke forelå en fristavbrytende handling fra skattekontoret innen fristen 31. desember 2015. Skattekontorets brev sendt den skattepliktige rett før fristens utløp, var innholdsmessig ikke tilstrekkelig til å være fristavbrytende. Sivilombudet har derfor bedt om at den delen av endringsvedtaket som gjelder inntektsåret 2013 blir omgjort. Sivilombudet mener også at Skatteklagenemnda bør være varsom med å begrunne avgjørelsene – der flertallet i nemnda er uenige i sekretariatets innstilling og til klagerens ugunst – med bare å henvise til skattekontorets vedtak. I klagerens sak er ombudet kommet til at begrunnelsen under noe tvil ikke var tilstrekkelig. Ombudet ber Skatteklagenemnda om å vurdere eventuelle følger av saksbehandlingsfeilen, herunder hvilken innvirkning det kan ha hatt på Skatteklagenemndas avgjørelse og om saken bør behandles på nytt.

Sivilombudet mottok en klage som blant annet gjaldt Trygderettens avvisning av anke som for sent fremsatt, jf. trygderettsloven § 9. Anken gjaldt vedtak om yrkessykdom. Ombudets undersøkelser i saken viste at klagerens fullmektig hadde fremlagt dokumentasjon i saken som var relevant for spørsmålet om oppfrisking av ankefristen etter trygderettsloven § 9 andre ledd, men som ikke hadde blitt vurdert, hverken av Nav klageinstans eller av Trygderetten. Undersøkelsene viste videre at årsaken til dette var mangelfull utredning og veiledning fra Nav. Nav Klageinstans har opptrådt i strid med kravet til god forvaltningsskikk og kravet til forsvarlig saksutredning ved ikke å gjennomgå dokumenter som klageren hadde lagt frem i saken som var relevante for spørsmålet om oppfriskning av ankefristen etter trygderettsloven § 9 fjerde ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere følgene av saksbehandlingsfeilen, hensyntatt at klagerens etterlatte kan ha en interesse i hovedsaken.

Saken gjelder innsyn i ulike dokumenter hos Finansdepartementet, blant annet om styringsdialogen mellom departementet og Skattedirektoratet og om undersøkelser av to varsler. Departementet avslo innsyn med en samlet begrunnelse om at noen dokumenter var unntatt med hjemmel i taushetsplikten etter forvaltningsloven og skatteforvaltningsloven, jf. offentleglova § 13, og at noen av dokumentene var organinterne, jf. offentleglova § 14 første ledd. For et dokument om vurdering av risiko for misligheter i Skatteetaten avslo departementet fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger, jf. offentleglova § 24 tredje ledd første punktum. Finansdepartementet har i redegjørelsen til Sivilombudet gitt en nærmere begrunnelse for innsynsavslaget med en konkret oversikt over hvilke dokumenter innsynskravet gjaldt og oppgitt konkret avslagshjemmel for de enkelte dokumentene. Med den nye begrunnelsen anser ombudet at begrunnelsesplikten i offentleglova § 31 nå er ivaretatt. Ombudet forutsetter at Finansdepartementet i fremtidige innsynsavslag gir en begrunnelse som på en tilstrekkelig klar måte angir hvilke unntakshjemler som gjelder hvilke dokumenter. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Finansdepartementet har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av taushetspliktens rekkevidde for opplysninger i varslingssaken. Når det gjelder dokumentet om vurdering av risiko for misligheter, har ombudet ikke innvendinger til departementets standpunkt om at dokumentet inneholder mange opplysninger som kan unntas fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger. Etter ombudets syn vil resten av dokumentet likevel kunne ha selvstendig betydning for den som ber om innsyn og finner det derfor usikkert om dokumentet kan unntas i sin helhet etter § 12 bokstav c. Ombudet ber derfor Finansdepartementet om å vurdere på nytt om det kan gis mer innsyn.

Klageren ble nektet å avlegge eksamen som privatist i videregående opplæring, fordi han ikke kunne fremvise slik legitimasjon Privatistkontoret i Oslo kommune krevde. Kravet til legitimasjon fremgikk av Privatistkontorets hjemmeside og vilkårene privatisten hadde akseptert da han meldte seg opp til eksamen. Avgjørelsen ble ikke regnet som et enkeltvedtak, og saken ble derfor ikke klagebehandlet. Sivilombudet kom til at det var tilstrekkelig hjemmel for å stille krav til legitimasjon i forskrift til opplæringsloven § 3-23 som gir skoleeier ansvar for å gjennomføre eksamen. Det vil likevel være en fordel om dette kommer klarere til uttrykk i forskriften eller loven. Ombudet mente videre at avvisning var et enkeltvedtak, og at det derfor var klageadgang. Kommunen har endret sine rutiner slik at det nå fattes enkeltvedtak innen syv dager etter avvisningen, med tilhørende klageadgang til Oslo kommunes klagenemnd. Klageren har nå avlagt den aktuelle eksamenen i en annen fylkeskommune. Ombudet ser derfor ikke grunn til å be om klagebehandling av den aktuelle saken. Uttalelsen ble oversendt Kunnskapsdepartementet til orientering i anledning av arbeidet med ny opplæringslov.

Saken gjelder Indre Fosen kommunes manglende behandling av en klage over et vedtak om blant annet å dispensere fra LNF-formålet i kommuneplanens arealdel for å gi tillatelse til en allerede oppført tretopphytte. Klagen ble først behandlet etter at ombudet igangsatte undersøkelse av saksbehandlingstiden. På avgjørelsestidspunktet hadde det gått mer enn ett år og seks måneder fra vedtaket ble påklaget, til klagesaken var ferdig forberedt i kommunen og oversendt Statsforvalteren for endelig avgjørelse. I samme tidsrom behandlet kommunen de fleste andre byggesaksklagene innen åtteukersfristen i byggesaksforskriften § 7-1 bokstav c. Saksbehandlingstiden er en svært vesentlig oversittelse av åtteukersfristen etter byggesaksforskriften § 7-1 bokstav c. Sett i lys av kommunens saksbehandlingstid for øvrige byggesaksklager i samme periode, er ombudets vurdering at klageren har blitt utsatt for en nedprioritering uten saklig grunnlag og i strid med forvaltningsrettslige prinsipper om likebehandling. Kommunen har ikke holdt klageren orientert eller besvart klagers henvendelser under sakens gang, noe som ikke er i tråd med forvaltningsloven § 11 a og god forvaltningsskikk. De orienteringene som er blitt gitt, har i strid med god forvaltningsskikk vært urealistiske. Kommunen har ikke oppfylt sin plikt til å besvare ombudets henvendelser innen fastsatte frister, jf. sivilombudsloven § 20 første ledd.