Saken gjelder innsyn i ulike dokumenter hos Finansdepartementet, blant annet om styringsdialogen mellom departementet og Skattedirektoratet og om undersøkelser av to varsler. Departementet avslo innsyn med en samlet begrunnelse om at noen dokumenter var unntatt med hjemmel i taushetsplikten etter forvaltningsloven og skatteforvaltningsloven, jf. offentleglova § 13, og at noen av dokumentene var organinterne, jf. offentleglova § 14 første ledd. For et dokument om vurdering av risiko for misligheter i Skatteetaten avslo departementet fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger, jf. offentleglova § 24 tredje ledd første punktum. Finansdepartementet har i redegjørelsen til Sivilombudet gitt en nærmere begrunnelse for innsynsavslaget med en konkret oversikt over hvilke dokumenter innsynskravet gjaldt og oppgitt konkret avslagshjemmel for de enkelte dokumentene. Med den nye begrunnelsen anser ombudet at begrunnelsesplikten i offentleglova § 31 nå er ivaretatt. Ombudet forutsetter at Finansdepartementet i fremtidige innsynsavslag gir en begrunnelse som på en tilstrekkelig klar måte angir hvilke unntakshjemler som gjelder hvilke dokumenter. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Finansdepartementet har tatt utgangspunkt i en riktig forståelse av taushetspliktens rekkevidde for opplysninger i varslingssaken. Når det gjelder dokumentet om vurdering av risiko for misligheter, har ombudet ikke innvendinger til departementets standpunkt om at dokumentet inneholder mange opplysninger som kan unntas fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger. Etter ombudets syn vil resten av dokumentet likevel kunne ha selvstendig betydning for den som ber om innsyn og finner det derfor usikkert om dokumentet kan unntas i sin helhet etter § 12 bokstav c. Ombudet ber derfor Finansdepartementet om å vurdere på nytt om det kan gis mer innsyn.

Klageren ble nektet å avlegge eksamen som privatist i videregående opplæring, fordi han ikke kunne fremvise slik legitimasjon Privatistkontoret i Oslo kommune krevde. Kravet til legitimasjon fremgikk av Privatistkontorets hjemmeside og vilkårene privatisten hadde akseptert da han meldte seg opp til eksamen. Avgjørelsen ble ikke regnet som et enkeltvedtak, og saken ble derfor ikke klagebehandlet. Sivilombudet kom til at det var tilstrekkelig hjemmel for å stille krav til legitimasjon i forskrift til opplæringsloven § 3-23 som gir skoleeier ansvar for å gjennomføre eksamen. Det vil likevel være en fordel om dette kommer klarere til uttrykk i forskriften eller loven. Ombudet mente videre at avvisning var et enkeltvedtak, og at det derfor var klageadgang. Kommunen har endret sine rutiner slik at det nå fattes enkeltvedtak innen syv dager etter avvisningen, med tilhørende klageadgang til Oslo kommunes klagenemnd. Klageren har nå avlagt den aktuelle eksamenen i en annen fylkeskommune. Ombudet ser derfor ikke grunn til å be om klagebehandling av den aktuelle saken. Uttalelsen ble oversendt Kunnskapsdepartementet til orientering i anledning av arbeidet med ny opplæringslov.

Saken gjelder Indre Fosen kommunes manglende behandling av en klage over et vedtak om blant annet å dispensere fra LNF-formålet i kommuneplanens arealdel for å gi tillatelse til en allerede oppført tretopphytte. Klagen ble først behandlet etter at ombudet igangsatte undersøkelse av saksbehandlingstiden. På avgjørelsestidspunktet hadde det gått mer enn ett år og seks måneder fra vedtaket ble påklaget, til klagesaken var ferdig forberedt i kommunen og oversendt Statsforvalteren for endelig avgjørelse. I samme tidsrom behandlet kommunen de fleste andre byggesaksklagene innen åtteukersfristen i byggesaksforskriften § 7-1 bokstav c. Saksbehandlingstiden er en svært vesentlig oversittelse av åtteukersfristen etter byggesaksforskriften § 7-1 bokstav c. Sett i lys av kommunens saksbehandlingstid for øvrige byggesaksklager i samme periode, er ombudets vurdering at klageren har blitt utsatt for en nedprioritering uten saklig grunnlag og i strid med forvaltningsrettslige prinsipper om likebehandling. Kommunen har ikke holdt klageren orientert eller besvart klagers henvendelser under sakens gang, noe som ikke er i tråd med forvaltningsloven § 11 a og god forvaltningsskikk. De orienteringene som er blitt gitt, har i strid med god forvaltningsskikk vært urealistiske. Kommunen har ikke oppfylt sin plikt til å besvare ombudets henvendelser innen fastsatte frister, jf. sivilombudsloven § 20 første ledd.

Saken gjelder tolkning av reguleringsbestemmelser om gesims- og mønehøyde. Statsforvalteren i Rogaland la til grunn at kravet til maksimal «mønehøyde» i bestemmelsene ikke fikk anvendelse for klagernes hytte, ettersom den var tegnet med pulttak. Takets toppunkt måtte etter deres oppfatning begrenses til høyden som fulgte av bestemmelsen om maksimal «gesimshøyde». Klagerne mente at det som normalt omtales som «øverste gesims» på bygninger med pulttak eller flatt tak, skulle regnes som «møne» når man tolket de aktuelle reguleringsbestemmelsene. Ombudet er kommet til at kravet til maksimal «mønehøyde» i reguleringsbestemmelsene må forstås som et krav om maksimal høyde for bygningen. Det var derfor ikke nødvendig med dispensasjon fra høydekravet. Etter ombudets syn taler formingsveilederen gitt i tilknytning til reguleringsplanen for at kommunen har ment at bestemmelsen skal forstås på en slik måte, selv om ordlyden isolert sett taler imot. Ombudet vil også anta at dette har vært en nærliggende forståelse for grunneiere og andre som har satt seg inn i formingsveilederen og reguleringsbestemmelsene. Kommunens tilsynelatende entydige praksis over flere år trekker i samme retning. Ombudet legger til grunn at en slik forståelse av reguleringsbestemmelsene materielt sett vil være i overensstemmelse med reglene om måling av høyder i dagjeldende teknisk forskrift. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder faglig godkjenning av et emne tatt ved en annen utdanningsinstitusjon etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-5 e. Saken reiser særlig spørsmål om høyskolens praktisering av egen forskrift som nektet fritak fra deleksamener. Ombudet mener studenter har rettskrav på godkjenning av et tidligere bestått emne i medhold av uhl. § 3 5 e, dersom det finnes læringskrav som gjør det mulig å konstatere hvilken del av det nye studiestedets utdanningsløp det eksterne emnet skal erstatte. Høgskolen og klagenemndens bruk av dagjeldende Forskrift om eksamen, studierett og grader ved Høgskolen i Østfold § 10-4 fjerde ledd var i denne saken i strid med uhl. § 3-5 e. Siden det var enighet om at det tidligere beståtte emnet tilsvarte deleksamenens faglige krav, skulle klageren ha fått godkjent sin søknad om innpassing. Høgskolen har nå opphevet bestemmelsen, og studenten har bestått den aktuelle eksamenen. Ombudet har derfor ikke funnet grunn til å be om at søknaden vurderes på nytt.

Saken gjelder lang saksbehandlingstid hos Norges Vassdrags- og energidirektorat i forbindelse med regulering av Randsfjorden. Da det ble fastsatt et midlertidig manøvrerings-reglement i 1995, ble det stilt krav om at reglementet skulle tas opp til ny vurdering etter en driftstid på fem år, det vil si i 2000. Etter 22 år er endelig manøvrerings¬reglement fortsatt ikke fastsatt. Ombudet er kommet til at NVEs saksbehandlingstid ikke er i samsvar med kravet i forvaltningsloven § 11a første ledd om at saken skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Selv om NVE må prioritere mer presserende saker, og konsekvensene av den lange saksbehandlings¬tiden trolig ikke er så omfattende, må NVE snarest bidra til å oppfylle kravet om et endelig manøvreringsreglement. Ombudet ber om tilbakemelding innen tre uker på når NVE forventer å sende saken til Olje- og energidepartementet for avgjørelse.

Saken gjelder klage på en byggetillatelse som var gitt uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen. Hovedspørsmålet er om pbl. § 11-10 nr. 1 må forstås slik at det i utgangspunktet gjelder et krav om reguleringsplan for å kunne bygge i byggeområder, og at unntak fra plankravet forutsetter at det er gitt bestemmelse om dette i kommuneplanen, i medhold av pbl. § 11-10 nr. 1. Videre reiser saken spørsmål om sammenhengen mellom bestemmelsen i pbl. § 11-10 nr. 1 og bestemmelsene i pbl. §§ 12-1 tredje ledd og 11-9 nr. 1. Ombudet undersøkte saken med Kommunal- og distriktsdepartementet. Ombudet er kommet til at det ikke gjelder et generelt krav om reguleringsplan for bygging i byggeområder, utover tilfellene som omfattes av pbl. § 12-1 tredje ledd. Ombudet legger videre til grunn at pbl. § 11-10 nr. 1 ikke setter materielle begrensninger for kommunens adgang til å avgrense rekkevidden av plankrav oppstilt i kommuneplan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1. Ordlyden i § 11-10 nr. 1 kan heller ikke forstås som et uttrykk for at det gjelder minimumskrav om at bestemte forhold må være avklart i kommuneplanen for at det skal være anledning til å bygge direkte etter denne. Ombudet har på bakgrunn av dette ikke innvendinger mot at Fylkesmannen i Oslo og Viken, nå Statsforvalteren i Oslo og Viken, stadfestet byggetillatelsen uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen.

Saken gjelder offentlig søkerliste til stillingen som direktør for Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Navnene til fire søkere ble unntatt offentlighet. Helse- og omsorgsdepartementet begrunnet dette med at disse søkerne på søknadstidspunktet ledet arbeidsplasser i omstillings- eller omorganiseringsprosesser. Ombudet er kommet til at departementets begrunnelse for å unnta navnene fra den offentlige søkerlisten ikke er tilstrekkelig, jf. offentleglova § 25. Videre har ombudet kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 og at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig merinnsynsvurdering etter offentleglova § 11. Det kreves særlige grunner for å unnta en søker fra søkerlisten til en lederstilling. Det må foretas en konkret avveiing av behovet for unntak opp mot behovet for offentlighet for den enkelte søker. I denne saken har departementet ikke i tilstrekkelig grad konkretisert de særlige grunnene som kan begrunne unntak fra den offentlige søkerlisten eller vurdert momentene som taler for offentlighet.

Saken gjelder en søknad etter markaloven om oppføring av ti boliger på Brenna i Sørkedalen. Statsforvalteren i Oslo og Viken behandlet søknaden etter den forenklede prosessen som fremgår av markaloven § 14 annet ledd, og viste til at Klima- og miljødepartementet tidligere hadde vurdert tiltakene opp mot markalovens formål da det stadfestet kommuneplanen. Departementets stadfesting av kommuneplanen ble behandlet av ombudet i uttalelse 15. november 2021 (SOM-2021-1831). Ombudet er kommet til at søknader om tillatelse til bolig- eller fritidsbebyggelse i Marka skal behandles etter markaloven § 14 første ledd, selv om tiltaket er i samsvar med en kommunal plan etter plan- og bygningsloven. Forvaltningen må dermed vurdere om fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig. I en slik vurdering må forvaltningen bygge på den kommunale planen om de forhold som er klarlagt og vurdert under planbehandlingen uten at det senere er kommet til nye opplysninger av vesentlig betydning. På bakgrunn av dette ber ombudet Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder hvem som er rett mottaker av eiendomsskatteseddelen i et tilfelle der faktisk eier av eiendommen er en annen enn den som har grunnbokshjemmelen. Ombudets undersøkelser avdekket at en kommune har sendt eiendomsskatteseddelen til feil person. Kommunen har erkjent at det er den reelle eieren, og ikke den som er hjemmelshaver i grunnboken, som er debitor for eiendomsskatten. Når kommunen kjenner til det reelle eierforholdet, skal skatteseddelen sendes eier og ikke til hjemmelshaver. Kommunen har opplyst at de i fremtiden ikke vil sende eiendomsskatteseddelen til klageren, men til den reelle eieren.