Saken gjelder tildeling av forskningsmidler internt på en sykehusklinikk. Sivilombudet mottok en klage fra en ansatt som hadde fått avslag på søknad om midler. Klageren mente at de som hadde deltatt i tildelingsavgjørelsen, var inhabile. Selv om en arbeidsgivers fordeling til ansatte av interne budsjettmidler prinsipielt sett faller innenfor anvendelsesområdet til habilitetsreglene i forvaltningsloven § 6, er ombudet, etter en konkret vurdering, kommet til at det i denne saken ikke foreligger inhabilitet for de som deltok i tildelingsavgjørelsen.

En journalist i Kommunal Rapport ba om innsyn i en rapport skrevet av advokater fra et eksternt advokatfirma i forbindelse med en varslingssak i Vestfold og Telemark fylkeskommune. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet fylkeskommunens delvise avslag på krav om innsyn i rapporten under henvisning til at det var et organinternt dokument, jf. offentleglova § 14 første ledd. I begrunnelsen viste Statsforvalteren til at advokatfirmaet måtte anses som en del av fylkeskommunen i forbindelse med utarbeidelsen av rapporten. Statsforvalteren la blant annet vekt på at oppgaven normalt ville blitt utført av fylkeskommunen selv, og at det hadde vært et tett samarbeid mellom fylkeskommunen og advokatfirmaet. I merinnsynsvurderingen viste Statsforvalteren til at prøvingsadgangen var begrenset til å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Ombudet har, under tvil, kommet til at det i utgangspunktet er adgang til å unnta dokumentet fra innsyn som organinternt. Videre er ombudet kommet til at merinnsynsvurderingen er mangelfull og basert på en feilaktig lovforståelse. Ombudet ber på denne bakgrunn Statsforvalteren om å vurdere helt eller delvis merinnsyn på nytt.

En kommune hadde gitt delvis innsyn i et varsel. Innsyn ble gitt til to tidligere kollegaer av den som varslet. Saken gjelder spørsmål om brudd på taushetsplikten om noens personlige forhold. Videre gjelder saken ordførerens, som var en av de omvarslede, håndtering av saken. Kommunen mente at taushetsplikten ikke var til hinder for at det kunne gis innsyn i opplysninger om personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13 a, fordi opplysningene var alminnelig tilgjengelig, kjent for de to som hadde bedt om innsyn og klager hadde avgitt en erklæring om fritak for taushetsplikten. Sivilombudet har kommet til at kommunen har brutt taushetsplikten ved å gi delvis innsyn i varselet og ved dette gi ut opplysninger om klagerens personlige forhold. Det er overfor ombudet verken godtgjort at opplysningene var alminnelig tilgjengelig eller at de usladdede taushetsbelagte opplysningene var kjent for de to kollegaene som ble gitt innsyn. Erklæringen om samtykke til fritak fra taushetsplikt gjaldt i forbindelse med medieomtale av varslersaken og kunne ikke brukes som grunnlag for å gi innsyn i taushetsbelagte opplysninger i varselet. Anonymiseringen som var foretatt var ikke tilstrekkelig. Kommunen bes for fremtiden skjerpe rutinene ved anonymisering. Sivilombudet har også merknader til kommunens håndtering av henvendelser fra klageren i innsynssaken og mener at ordføreren burde ha unnlatt å skrive direkte til klager i saken, selv i informasjonsøyemed.

Fiskeridirektoratet åpnet for søknader om utviklingstillatelser 20. november 2015. Dette var en midlertidig ordning med tildeling av særtillatelser til prosjekter innen akvakulturnæringen som kunne bidra til å løse areal- og miljøutfordringer næringen står ovenfor. Ordningen opphørte 17. november 2017. Nærmere regler om vilkårene for innvilgelse og saksbehandlingen var dels nedfelt i forskrift og retningslinje, eller fremkom av praksis beskrevet på fiskeridirektoratets nettsted. Et selskap søkte om 20 utviklingstillatelser etter denne ordningen. Søknaden ble avslått fordi selskapet ikke hadde dokumentert tilstrekkelig at prosjektet kunne bidra til å løse areal- eller miljøutfordringene næringen står ovenfor. Senere innvilget departementet tillatelse i en annen sak, der avslaget i første instans også var begrunnet i at søknaden ikke var tilstrekkelig dokumentert. I vedtaket skrev departementet at det var besluttet å endre dokumentasjonskravet slik at det ikke kreves like omfattende dokumentasjon som i tidligere saker. Dersom potensialet i prosjektet tilsa at tildelingskriteriene var oppfylt, kunne tillatelse innvilges på vilkår om at nærmere fastsatte dokumentasjonskrav ble oppfylt innen seks måneder. Selskapet mente de ble utsatt for usaklig forskjellsbehandling på bakgrunn av denne praksisendringen. Etter sivilombudets syn måtte departementet ved praksisendringen i den midlertidige tildelingsordningen se hen til hensynet til likebehandling og innrettelse. Når dette ikke var gjort hadde ikke departementet anledning til å endre tolkningen og praktiseringen av kriteriene for å innvilge utviklingstillatelser underveis i denne tildelingsprosessen. Videre mener sivilombudet at praksisen beskrevet på Fiskeridirektoratets nettside med en treukersfrist for ettersending av dokumentasjon var «bestemmende for rettigheter og plikter» for søkerne, og derfor er forskrifter etter legaldefinisjonen i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Den aktuelle tildelingsordningen er nå avsluttet, og det er derfor ikke aktuelt å be departementet om å behandle søknaden på nytt . Sivilombudet ber departementet merke seg ombudets synspunkter.

Saken gjelder innsyn i referater fra IDF-møter (informasjons-, drøftings- og forhandlingsmøter) i et politidistrikt. Politidirektoratet avslo innsyn i referatene under henvisning til at de var organinterne dokumenter. Direktoratet vurderte merinnsyn for møtereferatene, men viste til at offentliggjøring kunne medføre risiko for at møtedeltakerne ble mer tilbakeholdne i diskusjoner og i hva som ble gjengitt i referatene. Dette ville begrense både møtenes og referatenes funksjon og nytte- og informasjonsverdi. Sivilombudet mener det er tvilsomt om de aktuelle referatene i sin helhet ligger i kjerneområdet for offentleglova § 14 om organinterne dokumenter. Det er derfor også tvilsomt om disse hensynene kan bli avgjørende for vurderingen av merinnsyn i alle deler av referatene. Vurderingen direktoratet har foretatt er uansett for generell, ved at den ikke er knyttet opp mot innholdet i de enkelte møtereferatene. Ombudet ber på denne bakgrunn direktoratet om å foreta en fornyet merinnsynsvurdering.

Saken gjelder hvorvidt opplysninger om offentlig ansattes ansiennitet omfattes av retten til innsyn etter offentleglova, eller om slike opplysninger er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold er i utgangspunktet ikke et personlig forhold og derfor ikke taushetsbelagt i henhold til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Slike opplysninger kan da ikke unntas fra innsyn etter offentleglova § 13 første ledd. Dersom det skal gjøres unntak fra dette utgangspunktet må det begrunnes konkret hvorfor opplysninger om for eksempel ansiennitet utgjør et personlig forhold. Det skal mye til for å si at opplysninger om offentlig ansattes ansettelsesforhold gjelder personlige forhold, fordi hensynet til at allmennheten skal kunne gjøre seg kjent med offentlig ansattes arbeid gjør seg gjeldende. Ombudet kan ikke se at det i denne saken er grunnlag for å fravike utgangspunktet om at opplysninger om offentlig ansattes arbeid og ansettelsesforhold, herunder ansiennitet, ikke er et personlig forhold som er taushetsbelagt. Sivilombudet ber Kommunal- og distriktsdepartementet om å foreta en ny vurdering av innsynsklagen.

Saken gjelder Statsforvalteren i Cs avgjørelse om å gi delvis innsyn i dokumenter i en varslingssak. Ombudet er kommet til at X kontrollutvalg må anses som en del av Y kommune. Reglene i arbeidsmiljøloven § 2 A-7 om taushetsplikt ved varsling til eksternt organ får derfor ikke anvendelse. Ombudet er kommet til at det var riktig å gi delvis innsyn i varslingssaken. Det er ikke rettslig grunnlag for å unnta dokumentene i sin helhet så lenge de taushetsbelagte opplysningene ikke utgjør det «vesentligste» av dokumentet. Det er heller ikke funnet grunnlag for avgjørende rettslige innvendinger til Statsforvalterens konkrete vurdering av hvilke opplysninger som var omfattet av taushetsplikt. Ved vurderingen av taushetspliktens rekkevidde etter reglene i offentleglova er det ikke et relevant hensyn at den som ber om innsyn muligens kunne anses som part i varslingssaken. Innsyn må vurderes enten etter reglene i offentleglova eller forvaltningsloven kapittel IV om partsinnsyn.

Saken gjelder innlevering i Altinn av skattemelding for merverdiavgiftskompensasjon. Spørsmålet er om to virksomheter kan anses å ha levert skattemeldingene på korrekt måte da de valgte å levere skjemaene som «korrigert melding» istedenfor som «hovedmelding». Ombudet mener at skattemyndighetenes myndighet til å utforme meldinger som skal brukes ved innlevering av opplysninger til skattemyndighetene, ikke bare gjelder hvordan skjemaene skal se ut, men også bruken av skjemaene/leveringsmåte. Klagerne hadde ikke levert krav om kompensasjons slik det er fastsatt i Altinn, og i henhold til informasjon gitt på den aktuelle skjemasiden. Skattedirektoratet hadde derfor rettslig grunnlag for å avvise kravene.

Skattefastsettingen for inntektsårene 2013 og 2014 ble endret av skattekontoret i 2017. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Skatteklagenemnda. Sivilombudet har vurdert om fristen for å endre skatteoppgjøret for 2013 var overholdt, og om Skatteklagenemndas begrunnelse i klageavgjørelsen var tilstrekkelig. Etter Sivilombudets syn kunne ikke skattefastsettingen for inntektsåret 2013 endres, fordi det ikke forelå en fristavbrytende handling fra skattekontoret innen fristen 31. desember 2015. Skattekontorets brev sendt den skattepliktige rett før fristens utløp, var innholdsmessig ikke tilstrekkelig til å være fristavbrytende. Sivilombudet har derfor bedt om at den delen av endringsvedtaket som gjelder inntektsåret 2013 blir omgjort. Sivilombudet mener også at Skatteklagenemnda bør være varsom med å begrunne avgjørelsene – der flertallet i nemnda er uenige i sekretariatets innstilling og til klagerens ugunst – med bare å henvise til skattekontorets vedtak. I klagerens sak er ombudet kommet til at begrunnelsen under noe tvil ikke var tilstrekkelig. Ombudet ber Skatteklagenemnda om å vurdere eventuelle følger av saksbehandlingsfeilen, herunder hvilken innvirkning det kan ha hatt på Skatteklagenemndas avgjørelse og om saken bør behandles på nytt.

Sivilombudet mottok en klage som blant annet gjaldt Trygderettens avvisning av anke som for sent fremsatt, jf. trygderettsloven § 9. Anken gjaldt vedtak om yrkessykdom. Ombudets undersøkelser i saken viste at klagerens fullmektig hadde fremlagt dokumentasjon i saken som var relevant for spørsmålet om oppfrisking av ankefristen etter trygderettsloven § 9 andre ledd, men som ikke hadde blitt vurdert, hverken av Nav klageinstans eller av Trygderetten. Undersøkelsene viste videre at årsaken til dette var mangelfull utredning og veiledning fra Nav. Nav Klageinstans har opptrådt i strid med kravet til god forvaltningsskikk og kravet til forsvarlig saksutredning ved ikke å gjennomgå dokumenter som klageren hadde lagt frem i saken som var relevante for spørsmålet om oppfriskning av ankefristen etter trygderettsloven § 9 fjerde ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere følgene av saksbehandlingsfeilen, hensyntatt at klagerens etterlatte kan ha en interesse i hovedsaken.