Saken gjelder Oslo politidistrikts behandling av en søknad om brukthandelbevilling, jf. brukthandellova § 2. På søknadstidspunktet opplyste Oslo politidistrikt at saken ville ha åtte ukers saksbehandlingstid regnet fra tidspunktet all nødvendig dokumentasjon var mottatt. Søknaden ble ikke behandlet innen fristen, og er fortsatt - ett år og fire måneder etter at den ble sendt til politidistriktet - ikke realitetsbehandlet. Oslo politidistrikt har brutt saksbehandlingsfristene i brukthandelforskriften og tjenesteloven. Den samlede behandlingstiden er heller ikke i samsvar med forvaltningsloven. Forsinkelsesmelding ble ikke sendt da åtteukersfristen utløp. Dette var i strid med tjenesteloven. Politidistriktet har heller ikke på et senere tidspunkt sendt skriftlig forsinkelsesmelding, slik det følger av god forvaltningsskikk at forvaltningen plikter å gjøre. Oslo politidistrikt må nå behandle søknaden. Politidistriktet må også gjennomgå sine rutiner for å sikre at alle søknader om brukthandelbevilling som utgangspunkt behandles innen saksbehandlingsfristen på åtte uker.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak om hjelpestønad. Hjelpestønad kan ytes noen som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har behov for særskilt tilsyn og pleie. I denne saken var det opplyst på et skjema til Nav at klageren hadde en rekke praktiske behov, som matlaging og annet husarbeid, og at klageren var 100 % sengeliggende. I beskrivelsen fra klagerens fastlege sto det at foreldrene «steller henne døgnet rundt», og at hun var «fullstendig avhengig av hjelp». Nav Arbeid og ytelser avslo søknaden og begrunnet dette med at søknaden inneholdt opplysninger om behov for hjelp til praktiske gjøremål og ikke opplysninger om et behov for ekstra tilsyn og pleie. Etter at klagerens foreldre, ved hjelp av advokat, ga en nærmere redegjørelse for klagerens hjelpebehov i klagerunden, ble vedtaket omgjort og klageren fikk innvilget hjelpestønad. Den som får et vedtak endret til gunst for seg, har krav på dekning av nødvendige sakskostnader for å få endret vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36. Det er en forutsetning for slik dekning at endringen ikke skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll. Skyldes omgjøringen nye opplysninger som belyser forholdene på vedtakstidspunktet, vil en part normalt ha krav på dekning av sakskostnader dersom forvaltningen ikke har oppfylt sin veiledningsplikt eller utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11 og § 17. Ombudet er kommet til at klagerens foreldre ikke fikk tilstrekkelig veiledning, og at saken ikke var tilstrekkelig utredet da Nav Arbeid og ytelse traff sitt vedtak. Nav må ved vurderingen av veilednings- og utredningspliktens rekkevidde avveie denne mot effektivitet, ressursbruk og ansvaret for å avgjøre saken uten ugrunnet opphold. I dette tilfellet skulle Nav Arbeid og ytelser ha foretatt nærmere undersøkelser på bakgrunn av opplysningene som kom frem i skjemaet for søknad om hjelpestønad og veiledet klagerens foreldre nærmere om hvilke opplysninger som var relevante for spørsmålet om innvilgelse av stønaden, jf. forvaltningsloven § 11 og § 17. Når dette ikke var gjort, skyldes ikke omgjøringsvedtaket til gunst for klageren forhold utenfor forvaltningens kontroll, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om en tegnspråklig ungdom hadde krav på opptak til en knutepunktskole i nabofylket. Saken reiser også spørsmål om fylkeskommunen har oppfylt veiledningsplikten knyttet til eget permisjonsregelverk. For skoleåret 2020/2021 fikk eleven plass som prioritert gjesteelev ved knutepunktskolen X videregående skole i Bergen. På grunn av alvorlig sykdom sa klageren fra seg skoleplassen. Klageren ble så bedre, og søkte på samme skole for skoleåret 2021/2022. Vestland fylkeskommune avslo søknaden fordi det ikke var ledige plasser dette året. Sivilombudet kom til at eleven verken hadde krav på opptak til knutepunktskolen i nabofylket etter forskrift til opplæringslova § 6-4 om gjesteelever, eller etter §§ 6-40 jf. 6-43 om knutepunktskoler. Dette fordi plassene allerede var fylt opp av elever fra fylket der skolen ligger. Vestland fylkeskommune hadde ikke oppfylte veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Fylkeskommunen skulle veiledet eleven og foreldrene om muligheten til å søke permisjon før eleven sa opp skoleplassen i august 2020. Sivilombudet ba fylkeskommunen om å vurdere tiltak for å avbøte de vidtrekkende negative konsekvensene den mangelfulle veiledningen har hatt for elevens skolegang.

Saken gjelder klage over en kommunes ansettelse av en avdelingsleder. Ombudet har kommet til at kommunens ansettelse var i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Vedkommende som ble ansatt oppfylte ikke kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten. Ved fremtidige ansettelser må kommunen være bevisst på utlysningstekstens betydning for hvem som kan ansettes i stillingen.

Saken gjelder tolkningen av en unntaksbestemmelse om beregning av omsetningsfall i regelverket for «koronakompensasjon», forskrift til lov om midlertidig tilskuddsordning for foretak med stort omsetningsfall § 2-3 tredje ledd (tilskuddsforskriften). Klager (et aksjeselskap) hadde vært gjennom en omstrukturering i form av en såkalt trekantfusjon i 2019. Selskapet mente at omstruktureringen ikke hadde påvirket virksomheten eller driftsresultatet. De kunne derfor benytte hovedregelen for beregning av omsetningsfall. Skattemyndighetene mente at alle virksomheter som hadde vært gjennom en fisjon eller fusjon måtte benytte unntaksbestemmelsen. Sivilombudet er kommet til at unntaksbestemmelsen i tilskuddsforskriften § 2-3 tredje ledd gjelder alle foretak som i 2019 gjennomgikk en omstrukturering i form av en fisjon eller fusjon. Ved tolkningen er det særlig lagt vekt på formålet med tilskuddsordningen, å være en effektiv og automatisert støtteordning uten behov for skjønnsmessige vurderinger. Selv om fisjoner og fusjoner i ulik grad påvirker regnskapene, ville det krevet konkrete vurderinger i langt større omfang enn hva formålet bak ordningen la opp til.

Saken gjelder Asker kommunes saksbehandlingstid av krav om partsinnsyn og innsyn etter offentleglova. Klageren hadde benyttet seg av klageretten etter offentleglova § 32 andre ledd. Det gikk seks måneder fra klageren ba om innsyn til kommunen fattet en avgjørelse i saken. Den lange saksbehandlingen skyldtes kapasitetsutfordringer grunnet nyansettelser, stor saksmengde, koronapandemien og omlegging av digital innsynsløsning. Etter ombudets syn er saksbehandlingstiden ikke i tråd med forvaltningsloven § 11 a første ledd eller offentleglova § 29 første ledd og § 32 tredje ledd. Kommunen er bedt om å gi en redegjørelse for hvor mange innsynskrav og klager den har til behandling pr. 1. juni 2022 med angivelse av når kravene og klagene kom inn.

Saken gjelder spørsmål om en kommune hadde adgang til å innhente opplysninger om en søkers sykefravær som ledd i en ansettelsesprosess, og om kunnskap om tidligere sykefravær kunne vektlegges ved vurderingen av om søkeren var egnet for stillingen. Det var også et spørsmål om opplysningene ble innhentet på korrekt måte. Videre er det et spørsmål om saken var tilstrekkelig opplyst før vedtak om ansettelse ble fattet, og om kommunen hadde adgang til å ansette en søker som ikke oppfylte kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten. Sivilombudet har kommet til at kommunen ikke har godtgjort at det var nødvendig å innhente opplysninger om klagers sykefravær, herunder opplysninger om årsaken til dette fraværet, ved vurdering av om hun var kvalifisert for en stilling som helsefagarbeider i kommunens hjemmetjeneste. Årsaken til sykefraværet var ikke tilstrekkelig kartlagt, og kommunen kunne derfor ikke legge til grunn at det var sannsynlig med tilsvarende fravær i stillingen klageren hadde søkt på. Kommunen hadde dessuten ikke adgang til å hente ut opplysningene om klagers sykefravær direkte fra hennes personalmappe, og kommunens administrasjon skulle ikke levert ut disse opplysningene. Siden kommunen har opplyst at sykefraværet var den eneste grunnen til at hun ikke fikk tilbud om fast stilling som helsefagarbeider, noe som også støttes av dokumentene i saken, synes klager å ha blitt urettmessig forbigått. Ombudet ber om at kommunen vurderer hva som kan gjøres for å rette opp den urett som er gjort mot klager.

Utlendingsdirektoratet (UDI) brukte til sammen over ett år på å behandle en begjæring om partsinnsyn og sende klagen til rett klageorgan. Det tok nesten tre måneder før UDI traff vedtak i første instans. Vedtaket ble påklagd. Det tok seks uker før UDI sendte klagen videre, og da til feil klageorgan. Etter at UDI ble gjort oppmerksom på feilen gikk det ytterligere seks uker før klagen ble sendt til rett instans. Innsynssaken ble ikke behandlet «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Saker om partsinnsyn skal som hovedregel avgjøres samme dag, og normalt senest innen tre dager. Saken representerer et klart brudd på reglene om hurtig behandling av innsynssaker. UDI har videre ikke oppfylt sin plikt til å holde parten orientert om saksfremdriften, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd og normer for god forvaltningsskikk. UDI har også brutt forvaltningsloven § 33 fjerde ledd om at saken skal oversendes klageinstansen så snart den er tilrettelagt. UDI lot klagen ligge vesentlig for lenge før den ble sendt videre, men da til feil klageorgan. Når feilen ble oppdaget tok det ytterligere seks uker før saken ble oversendt til rett instans, noe som er uakseptabelt lang tid i en sak om partsinnsyn. I denne saken tok det mer enn ett år og fire måneder fra innsyn ble krevd til parten fikk fullt innsyn i saksdokumentene etter å ha fått medhold av klageinstansen. Det er en uakseptabelt lang saksbehandlingstid. Ombudet ber om at UDI innen 25. mai 2022 gir en nærmere redegjørelse for hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å sikre at fremtidige begjæringer om partsinnsyn behandles på en tilfredsstillende måte.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader i forbindelse med omgjøring av vedtak om arbeidsavklaringspenger. Den som får et vedtak endret til gunst for seg, har etter forvaltningsloven § 36 krav på dekning av nødvendige sakskostnader for å få endret vedtaket, såfremt endringen ikke skyldes forhold «utenfor forvaltningens kontroll». Skyldes omgjøringen nye opplysninger som belyser forholdene på vedtakstidspunktet, vil en part normalt ha krav på dekning av sakskostnader dersom forvaltningen ikke har oppfylt sin utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17. Nav Klageinstans omgjorde sitt avslag på bakgrunn av opplysninger om klagerens arbeidsevne beskrevet i en nevropsykologisk undersøkelse. En del av opplysningene i denne rapporten var kjent for Nav Klageinstans før de traff vedtaket i saken, da Nav hadde mottatt en epikrise med informasjon av betydning for vurderingen av klagerens arbeidsevne i forkant av klagevedtaket. Ombudet er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig utredet da Nav Klageinstans traff sitt omgjøringsvedtak. Nav må ved vurderingen av utredningspliktens rekkevidde avveie denne mot effektivitet og ressursbruk. Der Nav har kjennskap til opplysninger som klart fremstår egnet til å endre forvaltningens konklusjon dersom opplysningene blir bekreftet, må Nav undersøke opplysningene nærmere før det fattes vedtak. Etter ombudets syn, vil hensynet til effektiv saksfremdrift i slike tilfeller ikke være avgjørende. I dette tilfellet skulle Nav Klageinstans ha foretatt nærmere undersøkelser på bakgrunn av epikrisen eller avventet til ytterligere dokumentasjon forelå. Når dette ikke var gjort, og saken dermed ikke er tilstrekkelig utredet etter forvaltningsloven § 17, skyldes ikke omgjøringsvedtaket til gunst for klageren forhold utenfor forvaltningens kontroll, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Sivilombudet ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere sakskostnadskravet på nytt.

Saken gjelder Statsforvalteren i Rogalands tolkning av to bestemmelser i kommuneplanen for Finnøy kommune (som nå er en del av Stavanger kommune) vedrørende beregning av bebygd areal for fritidsboliger. På bakgrunn av en klagesak undersøkte ombudet Statsforvalterens tolkning av eget tiltak og på generelt grunnlag. Ombudet er kommet til at terrasser som stikker mer enn 0,5 meter over terrengets gjennomsnittsnivå skal medregnes i bebygd areal. Slike terrasser kommer ikke i tillegg til størrelsen på selve fritidsboligen når man skal ta stilling til bebygd areal. Det er ikke adgang til å fravike reglene om metode for måling av grad av utnytting. Ombudet forutsetter at Statsforvalteren endrer sin praksis i tråd med uttalelsen.