Saken gjelder innsyn i gevinstberegninger knyttet til anskaffelser som er rapportert fra Politiets fellestjenester til Politidirektoratet i perioden 2015 til 2020. Politidirektoratet stadfestet Politiets fellestjenesters avslag på krav om innsyn i beregningene begrunnet i at dokumentene inneholdt taushetsbelagte næringsopplysninger. Politidirektoratet viste til at opplysninger om enhetspriser og opplysninger som gjorde det mulig å regne seg frem til enhetsprisene, var taushetsbelagte. De resterende delene av dokumentene ble unntatt da det ble ansett urimelig arbeidskrevende å skille ut de taushetsbelagte opplysningene. Sivilombudet er kommet til at det fremstår uklart i hvilken grad direktoratet har foretatt en selvstendig og konkret vurdering av hvert enkelt dokument. Det foreligger også begrunnet tvil om vilkårene for unntak for de resterende delene av dokumentene som ikke inneholder taushetsbelagt informasjon, er oppfylt. Ombudet ber Politidirektoratet om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt innsyn i en oversikt over internerte ved Politiets utlendingsinternat, Trandum, per 1. desember 2021. Politidirektoratet stadfestet Politiets utlendingsenhets delvise avslag på krav om innsyn. Det ble gitt innsyn i en oversikt over antall internerte og antall døgn de hadde vært innsatt, men opplysninger om alder ved innsettelse, kjønn og nasjonalitet, ble unntatt som taushetsbelagte. Politidirektoratet la i avgjørelsen til grunn at de etterspurte opplysningene isolert sett ikke var taushetsbelagte. Direktoratet mente imidlertid at opplysningene om alder, kjønn og nasjonalitet samlet sett, og sammenholdt med opplysninger som er gjort kjent andre steder, var egnet til å identifisere enkeltpersoner og dermed taushetsbelagte opplysninger. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil om det foreligger koblingsfare og om vilkårene for unntak fra innsyn er oppfylt. Dersom det er fare for at en eller flere personer i den etterspurte oversikten kan identifiseres, var ombudet også i tvil om det kan gjøres unntak for samtlige av de unntatte opplysningene. Videre mente ombudet at Politidirektoratet pliktet å innhente den etterspurte oversikten før innsynsklagen ble behandlet for å påse at saken var så godt opplyst som mulig før avgjørelse i klagesaken ble truffet. Ombudet ba direktoratet om å behandle saken på nytt.

Saken gjaldt innsyn i en oversikt over ansatte i Utlendingsdirektoratet, inkludert opplysninger om den enkeltes stillingstittel, avdelingstilhørighet, dato for ansettelse i nåværende stilling, samt ansiennitet. Utlendingsdirektoratet unntok navn på de ansatte i oversikten det ble gitt innsyn i, med unntak for ledere navngitt på direktoratets hjemmeside. Justis- og beredskapsdepartementet stadfestet Utlendingsdirektoratets avgjørelse under henvisning til at innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil om vilkårene for unntak etter offentleglova § 24 tredje ledd var oppfylt. Det var uklart hvorvidt navn på ansatte i Utlendingsdirektoratet var en opplysning som kan lette gjennomføringen av straffbare handlinger. Med den begrunnelsen Justis- og beredskapsdepartementet ga var det også tvil om unntak var påkrevd. Det forelå videre tvil om det var en konkret og nærliggende fare for at enkeltpersoner vil utsettes for fare dersom navn på ansatte i direktoratet offentliggjøres. Ombudet ba Justis- og beredskapsdepartementet om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder klage over lang saksbehandlingstid hos barne- og familietjenesten i X kommune i en sak om spesialundervisning i grunnskolen. Det hadde gått ti måneder fra kommunen i juni 2021 mottok henvisning om sakkyndig vurdering, til kommunen svarte at et eventuelt enkeltvedtak om spesialundervisning senest kunne foreligge ved skolestart høsten 2022. Den totale saksbehandlingstiden før klager får et vedtak om spesialundervisning er dermed et helt skoleår. Kommunen oppga at den lange saksbehandlingstiden skyldtes store kapasitetsutfordringer i tjenesten. Kommunen anså ikke at den aktuelle saken hadde høyere prioritert enn andre saker med tilsvarende lang saksbehandlingstid. Sivilombudet er kommet til at saken ikke er behandlet «uten ugrunnet opphold» i henhold til forvaltningsloven. Forvaltningslovens krav om å orientere klager der det tar uforholdsmessig lang tid før en henvendelse besvares, er heller ikke oppfylt. Sivilombudet forutsetter at kommunen i fremtiden besvarer henvendelser i samsvar med kravene i forvaltningsloven.

Saken gjaldt spørsmålet om klageren kunne kreve dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i en sak om partsinnsyn. Nav avslo kravet begrunnet i at bestemmelsen, etter Navs syn, ikke kom til anvendelse i partsinnsynssaker. Ombudet kom til at forvaltningsloven § 21 annet ledd første punktum må forstås slik at forvaltningsloven § 36 kan gjøres gjeldende ved avslag på krav om partsinnsyn som endres til partens gunst. Nav ble bedt om å vurdere saken på nytt og om å oppdatere rundskrivet i samsvar med uttalelsen.

Saken gjelder erstatning for tapte sykepenger som inaktiv etter folketrygdloven § 8-47, på grunn av feil veiledning fra Nav. Klageren hadde fått beskjed fra Nav om at han hadde sykepengerettighetene sine i behold frem til sluttvederlaget fra hans tidligere arbeidsgiver utløp. Dette var feil, og klageren fikk derfor avslag på søknad om sykepenger. Klageren fikk også avslag på krav om erstatning. Ombudet er kommet til at Nav har lagt til grunn feil beviskrav i erstatningsavgjørelsen. Beviskravet i slike saker er sannsynlighetsovervekt. Klagerens begrensede muligheter til å sikre bevis fra den aktuelle perioden bør også inngå i bevisvurderingen. Videre har ombudet kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag, da bruddet på veiledningsplikten var et markert avvik fra de krav klageren kan stille til Nav, jf. skadeerstatningsloven § 2-1. Når det gjelder det økonomiske tapet har ombudet lagt til grunn at klageren kunne mottatt sykepenger som inaktiv samtidig som han mottok sluttvederlag fra sin tidligere arbeidsgiver. Ombudet har bedt Arbeids- og velferdsdirektoratet om å behandle saken på nytt i tråd med ombudets uttalelse. Ombudet har også bedt direktoratet om å endre rundskrivet om erstatning, slik at det blir tydelig at beviskravet for erstatning for tapte stønadsrettigheter er sannsynlighetsovervekt ‒ og ikke «utvilsomt» – slik rundskrivet nå gir inntrykk av.

Saken gjaldt Nav Klageinstans sørs avslag på krav om erstatning. Klageren mente at Nav hadde opptrådt uaktsomt i forbindelse med forsinket innsøking til avklaringstiltak. Sivilombudet kom til at klageren hadde hatt berettigede forventninger om å bli søkt inn til og delta på avklaringstiltak på et tidligere tidspunkt. Forsinkelsen syntes å skyldes uaktsomhet fra Navs side, og etter ombudets syn forelå det ansvarsgrunnlag. Ombudet tok ikke stilling til om kravene til økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng var oppfylt. Ombudet ba Nav om å vurdere erstatningskravet på nytt.

Saken gjelder en praksis ved Statsministerens kontor om ikke å opplyse om hvem som er saksbehandler ved behandling av innsynskrav. En journalist ba Statsministerens kontor, i forbindelse med behandlingen av et innsynskrav, om å få opplyst hvem som var saksbehandler i saken. Alle e-postene fra Statsministerens kontor var kun signert med «Med vennlig hilsen Statsministerens kontor, postmottak». Statsministerens kontor svarte journalisten at deres praksis var ikke å opplyse om hvem som var saksbehandler i saken, men at navn på den ansvarlige avdelingsdirektøren kunne oppgis på forespørsel. Ombudet er kommet til at det følger av god forvaltningsskikk, og forutsetningsvis av habilitetsreglene i forvaltningsloven, at en part skal få kjennskap til hvem som har behandlet saken. Statsministerens kontor sin generelle praksis om ikke å opplyse om navnet på saksbehandler i innsynssaker, er etter ombudets syn i strid med god forvaltningsskikk. Statsministerens kontor bes på denne bakgrunn om å endre sin praksis for signering av innsynsavgjørelser slik at saksbehandlers navn rutinemessig opplyses om i svaret på innsynskravet.

På bakgrunn av blant annet en uttalelse fra Sivilombudet utarbeidet Utlendingsnemnda (UNE) en rapport om sin tidligere praksis i saker om familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Dette gjaldt saker der det var spørsmål om søkers hovedformål med ekteskapsinngåelsen var å oppnå oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Rapporten handlet blant annet om UNE har fulgt føringer i lovforarbeidene for den skjønnsmessige vurderingen (kan-skjønnet) av om oppholdstillatelse skal innvilges. Disse føringer sier at utlendingsmyndighetene – selv om det foreligger omgåelsesekteskap – «som hovedregel» ikke skal avslå søknader fra «søkere fra den fattigere del av verden som vurderer ekteskap med en vestlig person som en mulighet for en bedre tilværelse for seg og sine barn», forutsatt at ekteskapet skal ha en realitet og det ikke foreligger en særlig dominerende omgåelseshensikt. I rapporten kom UNE blant annet til at det ikke var funn som tilsa at UNE i sin alminnelige praksis hadde anvendt uriktig lovtolkning eller generelt hadde hatt en uforsvarlig saksbehandling. Rapporten konkluderte også med at det ikke var grunn til å gå gjennom tidligere saker på eget initiativ. Sivilombudet er positiv til at UNE i rapporten har foretatt en vurdering av skjønnsutøvelsen i tidligere praksis. Ombudet har imidlertid flere merknader til grunnlaget for UNEs konklusjoner om at de aller fleste sakene i perioden frem til mai 2020 er riktig behandlet. Etter ombudets syn er det fortsatt begrunnet tvil om hvorvidt UNEs praksis frem til mai 2020 har vært i tråd med forarbeidenes føringer. Ombudet ber på denne bakgrunn UNE om å være særlig oppmerksom på muligheten for feil ved sin tidligere skjønnsutøvelse når de behandler eventuelle begjæringer om omgjøring av avslag fra perioden før mai 2020.

Statsforvalteren i Agder omgjorde Kristiansand kommunes tillatelse til ulike tiltak på klagernes eiendom. Statsforvalteren mente at bygningssymbolene i plankartet regulerte lovlig plassering og størrelse for bebyggelse på eiendommene i reguleringsplanens boligområde, og at vilkårene for å gi dispensasjon fra disse kravene ikke var oppfylt, jf. plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd. Ombudet har kommet til at bygningssymbolene sett i lys av reguleringsbestemmelsene ikke angir lovlig plassering og størrelse for bebyggelsen i reguleringsplanens boligområde. Ordlyden i reguleringsbestemmelsene er ikke klar, og ombudet legger stor vekt på at det i perioden 1967–2012 synes å ha vært en entydig, konsekvent og alminnelig kjent kommunal praksis for å tolke bygningssymbolene som et uttrykk for at eiendommene kunne bebygges med én bolig med tilhørende garasje. Videre har ombudet kommet til at rammene for bruken av boligområdet er tilstrekkelig klarlagt i reguleringsplanen til å oppfylle plankravet som følger av kommuneplanen. Det var derfor i denne saken ikke nødvendig med dispensasjon fra plassering og størrelse. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.