Saken gjelder tilbakekall av godkjenning av en barnehage som over en lengre periode hadde hatt flere avvik knyttet til innemiljøet. Statsforvalteren anga at godkjenningen var trukket tilbake i medhold av den ulovfestede vilkårslæren. Sivilombudets undersøkelse har vært rettet mot det rettslige grunnlaget for å trekke godkjenningen tilbake. Hverken folkehelseloven eller forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler m.v. har uttrykkelige regler om tilbakekall av godkjenning. Etter ombudets syn kan en godkjenning omgjøres etter alminnelige forvaltningsrettslige regler. For at omgjøring i form av å trekke en gitt godkjenning tilbake skal kunne foretas, må de hensyn som taler for omgjøring, veie vesentlig tyngre enn de som taler imot. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg disse synspunktene for fremtidige saker.

Saken gjaldt et krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger om søknader om beskyttelse (asyl). Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo kravet under henvisning til taushetsplikten om personlige forhold. UDI mente at innsyn i en slik sammenstilling ville kunne føre til at individuelle asylsøkere ble identifisert. Justis- og beredskapsdepartementet opprettholdt UDIs avslag. Ombudet kom til at departementet ikke har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvordan innsyn i en slik sammenstilling kan røpe taushetsbelagte opplysninger. Ut fra den redegjørelsen departementet har gitt, er det vanskelig å se at opplysningene i sammenstillingen kan kobles sammen med opplysninger som er kjent andre steder, og på den måten røpe den taushetsbelagte opplysningen at en person har søkt om beskyttelse. Ombudet ba departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt krav om innsyn i en oversikt over finansminister Trygve Slagsvold Vedums telefonsamtaler som omhandlet skjenkestopp, og som fant sted mellom søndag 9. januar 2022 kl. 12.00 og mandag 10. januar 2022 kl. 12.00. Finansdepartementet avslo innsynskravet under henvisning til at en telefonlogg ikke var omfattet av innsynsretten. Departementet viste blant annet til at opplysningene ikke lenger var tilgjengelig hos Finansdepartementet eller statsråden, samt at telefonloggen var å regne som elektroniske spor. Ombudet er kommet til at en loggføring med informasjon om en konkret telefonsamtale (telefonlogg) utgjør et «dokument» i offentleglovas forstand. Spørsmålet om en slik telefonlogg er å anse som et «saksdokument for organet», og dermed omfattet av hovedregelen om innsynsrett, må vurderes konkret for hver enkelt oppføring. Det er kun arbeidsrelaterte telefonlogger som kan anses som saksdokumenter, og telefonlogger knyttet til for eksempel private eller partipolitiske samtaler vil på lik linje med det som gjelder andre dokumenter ikke anses som saksdokumenter for organet. Ettersom det i denne saken er opplyst at de etterspurte telefonloggene ikke lenger eksisterer, finner ikke ombudet grunn til å be Finansdepartementet om å behandle saken på nytt. Departementet bes imidlertid merke seg ombudets synspunkter for eventuelle senere saker. Ombudet presiserer også at det ikke er tatt stilling til om telefonlogger kan tenkes unntatt innsyn på annet grunnlag.

Saken gjelder hvilken skole som er elevens nærskole etter opplæringslova § 8-1 første ledd og kommunens forskrift om skoletilhørighet. Klageren søkte om skoleplass for sin sønn på det hun mente var sønnens nærskole. Kommunen og Statsforvalteren avslo søknaden. Senere tok klageren opp med Statsforvalteren at den kommunale forskriften sa at den aktuelle skolen var nærskolen for området der sønnen bodde. Statsforvalteren svarte at det var en feil i forskriftsteksten, og at forskriftens forarbeider og kommunens praksis måtte føre til at sønnen fikk en annen nærskole enn det forskriftsteksten skulle tilsi. Sivilombudet er kommet til at skolen klageren søkte om plass på er sønnens nærskole, slik at han har rett til å begynne på denne skolen. Den klare forskriftsteksten veier tyngre enn forarbeidene og kommunens praksis. Videre mener ombudet at Statsforvalteren ikke gjorde en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av hensynet til barnets beste i sin vurdering etter opplæringslova § 8-1 tredje ledd. Ombudet ber Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt hvordan åtte kommuner praktiserer utestenging fra Nav. I undersøkelsen har vi gjennomgått 97 beslutninger om utestenging fra Nav-kontorer i kommunene Bergen, Bodø, Drammen, Hamar, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Beslutningene er truffet i perioden 1. januar 2020 til 21. november 2021. Nav har et reelt behov for å beskytte sine ansatte og andre som er til stede i lokalene. Samtidig kan utestenging være et inngripende tiltak overfor den det gjelder. Det er derfor viktig at beslutninger om utestenging gjøres på korrekt måte. Sivilombudets undersøkelse handler ikke om bortvisning fra stedet i mer akutte situasjoner, men om hvordan Nav-kontor praktiserer utestenging av enkeltpersoner framover i tid. Utestenging fra Nav er ikke regulert i lov eller forskrift, men gjennom Navs interne retningslinjer. Sivilombudets undersøkelse viser at retningslinjene ikke alltid etterleves eller praktiseres likt, og at det kan være behov for lovregulering. Vi presenterer i denne rapporten våre funn fra undersøkelsen, og ombudet gir sine anbefalinger til kommunene og Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen, er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren har forstått lovens krav riktig. Det fremgår heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, er vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Det er videre i strid med god forvaltningsskikk at den muntlige kommunikasjonen mellom assisterende fylkeslege og den behandlingsansvarlige ikke er nedtegnet og arkivert. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på ovennevnte, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Møre og Romsdals vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at kravet om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen er ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det er uheldig at Statsforvalteren ikke viste til lovens ordlyd «vesentlig» bedring, men i stedet «betydelig» bedring, da de tok stilling til om lovens krav om tilstrekkelig positiv effekt av medisineringen var oppfylt. Ombudet har merket seg forklaringen om at dette skyldes Helsedirektoratets vedtaksmal, og at Statsforvalterens egen vedtaksmal nå er endret i tråd med lovens ordlyd. Helsedirektoratet bør endre ordlyden i sin vedtaksmal, slik at også denne er i tråd med lovens ordlyd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets syn på kravene til begrunnelse, og at det legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens stadfestelse av et avslag fra Nav på søknad om økonomisk stønad i form av nødhjelp. Det følger av sosialtjenesteloven § 18 at den som «ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad». Forarbeidene til bestemmelsen understreker at søkere i en nødssituasjon har krav på stønad til umiddelbare utgifter til blant annet mat, uavhengig av om vilkårene for økonomisk stønad er oppfylt. Klager opplyste i søknaden at hun ikke hadde mat. Hun dokumenterte også at det ikke var midler på kontoen hennes. Klager var kjent for sosialtjenesten i Nav, og hadde flere ganger tidligere søkt om nødhjelp. Nav avslo søknaden. Statsforvalteren stadfestet avslaget med den begrunnelse at klager hadde mottatt kr. 4020 i lønn to dager før søknaden. Ettersom hun hadde brukt hele lønningen til å betale en faktura, måtte hun ha tatt en avgjørelse om at hun klarte seg frem til ny inntekt. Statsforvalteren viste særlig til at klager flere ganger hadde fått råd og veiledning om å sikre sitt eget livsopphold før hun betalte andre utgifter. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren la en feil vurdering av de faktiske forholdene til grunn for avslaget. De måtte ha klarere holdepunkter å bygge på for å forutsette at klager hadde tilgang til mat. En antakelse om at klager må ha ment at hun ville klare seg kunne vanskelig legges til grunn når hun opplyste at hun faktisk ikke hadde mat eller penger.

Saken gjelder et krav om innsyn i saker om tilbakebetaling av studiestøtte ved brudd på avtale mellom en arbeidsgiver og arbeidstakere om plikttid. Finansdepartementet mente kravet kunne ha vært avvist under henvisning til identifikasjonskravet, men ga delvis innsyn i tre dokumenter Skattedirektoratet hadde funnet frem. Ombudet var enig med departementet i at innsynskravet, slik det var utformet, kunne avvises. For å imøtekomme innsynskravet, måtte det foretas en manuell gjennomgang av et stort antall personalmapper, og dette ville være urimelig arbeidskrevende. Ombudet kom videre til at ingen av de dokumentene det er vurdert innsyn i, er organinterne. Et av dokumentene er sendt fra Skattedirektoratet til den arbeidstakeren som hadde bedt om beregning av tilbakebetalingskrav, og er av den grunn ikke organinternt. De to andre dokumentene er sendt mellom Skattedirektoratet og henholdsvis Skatt sør og divisjonen Brukerdialog. Ombudet kom til at Skattedirektoratet og hver av de tidligere regionene og de nåværende divisjonene er selvstendige organer, og at disse dokumentene derfor ikke er organinterne.

Oslo kommune endret skysstilbudet i skoleåret 2021/2022 for barna som er bosatt på Solemskogen i Oslo kommune og går på barneskole. Barna fikk innvilget reisekort med Ruter slik at de kunne ta rutebussen fra et busstopp i nærheten av hjemmene sine, og etter avstigning fra rutebussen gå en distanse på ca. 1,2 kilometer til skolen. Tidligere ble barna fraktet i buss mellom Solemskogen og skolen. Endringen var begrunnet med at rutebussen som gikk til og fra Solemskogen, hadde fått hyppigere avgang i rushtiden. Førsteklassingene i saken har krav på gratis skoleskyss fordi de bor lengre enn to kilometer fra skolen. Ved klagebehandlingen skulle Statsforvalteren etter opplæringslova ta stilling til om skoleveien, med det innvilgede skysstilbudet, var særlig farlig eller vanskelig, og om skysstilbudet var forsvarlig. Sivilombudet er kommet til at saken ikke var godt nok opplyst for førsteklassingene, og at deres rett til å bli hørt ikke var tilstrekkelig ivaretatt. Videre mener ombudet at det ikke er gjort en bred nok vurdering av om skysstilbudet med rutebussen var forsvarlig, og at vurderingen av akseptabel reisetid er basert på feil faktisk grunnlag. Drøftelsen av om strekningen barna må gå kan anses som rimelig, er også noe mangelfull fordi det er tatt utgangspunkt i at barna skal kunne gå to kilometer til skolen. Ombudet ber Statsforvalteren behandle fremtidige saker om skoleskyss i lys av de merknadene som kommer frem i uttalelsen.