Saken gjaldt Statsforvalteren i Oslo og Vikens vedtak om tvangsmedisinering. Statsforvalterens begrunnelse for at vilkåret om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt av medisineringen var ikke i tråd med forvaltningslovens eller psykisk helsevernlovens krav. Det var dessuten begrunnet tvil om Statsforvalteren hadde forstått lovens krav riktig. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at lovens vilkår om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene, var vurdert. Dette er også i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg ombudets syn, og at dette legges til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering.

Saken gjelder om apotekloven § 8-4 gir hjemmel til å gi en farmasøyt som mangler driftskonsesjon en advarsel for å drive apotek uten konsesjon. Ombudet kom til at bestemmelsen ikke kan tolkes utvidende. Det er derfor ikke adgang til å gi en advarsel etter § 8-4 til andre enn den eller de som regnes som apoteker eller apotekkonsesjonær etter apotekloven. Begrepet apoteker er klart definert i lovens § 1-3 bokstav f, og forutsetter at personen som er «apoteker» har driftskonsesjon til apotek. Det bes om at Apotekklagenemnda foretar en ny vurdering av saken, med utgangspunkt i ombudets vurdering.

Saken gjelder Statsforvalteren i Oslo og Vikens behandling av en klage på flere forhold ved et familievernkontor, herunder på mulig brudd på taushetsplikten ved en bekymringsmelding til barnevernet om klagers opptreden i et meklingsmøte ledet av en psykolog. Statsforvalterens tilsynsansvar for familievernkontorene og for helsepersonell håndteres av to ulike avdelinger, som begge var involvert ved behandlingen av klagen. Statsforvalterens sosial- og barnevernsavdeling kom til at Bufetat sto nærmest til å følge opp klagerens henvendelse, og at det derfor ikke skulle opprettes tilsynssak. Statsforvalterens helseavdeling svarte blant annet at det i dette tilfellet ikke var grunn til å tro at helselovgivningen var brutt. Konklusjonen fra begge avdelingene var at saken ikke ga grunnlag for videre tilsynsmessig oppfølging. Overfor ombudet har Statsforvalteren opplyst at de ved behandlingen av klagerens henvendelser ikke tok stilling til om psykologen eller familievernkontoret hadde brutt taushetsplikten. At de ikke trengte å vurdere dette, begrunnet de blant annet med at tilsynet med familievernkontorene utføres som systemrettede tilsyn, mens dette gjaldt en enkeltsak. Sivilombudet peker på at Statsforvalterens tilsynsansvar med familievernkontor ikke er begrenset til kun å utføre systemrettet tilsyn og har kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren i denne saken har hatt en for snever forståelse av sitt tilsynsansvar i enkeltsaker. Ombudet er også kommet til at Statsforvalterens avgjørelse fra helseavdelingen gir et misvisende inntrykk av hvilke vurderinger Statsforvalteren har foretatt og ikke oppfyller de krav til begrunnelse som følger av alminnelige normer for god forvaltningsskikk. Det er ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å be om ny behandling av denne enkeltsaken, men Statsforvalteren bes merke seg det som er påpekt og se hen til dette ved behandlingen av senere saker.

Saken gjaldt et krav om innsyn i forslag til vedtak som var lagt inn i «bobla» i Larvik kommunes møteportal for folkevalgte organer («politikerportalen»). I uttalelse 21. desember 2022 (SOM-2022-4149) kom ombudet til at mye talte for at det foregikk møtepliktig saksbehandling i «bobla». Ombudet mente at møteoffentlighetsprinsippet som ligger til grunn for kommuneloven § 11-5 ga rett til innsyn i den møtepliktige aktiviteten, så langt aktiviteten ikke oppfylte vilkårene i § 11-5 andre eller tredje ledd om møtelukking. Etter ombudets uttalelse vurderte Statsforvalteren innsynskravet på nytt. Statsforvalteren la til grunn at ombudet ikke hadde funnet feil ved deres vurdering om at forslagene i «bobla» ikke var «ferdigstilte», og derfor ikke saksdokumenter, jf. offentleglova § 4 andre ledd. Statsforvalteren opprettholdt derfor sin avvisning av klagerens krav om innsyn i «bobla». Ombudet presiserte at et medlems forslag i «bobla» er et ferdigstilt dokument, og dermed et «saksdokument», idet det blir synlig for de øvrige medlemmene av det folkevalgte organet, jf. offentleglova § 4 andre ledd. Ombudet tok ikke stilling til om dokumentene i «bobla» kunne anses som organinterne etter offentleglova § 14. Det var uansett vanskelig å se saklige grunner for at det her skulle gis mindre merinnsyn etter offentleglova § 11 enn hva som skulle være offentlig i medhold av møteoffentlighetsprinsippet som ligger til grunn for kommuneloven § 11-5. Dersom aktiviteten i «bobla» var møtepliktig, var aktiviteten offentlig så langt den ikke oppfyller vilkårene for møtelukking, jf. uttalelse 21. desember 2022 (SOM-2022-4149). Statsforvalteren ble bedt om å vurdere saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjelder spørsmålet om kommunen har plikt til å rette et eiendomsskattevedtak. Den aktuelle eiendommen hadde to boenheter, men hadde ved eiendomsskatteberegningen kun fått ett bunnfradrag. Da klager ble kjent med at antall boenheter var noe skattepliktige selv måtte melde fra om til kommunen, anmodet hun samtidig om at tidligere års eiendomsskattevedtak ble endret. Kommunen avslo rettingsanmodningene under henvisning til at det er eiendomskattepliktig selv som må gi kommunen opplysninger om antall boenheter, og at det i disse tilfellene var fast praksis ikke å rette tidligere vedtak. For ombudet reiste saken spørsmål om kommunen hadde plikt til å rette, og hvilke krav som kan stilles til behandlingen av anmodninger om retting. Ombudet kom til at kommunen kan ha plikt til å rette vedtak som er ugyldige, og videre at kommunen også kan ha plikt til å rette i de tilfeller der manglende overholdelse av fristen for å gi opplysninger om antallet boenheter er «særlig unnskyldelig». Feilen i vedtakene i denne saken skyldtes manglende overholdelse av opplysningsplikten fra skattepliktige selv. Ombudet mente at vedtakene ikke var å anse som ugyldige, og konkluderte med at kommunen ikke hadde plikt til å rette. Kommunen hadde imidlertid ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om kompetansen til å rette vedtakene burde benyttes. Det ble i den forbindelse vist til at både spørsmålet om vedtakets gyldighet og om fristoversittelsen var «særlig unnskyldelig», forutsetter et minimum av konkret vurdering. Kommunens avslag på å rette vedtakene fremsto mer som en automatisk konsekvens av at rettingsanmodningen kom inn etter utløpet av klagefristen. Kommunen ble bedt om å vurdere anmodningene om retting på nytt.

Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Statsforvalteren vedtok å ilegge klagerne erstatning for overtredelse av husdyrkonsesjonsregelverket. Vedtaket ble påklaget til Landbruksdirektoratet, som nedsatte den ilagte erstatningen betydelig. Direktoratet og – etter klage – Landbruks- og matdepartementet avslo imidlertid klagernes krav om sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 i sin helhet. Det ble vist til at endringen til gunst var begrunnet med at de forskriftsfastsatte satsene for utmåling av erstatningen var blitt nedjustert etter at klagen var inngitt. Departementet mente at advokatutgiftene knyttet til klagen ikke var «nødvendige for å få endret vedtaket», idet det ikke var tilstrekkelig årsakssammenheng mellom klagens innhold og endringen. Sivilombudet kom til at departementet ikke hadde hatt tilstrekkelig grunnlag for å avslå sakskostnadskravet i sin helhet. Ved vurderingen av om pådratte utgifter har vært «nødvendige» for å få endret vedtaket, måtte det tas utgangspunkt i hva som måtte ha fremstått som rimelig og naturlig for klagerne og deres advokat på klagetidspunktet. Ettersom de standardiserte erstatningssatsene først ble endret etter at klagen var fremmet, var dette ikke et forhold som klagernes advokat kunne tatt i betraktning på klagetidspunktet. Departementet kunne ikke avslå sakskostnadskravet uten å ta stilling til om klagen skulle ha ført frem uavhengig av denne mellomliggende regelverksendringen. Herunder skulle departementet ha vurdert om det påklagede vedtaket var i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 6 og 7. Ombudet ba Landbruks- og matdepartementet vurdere saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjaldt et krav om forsinkelsesrente etter at et innkrevd og innbetalt byggesaksgebyr ble nedsatt og delvis tilbakebetalt fordi gebyret var høyere enn den rammen som følger av selvkostprinsippet i plan- og bygningsloven § 33-1 første ledd tredje punktum. Oslo kommune ila i 2020 klageren et byggesaksgebyr på 972 306 kroner i forbindelse med innvilgelse av søknad om rammetillatelse. Klageren søkte i medhold av kommunens gebyrforskrift om nedsatt gebyr, og ba samtidig om at betalingsfristen ble utsatt til søknaden var ferdigbehandlet. Kommunen ga ikke utsatt betalingsfrist og gebyret ble innbetalt ved forfall. Kommunen vedtok i 2022 å sette ned gebyret til 291 692 kroner, fordi gebyret ikke var i tråd med selvkostprinsippet. Klagerens advokat krevde forsinkelsesrente for utlegget fra innbetaling i 2020 til utbetaling i 2022. Kommunen avslo kravet med den begrunnelse at saken ikke gjaldt et «pengekrav på formuerettens område», jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Sivilombudet kom til at klagerens tilbakebetalingskrav var et «pengekrav på formuerettens område», jf. forsinkelsesrenteloven § 1. Ombudet viste til at kommunen aldri hadde adgang til å kreve et gebyr som var høyere enn selvkostprinsippet tillater, jf. plan- og bygningsloven § 33 1 første ledd tredje punktum, og at klageren – uavhengig av kommunens gebyrforskrift – hadde et formuerettslig krav på tilbakebetaling av det ulovlig innkrevde gebyret. Ombudet ba kommunen vurdere saken på nytt innen 31. mars 2023.

Saken gjelder et avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap. Utlendingsnemnda (UNE) avslo søknaden fordi de mente at kravet til referansepersonens (den det var søkt om innvandring til) tidligere inntekt ikke var oppfylt, jf. utlendingsforskriften § 10-9 første ledd. For Sivilombudet gjaldt saken UNEs vurdering av om det var grunnlag for å gjøre unntak fra kravet til tidligere inntekt fordi referansepersonen «åpenbart» kunne forsørge partene, jf. utlendingsforskriften § 10-11 andre ledd. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om UNE foretok en tilstrekkelig bred vurdering av relevante momenter når de tok stilling til om referansepersonen «åpenbart er i stand til å forsørge partene», jf. utlendingsforskriften § 10-11 andre ledd. På denne bakgrunn bes UNE om å behandle saken på nytt innen 24. mars 2023.

Saken gjelder salg av en privateid, prisregulert borettslagsleilighet på det åpne boligmarkedet. Prisreguleringen innebar at leiligheten bare kunne selges til en fastsatt makspris som var vesentlig lavere enn markedspris. Kun personer bosatt i eller med tilknytning til kommunen kunne kjøpe leiligheten, og unge i etableringsfasen og voksne/eldre i en omstillingsfase skulle prioriteres etter vedtektene og retningslinjer utarbeidet av kommunen. Kommunen mottok forut for budgivningen opplysninger fra megler om alle interessentene, og ga deretter en tilbakemelding til megler om hvilke interessenter som var kvalifiserte til å kjøpe leiligheten, og hvem som hadde førsteprioritet til å kjøpe leiligheten. Interessenten som ble innstilt av kommunen med annenprioritet, klaget over innstillingen og manglende begrunnelse for hvorfor han ble innstilt som nummer to. Klagen ble avvist. Kommunen opplyste at den ikke hadde fattet noe enkeltvedtak i saken som kunne påklages, fordi vurderingen og prioriteringen av interessentene var gjort med grunnlag i kommunens privatrettslige autonomi. Sivilombudet er kommet til at kommunens tilbakemelding til megler om kvalifisering og prioritering av interessentene, må regnes som en avgjørelse som er truffet under utøvelse av offentlig myndighet, og anses som et enkeltvedtak. Ombudet ber om at kommunen behandler slike saker i det aktuelle borettslaget i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser, herunder at interessentene får en begrunnelse for kommunens vurdering i saken og klagerett.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands behandling av krav om retting eller sletting av til sammen 48 innføringer i en pasientjournal. I klagen til ombudet gjorde klageren blant annet gjeldende at Statsforvalteren ikke hadde vurdert alle innføringene som var omfattet av kravet, og at hennes krav og svarene på dem ikke var nedtegnet i journalen. Ombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren oppfylte sin plikt til å vurdere samtlige krav som var påklaget i klagesaken, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Det er også tvil om klagerens krav var nedtegnet i journalen i tråd med helsepersonelloven § 42 andre ledd første punktum og § 43 andre ledd, og ombudet ber Statsforvalteren påse at dette er eller blir gjort. Ombudet ber Statsforvalteren behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.