Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i et annet EØS-land, jf. folketrygdloven § 5-24 a. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet, i samsvar med forvaltningspraksis og helsedirektoratets rundskriv. Klageren fikk avslag på krav om stønad fordi kravene ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 a løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder frist for å fremsette krav om stønad til dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet, jf. folketrygdloven § 5-24. Etter folketrygdloven § 22-13 annet ledd må krav fremsettes innen seks måneder. Spørsmålet i saken er når fristen begynner å løpe. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten la til grunn at fristen begynner å løpe fra behandlingstidspunktet. Kravene på stønad ble avslått fordi de ble ansett fremsatt for sent. Ombudet har kommet til at fristen for å fremsette krav om stønad etter folketrygdloven § 5 24 løper fra relevant behandling er mottatt og betalt. Ombudet ber om at saken vurderes på nytt.

Saken gjelder UNEs behandling av en søknad om oppholdstillatelse for lengeværende asylsøkere etter utlendingsforskriften § 8-14. Det opprinnelige hovedspørsmålet for Sivilombudets undersøkelse var om klagerens søknad var blitt urettmessig satt på vent i mer enn ett år i påvente av rettskraftig dom i straffesak om ulovlig arbeid, som ble brukt til å begrunne avslag på opphold. UNE opplyste imidlertid under saken for ombudet at behandlingstiden ikke skyldtes dette, men at UNE i denne perioden hadde ventet på bostedsopplysninger de i en telefonsamtale hadde etterspurt fra klagers fullmektig. Tema for uttalelsen er derfor begrenset til UNEs veiledning til søkeren og behandlingstiden i saken. Sivilombudet har kommet til at UNE har brutt veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11. Den muntlige forespørselen til klagers fullmektig om bostedsopplysninger burde blitt fulgt opp av en skriftlig anmodning med svarfrist. Anmodningen om nye opplysninger skulle i alle tilfelle ha blitt gjentatt overfor klager i forbindelse med hans og fullmektigens henvendelser til UNEs veiledningstjeneste. Når dette ikke ble gjort, var UNEs handlemåte egnet til å gi klager et feilaktig inntrykk av at saken lå i kø i påvente av ledig kapasitet, og at det ikke var forventet noe mer fra ham. Ombudet er også kommet til at behandlingstiden ikke var i tråd med forvaltningslovens krav om behandling uten ugrunnet opphold, all den tid saken kunne blitt opplyst og avgjort på et langt tidligere tidspunkt dersom klageren hadde fått veiledningen han hadde krav på etter loven. Sivilombudet ber UNE om å behandle saken på nytt innen 18. august 2023. Ved den fornyede behandlingen bes UNE ta stilling til om det opprinnelige vedtaket er ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene, samt om feilene innebærer at klager bør innvilges oppholdstillatelse – enten etter engangsløsningen i utlendingsforskriften § 8-14 eller etter en bredere vurdering ut fra utlendingsloven § 38.

En jente i barneskolealder hadde grunnet en livstruende sykdom behov for 2:1-oppfølging av voksne døgnet rundt. Kommunen hadde innvilget brukerstyrt personlig assistanse tilsvarende 48 timer i døgnet. Det var imidlertid ikke satt av tid i ordningen til opplæring, personalmøter, medarbeidersamtaler og møter med skolen. Kommunale koordinatoroppgaver var også integrert i ordningen uten at det var satt av ekstra tid til dette. Saken hos ombudet gjelder Statsforvalterens behandling av klage over omfanget av BPA-ordningen, og deres vurdering av om det ble gitt nødvendige og forsvarlige helsetjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd og helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Sivilombudet kom til at Statsforvalterens behandling av saken ikke var i tråd med klageinstansens plikt til å vurdere de synspunkter som klageren kommer med, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd andre punktum. Statsforvalteren ble bedt om å foreta en ny behandling av saken hvor de vurderer hvor mange timer personalet i BPA-ordningen må benytte utover den tiden de inngår i 2:1-vaktordningen og hvordan de manglende timene dette medfører skal dekkes opp. Dersom foreldrene skal dekke inn de manglende timene, må Statsforvalteren vurdere hvilken betydning dette får for om ordningen gir forsvarlig avlastning. Statsforvalteren ble også bedt om merke seg ombudets merknader knyttet til arbeidsleders oppgaver og koordinatorrollen.

Saken gjelder etterbetaling av arbeidsavklaringspenger. Klager søkte om ytelsen i 2010, men søknaden ble av ukjente årsaker ikke behandlet før i 2018. Da arbeidsavklaringspengene ble innvilget, viste det seg at klager i den aktuelle perioden hadde mottatt kvalifiseringsstønad etter sosialtjenesteloven. Nav og Trygderetten mente at retten til arbeidsavklaringspenger bortfalt i de periodene klager hadde mottatt kvalifiseringsstønad, jf. dagjeldende folketrygdlov § 11-25 (i dag § 11-29). Bestemmelsen fastslår at retten til arbeidsavklaringspenger faller bort i den utstrekning ytelsen kommer inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Hensynet bak regelen er at folketrygden ikke skal dekke utgifter som andre instanser har hovedansvaret for å dekke. Ombudet kom til at dagjeldende folketrygdlov § 11-25 ikke ga grunnlag for bortfall av arbeidsavklaringspenger i klagers tilfelle. For personer som oppfyller vilkårene for arbeidsavklaringspenger, vil denne ytelsen være den primære ytelsen. Ytelser etter sosialtjenesteloven er subsidiære i forhold til ytelser etter folketrygdloven. Det kunne derfor ikke legges til grunn at sosialtjenesteloven hadde hovedansvaret for å dekke klagers inntektstap i en situasjon hvor han oppfylte vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Ombudet ba om at saken ble vurdert på nytt. Det er ikke gitt refusjonsregler i sosialtjenesteloven for kommunens utlegg til kvalifiseringsstønad ved etterbetaling av AAP. Sosialtjenesteloven ga derfor ikke rettslig grunnlag for å kreve refusjon i den etterbetalte ytelsen. Ombudet mente det burde utredes om det skulle gis slik refusjonsrett. Ombudet ba om å bli orientert om utfallet av utredningen.

En innsatt – som soner to brasilianske dommer i Norge etter soningsoverføring – fikk avslag på søknad om prøveløslatelse etter halv tid fordi kriminalomsorgen vurderte at vilkåret om «særlige grunner» ikke var oppfylt, jf. straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd. Sivilombudet uttalte at det fremsto uklart om kriminalomsorgen hadde foretatt en helhetsvurdering av saken, herunder hvilke momenter som var vurdert og hvordan disse var vektlagt i saken. Vedtaket var også mangelfullt begrunnet. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om kriminalomsorgen hadde behandlet saken i tråd med straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd og straffegjennomføringslovens retningslinjer. Ombudet ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjelder et krav om innsyn hos Skatteetaten i en oversikt over virksomheter og personer knyttet til sentrale trusselaktører utenom a-krimsentrenes oversikt. Skattedirektoratet avslo innsynskravet med den begrunnelse at oversikten inneholder taushetsbelagte opplysninger etter skatteforvaltningsloven § 3-1. Direktoratet har også overfor ombudet gitt utrykk for at flere av opplysningene i dokumentet kan unntas etter offentleglova § 24. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om det kan nektes innsyn i alle de unntatte opplysningene med den begrunnelsen Skattedirektoratet har gitt. Ombudet mener det foreligger tvil om vilkårene for unntak etter offentleglova § 13, jf. skatteforvaltningsloven §§ 3-1 og 3-7 bokstav b og offentleglova § 24 er oppfylt, da direktoratet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konkret eller begrunnet nærmere hvorfor opplysningene kan unntas på dette grunnlaget. Ombudet ber derfor Skattedirektoratet behandle saken på nytt.

Saken gjelder UDIs behandling av søknad om fornyelse av reisebevis for en utlending med oppholdstillatelse som flyktning. Søknaden om fornyelse av reisebeviset ble i to perioder, på henholdsvis omtrent ti måneder og sju måneder, lagt til side av Utlendingsdirektoratet (UDI) i påvente av at det ble vurdert å utvise klageren. Sivilombudet er kommet til at UDI ikke skulle ha stoppet behandlingen av søknaden om reisebevis i påvente av utvisningssakene. Saken har derfor ikke vært behandlet i tråd med kravet i forvaltningslovens § 11 a om behandling «uten ugrunnet opphold». Fordi UDI i sin første redegjørelse uriktig opplyste at de ikke hadde satt saken på vent i påvente av utvisningssakene, ber Sivilombudet UDI om å gå gjennom rutinene sine for å sikre at de gir korrekte opplysninger til ombudet. Det bes om en orientering om den videre behandlingen av saken om reisebevis innen 1. september 2023.

Saken gjelder avslag på innsyn i en bekymringsmelding om arbeidsmiljøet i et privat hjem der det ytes helsehjelp. Dokumentet var sendt fra hovedverneombudet i kommunen til oppvekstdirektøren og kommunalsjefen for barne- og familietjenesten i kommunen. Statsforvalterens opprinnelige avslag var begrunnet med at dokumentet inneholdt mange taushetsbelagte opplysninger om kommunens ansatte, jf. offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13, og at resten av dokumentet kunne unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. I forbindelse med redegjørelsen til ombudet, la Statsforvalteren til grunn at dokumentet også var organinternt etter offentleglova § 14. Sivilombudet hadde ikke innvendinger til Statsforvalterens konklusjon om at dokumentet var organinternt og at det derfor kunne unntas innsyn etter offentleglova § 14. Statsforvalteren ble likevel bedt om å foreta en ny merinnsynvurdering i de opplysningene i dokumentet som ikke er unntatt offentlighet på grunn av taushetsplikt. Ombudet påpekte i den forbindelse at det hefter tvil ved om Statsforvalteren hadde lagt til grunn en riktig forståelse av rekkevidden for taushetsplikten om «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, samt at ombudet ikke var enig i at det ikke var sterke hensyn som kunne tale for merinnsyn i dokumentet. Ombudet fant også grunn til å kommentere Statsforvalterens forståelse av offentleglova § 12 bokstav c. Statsforvalteren så ut til å ha lagt til grunn en for lav terskel for når resten av et dokument kan unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg dette til behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder søknad om skolebytte for et søskenpar. Statsforvalteren hadde konkludert med at det var best for barna å gå på nærskolen, selv om både foreldre og barna selv mente det var best at de fikk plass på en annen skole. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt de undersøkelser som var nødvendige for å kunne konkludere med at det var best for barna å gå på nærskolen. I en barnets beste-vurdering kan det ikke bare legges til grunn generelle prinsipper og betraktninger ved vurderingen av hva som er best for et konkret barn. Det må foretas en konkret og individuell vurdering av hva som er barnets beste. Det burde i den sammenhengen også ha blitt vurdert om barnas alder og modenhetsnivå tilsa at de burde vært gitt mulighet til å uttale seg direkte til Statsforvalteren. Slik saken er opplyst for ombudet, er det uklart om søknaden om å bytte til en annen skole enn nærskolen burde vært innvilget. Dersom søknadene skal avslås, må hensynene som taler mot å innvilge søknadene veie tyngre enn hensynet til barnets beste. Ombudet ber Statsforvalteren behandle sakene på nytt i tråd med ombudets merknader.