Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` behandling av en klagesak om omsorgsstønad. Statsforvalteren vurderte ikke om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, kun om kommunens vedtak var åpenbart urimelig. Ombudet mente at Statsforvalteren, slik kommunen gjorde, skulle ha foretatt en vurdering av om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter ombudets syn kan statsforvalteren ikke avstå fra en forsvarlighetsvurdering i saker om utmåling/omfang av omsorgsstønad der omsorgsstønad til omsorgsgiver er gjort til en del av tjenestetilbudet til omsorgsmottaker, som i denne saken. Statsforvalteren har full adgang til å prøve om kommunens tjenestetilbud er forsvarlig. Idet Statsforvalteren ikke gjorde en selvstendig prøving av om tjenestetilbudet var forsvarlig, var det etter ombudets syn ikke gjort en reell toinstansbehandling. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og om at ombudets syn på gjeldende rett blir lagt til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Ombudet har av eget tiltak undersøkt hva Statsforvalteren i Innlandet har gjort for å sikre medisinskfaglig rådgivers habilitet i en tilsynssak mot et sykehus. Den medisinskfaglige rådgiveren var, i tillegg til sin stilling hos Statsforvalteren, ansatt i en 20% stilling ved det sykehuset tilsynet gjaldt. Ombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om As habilitet, og uttalte at ansettelsen ved sykehuset utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til As upartiskhet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere As habilitet på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn på habilitetsspørsmålet for fremtidige saker. Ombudet bemerket også at det er positivt at Statsforvalteren jobber med skriftlige rutiner for å avklare habilitet hos ansatte, og la til grunn at dette vil komme på plass i løpet av kort tid.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått i Forsvaret på bakgrunn av straffbare forhold. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnet på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere de ansatte. Forsvarsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 – taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Sivilombudet kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen og at Forsvarsdepartementet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og helhetlig vurdering av om opplysningen om at sluttavtalen er inngått på bakgrunn av et straffbart forhold i de enkelte sakene er taushetsbelagt, fordi opplysningen sier noe om «noens personlige forhold» jf. offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Forsvarsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post som ble sendt fra Norges spesialutsending for integreringssaker i kopi til Barne- og familiedepartementet. E-posten inneholdt en oppsummering av det som fremkom i møter mellom spesialutsendingen og flere thailandske, norske og internasjonale myndigheter og organisasjoner i Bangkok og Pattaya 3.-6. juli 2023. Barne- og familiedepartementet avslo innsynskravet etter offentleglova § 15 første ledd, fordi dokumentet var innhentet for departementets interne saksforberedelse. Departementet mente også at dokumentet kunne unntas etter bestemmelsens tredje ledd, samt offentleglova § 20. Ombudet kom til at e-posten synes å være sendt på spesialutsendingens eget initiativ, og at det derfor var tvil om departementet hadde «innhenta» dokumentet. Videre var ombudet i tvil om e-posten var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse, og om unntak var nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Ombudet var også i tvil om unntak var «påkravd» for å sikre Norges utenrikspolitiske interesser og om opplysningene i dokumentet var gitt av møtedeltakerne under forutsetning av hemmelighold eller som følge av fast praksis, jf. offentleglova § 20 første ledd bokstav b.

Saken gjelder Statens helsepersonellnemnds avslag på søknad om autorisasjon som psykolog basert på utenlandsk utdannelse. Sivilombudet er kommet til at det ikke kommer frem av vedtaket at Statens helsepersonellnemnd har foretatt en slik samlet, konkret og individuell vurdering av søkerens kvalifikasjoner som følger av helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav d og EØS-retten. Ombudet ber Statens helsepersonellnemnd vurdere saken på nytt.

Saken gjelder HV-09s praksis for behandling av søknader om utsatt tjeneste grunnet utdanning. I et skriv til flere utdanningsinstitusjoner redegjorde HV-09 for praksisen og gav uttrykk for at utsettelse av årlig heimevernstjeneste på grunn av utdanning kun skal skje dersom den tjenestepliktige soldaten har eksamen under øvelsen. Forsvaret har ellers lagt til grunn en annen og bredere forståelse av når det skal gis utsettelse på grunn av utdanning. Sivilombudet mener at hjemmelen for utsettelse av heimevernstjenesten på grunn av utdanning i vernepliktsforskriften § 52, også omfatter andre tilfeller enn kun selve eksamensdagen. For eksempel kan det gis utsettelse hvis heimevernstjenesten gjør at det ikke gis nok tid til forberedelse til eksamen, eller andelen obligatorisk oppmøte på studiet ikke oppfylles. Sivilombudet mener også at HV-09s unnlatelse av å følge de overordnede føringene fra Forsvaret var i strid med likebehandlingsprinsippet og instruksjonsmyndigheten. Forsvaret ble bedt om å sørge for at utdanningsinstitusjonene blir informert om at HV-09s forståelse var feil, samt at HV-09 følger overordnede føringer.

Saken gjelder behandlingstiden hos Namsmannen i Troms i en utleggsak. Namsmannen mottok klagerens utleggsbegjæring 21. februar 2024, og saken ble avsluttet 4. mars 2025. Ifølge Namsmannen skyldtes den lange behandlingstiden, på over ett år, hovedsakelig at saken har vært mer komplisert enn normalt, stor saksmengde, og lavere kapasitet på det ansvarlige saksbehandlerteamet. Forvaltningslovens regler om saksbehandlingstid kommer ikke direkte til anvendelse i saker som behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven. Kravene til saksbehandlingstid og orientering om status underveis i slike saker må i hovedsak utledes fra tvangsfullbyrdelseslovens forarbeider og god forvaltningsskikk. Sivilombudet kom til at klagerens sak klart ikke ble avgjort raskt og uten ugrunnet opphold, og at Namsmannen dermed hadde opptrådt i strid med god forvaltningsskikk. Sivilombudet kom også til at Namsmannen hadde opptrådt i strid med god forvaltningsskikk ved å ikke holde klageren tilstrekkelig orientert om status i saken. Namsmannen bør vurdere om det skal etableres rutiner for utsending av slike orienteringer.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i forbindelse med to saker om tilsyn med Sykehuset Østfold HF og en fastlege. Statsforvalterens behandlingstid i de to sakene er foreløpig om lag 20 måneder. Sakene er ennå ikke ferdigbehandlet. Den lange behandlingstiden ble blant annet forklart med ressurssituasjonen og store restanser. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider i tilsynssaker, og Statsforvalterens praksis knyttet til foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Etter ombudets syn er Statsforvalterens behandlingstid hittil i de konkrete tilsynssakene i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det er også grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker er i strid med kravene til forsvarlig fremdrift. Sivilombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke ble holdt orientert om sakenes fremdrift, slik forvaltningsloven § 11 a andre ledd og god forvaltningsskikk krever. Det var også grunnlag for å konkludere med at Statsforvalteren ikke overholder plikten til å sende foreløpige svar og forsinkelsesbrev i flere andre saker. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere å utarbeide skriftlige rutiner om foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger, dersom slike ikke allerede er utarbeidet, og om å redegjøre for effekten av tiltakene som er iverksatt for å få ned behandlingstiden.

Saken gjelder Navs veiledningsplikt til en person som hadde fått dagpengene stanset kort tid før hun søkte om foreldrepenger. Klageren hadde ikke levert meldekort innen fristen. Som følge av for sen innsendelse av meldekortet ble klageren avregistrert som arbeidssøker hos Nav og dagpengene ble automatisk stanset. Noen dager senere søkte hun om foreldrepenger. Hun søkte ikke gjenopptak av dagpengene. Fordi hun ikke mottok dagpenger da stønadsperioden for foreldrepenger startet, fikk hun mindre utbetalt i foreldrepenger. Dagen etter at hun hadde sendt søknad om foreldrepenger sendte klageren en skriftlig forespørsel til Nav-veilederen om årsaken til problemene hun opplevde med den digitale aktivitetsplanen som arbeidssøker. Nav svarte at klageren var «inaktiv på Nav». Hun fikk ikke informasjon om at dette kunne påvirke ytelser hun mottok. Da søknad om foreldrepenger var til behandling hos Nav, fikk hun ikke veiledning om at en søknad om gjenopptak av dagpengene ville gi henne en høyere foreldrepengeytelse. Hun krevde senere erstatning for tapte stønadsrettigheter. Nav Klageinstans avslo kravet. Arbeids- og velferdsdirektoratet har erkjent at veiledningen klageren fikk i svaret på sin skriftlige forespørsel til Nav var mangelfull, og at veiledningsplikten heller ikke ble overholdt under behandlingen av søknaden om foreldrepenger. Sivilombudet er enig i at Nav ikke oppfylte veiledningsplikten i § 11 i disse tilfellene. Ombudet mener at veiledningsplikten også ble brutt i forbindelse med innsendelsen av meldekort 6. juni 2019. På bakgrunn av ombudets undersøkelse har Arbeids- og velferdsdirektoratet bedt Nav Klageinstans om å behandle kravet om erstatning på nytt.

Nav lønnsgaranti har forventet saksbehandlingstid på 15 måneder for søknad om dekning under lønnsgarantien. Krav på feriepenger opptjent året før konkursåpning behandles innen to måneder. På bakgrunn av flere klager over lang saksbehandlingstid, besluttet Sivilombudet å ta saken opp av eget tiltak med Arbeids- og velferdsdirektoratet. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyste at det var igangsatt tiltak for å få ned behandlingstiden. To nye saksbehandlere var ansatt høsten 2024, og fire nye medarbeidere skal ansettes i løpet av de fire første månedene i 2025. Direktoratet forventer at saksbehandlingstiden vil gå noe ned første halvår av 2025, forutsatt at saksinngangen av lønnsgarantisaker ikke øker. Sivilombudet mener at den lange forventede saksbehandlingstiden i lønnsgarantisaker er urovekkende og alvorlig for de som venter på lønn og feriepenger, og at det er grunn til å tro at flere saker ikke blir behandlet uten «ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Videre mener ombudet at det er i strid med god forvaltningsskikk at Nav har unnlatt å orientere om forsinkelse der tidsbruken går utover den opplyste forventede behandlingstiden. Ombudet har merket seg de tiltak som er igangsatt for å få ned behandlingstiden og at Nav heretter vil orientere bostyrer om forsinkelse. Ombudet vil fortsette med å følge med på behandlingstiden og om igangsatte tiltak har tilstrekkelig effekt. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble derfor bedt om å sende en ny redegjørelse innen utgangen av september 2025 om utviklingen i saksbehandlingstiden fram til det tidspunktet.