Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å få bruke datasystemet «Desktop for skolen» (DFS) i forbindelse med gjennomføring av videregående opplæring under soning i Halden fengsel. Hovedbegrunnelsen for avslaget var at tilgang til DFS ikke ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig», jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-20. Sivilombudet har kommet til at Kriminalomsorgen region øst ikke kunne avslå en søknad om DFS utelukkende ut fra en vurdering av om DFS-tilgang ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig». Regionen skulle vurdert hvilken betydning tilgang til dataløsningen hadde for den innsattes rett og mulighet til å gjennomføre utdanning, og om en begrensning i tilgangen var forholdsmessig, jf. straffegjennomføringsloven § 2 og den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2. Når dette ikke ble gjort, innebar regionens avgjørelse både et brudd på plikten til å hensynta den enkelte innsattes behov og rettigheter ved avgjørelser av betydning for sikkerheten, og på EMKs bestemmelse om retten til utdanning. Kriminalomsorgen region øst ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om avslag på søknader om DFS. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet om det som synes å være en mangel ved kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd, ved å sende det kopi av uttalelsen. Ombudet vil også i et eget brev orientere Justis- og beredskapsdepartementet om mangler ved § 3-20 i forskrift om straffegjennomføring, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd.

Saken gjelder overtredelsesgebyr for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten søknad. En låve- og driftsbygning på klagerens tomt fikk betydelige skader som følge av store snømengder. Klageren rev bygningen og fjernet materialene for å unngå at barn skulle ta seg inn på tomten og risikere å skade seg i den sammenraste bygningen. Låvebygningen var sammenbygd med våningshuset, og deler av huset ble skadet. Denne delen ble derfor revet samtidig med låve- og driftsbygningen. Klageren kontaktet ikke kommunen før han rev bygningene. Noen måneder senere brant resten av våningshuset og ble totalskadet. Kommunen ila klageren et overtredelsesgebyr på kr 70 000 for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten å søke om tillatelse, jf. plan og bygningsloven § 20-2, og kr 3 000 for å rive bygninger uten å bruke ansvarlig foretak, jf. plan- og bygningsloven § 20-3. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om rivingen av de skadede bygningene medførte «fare» for «alvorlig uopprettelig skade», jf. byggesaksforskriften § 16-1 første ledd bokstav a nr. 3. Videre er det tvil om Statsforvalteren har gjort en tilstrekkelig vurdering av relevante momenter ved utmålingen av gebyrets størrelse. Statsforvalteren er bedt om å vurdere saken på nytt.

Spørsmålet i saken er om en kommune hadde adgang til å ansette en biblioteksjef som ikke hadde bibliotekfaglig utdanning når det var en annen kvalifisert søker. A, som har bibliotekfaglig utdanning, søkte på utlyst stilling som biblioteksjef i X kommune. Hun ble innstilt som nr. 2. Stillingen gikk til en søker uten bibliotekfaglig utdanning. Sivilombudet er kommet til at ansettelsen er i strid med folkebibliotekloven § 5, forskrift om kvalifikasjonskrav til ansatte i folkebibliotek § 2 og utlysningsteksten. Etter folkebibliotekloven § 5 skal en biblioteksjef ha bibliotekfaglig utdanning. Kommunen har erkjent at søkeren som ble tilsatt ikke oppfylte lovbestemte kompetansekrav, men kom til at hun like fullt fremsto som best egnet blant annet ut fra sine lederegenskaper. I denne saken var klager kvalifisert til stillingen, selv om kommunen vurderte henne som mindre egnet enn den som ble tilsatt. Klager er urettmessig blitt forbigått i denne ansettelsesprosessen og kommunen bør vurdere hvordan uretten som er begått mot henne kan bøtes på.

Saken gjelder delvis avslag på krav om innsyn i dokumenter i syv tilsynssaker mot en navngitt lege. Dokumentene inneholdt opplysninger om legen tilsynssakene var rettet mot, og pasientene han hadde behandlet. Statens helsetilsyn vurderte at flere opplysninger var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, og dermed skulle unntas innsyn, jf. offentleglova § 13 første ledd. Hovedspørsmålet i saken var om taushetsplikten var til hinder for å gi innsyn i flere av opplysningene Helsetilsynet hadde unntatt offentlighet, jf. offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven §§ 13 første ledd nr. 1 og 13 a nr. 2. Sivilombudet hadde ikke innvendinger til at opplysninger om legens personlige forhold var unntatt offentlighet, da disse ikke kunne gis ut i anonymisert form. Resten av de unntatte opplysningene gjaldt pasientene. Ombudet kom til at det var vanskelig å se at taushetsplikten kunne begrunne unntak av alle de unntatte opplysningene når identifiserende kjennetegn som navn, alder og tidsangivelser var unntatt offentlighet. Noen av dokumentene i tilsynssakene hadde vedlegg. Saken reiste også spørsmål om vedleggene utgjorde selvstendige dokumenter, og om Helsetilsynet i så fall kunne unnta disse vedleggene i sin helhet etter offentleglova § 13 første ledd. Etter ombudets syn talte mye for vedleggene var egne dokumenter som ikke kunne unntas i helhet etter offentleglova § 13. Ombudet ba Helsetilsynet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder skattekontorets saksbehandling i en klagesak om merverdiavgiftskompensasjon. Fra klagetidspunktet tok det mer enn tre og et halvt år før skattekontoret fattet et nytt vedtak der klager ble gitt delvis medhold i klagen. Klager opprettholdt den delen av klagen som ikke ble tatt til følge. Denne delen av saken er fortsatt til behandling ved skattekontoret og skal behandles av Skattedirektoratet. Sivilombudet kom til at skattekontorets saksbehandlingstid i klagesaken om merverdiavgiftskompensasjon på mer enn tre og et halvt år, før vedtaket om delvis omgjøring, utgjorde et klart og alvorlig brudd på regelen om saksbehandlingstid i skatteforvaltningsloven § 5-2 første ledd. Sivilombudet mente videre at den manglende løpende orienteringen fra skattekontoret medførte et klart brudd med god forvaltningsskikk. Klager skulle vært holdt løpende orientert når skattekontoret innså at tidsfrister ikke ville overholdes. Skattekontoret skulle samtidig ha opplyst om årsaken til forsinkelsen og gitt en ny og reell saksbehandlingsfrist. På bakgrunn av den svært lange saksbehandlingstiden i første instans ba Sivilombudet om at klagesaken ble prioritert i Skattedirektoratet.

Saken gjelder Sogndal kommunes tilbakekall av en parkeringstillatelse for forflytningshemmede, også kjent som «HC-kort». A hadde fått innvilget parkeringstillatelse til 2024. I 2023 besluttet kommunen å fatte et vedtak som påla A å returnere parkeringstillatelsen. Vedtaket ble stadfestet av kommunens formannskap. Sivilombudet kom til at kommunens vedtak er ugyldig. Vedtaket oppfylte ikke forvaltningslovens krav til begrunnelse av enkeltvedtak, og viste heller ikke til en bestemmelse som gir hjemmel for tilbakekall eller omgjøring av As parkeringstillatelse. På bakgrunn av kommunens saksbehandling, fant ombudet også grunn til å knytte enkelte generelle kommentarer til vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede.

Saken gjaldt manglende offentlig og intern utlysning ved ansettelse av kommunedirektør. Kautokeino kommune hadde unnlatt å lyse ut stillingen, og ansatte fungerende kommunedirektør. Dette ble blant annet begrunnet i en utfordrende rekrutteringssituasjon og et særlig behov for samisk kompetanse. Ombudet mente at kommunen hadde brutt det ulovfestede kvalifikasjonsprinsippet ved å ikke utlyse stillingen offentlig. Det forelå ikke ekstraordinære omstendigheter som kunne begrunne unntak fra utlysningsplikten på ulovfestet grunnlag. Ombudet kommenterte at samisk kompetanse kunne vært stilt som et særlig krav i kvalifikasjonskravene og utlysningsteksten. Manglende utlysning internt var et brudd på arbeidsmiljøloven § 14-1.

Saken gjelder X kommunes behandling av en klage på avslag om startlån. Klageren søkte om startlån til kjøp av bolig til seg og sin familie. Søknaden ble avslått av kommunen, ved lokalt NAV-kontor. Klageren påklagde vedtaket, men klagen ble liggende ubehandlet hos det lokale Nav-kontoret (førsteinstansen) i over ett år. I forbindelse med klagesaken, utarbeidet den samme personen som godkjente førsteinstansvedtaket et saksframlegg for klageinstansen og deltok i klageinstansens behandling av saken. Klageinstansen opprettholdt vedtaket, uten nærmere begrunnelse. Sivilombudet kom til at reglene om habilitet, saksbehandlingstid, begrunnelse av vedtaket og plikt til å vurdere klagerens synspunkter, herunder hensynet til barnas beste, var brutt ved behandlingen av klagen. Kommunen gjentok saksbehandlingsfeilene i et nytt vedtak som ble fattet under ombudets behandling av saken. Ombudet ba kommunen om å behandle saken på nytt og å gjennomgå sine rutiner og praksis, slik at fremtidige klagesaker blir behandlet i tråd med forvaltningsloven, kommuneloven og FNs barnekonvensjon. Kommunens gjentatte fristoversittelser og utilstrekkelige svar på ombudets henvendelser i forbindelse med undersøkelsen av saken, er i strid med Stortingets forutsetning om at henvendelser fra Sivilombudet skal gis prioritet.

Saken gjelder et Nav-kontor som sendte melding til barnevernet fordi de opplevde en klient som konfliktskapende og ble bekymret for hennes omsorgsevner. Ansatte i Nav har taushetsplikt om klientenes personlige forhold. Både taushetsplikten og meldeplikten til barnevernet ivaretar viktige samfunnshensyn. Offentlig ansatte har etter loven under visse omstendigheter rett og plikt til å melde til barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt. Vilkårene er oppfylt hvis det er «grunn til å tro» at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen «alvorlig omsorgssvikt». Sivilombudet fant under tvil ikke grunnlag for å konkludere med at det var brudd på taushetsplikten å sende melding til barnevernstjenesten i saken her. Ombudet mente imidlertid at det var brudd på personvernforordningen å ta med en sensitiv personopplysning som ikke var nødvendig og ikke tjente noe legitimt formål. Ombudet mente også at klageren skulle ha blitt informert om at det ble sendt melding om henne til barnevernstjenesten. Saken avdekket mangler ved Arbeids- og velferdsetatens ivaretakelse av sitt myndighetsansvar. Etatens rutinebeskrivelser gir for lite veiledning, og gir inntrykk av at terskelen for å melde til barnevernet uten hinder av taushetsplikt er lavere enn det som følger av loven. De ansatte ved det lokale Nav-kontoret virket å ha fulgt de interne rutinene, men tok utgangspunkt i feil informasjon om terskelen for å melde. Ombudet har bedt Arbeids- og velferdsetaten om å gjennomføre flere tiltak, herunder å endre de interne rutinene og vurdere behovet for mer opplæring. Vi har bedt om tilbakemelding innen 15. november 2023.

Saken gjelder spørsmålet om det påløper tvangsmulkt etter plan- og bygningsloven § 32-5 når det er gitt utsatt iverksetting for retting av tiltaket etter forvaltningsloven § 42. Ombudet har kommet til at det ikke påløp tvangsmulkt i perioden mellom den fristen kommunen hadde satt for retting, og den nye gjennomføringsfristen etter Statsforvalterens endelige vedtak i klagesaken. Kommunen kan derfor ikke innkreve tvangsmulkt for denne perioden. Ombudet mener også at kommunens behandlingstid for å ta stilling til klagerens anmodning om utsatt iverksetting, i utgangspunktet ikke er i samsvar med forvaltningslovens krav.