Vedtak om å anta to faste forsvarere ved en tingrett og en lagmannsrett. Klageren mente han var usaklig forbigått, og klaget også over nektet innsyn i innstillingene fra sorenskriveren og førstelagmannen ved de to aktuelle domstolene. Det var tvilsomt om Domstoladministrasjonen kunne unnta innstillingene i sin helhet, og ombudsmannen ba om at innsynsbegjæringen ble undergitt en fornyet vurdering. Ombudsmannen fant ellers ikke grunn til å kritisere Domstoladministrasjonens håndtering av antakelsessaken. I lys av de uklare saksbehandlingsreglene ved antakelse av faste forsvarere, og sett hen til at hjemmelssituasjonen for dokumentinnsyn for søkerne ikke er opplagt, anbefalte ombudsmannen at Domstoladministrasjonen tok opp med Justisdepartementet om det kan være grunn til å formalisere reglene for behandlingsmåten av denne type saker. Etter ombudsmannens uttalelse fant Domstoladministrasjonen å kunne gi klageren ytterligere innsyn. Ombudsmannen lot deretter denne siden av saken bero. Senere opplyste Domstoladministrasjonen også at det var igangsatt et arbeid med å utrede saksbehandlingen i saker om antakelse av faste forsvarere.

En sak om bygging av en ca 200 meter lang vei i et område avsatt til LNF-formål i kommuneplanens arealdel ble av kommunen og fylkesmannen behandlet som en dispensasjonssak etter plan- og bygningsloven. Sakens tema var om tiltaket skulle vært vurdert etter forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål, om det skulle vært utarbeidet reguleringsplan og om det forelå «særlige grunner» for dispensasjon. Fylkesmannens begrunnelse syntes noe knapp, men ombudsmannen kom under tvil til at plan- og bygningsmyndigheten hadde hjemmel til å gi dispensasjon fra arealbruksformålet.

Saken reiste spørsmål om Arbeids- og inkluderingsdepartementet hadde gjort tilstrekkelig for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere i Nordsjøen. Slik saken var opplyst, knyttet det seg begrunnet tvil til om departementets tiltak for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere hadde vært tilstrekkelig overfor personer som var bosatt i utlandet. I den grad det fortsatt var mulig å søke om kompensasjon, ble departementet bedt om på nytt å vurdere om det burde sendes informasjon om ordningen til alle personer som i den aktuelle perioden har fått utstedt klokkedykkersertifikat i Norge.

Et kommunalt heleid foretak fremmet et forslag til reguleringsplan. Foretakets styreleder var også medlem av kommunens faste utvalg for plansaker og deltok under utvalgets behandling av forslaget. Ombudsmannen kunne ikke se at styrelederen var inhabil etter forvaltningslovens bestemmelser.

Ombudsmannen undersøkte av eget tiltak enkelte sider av saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Undersøkelsene rettet seg mot saksbehandlingstiden, køordningen for nye saker og rutiner for besvarelse av skriftlige henvendelser m.v. Ved avslutningen av saken ga ombudsmannen uttrykk for at saksbehandlingstiden i NPE var uakseptabel lang. Dette var uheldig, blant annet på grunn av den store betydningen sakene har for erstatningssøkerne. De iverksatte tiltakene var etter ombudsmannens syn ikke i seg selv tilstrekkelige til å kunne føre til en vesentlig nedarbeiding av de opparbeidede restansene. Ombudsmannen uttalte at det var behov for at NPE, i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, intensiverte arbeidet med å redusere behandlingstiden. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg også klare betenkeligheter til køordningen som NPE hadde etablert som en del av sin saksbehandling. Det burde derfor arbeides for å avvikle ordningen så snart situasjonen tillot det. Ombudsmannen uttalte at det i mellomtiden burde etableres rutiner som sørget for at skriftlige henvendelser ble bekreftet mottatt av NPE. Det måtte videre sørges for at det ble sendt orienteringsbrev, forsinkelsesmeldinger og foreløpige svar. Uttalelsen ble avgitt som særskilt melding til Stortinget.

En konkret klagesak reiste blant annet det generelle spørsmålet om studenten, ved klage over karakterfastsetting, kan kreve at begrunnelsen for klagen blir lagt frem for de nye sensorene, jf. universitetsloven 1. april 2005 nr. 15 § 5-3 fjerde ledd. Ombudsmannen sluttet seg til Kunnskapsdepartementets syn om at det enkelte lærested selv må kunne velge om studenten skal kunne fremlegge sin begrunnelse for klagen for de nye sensorene. Dokumentasjonen som følger besvarelsen, må imidlertid ikke bare gi uttrykk for én side av saken. Dersom studentens begrunnelse legges ved klagen, må også de første sensorenes begrunnelse for sensuren fremlegges for de nye sensorene.

Et renovasjonsselskap tilbakebetalte et renovasjonsgebyr til A og B, som de uberettiget var blitt fakturert for over en toårsperiode. A og B mente å ha krav på renter på det refunderte beløpet, men renovasjonsselskapet avslo kravet. Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det forelå tilstrekkelig hjemmel for kravet om avsavnsrenter. Det var heller ikke aktuelt med morarenter i denne saken, siden tilbakebetalingen ble foretatt før forfall. Kommunen ble i eget brev bedt om å vurdere å endre den kommunale forskriften om husholdningsavfall, da den syntes å være i uoverensstemmelse med forurensningsloven § 34 femte ledd annet punktum.

Statens vegvesen tilsatte en av to midlertidig tilsatte i fast stilling som inspektør, uten at den faste stillingen ble lyst ut på forhånd. Den midlertidig tilsatte som ikke fikk fast stilling, A, mente seg forbigått. Han viste blant annet til at han var bedre kvalifisert enn den tilsatte og at han hadde fått løfter om fast tilsetting. Ombudsmannen mente at en midlertidig ansatt, tilsatt etter offentlig kunngjøring, etter omstendighetene kan tilsettes i fast stilling uten utlysing. Dersom det er flere midlertidige tilsatte som er aktuelle for den faste stillingen, har imidlertid tilsettingsmyndigheten plikt til å foreta en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering. Den manglende skriftligheten i saken svekket tilliten til at det ble foretatt en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering på tilsettingstidspunktet, og gjorde det ikke mulig for ombudsmannen å ta stilling til det tilsettingsvedtaket som ble truffet. Det kunne derfor ikke utelukkes at det ble lagt vekt på utenforliggende hensyn.

For inntektsårene 2005 og 2006 fant det sted en uensartet behandling av krav om særfradrag for store sykdomsutgifter som følge av diabetes. Denne uensartede behandlingen måtte i stor grad antas å være et resultat av at de sentrale skattemyndighetenes retningslinjer for rettsanvendelsen ga for stort rom for de lokale ligningsmyndighetenes eget skjønn ved kontrollen av skattyters krav om særfradrag som følge av diabetes. Først i Lignings-ABC for 2007 ble det fastsett klare regler for hvordan merutgiftene til diabetikerkosthold kan måles mot ordinære kostholdsutgifter. Disse retningslinjene måtte anses som en helt nødvendig forutsetning for å få til en enhetlig anvendelse av skatteloven § 6-83 første ledd på merutgifter for diabetikere. Derfor var det uheldig at slike retningslinjer ikke var utarbeidet i tide for selvangivelsesfristen og den ordinære ligningen for inntektsåret 2005. Skattedirektoratet ble derfor bedt vurdere å gjennomføre tiltak for å rette opp den forskjellsbehandlingen som hadde skjedd.

A var ansatt som brannbåtfører i Brannvesenet i Sør-Rogaland IKS. I forbindelse med at arbeidsgiver søkte om fornyelse av kystskippersertifikatet hans, sendte han selv et brev til Sjøfartsdirektoratet der han gjorde oppmerksom på at han etter eget skjønn ikke oppfylte vilkårene for fornyelse. På tross av brevet utstedte Sjøfartsdirektoratet nye sertifikater. Brannvesenet ga A skriftlig advarsel for å ha sendt brevet, først og fremst fordi det ble ansett å være «illojalt». A mente det ikke var grunnlag for advarselen. Han mente videre at Sjøfartsdirektoratet ikke burde ha fornyet sertifikatene. Endelig fremholdt han at brannvesenet hadde endret arbeidsoppgavene hans i en slik utstrekning at det ikke kunne begrunnes i arbeidsgivers styringsrett. Sjøfartsdirektoratet erkjente i løpet av saksforberedelsen at sertifikatsaken hadde vært utilstrekkelig opplyst da vedtak ble truffet, og satte i gang undersøkelser med sikte på å vurdere om sertifikatene skulle trekkes tilbake. Ombudsmannen anså det som klart at A hadde rett til å sende brevet til Sjøfartsdirektoratet. Det var derfor ikke rettslig grunnlag for den skriftlige advarselen han fikk. Når det gjaldt de endringene i arbeidsoppgaver arbeidsgiveren hadde pålagt A, kunne ombudsmannen vanskelig ta stilling til om disse var så grunnleggende at det måtte anses for å være en endringsoppsigelse. Han mente likevel at A i det minste måtte ha rett til å få nok fartstid på brannbåten til å opprettholde de nødvendige sertifikater. Sjøfartsdirektoratet beklaget at As brev ikke ble sett i sammenheng med søknadene om fornyelser. Ombudsmannen tok dette til etterretning, men anså det som lite tillitvekkende at dette ikke ble plukket opp før vedtak ble fattet, og knyttet derfor enkelte kommentarer til saksbehandlingsrutinene.