Saken gjelder en kommunes håndtering av en ansatt sin ytring i sosiale medier. Sivilombudet er kommet til at kommunen krenket den ansattes ytringsfrihet først ved at formannskapet i kommunen vedtok å ta avstand fra den ansattes ytringsform, uten å først å ha avklart om ytringen lå innenfor det en ansatt har adgang til å ytre seg om. Deretter ved at kommunens ordfører uttalte seg til media på en slik måte at det kunne fremstå som at hun ikke burde ha uttalt seg på den måten hun gjorde. Videre ble den ansattes ytringsfrihet fortsatt krenket ved at kommunens administrasjon kalte henne inn til et møte om saken for å drøfte ytringen med henne, samt oppfordret henne til å unngå å ytre seg på en slik måte på et senere tidspunkt. At kommunens administrasjon opprettholdt møteinnkallingen og gjennomførte møtet med det innholdet det hadde, fremfor å erkjenne at ytringen var legitim også i form og forum, fremstår som utilbørlig opptreden fra arbeidsgivers side. Ombudet ber kommunen gjøre det klart for den ansatte at ytringen hennes var legitim, også i form og forum, gjøre nødvendige endringer i det interne reglementet og beklage håndteringen av saken.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes praksis for alltid å stanse (berostille) behandlingen av saker om familieinnvandring når det er opprettet en sak om tilbakekall av oppholdstillatelsen eller statsborgerskapet til den det søkes om familieinnvandring til. Praksisen følger av Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-05/2019. Utlendingsdirektoratet (UDI) har i utgangspunktet en plikt til å behandle søknadene de får om familieinnvandring. UDI må prøve om vilkårene for å innvilge søknaden er oppfylt og deretter treffe en beslutning. De fleste søkere vil ha en lovbestemt rett til opphold i Norge hvis vilkårene for familieinnvandring er oppfylt. Ombudet har kommet til at en generell stans i behandlingen av søknader om familieinnvandring fordi det er opprettet tilbakekallssak, er i strid med bestemmelsene om rett til familieinnvandring og forvaltningsloven § 11 a. Om det er adgang til berostillelse, og eventuelt hvor lenge, må vurderes konkret i den enkelte sak. I uttalelsen viser ombudet til momenter som vil være relevante ved vurderingen av adgangen til å stanse behandlingen av en familieinnvandringssøknad og hvor lenge. Videre kom ombudet til at instruks GI-05/2019 om å stille alle søknader om familieinnvandring i bero der det er opprettet sak om tilbakekall av referansepersonens oppholdstillatelse eller statsborgerskap, er i strid med de lovbestemte vilkår for rett til familieinnvandring. Ombudet ber derfor Justis- og beredskapsdepartementet om å endre instruksen. Det bes om en tilbakemelding om hvordan departementet vil følge opp saken innen 1. februar 2024.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes praksis med å berostille flyktningers søknader om reisebevis i påvente av avgjørelse i sak om tilbakekall av flyktningens oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63. Praksisen er regulert i Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI 05/2019. Reisebevis gir ikke bare rett til å reise ut av landet, men fungerer også som eneste gyldige legitimasjon for mange flyktninger i Norge. Et reisebevis har derfor stor betydning for flyktningenes muligheter til å delta i samfunnslivet. Ombudet har kommet til at instruks GI 05/2019 og UDIs praksis for berostillelser, bygger på en forståelse av vilkårene for reisebevis i utlendingsloven § 64 som er i strid med flyktningkonvensjonen artikkel 28. Feiltolkningen medfører at flyktninger urettmessig kan bli stående uten reisebevis i lengre perioder i påvente av en tilbakekallssak. At instruksen gir adgang til én gangs fornyelse av reisebeviset med inntil ett år reduserer virkningen av feilen noe, men fornyelsesadgangen benyttes ikke alltid, og tilbakekallssaker tar uansett ofte vesentlig lenger tid enn ett år å ferdigbehandle. Sivilombudet ber departementet om å sørge for at instruks GI-05/2019 endres og at utlendingsmyndighetene justerer sin praksis, i tråd med merknadene i denne saken. Ombudet ber videre departementet vurdere om endringene som gjøres også bør gjelde for saker om utlendingspass. Det bes om en tilbakemelding innen tre måneder på hvordan departementet vil følge opp saken.

Saken gjelder et pålegg ilagt av Politidirektoratet om å gjennomføre legeundersøkelse etter vegtrafikkloven § 34 første ledd, samt et forhåndsvarsel om mulig tilbakekall av førerrett. Hensikten med pålegget om legeundersøkelse var å kartlegge om klageren oppfylte minstekravene til psykisk helse for innehavere av førerrett klasse B. Som begrunnelse viste Politidirektoratet primært til en hendelse som hadde funnet sted syv måneder tidligere, der politiet oppsøkte klageren i hans hjem etter å ha mottatt en bekymringsmelding. Ombudet kom til at Politidirektoratet hadde anvendt vegtrafikkloven § 34 første ledd feil. Ombudet understreket at lovens krav er sannsynlighetsovervekt. I lys av det svært begrensede beslutningsgrunnlaget, i tillegg til at vurderingen hvilte på gamle opplysninger, mente ombudet at Politidirektoratet hadde brukt feil terskel for å ilegge slike pålegg og at pålegget manglet rettslig grunnlag.

Saken gjelder avslag på en innsatts søknad om å få bruke datasystemet «Desktop for skolen» (DFS) i forbindelse med gjennomføring av videregående opplæring under soning i Halden fengsel. Hovedbegrunnelsen for avslaget var at tilgang til DFS ikke ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig», jf. forskrift om straffegjennomføring § 3-20. Sivilombudet har kommet til at Kriminalomsorgen region øst ikke kunne avslå en søknad om DFS utelukkende ut fra en vurdering av om DFS-tilgang ville være «sikkerhetsmessig ubetenkelig». Regionen skulle vurdert hvilken betydning tilgang til dataløsningen hadde for den innsattes rett og mulighet til å gjennomføre utdanning, og om en begrensning i tilgangen var forholdsmessig, jf. straffegjennomføringsloven § 2 og den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 2. Når dette ikke ble gjort, innebar regionens avgjørelse både et brudd på plikten til å hensynta den enkelte innsattes behov og rettigheter ved avgjørelser av betydning for sikkerheten, og på EMKs bestemmelse om retten til utdanning. Kriminalomsorgen region øst ble bedt om å merke seg ombudets uttalelse, og legge den til grunn ved behandling av fremtidige saker om avslag på søknader om DFS. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet om det som synes å være en mangel ved kriminalomsorgens praksis, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd, ved å sende det kopi av uttalelsen. Ombudet vil også i et eget brev orientere Justis- og beredskapsdepartementet om mangler ved § 3-20 i forskrift om straffegjennomføring, jf. sivilombudsloven § 25 tredje ledd.

Saken gjelder overtredelsesgebyr for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten søknad. En låve- og driftsbygning på klagerens tomt fikk betydelige skader som følge av store snømengder. Klageren rev bygningen og fjernet materialene for å unngå at barn skulle ta seg inn på tomten og risikere å skade seg i den sammenraste bygningen. Låvebygningen var sammenbygd med våningshuset, og deler av huset ble skadet. Denne delen ble derfor revet samtidig med låve- og driftsbygningen. Klageren kontaktet ikke kommunen før han rev bygningene. Noen måneder senere brant resten av våningshuset og ble totalskadet. Kommunen ila klageren et overtredelsesgebyr på kr 70 000 for riving av SEFRAK-registrerte bygninger uten å søke om tillatelse, jf. plan og bygningsloven § 20-2, og kr 3 000 for å rive bygninger uten å bruke ansvarlig foretak, jf. plan- og bygningsloven § 20-3. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om rivingen av de skadede bygningene medførte «fare» for «alvorlig uopprettelig skade», jf. byggesaksforskriften § 16-1 første ledd bokstav a nr. 3. Videre er det tvil om Statsforvalteren har gjort en tilstrekkelig vurdering av relevante momenter ved utmålingen av gebyrets størrelse. Statsforvalteren er bedt om å vurdere saken på nytt.

Spørsmålet i saken er om en kommune hadde adgang til å ansette en biblioteksjef som ikke hadde bibliotekfaglig utdanning når det var en annen kvalifisert søker. A, som har bibliotekfaglig utdanning, søkte på utlyst stilling som biblioteksjef i X kommune. Hun ble innstilt som nr. 2. Stillingen gikk til en søker uten bibliotekfaglig utdanning. Sivilombudet er kommet til at ansettelsen er i strid med folkebibliotekloven § 5, forskrift om kvalifikasjonskrav til ansatte i folkebibliotek § 2 og utlysningsteksten. Etter folkebibliotekloven § 5 skal en biblioteksjef ha bibliotekfaglig utdanning. Kommunen har erkjent at søkeren som ble tilsatt ikke oppfylte lovbestemte kompetansekrav, men kom til at hun like fullt fremsto som best egnet blant annet ut fra sine lederegenskaper. I denne saken var klager kvalifisert til stillingen, selv om kommunen vurderte henne som mindre egnet enn den som ble tilsatt. Klager er urettmessig blitt forbigått i denne ansettelsesprosessen og kommunen bør vurdere hvordan uretten som er begått mot henne kan bøtes på.

Saken gjelder delvis avslag på krav om innsyn i dokumenter i syv tilsynssaker mot en navngitt lege. Dokumentene inneholdt opplysninger om legen tilsynssakene var rettet mot, og pasientene han hadde behandlet. Statens helsetilsyn vurderte at flere opplysninger var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, og dermed skulle unntas innsyn, jf. offentleglova § 13 første ledd. Hovedspørsmålet i saken var om taushetsplikten var til hinder for å gi innsyn i flere av opplysningene Helsetilsynet hadde unntatt offentlighet, jf. offentleglova § 13 første ledd, jf. forvaltningsloven §§ 13 første ledd nr. 1 og 13 a nr. 2. Sivilombudet hadde ikke innvendinger til at opplysninger om legens personlige forhold var unntatt offentlighet, da disse ikke kunne gis ut i anonymisert form. Resten av de unntatte opplysningene gjaldt pasientene. Ombudet kom til at det var vanskelig å se at taushetsplikten kunne begrunne unntak av alle de unntatte opplysningene når identifiserende kjennetegn som navn, alder og tidsangivelser var unntatt offentlighet. Noen av dokumentene i tilsynssakene hadde vedlegg. Saken reiste også spørsmål om vedleggene utgjorde selvstendige dokumenter, og om Helsetilsynet i så fall kunne unnta disse vedleggene i sin helhet etter offentleglova § 13 første ledd. Etter ombudets syn talte mye for vedleggene var egne dokumenter som ikke kunne unntas i helhet etter offentleglova § 13. Ombudet ba Helsetilsynet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder skattekontorets saksbehandling i en klagesak om merverdiavgiftskompensasjon. Fra klagetidspunktet tok det mer enn tre og et halvt år før skattekontoret fattet et nytt vedtak der klager ble gitt delvis medhold i klagen. Klager opprettholdt den delen av klagen som ikke ble tatt til følge. Denne delen av saken er fortsatt til behandling ved skattekontoret og skal behandles av Skattedirektoratet. Sivilombudet kom til at skattekontorets saksbehandlingstid i klagesaken om merverdiavgiftskompensasjon på mer enn tre og et halvt år, før vedtaket om delvis omgjøring, utgjorde et klart og alvorlig brudd på regelen om saksbehandlingstid i skatteforvaltningsloven § 5-2 første ledd. Sivilombudet mente videre at den manglende løpende orienteringen fra skattekontoret medførte et klart brudd med god forvaltningsskikk. Klager skulle vært holdt løpende orientert når skattekontoret innså at tidsfrister ikke ville overholdes. Skattekontoret skulle samtidig ha opplyst om årsaken til forsinkelsen og gitt en ny og reell saksbehandlingsfrist. På bakgrunn av den svært lange saksbehandlingstiden i første instans ba Sivilombudet om at klagesaken ble prioritert i Skattedirektoratet.

Saken gjelder Sogndal kommunes tilbakekall av en parkeringstillatelse for forflytningshemmede, også kjent som «HC-kort». A hadde fått innvilget parkeringstillatelse til 2024. I 2023 besluttet kommunen å fatte et vedtak som påla A å returnere parkeringstillatelsen. Vedtaket ble stadfestet av kommunens formannskap. Sivilombudet kom til at kommunens vedtak er ugyldig. Vedtaket oppfylte ikke forvaltningslovens krav til begrunnelse av enkeltvedtak, og viste heller ikke til en bestemmelse som gir hjemmel for tilbakekall eller omgjøring av As parkeringstillatelse. På bakgrunn av kommunens saksbehandling, fant ombudet også grunn til å knytte enkelte generelle kommentarer til vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede.