Klagene gjaldt i første rekke Utlendingsdirektoratets lange behandlingstid knyttet til søknader om norsk statsborgerskap for seks søkere fra Rwanda og deres barn. Kripos hadde bedt om at enkelte slike saker skulle stilles i bero etter at rwandiske myndigheter hadde oversendt lister over mistenkte krigsforbrytere i Norge. Søkerne var ikke gjort kjent med årsaken til forsinkelsen (berostillelsen) av hensyn til etterforskningen. Ombudsmannens undersøkelser knyttet seg til saksbehandlingstiden, manglende underretning om forsinkelsen til søkerne og spørsmål om partenes innsyn i korrespondansen i ombudsmannssaken. Ombudsmannen fant ikke å kunne rette rettslige innvendinger mot at adgangen til å stille saker i bero ble benyttet overfor søkere som var mistenkt for alvorlige forbrytelser. Forutsetningen måtte være at det pågikk etterforskning, og utlendingsmyndighetene hadde en viss aktivitetsplikt for å påse at dette var tilfellet når påtaleavgjørelse ikke forelå. Grunnlaget for å berostille søknadene fra familiemedlemmene var derimot uklart, og lengden på berostillelsen kunne vanskelig forsvares. Utlendingsdirektoratets informasjon til samtlige søkere var utilfredsstillende og ikke dekkende for de faktiske forhold. Behandlingen av ombudsmannens henvendelser var heller ikke god nok.

Mange søknader om besøksvisum avslås på bakgrunn av utlendingsmyndighetenes generelle erfaringer med manglende overholdelse av den returforpliktelsen som er knyttet til et visum. Med utgangspunkt i en rekke klagesaker der dette har vært et sentralt tema, ønsket ombudsmannen å undersøke bakgrunnen for Utlendingsdirektoratets utsagn om slike generelle erfaringer med søkere fra ulike land. På forespørsel redegjorde direktoratet blant annet for erfaringene og praksis, for praksisnotater og bakgrunnen for slike notater, for Schengensamarbeidet og det lokale konsulære samarbeidet og for mulighetene til å skaffe sikker informasjon om retursvikt. Det er lite tilfredsstillende at utlendingsmyndighetene henviser til generell erfaring med retursvikt og risikofaktorer uten å kunne underbygge dette nærmere. Slike generelle erfaringer synes imidlertid å ha en relativt bred forankring. Sammenholdt med de metodiske problemene som foreligger i dag, er det ikke rettslig grunnlag for å kreve konkret dokumentasjon. Utlendingsmyndighetene har imidlertid en utfordring når det gjelder å møte publikums opplevelser av forskjellsbehandling og diskriminering, og i å formidle avslag på en måte som er forståelig for søkerne. Utlendingsdirektoratet oppfordres til å arbeide videre med dette feltet.

I forbindelse med behandlingen av As søknad om bosettingstillatelse oppstod det uklarhet om behandlingsgebyret for søknaden var betalt. Ombudsmannen fant grunn til å undersøke politidistriktets rutiner for mottak og registrering av søknader og behandlingsgebyr. Det ble også stilt spørsmål om saksbehandlingstiden og politiets veiledning til søkeren. Ombudsmannen merket seg at politidistriktet hadde endret sine saksbehandlingsrutiner etter at saken ble tatt opp, og ga uttrykk for at endringene syntes påkrevde og formålstjenlige. Politiets saksbehandlingstid ble kritisert, og på generelt grunnlag ble betydningen av nødvendig veiledning til søkere i utlendingssaker understreket.

I en bortvisningssak ble utlendingens advokat i utgangspunktet gitt en uttalelsesfrist på 18 minutter. Etter anmodning ble fristen forlenget noe. Etter at bortvisningsvedtak var fattet, ble utlendingen gitt en frist på 10 minutter til å begjære utsatt iverksetting. Advokaten ble ikke informert om vedtaket før dagen etter, og da var utlendingen allerede uttransportert. Utlendingsdirektoratets vedtak i klagesaken forelå først etter neste tre år. De særskilte hensynene som gjør seg gjeldende i bortvisningssaker tilsier at det må kunne settes korte frister i forbindelse med saksbehandlingen. Fristene må imidlertid være lange nok til at muligheten til å reagere blir reell. I dette tilfellet var de fristene som politiet i utgangspunktet satte for korte. Advokaten burde videre ha vært informert om vedtaket før fristen for begjæring av utsatt iverksetting utløp. Utlendingsdirektoratets behandlingstid på nesten tre år i klagesaken var klart uakseptabel. Det burde også ha vært sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding under sakens gang.

Utlendingsnemnda v/nemndleder avslo en omgjøringsbegjæring i en asylsak etter at nemnda hadde innhentet spesifikk landinformasjon gjennom Landinfo og den norske ambassaden i vedkommende land (Landinfo-respons). Klageren, som først fikk innsyn i responsen etter at avslaget var truffet, var kritisk til blant annet utformingen av informasjonen. Ombudsmannen kritiserte nemnda for manglende journalføring av forespørselen til Landinfo og Landinfo-responsen. Det ble også kritisert at klageren ikke fikk innsyn på et tidligere tidspunkt. Ombudsmannen ga uttrykk for at det kunne settes spørsmålstegn ved flere sider ved ambassadens svar, og manglende mulighet for kontroll av svaret ble ansett som lite tilfredsstillende. Det ble imidlertid ikke funnet grunn til å gå videre med den konkrete saken.

I forbindelse med en klagesak om avslag på arbeidstillatelse og utvisning, fremsatte utlendingen og hans advokat flere begjæringer om utsatt iverksetting. Begjæringene ble ikke besvart før klagesaken ble avgjort. Ombudsmannen kom til at de to begjæringene om utsatt iverksetting som var fremsatt av advokaten, ikke var behandlet i samsvar med forvaltningslovens bestemmelser og alminnelige prinsipper om god forvaltningsskikk. Han viste til at det ikke var nedtegnet noe skriftlig om hvordan Utlendingsnemnda hadde vurdert begjæringene, og at det ikke var gitt noen begrunnelse. Det var heller ikke gitt noen tilbakemelding til parten før flere måneder etter at begjæringene ble fremsatt, og da bare indirekte gjennom det endelige vedtaket i klagesaken. Nemndas behandling av klagerens egen begjæring om utsatt iverksetting fremsto heller ikke som fullt ut tillitvekkende. Ombudsmannen ba Utlendingsnemnda om å endre sin praksis på området. Utlendingsnemnda opplyste senere at de interne retningslinjene for klagesaksbehandlingen ville bli endret.

Spørsmål om hvorvidt et pålegg fra avgiftsmyndighetene til avgiftspliktig om å gi adgang til såkalt «speilkopiering» av PC gyldig kunne forankres i merverdiavgiftsloven § 46 annet ledd. Etter det som fremkom i forbindelse med undersøkelsen av saken hos ombudsmannen, ble det konkludert med at merverdiavgiftsloven § 46 – slik den lyder i dag – ikke ga tilstrekkelig hjemmel til å kunne pålegge avgiftspliktig å medvirke til speilkopiering. Skattedirektoratet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

Selskap X oppførte i 1993-1994 en idretts- og flerbrukshall og søkte 1995 om frivillig registrering via dispensasjonsbestemmelsen i merverdiavgiftsloven § 70 blant annet for å kunne få fradragsført inngående merverdiavgift i forbindelse med utgifter til oppføring av hallen i form av tilbakegående avgiftsoppgjør. Søknaden ble avslått av Finansdepartementet i 2002. På bakgrunn av den rettsavklaring innen avgiftsretten som fulgte av Hunsbedt-dommen (Rt. 2003 s. 1821) søkte selskapet på nytt om frivillig registrering i 2004 direkte etter forskrift nr. 80. Søknaden ble behandlet som en ny søknad da den gjaldt et annet rettsforhold. Skattedirektoratet innvilget i 2006 søknaden, men tilbakegående avgiftsoppgjør ble som følge av departementets praksisendring 18. mai 2006 kun innrømmet for tre år tilbake i tid fra søknadstidspunktet, som ble satt til søknaden i 2004 og ikke søknaden i 1995 da avgiftsmyndighetene mente søknadene gjaldt to forskjellige rettsforhold. Tilbakegående avgiftsoppgjør var dermed avskåret for oppføringskostnadene i 1993-1994 grunnet endringen i praksis. Finansdepartementet opprettholdt i 2007 direktoratets vedtak. Ombudsmannen mente en søknad om frivillig registrering etter forskrift nr. 80 og etter merverdiavgiftsloven § 70 var ett og samme rettsforhold, noe departementet for så vidt sluttet seg til i forbindelse med ombudsmannens undersøkelser i saken. Videre mente ombudsmannen at søknaden i 2004 derfor skulle vært behandlet som en anmodning om omgjøring av departementets vedtak i 2002. Grunnlaget for omgjøring var at det opprinnelige vedtaket var ugyldig som følge av materiell innholdsmangel da avgiftsmyndighetene opprinnelig hadde lagt en feil forståelse av merverdiavgiftsloven § 21 til grunn, jf. den rettsavklaring som fulgte av Hunsbedt-dommen (og den senere Porthuset-dommen) der avgiftsmyndighetenes praksis (primærbrukslæren) ble underkjent da praksisen var i strid med gjeldende rett. Den nye søknaden i 2004 ble nettopp innvilget som følge av denne rettsavklaringen av avgiftsmyndighetenes feilaktige forståelse og praktisering av merverdiavgiftsloven § 21. Ombudsmannen mente det opprinnelige avslaget i 2002 var ugyldig og at avslaget burde vært omgjort. Ved en slik omgjøring viste ombudsmannen til at det opprinnelige søknadstidspunktet i 1995 måtte legges til grunn i forhold til fristen for tilbakegående avgiftsoppgjør. Med noen presiserende merknader etterkom Finansdepartementet ombudsmannens anbefaling og innvilget refusjon.

A hadde flere ganger fått avslag på søknad om ettergivelse av restskatt. Skatteoppkreveren og skatteutvalget la til grunn at det ikke ville virke «særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende» å fastholde skattekravet. Ombudsmannen mente det var klart urimelig ikke å ettergi skattekravet. På bakgrunn av de opplysningene som forelå da det ble søkt om ettergivelse, ville det vært nærliggende å legge vekt på As helsesituasjon. Den begrunnelse som var gitt i forbindelse med ombudsmannens undersøkelser kunne tyde på at As alvorlige psykiske sykdom ikke hadde blitt tilstrekkelig vektlagt i vurderingen av om skatten skulle ettergis. Ut fra As spesielle situasjon var verken konsekvenshensyn, likhetshensyn eller hensynet til ikke å svekke den alminnelige betalingsviljen for skattytere flest avgjørende innvendinger mot ettergivelse. Etter en fornyet vurdering vedtok skatteutvalget å ettergi restskatten.

Overligningsnemnda i Oslo avviste å realitetsbehandle As klage over ligningen for inntektsårene 1999 og 2000. As klage for inntektsåret 2001 som var bygget på tilsvarende anførsler som for inntektsårene 1999 og 2000 ble realitetsbehandlet av ligningsnemnda. Overligningsnemndas avvisning ble påklaget under henvisning til at skattyter hadde fått medhold i endringssak for inntektsåret 2001 på grunnlag av samme argumentasjon som klagen for 1999 og 2000 bygget på. Skattedirektoratet var kommet til samme resultat som overligningsnemnda og ville derfor ikke kreve at fylkesskattenemnda overprøvde overligningsnemndas vedtak. Ombudsmannen hadde ingen avgjørende innsigelser til Skattedirektoratets standpunkt om at det følger av ligningslovens system at vurderingen av om en sak skal tas opp til endring i henhold til ligningsloven § 9-5 nr. 1 eller nr. 3 til 6 skal ta utgangspunkt i saksforholdet det enkelte inntektsår. Ligningsbehandlingen av skattyter for andre inntektsår med tilnærmet samme faktisk grunnlag vil være et relevant moment, men hvilken vekt dette momentet skal tillegges vil måtte vurderes konkret i den enkelte sak.