Saken gjelder klage på Fylkesmannen i Sør-Trøndelags lovlighetskontroll etter kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 (koml.) § 59 nr. 5, jf. nr. 4, der Røros kommunes tillatelse til «snøscootersafari» ble opphevet. Fylkemannen konkluderte med at det ikke forelå «særlige grunner», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 7, for å kunne dispensere fra kommunedelplanen, og at tillatelsen dermed var ugyldig. Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens vedtak.

Hemnes kommune ga tillatelse til felling av inntil 15 gråhegrer. Direktoratet for naturforvaltning hadde gitt føringer for praktiseringen av gjeldende regelverk på området, men fylkesmannen stadfestet likevel kommunens vedtak. Ombudsmannen mente at fylkesmannen burde ha rettet seg etter direktoratets føringer om ikke å stadfeste kommunens vedtak.

Direktoratet for naturforvaltning la til grunn at grunneiere i nabovald ikke hadde klagerett på vedtak om fellingstillatelse for hjort. Ombudsmannen kom til at direktoratet hadde tatt et for snevert utgangspunkt, og uttalte at spørsmålet om klagerett etter forvaltningsloven § 28 måtte avgjøres konkret. Direktoratet ble bedt om å vurdere spørsmålet om rettslig klageinteresse på nytt. Direktoratet for naturforvaltning behandlet saken på nytt og konkluderte med at A skulle gis klagerett.

En niese av en reindriftseier ønsket å overta driftsenhet etter at onkelen døde, men reindriftsmyndighetene avslo fordi enheten i flere år hadde vært uten dyr. Ombudsmannen kom til at Landbruks- og matdepartementets standpunkt om at driftsenheten måtte anses som «bortfalt», ikke var tilstrekkelig begrunnet og ba derfor departementet se på saken på nytt. Etter en fornyet vurdering fastholdt departementet at driftsenheten ikke kunne anses overført avdødes niese.      

En søker fikk avslag på opptak til Politihøgskolen fordi han tidligere var domfelt for promillekjøring og dermed ikke oppfylte kravet til plettfri vandel. Søkeren anførte at han flere ganger hadde fått opplyst på telefon at han oppfylte vandelskravet fordi det straffbare forholdet lå så langt tilbake i tid. Han hadde derfor gjennomført etterutdanning med mer for å oppfylle de øvrige opptakskravene. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for å rette innvendinger mot enkelte sider av Politihøgskolens behandling av søknaden om opptak. Politihøgskolen ble bedt om å gjennomgå rutinene for hvilke opplysninger og vurderinger som gis til søkerne på telefon, og rutinene for å gi etterfølgende begrunnelse for vedtak.

Elev ved en videregående skole fikk avslag på søknad om bostipend, da Lånekassen mente at skolens organisering av undervisningen ikke kunne tilskrives mangel på lærekrefter. Den obligatoriske undervisningen var én dag i uken lagt til kveldstid, slik at det var umulig for eleven å rekke siste buss mellom skolen og hjemmet, og hun bodde derfor på skolens internat. Ombudsmannen kom til at det var knyttet tvil til Lånekassens rettsanvendelse, og at vedtaket for øvrig fremsto som klart urimelig, jf. lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd. I nytt vedtak innvilget Lånekassen søknaden om bostipend.

Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Arbeids- og velferdsetatens (Navs) saksbehandling – i første rekke de lokale Nav-kontorenes overholdelse av veilednings- og opplysningsplikten, informasjonsansvaret og utredningsplikten overfor funksjonshemmede brukere i saker om sykdomsrelaterte ytelser etter folketrygdloven. Etter ombudsmannens oppfatning avdekket undersøkelsen blant annet at Nav står overfor store utfordringer når det gjelder overholdelse av informasjonsplikten og veiledningsplikten. Ombudsmannen forventer derfor at Arbeids- og velferdsdirektoratet fremover vil legge mye arbeid i å forbedre og utvikle de ansattes fagkunnskap om relasjonen mellom arbeid og helse samt de ansattes evne til å «kartlegge brukernes behov». Den samme forventning har ombudsmannen når det gjelder forbedring og utvikling av hele Arbeids- og velferdsetatens kompetanse og kultur med sikte på reell brukermedvirkning både for brukerne og deres interesseorganisasjoner. I etterkant av denne undersøkelsen har Arbeids- og velferdsdirektoratet gitt ombudsmannen en orientering om pågående og planlagte prosjekter og tiltak som direktoratet mener vil forbedre de forholdene som ble påpekt i ombudsmannens uttalelse. Ombudsmannen kommenterte disse prosjektene og tiltakene i et nytt brev til direktoratet. Han vil – når Nav-reformen har virket en tid – vurdere en ny undersøkelse overfor Nav av eget tiltak, særlig med oppmerksomheten rettet mot hvordan den individuelle brukermedvirkningen i praksis blir implementert i beslutningsprosessene og i utformingen av tjenestetilbudet, spesielt Navs bebudede nye arbeidsevnevurdering.

A fikk stanset ventestønaden sin etter at Nav ved en gjennomgang av saken fant at han var blitt innvilget ventestønad på feil grunnlag. Årsaken var at A etter Navs oppfatning ikke hadde vært «helt ledig» på søknadstidspunktet etter forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 10-2 første ledd nr. 3, ettersom han i perioden det gjaldt hadde utført små daglige oppdrag på cirka en halv time per dag i totalt elleve dager for en potensiell arbeidsgiver. Nav anså oppdragene som utført arbeid. Ombudsmannen la til grunn at oppdragene som var utført måtte karakteriseres som et grensetilfelle i forhold til vilkåret om «helt ledig», men at de øvrige omstendighetene i saken tilsa at A var «helt ledig». Etter en samlet vurdering kom ombudsmannen til at det forelå begrunnet tvil om stansingen av ventestønaden til A i dette tilfellet var riktig. Det ble i vurderingen lagt vesentlig vekt på forpliktelseselementet i oppdragene, graden av fasthet og varighet, As formål med å utføre oppdragene og formålet bak reglene. Ombudsmannen ba derfor Nav vurdere saken på nytt.

Foreningen Fattignorge m.fl. henvendte seg til ombudsmannen om grunnlaget for og måten beregningen av sosialhjelp skjer på. Søkelyset var særlig satt på de statlige og kommunale veiledende livsoppholdssatsene. Saken ble tatt opp med Arbeids- og inkluderingsdepartementet på generelt grunnlag. Ombudsmannen understreket at det knytter seg viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål til disse sakene. Svake punkter ved sosialhjelpsordningen ble påpekt, og departementet uttalte at disse vil bli fulgt opp.

Etter anmodning fra Gatejuristen ble praktiseringen av sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære og § 10-1 om oppholdskommunens ansvar tatt opp med Oslo kommune på generelt grunnlag. Undersøkelsen viste at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. Utfordringene er særlig knyttet til den praktiske gjennomføringen. Ombudsmannen påpekte at behandlingen av saker om retten til midlertidig husvære er viktig for den enkeltes rettssikkerhet og ba kommunen om å ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av bestemmelsene.