Ombudsmannen har av eget tiltak undersøkt Arbeids- og velferdsetatens (Navs) saksbehandling – i første rekke de lokale Nav-kontorenes overholdelse av veilednings- og opplysningsplikten, informasjonsansvaret og utredningsplikten overfor funksjonshemmede brukere i saker om sykdomsrelaterte ytelser etter folketrygdloven. Etter ombudsmannens oppfatning avdekket undersøkelsen blant annet at Nav står overfor store utfordringer når det gjelder overholdelse av informasjonsplikten og veiledningsplikten. Ombudsmannen forventer derfor at Arbeids- og velferdsdirektoratet fremover vil legge mye arbeid i å forbedre og utvikle de ansattes fagkunnskap om relasjonen mellom arbeid og helse samt de ansattes evne til å «kartlegge brukernes behov». Den samme forventning har ombudsmannen når det gjelder forbedring og utvikling av hele Arbeids- og velferdsetatens kompetanse og kultur med sikte på reell brukermedvirkning både for brukerne og deres interesseorganisasjoner. I etterkant av denne undersøkelsen har Arbeids- og velferdsdirektoratet gitt ombudsmannen en orientering om pågående og planlagte prosjekter og tiltak som direktoratet mener vil forbedre de forholdene som ble påpekt i ombudsmannens uttalelse. Ombudsmannen kommenterte disse prosjektene og tiltakene i et nytt brev til direktoratet. Han vil – når Nav-reformen har virket en tid – vurdere en ny undersøkelse overfor Nav av eget tiltak, særlig med oppmerksomheten rettet mot hvordan den individuelle brukermedvirkningen i praksis blir implementert i beslutningsprosessene og i utformingen av tjenestetilbudet, spesielt Navs bebudede nye arbeidsevnevurdering.

A fikk stanset ventestønaden sin etter at Nav ved en gjennomgang av saken fant at han var blitt innvilget ventestønad på feil grunnlag. Årsaken var at A etter Navs oppfatning ikke hadde vært «helt ledig» på søknadstidspunktet etter forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 10-2 første ledd nr. 3, ettersom han i perioden det gjaldt hadde utført små daglige oppdrag på cirka en halv time per dag i totalt elleve dager for en potensiell arbeidsgiver. Nav anså oppdragene som utført arbeid. Ombudsmannen la til grunn at oppdragene som var utført måtte karakteriseres som et grensetilfelle i forhold til vilkåret om «helt ledig», men at de øvrige omstendighetene i saken tilsa at A var «helt ledig». Etter en samlet vurdering kom ombudsmannen til at det forelå begrunnet tvil om stansingen av ventestønaden til A i dette tilfellet var riktig. Det ble i vurderingen lagt vesentlig vekt på forpliktelseselementet i oppdragene, graden av fasthet og varighet, As formål med å utføre oppdragene og formålet bak reglene. Ombudsmannen ba derfor Nav vurdere saken på nytt.

Foreningen Fattignorge m.fl. henvendte seg til ombudsmannen om grunnlaget for og måten beregningen av sosialhjelp skjer på. Søkelyset var særlig satt på de statlige og kommunale veiledende livsoppholdssatsene. Saken ble tatt opp med Arbeids- og inkluderingsdepartementet på generelt grunnlag. Ombudsmannen understreket at det knytter seg viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål til disse sakene. Svake punkter ved sosialhjelpsordningen ble påpekt, og departementet uttalte at disse vil bli fulgt opp.

Etter anmodning fra Gatejuristen ble praktiseringen av sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære og § 10-1 om oppholdskommunens ansvar tatt opp med Oslo kommune på generelt grunnlag. Undersøkelsen viste at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen av de aktuelle bestemmelsene. Utfordringene er særlig knyttet til den praktiske gjennomføringen. Ombudsmannen påpekte at behandlingen av saker om retten til midlertidig husvære er viktig for den enkeltes rettssikkerhet og ba kommunen om å ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av bestemmelsene.

Spørsmålet om utrekning av inntekt ved fastsetjing av tilskot til barn når den tilskotspliktige er lønnsmottakar i selskap som han gjennom eit anna selskap eig alle aksjane i, blei tatt opp i ei sak som tilskotsmottakaren klaga til ombodsmannen. Ombodsmannen uttalte at tilskotspliktige sjølv kunne bestemme om utbytte skulle takast ut. Dette måtte ha innverknad på spørsmålet om tilskotet skulle fastsetjast etter skjønn, sjølv om ein ikkje kan påleggje tilskotspliktige å ta ut utbytte. Det var tvil knytta til den vurderinga som var gjort, og ombodsmannen bad Nav Klage og anke om å vurdere saka på nytt. Nav Klage og anke handsama saka på nytt, og tilskotspliktige si inntekt blei fastsett etter skjønn.

Bidragsmottakeren hadde søkt om særtilskudd til briller for sønnen, jf. barnelova § 67 annet ledd. Søknaden ble avslått fordi det tidligere var fastsatt tilskudd til dette formålet. Det ble vist til fast praksis for at særtilskudd ble gitt til engangsutgifter og dermed ble det bare fastsatt til førstegangs anskaffelse av briller til barn. Ombudsmannen uttalte at praksisen bygget på en feil forståelse av regelverket. Verken ordlyden, forarbeidene eller reelle hensyn tilsa en slik innskrenkende tolkning av barneloven § 67 annet ledd og forskriften om særtilskott § 1. Barne- og likestillingsdepartementet ble bedt om å følge opp overfor bidragsmyndighetene. Departementet orienterte senere om at Nav Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde endret etatens rundskriv i tråd med ombudsmannens uttalelse og lagt de nye retningslinjene ut på Navs hjemmeside på internett. Departementet opplyste videre at Nav Klage og anke Øst hadde gjort nytt vedtak i saken i tråd med de nye retningslinjene.

Bidragsmottakerens inntekt var av bidragsmyndighetene skjønnsfastsatt med utgangspunkt i minstelønnen for lærer. Ombudsmannen kom til at det var tvil knyttet til Nav Klage og ankes skjønnsberegning av bidragsmottakerens inntekt. I en situasjon hvor inntektsevnen ikke er utnyttet, og det er denne evnen som skal danne grunnlaget for bidragsberegningen, syntes det i for stor utstrekning å være lagt vekt på de aktuelle faktiske forholdene.

A klaget til ombudsmannen over et sykehus og Helsetilsynet i fylkets behandling av hans krav om sletting av opplysninger i hans pasientjournal. Ombudsmannen kritiserte flere sider både ved sykehusets og Helsetilsynets behandling av kravet om sletting. Sykehusets beslutning om å nekte sletting ga ikke inntrykk av at kravet var vurdert opp mot helsepersonellovens vilkår for sletting av journalopplysninger. Videre skulle kravet ha vært vurdert av den journalansvarlige ved sykehuset. Ombudsmannen uttalte også at Helsetilsynet med fordel kunne ha gitt en nærmere begrunnelse for sitt vedtak, og at det hadde vært en fordel om både sykehuset og Helsetilsynet hadde undersøkt om pasienten ønsket retting av journalopplysningene, dersom sletting ikke var aktuelt. Helsetilsynet ble bedt om å behandle saken på nytt.

I et brev til en legemiddelprodusent påpekte Statens legemiddelverk ulovlig markedsføring av et legemiddel uten at produsenten hadde vært gitt anledning til å uttale seg om saken på forhånd. Legemiddelverket konstaterte at informasjonsmateriellet representerte et «brudd på regelverket» og anmodet om at markedsføringen ble stanset, samt at det ble gitt en «omgående tilbakemelding» på at anmodningen ville bli tatt tilfølge. Brevet ble etter kort tid lagt ut på Legemiddelverkets hjemmesider under overskriften «Avgjørelser fra Statens legemiddelverk om reklame». Ombudsmannen ga uttrykk for at Legemiddelverket hadde uttalt seg på en måte som lå tett opp mot et pålegg. Den valgte uttrykksformen var uheldig, selv om det ikke var truffet noe enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsa at parten burde ha vært gitt anledning til å uttale seg om sakens rettslige og faktiske sider før Legemiddelverket så tydelig ga uttrykk for sin mening. Det burde også kommet klarere frem i korrespondansen med selskapet at det bare var Legemiddelverkets syn som kom til uttrykk. Offentliggjøringen av brevet var etter ombudsmannens syn betenkelig, bl.a. på bakgrunn av den forutgående saksbehandlingen, og sto i et tvilsomt forhold til alminnelige regler om god forvaltningsskikk. Statens legemiddelverk tok ombudsmannens syn til etterretning, og endret sine saksbehandlingsrutiner.

Statens legemiddelverk omklassifiserte produktet X fra handelsvare til legemiddel. Markedsføreren av produktet påklaget avgjørelsen, men klagen ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet. Avvisningen ble begrunnet med at omklassifiseringen ikke var å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2, men en «ren subsumsjon» under legemiddelloven § 2. Saken reiste også spørsmål om omklassifisering av produkter oppført i klassifiseringsforskriften. Ombudsmannen uttalte at Legemiddelverkets klassifisering og omklassifisering av legemidler er å anse som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak, herunder reglene om klage, må derfor følges. Endringer i listen over stoffer, droger, preparater eller urter i klassifiseringsforskriften må følge forvaltningslovens bestemmelser om forskriftsendringer.