A, som var søker til et driftstilskudd for fysioterapi i en kommune, klaget over kommunens behandling av tildelingssaken. Klagen gjaldt både saksbehandlingen i forbindelse med tildelingen og behandlingen av As klage, herunder at det ikke var gitt oppreisning for oversittelse av klagefristen. Kommunens saksbehandling fremstod som lite tillitvekkende, og ble kritisert for ikke å ha fulgt forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, blant annet ved at det var gitt mangelfull underretning i tildelingsvedtaket. Det var ikke opplyst om klagerett, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage m.v. Behandlingen av den fremsatte klagen fra en av søkerne var heller ikke tilfredsstillende, og spørsmålet om oppreisning for oversittelse av klagefristen ble ikke vurdert slik det skulle ha vært gjort.

A overtok en eiendom fra sine foreldre, og kommunen påla ham å søke konsesjon under henvisning til odelsloven § 29. Søknaden ble avslått. For ombudsmannen hevdet A at pålegget var ugyldig fordi eiendommen ikke kunne «nyttast til landbruksdrift», og lovens krav til odlingsjord dermed ikke var oppfylt. Ombudsmannen uttalte at det fremsto som usikkert om eiendommen oppfylte kravet, og at spørsmålet ikke var tilstrekkelig utredet og begrunnet. Han ba om at saken ble vurdert på nytt. Saken ble deretter behandlet på nytt i fylkeslandbruksstyret som fastholdt at det var rettslig grunnlag for å pålegge A å søke konsesjon.

A klaget over manglende kontradiksjon i forbindelse med pålegg fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om å opphøre med ulovlig rettshjelpvirksomhet på et bestemt rettsområde. Ombudsmannen kom til at Tilsynsrådet ikke hadde oppfylt kravet til kontradiksjon og således opptrådt i strid med god forvaltningsskikk.

En drosjesjåfør ble fratatt kjøreseddelen. Politidirektoratet la til grunn at det var kommet inn en rekke klager på sjåføren over en periode på seks år, og at dette var tilstrekkelig grunn til å kalle tillatelsen tilbake. Ombudsmannen kom til at tilbakekallet var mangelfullt begrunnet, og at direktoratet dessuten syntes å ha satt for beskjedne krav til bevisets styrke. Ombudsmannen ba derfor direktoratet om å se på saken på nytt og å gi en mer utførlig og relevant begrunnelse. Dette gjaldt særlig dersom tilbakekallet ble opprettholdt. Etter at uttalelsen fra ombudsmannen forelå, sendte A inn ny søknad til Oslo politidistrikt om tilbakelevering av hans kjøreseddel. I brev 21. januar 2009 ble As kjøreseddel tilbakelevert til klageren fra politidistriktet.

Saken gjelder klage på Fylkesmannen i Sør-Trøndelags lovlighetskontroll etter kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 (koml.) § 59 nr. 5, jf. nr. 4, der Røros kommunes tillatelse til «snøscootersafari» ble opphevet. Fylkemannen konkluderte med at det ikke forelå «særlige grunner», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 7, for å kunne dispensere fra kommunedelplanen, og at tillatelsen dermed var ugyldig. Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens vedtak.

Hemnes kommune ga tillatelse til felling av inntil 15 gråhegrer. Direktoratet for naturforvaltning hadde gitt føringer for praktiseringen av gjeldende regelverk på området, men fylkesmannen stadfestet likevel kommunens vedtak. Ombudsmannen mente at fylkesmannen burde ha rettet seg etter direktoratets føringer om ikke å stadfeste kommunens vedtak.

Direktoratet for naturforvaltning la til grunn at grunneiere i nabovald ikke hadde klagerett på vedtak om fellingstillatelse for hjort. Ombudsmannen kom til at direktoratet hadde tatt et for snevert utgangspunkt, og uttalte at spørsmålet om klagerett etter forvaltningsloven § 28 måtte avgjøres konkret. Direktoratet ble bedt om å vurdere spørsmålet om rettslig klageinteresse på nytt. Direktoratet for naturforvaltning behandlet saken på nytt og konkluderte med at A skulle gis klagerett.

En niese av en reindriftseier ønsket å overta driftsenhet etter at onkelen døde, men reindriftsmyndighetene avslo fordi enheten i flere år hadde vært uten dyr. Ombudsmannen kom til at Landbruks- og matdepartementets standpunkt om at driftsenheten måtte anses som «bortfalt», ikke var tilstrekkelig begrunnet og ba derfor departementet se på saken på nytt. Etter en fornyet vurdering fastholdt departementet at driftsenheten ikke kunne anses overført avdødes niese.      

En søker fikk avslag på opptak til Politihøgskolen fordi han tidligere var domfelt for promillekjøring og dermed ikke oppfylte kravet til plettfri vandel. Søkeren anførte at han flere ganger hadde fått opplyst på telefon at han oppfylte vandelskravet fordi det straffbare forholdet lå så langt tilbake i tid. Han hadde derfor gjennomført etterutdanning med mer for å oppfylle de øvrige opptakskravene. Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for å rette innvendinger mot enkelte sider av Politihøgskolens behandling av søknaden om opptak. Politihøgskolen ble bedt om å gjennomgå rutinene for hvilke opplysninger og vurderinger som gis til søkerne på telefon, og rutinene for å gi etterfølgende begrunnelse for vedtak.

Elev ved en videregående skole fikk avslag på søknad om bostipend, da Lånekassen mente at skolens organisering av undervisningen ikke kunne tilskrives mangel på lærekrefter. Den obligatoriske undervisningen var én dag i uken lagt til kveldstid, slik at det var umulig for eleven å rekke siste buss mellom skolen og hjemmet, og hun bodde derfor på skolens internat. Ombudsmannen kom til at det var knyttet tvil til Lånekassens rettsanvendelse, og at vedtaket for øvrig fremsto som klart urimelig, jf. lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd. I nytt vedtak innvilget Lånekassen søknaden om bostipend.