Bakgrunnen for saken var et vedtak i kriminalomsorgen om prøveløslatelse av en utenlandsk innsatt med vilkår om samtidig iverksetting av et tidligere fattet utvisningsvedtak. Etter at klagen til ombudsmannen var sendt, ble vilkåret frafalt fordi det var vanskelig å si når uttransporteringen av A, som da hadde sittet mer enn 1 ½ måned utover 2/3-tid, ville kunne finne sted. Saken hadde etter dette ikke direkte praktisk betydning for klageren, men det ble funnet grunn til å ta opp flere spørsmål på generelt grunnlag med Justis- og politidepartementet, blant annet knyttet til forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5, som regulerer når personer lovlig kan frihetsberøves. Departementet erkjente at frihetsberøvelse ut over 2/3 tid, som bare er begrunnet i manglende effektuering av utvisningsvedtak, står i et tvilsomt forhold til kravene om årsakssammenheng m.v. som følger av EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Det ble videre gitt uttrykk for at straffegjennomføringslovens regler om gjeninnsettelse på grunnlag av manglende effektuering av utvisningsvedtak vanskelig lar seg forene med EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Ombudsmannen var enig i disse konklusjonene og fant det positivt at departementet ville ta initiativ til nødvendige endringer av regelverket for å bringe dette i samsvar med EMK artikkel 5 og klargjøre forholdet mellom straffegjennomføringslovens løslatelsesregler og utlendingslovens fengslingsbestemmelser. Ombudsmannen forutsatte at departementet ville vurdere nødvendigheten av å iverksette midlertidige tiltak slik at ingen borgere ble utsatt for urett i tiden frem til ikrafttredelsen av det nye regelverket. Departementet ble bedt om å holde ombudsmannen orientert om det videre arbeidet med å endre regelverket.

A fikk avslag på søknad om familiegjenforening fordi han ikke i nødvendig grad hadde dokumentert sin identitet. Han hadde blant annet fremlagt originalt pass utstedt på irregulær måte, men Utlendingsnemnda mente at passet ikke hadde tilstrekkelig notoritet. A hadde heller ikke fått en begrenset tillatelse slik at han kunne reise til hjemlandet og skaffe et regulært pass. I klagen anførte A blant annet at det ikke var tvil om hans identitet og at kravet til dokumentasjon var for strengt. Ombudsmannen aksepterte at utlendingsmyndighetene praktiserte et krav om notoritet (kvalitet) for identitetspapirer. Det var ikke grunnlag for å kritisere avslaget eller at A ikke hadde fått en midlertidig tillatelse. Ombudsmannen påpekte imidlertid at kravet til notoritet ikke var synliggjort i det formelle regelverket og at informasjonen fra Utlendingsdirektoratet om dette kravet var mangelfull. Den rettslige reguleringen er uoversiktig og gir liten forutsigbarhet for en økende gruppe av søkere. Arbeids- og inkluderingsdepartementet ble informert om ombudsmannens syn. Justis- og politidepartementet, som hadde overtatt forvaltningsansvaret for utlendingsloven, tok deretter initiativ overfor Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda for å sikre at søkere får god og tydelig informasjon om regelverk og praksis.

Saken gjaldt Y politidistrikts håndtering av en begjæring fra svensk politi om utlevering av A til Sverige på bakgrunn av et svensk vedtak om omsorgsovertakelse og plassering i fosterhjem. A bodde på dette tidspunktet i Sverige sammen med sin mor, men oppholdt seg i Norge. Videre gjaldt saken Politidirektoratets behandling av en klage fra A i etterkant av utleveringen. Ombudsmannen kritiserte politidistriktet for ikke å ha fulgt saksbehandlingsreglene som gjelder i forbindelse med utlevering av personer for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land. Reglene fremgår av en egen utleveringslov fra 1970. Vedtaket ble truffet av en politiadvokat, selv om vedtaksmyndigheten er tillagt politimesteren. Det ble ikke nedfelt skriftlig og det ble heller ikke gitt informasjon om klagerett, adgangen til å bringe saken inn for domstolene og rett til oppnevnt forsvarer m.v. Utleveringen ble videre gjennomført dagen etter at anmodningen fra svensk politi ble oversendt til politidistriktet, selv om det følger av loven at vedtak om utlevering ikke kan fullbyrdes før fristene for å klage eller kreve rettslig prøving er ute. Ombudsmannen kritiserte også Politidirektoratet for ikke å ha vurdert forholdet til den aktuelle utleveringsloven ved sin behandling av saken og for å ha gitt feilaktige opplysninger til klageren om at det var påtalemyndigheten som var ansvarlig for å vurdere det rettslige grunnlaget for utlevering. Politidirektoratet ble bedt om å treffe de nødvendige tiltak for å sørge for at politidistriktene hadde nødvendig kjennskap til regelverket på området. I et brev til landets politimestre ga direktoratet på denne bakgrunn en orientering om saksbehandlingsreglene som er oppstilt i utleveringsloven, herunder det forhold at myndigheten til å treffe beslutning om utlevering etter loven er lagt til politimesteren.

I vedtak i klagesak avslo Finansdepartementet As søknad 17. februar 2005 om tilbakegående avgiftsoppgjør lenger tilbake i tid enn tre år. Etter å ha undersøkt saken, kom ombudsmannen til at det kunne reises begrunnet tvil om det hadde vært riktig å la være å ta hensyn til at det tok ett år og ni måneder før søknaden ble avgjort i henhold til den nye og strengere innvilgelsespraksis som ble gjort gjeldende med øyeblikkelig virkning 18. mai 2006. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse revurderte Finansdepartementet avslaget, og innvilget det tilbakegående avgiftsoppgjøret A hadde søkt om.

Saken gjaldt etterberegnet avgift på båtmotorer. Etter ordlyden i særavgiftsforskriften § 3-15-2 første ledd er avgiftsgrunnlaget «båtmotorens effekt målt i hestekrefter». Et av de to sentrale spørsmålene i saken var om avgiftsgrunnlaget etter denne bestemmelsen også omfatter den økte motoreffekt som kjøper kan oppnå ved eventuelt å gjøre noen endringer i motoren etter levering, så fremt slik endring ikke forutsatte at motoren måtte tilføres ekstra deler. Ombudsmannen fant at avgiftsgrunnlaget i særavgiftsforskriften § 3-15-2 første ledd ikke kunne forstås som noe mer enn det høyeste oppgitte antall hestekrefter båtmotoren kan yte, forutsatt at den var i lovmessig stand på uttaks- eller leveringstidspunktet, jf. særavgiftsforskriften § 2-1 første ledd bokstav a). På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse fant Toll- og avgiftsdirektoratet grunn til å omgjøre deler av vedtaket om etterberegnet avgift på båtmotorer.

En klage til ombudsmannen ga inntrykk av at det for personlige skattytere kunne være vanskelig å vinne frem med en anmodning om retting av skattelisteopplysninger som var offentliggjort på Internett, men som viste seg å være feil når klage- eller endringssak hadde ført til at den ordinære ligningen ble satt til side. Ombudsmannen tok av eget tiltak dette spørsmålet opp med Skattedirektoratet på generelt grunnlag. Ut fra de formålsbetraktninger som lå til grunn for offentliggjøringen av skattelistene, kom ombudsmannen til at det fremsto som en mulig mangel ved ligningsloven § 8-8 nr. 3 at bestemmelsen ikke hjemlet rett og plikt for skattemyndighetene til å pålegge pressen å respektere at brukstiden/publikasjonstiden for opplysningene i bestilt og mottatt skatteliste («utleggsliste») ville være utløpt straks det forelå en nyere versjon av samme skatteliste. Finansdepartementet ble derfor bedt om å vurdere om det burde fremmes forslag om å gi hjemmel til skattemyndighetene i ligningsloven § 8-8 nr. 3 til å pålegge pressen å påse at de skattelister som pressen publiserer på Internett alltid er i samsvar med skattetatens sist oppdaterte versjon av de samme skattelistene.

Saken gjaldt hvorvidt en markedsføringsutgift som den norske importøren betalte til eksportøren i Danmark, skulle legges til prisen for varene. Etter det som fremkom gjennom undersøkelsen av saken, konkluderte ombudsmannen med at det for årene 2001 og 2002 – da avgiften rent faktisk ikke ble innbetalt selgeren i Danmark – ikke var rettslig grunnlag for å medta markedsføringsavgiften i verdigrunnlaget for varene. Toll- og avgiftsdirektoratet ble derfor bedt om å vurdere denne siden av vedtaket på nytt. Etter en fornyet vurdering opphevet direktoratet etterberegningen for årene 2001 og 2002, og tilleggsavgiften ble halvert.

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på fritidseiendom i Kragerø kommune, herunder klage over at fritidseiendommen var verdsatt ved bruk av skjønn, mens boligeiendommer i kommunen var verdsatt ved sjabloner. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere Kragerø kommune for å ha taksert fritidseiendommen ved skjønn, og hadde heller ikke grunnlag for å si at det forelå brudd på likhetsprinsippet ved at det ble benyttet ulike takseringsmetoder for de to eiendomstypene. Den sakkyndige klagenemnden skulle imidlertid ha begrunnet vedtaket noe nærmere, sett hen til As konkrete anførsler.

Saka gjeld vedtak om eigedomsskatt på bustadeigedom i Hjelmeland kommune. Eigedomsskattegrunnlaget (taksten) på eigedomen var fastsett ved bruk av sjablonar, men ved ny handsaming etter klage i den sakkunnige ankenemnda blei taksten sett opp etter ei skjønnsmessig heilskapsvurdering. Under tilvising til ombodsmannspraksis, krava til forsvarleg sakshandsaming og til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk, meinte ombodsmannen at Hjelmeland kommune si sakkunnige ankenemnd burde ha grunngitt vedtaket om eigedomsskatt til skatteytars ugunst noko nærare.

I ein kommune hadde det vore skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk med høgste sats på sju promille då kommunen vedtok å utvide området for eigedomsskatt til å gjelde heile kommunen. Etter eigedomskattlova § 13 skal skattesatsen det første året ikkje overstige to promille, men ombodsmannen meinte det ikkje var nokon urett når eit hotell, ved innføringa av eigedomsskatt i heile kommunen, vart skattlagd etter same sats som alt var nytta for verk og bruk. Det vert ikkje rekna som første gongs utskriving når ein kommune alt har skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk og seinare utvidar området for eigedomsskatten.