Tilsetting i nyopprettet stilling som kultursjef i en kommune. Det var fem søkere til stillingen og en av søkerne mente seg usaklig forbigått ved tilsettingen og klaget til ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst med hensyn til klagerens kvalifikasjoner. Den manglende skriftligheten i prosessen gjorde det vanskelig med en effektiv kontroll av tilsettingsvedtaket, og det kunne ikke utelukkes at det var blitt lagt vekt på utenforliggende hensyn. Undersøkelsen av saken etterlot et inntrykk av at tilsettingssaken ikke var behandlet på en forsvarlig måte.

En nylig avgått rådmann søkte stilling som regnskapskontrollør i samme kommune. Vedkommende hadde etter avtale med kommunen fratrådt stillingen som rådmann på grunn av samarbeidsproblemer med ordføreren. Søkeren var faglig godt kvalifisert for stillingen, men ble ansett som uaktuell av hensyn til arbeidsmiljøet. Det var tvilsomt om det var rettslig adgang til å legge vekt på hensynet til arbeidsmiljøet i søkerens disfavør. Påstandene om skadevirkningene på arbeidsmiljøet synes ikke å ha vært utredet og var dessuten ikke dokumentert for ombudsmannen. Søkeren fikk heller ikke anledning til å imøtegå opplysningene før tilsettingsvedtaket ble truffet. Det var derfor tvil om beslutningen om å anse søkeren som uaktuell var saklig begrunnet og basert på en forsvarlig saksbehandling.

Til en stilling som jurist ble en søker med lang yrkeserfaring, men med begrenset juridisk praksis, foretrukket fremfor en søker med langvarig juridisk arbeidsbakgrunn. Klageren fremsto meget godt kvalifisert ut fra de kravene som var stilt i utlysingsteksten, og han ble også ansett personlig egnet for stillingen. Det var derfor grunn til å uttrykke tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen la tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde, og om det kunne legges avgjørende vekt på personlig egnethet for den aktuelle stillingen.

En søker mente seg forbigått ved tilsetting av teknisk leder i et kommunalt eid parkeringsselskap, organisert som aksjeselskap. Søkeren klaget også på at han ikke var gitt innsyn i utvidet søkerliste. Parkeringsselskapet mente at forvaltningsloven ikke kom til anvendelse ved tilsettinger da de ansatte i selskapet ikke kunne defineres som offentlige tjenestemenn. Ombudsmannen mente at selskapets standpunkt bygget på en uriktig rettsoppfatning og ba om at innsynspørsmålet ble vurdert på nytt.

En polititjenestemann ble som ordensstraff nedsatt i lavere stilling. Vedtaket inneholdt ingenting om lønnsmessige konsekvenser, men politimesteren satte i ettertid likevel ned lønnen hans med fem lønnstrinn. Ombudsmannen kom til at det ikke var hjemmel i vedtaket om ordensstraff til å sette ned tjenestemannens lønn slik det var gjort. Saksbehandlingstiden hadde vært lang, og det var en feil at det sentrale ansettelsesrådet ikke hadde vurdert om det skulle få betydning for fastsettelsen av ordensstraffen. Politidistriktet opplyste senere at det var iverksatt etterbetaling av lønn for A. Etter en fornyet vurdering opprettholdt det sentrale ansettelsesrådet på sin side vedtaket om ordensstraff.

Saken reiste spørsmål om en «skriftlig tjenestepåtale» ilagt en kommunalt ansatt lærer var å anse som en tjenstlig tilrettevisning eller en ordensstraff. Ombudsmannen uttalte at det på bakgrunn av de konkrete forholdene i saken var tale om en ordensstraff, med den følge at beslutningen måtte regnes som et enkeltvedtak som kunne påklages etter forvaltningslovens regler. Kommunen besluttet deretter å trekke tilbake den skriftlige advarselen under henvisning til at det var begått saksbehandlingsfeil, og at det var gått lang tid siden hendelsen.

Saken gjelder Forsvarsdepartementets håndtering av en personalsak mot viseadmiral A. Overfor sivilombudsmannen gjorde A bl.a. gjeldende at Forsvarsdepartementet på utilbørlig vis forsøkte å presse ham til å søke avskjed og at det på usaklig grunnlag ble åpnet en frabeordringssak mot ham. Jeg fant ikke grunn til å kritisere at departementet anmodet A om å vurdere å søke avskjed. Departementet begikk imidlertid feil som var egnet til å svekke As grunnlag for å vurdere anmodningen, blant annet var det ikke rettslig adgang til å åpne en formell sak om frabeordring etter forsvarspersonelloven § 7. Jeg fant ikke grunn til å kritisere at departementet anmodet A om å vurdere å søke avskjed. Departementet begikk imidlertid feil som var egnet til å svekke As grunnlag for å vurdere anmodningen, blant annet var det ikke rettslig adgang til å åpne en formell sak om frabeordring etter forsvarspersonelloven § 7.

Saken gjaldt spørsmålet om Statsministerens kontor (SMK) skulle ha journalført et notat som ble oversendt Kredittilsynet og tre tekstmeldinger (SMS-er) som ble utvekslet mellom statsminister Jens Stoltenberg og DnB NOR-sjef Rune Bjerke. Det var ikke grunn til å kritisere at SMK unnlot å journalføre notatet som ble oversendt Kredittilsynet. Ombudsmannen kom imidlertid til at én av SMS-ene skulle vært journalført. Saken avdekket også at SMKs generelle rutiner for journalføring av SMS-er var i strid med gjeldende regelverk.

Saken reiste spørsmål om det var begått feil i forbindelse med at NRK i Samferdselsdepartementets vedtak 10. desember 2007 ble tildelt frekvensressursen 93 MHz fra Tryvannssenderen på bekostning av P4 Radio Hele Norge AS (P4). Ombudsmannen konkluderte med at det knyttet seg begrunnet tvil til om tildelingen hadde vært gjennomført etter gjeldende rettsregler. Det kunne ikke utelukkes at feilen hadde virket bestemmende for vedtakets innhold, og departementet ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt tildeling av en 20 % avtalehjemmel for spesialist i øre-nese-halssykdommer. Hjemmelen ble utlyst etter bestemmelsene om såkalt seniorpolitikk etter at innehaveren av hjemmelen (senior) hadde blitt sykmeldt på grunn av alvorlig sykdom. Ombudsmannen uttalte at verken helseforetaket eller Helse- og omsorgsdepartementet som klageinstans så ut til å ha vurdert legens fremtidsutsikter på tildelingstidspunktet ca. fire måneder etter utlysingen. Det var derfor uklart om det var relevant å legge vekt på hans uttalelse i saken. Den manglende vurderingen kunne ha hatt avgjørende betydning for sakens utfall. Etter ombudsmannens syn hadde behandlingen av saken ikke vært tillitvekkende. På oppdrag fra departementet gjennomgikk helseforetaket saken på nytt og beklaget at saksbehandlingen ikke hadde blitt gjennomført på en fullgod måte. Helseforetaket mente imidlertid at personvalget uansett ville blitt det samme. Departementet understreket i brev til alle de fire regionale helseforetakene gjeldende regelverk på området. Under henvisning til beklagelsen fra helseforetaket, departementets oppfølging og en opplysning om at klageren var tildelt en annen avtalehjemmel, fant ombudmannen å kunne avslutte behandlingen av saken.