A var 9 år da han kom til Norge i 1989, og han har bodd her siden uten å reise til hjemlandet. Han ble straffedømt i 2001 og 2003. I 2005 fikk han en dom på 8 års fengsel for alvorlige narkotikalovbrudd, og han ble deretter utvist. Spørsmålet i saken var om utvisningsvedtaket var uforholdsmessig i forhold til klageren selv, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 30 tredje ledd. Ut fra blant annet foreliggende rettspraksis om utvisning overfor utlendinger som har kommet til Norge i ung alder, kom ombudsmannen til at det knyttet seg vesentlige tvilsspørsmål til skjønnsutøvelsen (forholdsmessighetsvurderingen). Klagesaken burde derfor ha vært behandlet i nemndmøte med tre medlemmer, ikke av nemndleder alene. Utlendingsnemnda behandlet deretter saken på nytt i nemndmøte uten personlig fremmøte. Nemnda fant ikke grunn til å omgjøre utvisningsvedtaket. Det ble lagt stor vekt på forholdets alvor.

Saken gjelder spørsmålet om Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova. Ombudsmannen kom til at Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova. Det ble særlig lagt vekt på formålet med selskapet og at oppgavene knyttet til forvaltning og myndighetsutøvelse innenfor sjøområdet utgjør en ikke ubetydelig del av virksomheten, samt at en stor del av omsetningen skriver seg fra havneavgifter fastsatt og innkrevd i medhold av lov. Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak, og traff nytt vedtak om at Karmsund Havnevesen er omfattet av offentleglova.

En lokal dyrevernnemnd ga delvis innsyn i en rapport med tilhørende bilder fra en inspeksjon av hundehold. Etter inspeksjonen traff dyrevernnemnda vedtak om å redusere antallet hunder. Mattilsynets regionkontor konkluderte med at dyrevernnemnda ikke hadde brutt taushetsplikten ved utlevering av rapporten. Den manglende dokumentasjonen av hvordan begjæringen om dokumentinnsyn ble behandlet av dyrevernnemnda, har vanskeliggjort ombudsmannens etterprøving av saken. Det er likevel grunn til å konkludere med brudd på taushetsplikten ved at opplysninger om en persons straffbare handlinger er gitt ut. Selv om navnet var sladdet, inneholdt inspeksjonsrapporten og vedtaket ellers nok informasjon til å identifisere vedkommende. På grunn av konkrete forhold var det nærliggende å anta at de som hadde bedt om innsyn i bildene fra inspeksjonen allerede kjente vedkommendes identitet. I et slikt tilfelle var også utleveringen av bildene i strid med taushetsplikten, selv om bildene i seg selv ikke identifiserte personen.

Sandefjord kommune inngikk avtale med en privatperson (A) og staten om salg av eiendom. Mens forhandlingene ennå pågikk, orienterte ordføreren formannskapet om saken. Orienteringene ble gitt for lukkede dører. Det ble imidlertid ikke fattet noe formelt lukkingsvedtak, og saken var heller ikke nevnt i sakslisten eller møteboken. Kommunen mente at saken ikke var omfattet av møtebokføringsplikten, og at den dessuten var underlagt taushetsplikt av hensyn til A mens forhandlingene pågikk. Ombudsmannen kom til at ordførerens orienteringer til formannskapet måtte anses som ledd i saksbehandlingsprosessen som førte til den endelige avtalen mellom kommunen, A og staten. Saksbehandlingsreglene for folkevalgte kommunale organer kom derfor til anvendelse. Formannskapet skulle uttrykkelig tatt stilling til om orienteringen skulle skje for lukkede dører. Saken skulle også vært protokollert i henhold til «god protokollskikk».

Dørene ble lukket under Farsund kommunestyres behandling av spørsmålet om tilsetting av ny rådmann. Saken omhandlet ikke bare spørsmålet om fungerende rådmann skulle tilsettes permanent, men også om rådmannsstillingen skulle lyses ut og om et forslag til endringer i organisasjonen skulle vedtas. Ombudsmannen kom til at det ikke var adgang til å lukke dørene under hele behandlingen av saken i kommunestyret. Det ble heller ikke votert over spørsmålet om dørene skulle lukkes eller truffet en beslutning om dette, slik loven krever.

Fylkeskommunen besluttet å dele en tidligere avdeling i to. Da den tidligere avdelingslederen sa opp sin stilling, ble det opprettet en lederstilling for hver av de to nye avdelingene, men uten at avdelingene ble tilført ekstra personellressurser. De to lederstillingene ble lyst ut internt blant de ansatte på de to aktuelle avdelingene. Fagforeningene mente at stillingene skulle vært utlyst internt i hele fylkeskommunen. Ombudsmannen vurderte om tildelingen av avdelingslederoppgaver var funksjonstildelinger som fylkeskommunen kunne gjøre i kraft av styringsretten, eller om det dreide seg om nye stillinger som krevde en bredere utlysing for å oppfylle kvalifikasjonsprinsippet. Etter en samlet vurdering fant ombudsmannen det mest nærliggende å se på tildelingen av avdelingslederoppgaver som opprettelse av nye stillinger. De nye avdelingslederstillingene skulle derfor vært lyst ut på bredere basis, og fylkeskommunen ble kritisert for å ha begrenset utlysingen til de ansatte på de to aktuelle avdelingene.

Ombudsmannen har avgitt uttalelse i saken som ble igangsatt på bakgrunn av Eugene Ejike Obioras død 7. september 2006. Undersøkelsene ble igangsatt av ombudsmannen etter eget initiativ, og har rettet seg mot sider ved ansvaret for politiets rutiner for maktbruk ved pågripelser, særlig bruken av mageleie. Ombudsmannen kritiserer justis- og politimyndighetene på flere punkter. Unnlatelsen av tilfredsstillende regulering og opplæring innebærer etter ombudsmannens syn et brudd på de menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg. 

En kommune unnlot å lyse ut en stilling som rådmann, bl.a. under henvisning til behovet for snarlig tilsetting. Den klare hovedregelen er at ledige stillinger i kommunalforvaltningen skal kunngjøres offentlig. De grunner kommunen ga for ikke å lyse ut stillingen knyttet seg utelukkende til forhold som lå innenfor kommunens kontroll og ansvar, og kunne ikke berettige at man fravek hovedregelen om offentlig kunngjøring.

En søker mente seg forbigått ved tilsetting i 50 % stilling som saksbehandler ved flyktningkontoret i X kommune. Hun mente også at den personen som ga ansettelsesutvalget uttalelse om søkernes kvalifikasjoner var i en slik relasjon til den som ble tilsatt, at hun måtte anses inhabil til å forberede saken. Det faktiske grunnlaget for inhabilitetsspørsmålet var mangelfullt utredet. Slik saken var opplyst, mente ombudsmannen at det ikke kunne utelukkes at vennskapet mellom den som ga uttalelse om søkerne til ansettelsesutvalget og den tilsatte, var av en slik karakter at hun var inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for tilsettingssaken, jf. forvaltningsloven § 6 annet ledd.

A, som var tilsatt ved en skole i X kommune, søkte om en sekretærstilling ved kommunens flyktningkontor. Stillingen var opprinnelig blitt utlyst internt, men ved en feil hadde dette ikke blitt kunngjort ved As arbeidssted. A søkte derfor først om stillingen etter at den ble utlyst eksternt. Mens tilsettingssaken var til behandling, gjorde hun kommunen oppmerksom på at hun var plaget av allergi som følge av muggsopp på sitt daværende arbeidssted, og at hun derfor ikke kunne fortsette i stillingen. Hun ba om at det ble tatt hensyn til dette i den pågående tilsettingssaken. Kommunen besluttet imidlertid å tilsette en søker som ikke allerede var tilsatt i kommunen. I klagen til ombudsmannen stilte A bl.a. spørsmål om den mangelfulle kunngjøringen hadde fratatt henne muligheten til å bli tilsatt i stillingen som intern søker, og om hun hadde krav på stillingen i kraft av kommunens tilretteleggingsplikt overfor henne. Ombudsmannen konstaterte at kunngjøringen i den interne søknadsrunden hadde vært mangelfull. Hensikten med den interne utlysningsrunden hadde imidlertid vært å gi deltidstilsatte i kommunen mulighet til å gjøre fortrinnsrett gjeldende. Dette var ikke aktuelt for A, siden hun på søknadstidspunktet var tilsatt i fulltidsstilling. Kommunens tilretteleggingsplikt overfor A medførte heller ikke noen plikt til å tilby henne stillingen ved flyktningkontoret.