Etter klage tok ombudsmannen opp med Barne- og likestillingsdepartementet det generelle spørsmålet om retten til innsyn i egen barnevernssak etter at vedkommende er fylt 15 år, dersom barnevernssaken ble avsluttet før barnet fylte 15 år. Det tidligere Barne- og familiedepartementet hadde i et brev fra 1999 til samtlige fylkesmenn, fylkeskommuner, kommuner og fylkesnemnder fremholdt at barnevernloven § 6-3 annet ledd ikke ga rett til slikt innsyn, og departementets tolkning syntes å ha vært fulgt i praksis. På bakgrunn av ombudsmannens henvendelse, ba Barne- og likestillingsdepartementet om en uttalelse fra Justis- og politidepartementets lovavdeling om retten til innsyn etter barnevernloven § 6-3 annet ledd sammenholdt med retten til partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 flg. Lovavdelingen mente bl.a. at retten til partsinnsyn i saker etter barnevernloven også gjelder for personer som er fylt 15 år etter at saken ble avsluttet. Departementet opplyste etter dette at alle aktuelle forvaltningsorganer ville bli orientert om lovavdelingens uttalelse og hva dette innebærer for retten til partsinnsyn i barnevernssaker. Ombudsmannen fant da å kunne la saken bero.

Etter klage avslo fylkesmannen å gi A innsyn i referater fra intervjuer med As kolleger. Intervjuene var utført i forbindelse med utarbeidelse av en rapport om arbeidsmiljøet ved en kommunal virksomhet der A arbeidet. Avslaget ble begrunnet med at intervjureferatene var «interne dokumenter» og at A hadde fått innsyn i selve rapporten. Rapporten hadde vært en del av saksdokumentene i den senere saken om omplassering av A. A kunne ikke kreve innsyn i intervjureferatene med hjemmel i forvaltningsloven § 18. Referatene var ikke saksdokumenter i saken om omplassering. Videre var det lite treffende å betrakte dokumentene som «interne dokumenter», all den tid kommunen ikke hadde hatt tilgang til intervjureferatene da omplasseringssaken ble behandlet. Det heftet derfor feil ved fylkesmannens lovanvendelse. Det var heller ikke forsvarlig av fylkesmannen å behandle innsynssaken uten å ha sett eller gjennomgått de dokumentene det var bedt om innsyn i.

Spørsmål om Datatilsynets direktør skulle få innsyn i et notat der han ble kritisert for måten han oppførte seg på under et åpent møte i Stortinget. Notatet var oversendt fra Justis- og politidepartementet til Fornyings- og administrasjonsdepartementet for at sistnevnte skulle ta saken opp med direktøren. Ombudsmannen mente at verken dagjeldende offentlighetslov eller forvaltningsloven ga ubetinget hjemmel for innsyn. Saken var imidlertid av en slik karakter at direktøren hadde et aktuelt behov for kontradiksjon. Ulovfestede krav til at all saksbehandling i det offentlige skal skje på en forsvarlig måte, kunne etter ombudsmannens syn begrunne en rett til innsyn i notatet. Etter en konkret vurdering av de hensynene som gjorde seg gjeldende, mente ombudsmannen det var begrunnet tvil om den vurderingen Justis- og politidepartementet hadde foretatt. Etter dette ble direktøren gitt innsyn i dokumentet.

Ombudsmannssaken gjaldt Utlendingsdirektoratets behandling av to anmodninger om oversendelse av saksdokumenter fra de respektive utlendingenes advokat. I de to sakene tok det henholdsvis ett år og fire måneder og sju måneder før de etterspurte dokumentene ble oversendt. Ombudsmannen påpekte at anmodninger om dokumentinnsyn, herunder også partsinnsyn, må prioriteres og avgjøres uten ugrunnet opphold. Behandlingstiden i disse to sakene var uakseptabelt lang og direktoratets beklagelser var utvilsomt på sin plass. Videre ble det kritisert at advokaten ikke hadde fått foreløpig svar eller tilfredsstillende orienteringer under behandlingen av innsynsanmodningene. Direktoratet ble bedt om å vurdere om det kan være grunn til å foreta endringer i de interne retningslinjene på området, herunder rutinene for kommunikasjon mellom de ulike enhetene i utlendingsforvaltningen.

Interesseorganisasjonen A hadde bedt Arbeids- og inkluderingsdepartementet om kopier av dokumenter som var blitt utlevert TV-kanalen B i forbindelse med et dokumentarprogram om A. Bakgrunnen var at A mente departementet kunne ha gitt B innsyn i opplysninger som var underlagt taushetsplikt. As innsynsbegjæring ble avvist under henvisning til at den ikke anga hvilke konkrete dokumenter A ønsket innsyn i. Departementet mente også at selve innsynsbegjæringen fra B ikke var et saksdokument som det kunne kreves innsyn i. Etter at ombudsmannen tok saken opp med departementet, besluttet departementet likevel å imøtekomme As innsynsbegjæring, fordi departementet allerede hadde imøtekommet en tilsvarende begjæring fra en annen person. Departementet ga dessuten uttrykk for at bankkontonumrene til enkelte av As medlemmer var underlagt taushetsplikt, og at B derfor ikke burde vært gitt innsyn i disse. For øvrig opplyste departementet at det planla å endre sine rutiner for behandling av innsynssaker. Endringene ville innebære at det bare kunne begjæres innsyn i konkret angitte dokumenter, og at disse måtte identifiseres med departementets journalnummer. Ombudsmannen kritiserte departementets opprinnelige avvisning av innsynsbegjæringen fra A. Departementets oversendelse av dokumenter til B måtte anses som et saksdokument etter offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69, og As henvisning til denne oversendelsen måtte derfor anses som en tilstrekkelig konkret innsynsbegjæring. Departementet hadde ikke adgang til å operere med et strengere krav til konkretisering enn det som fulgte av lovverket, og departementets varslede rutineendring fremsto derfor problematisk. Slik saken var opplyst, hadde ikke ombudsmannen grunnlag for å anta at departementet hadde brutt sin taushetsplikt overfor A og As medlemmer. Opplysninger om private bankkontonumre kunne ikke i seg selv anses underlagt taushetsplikt.

I ombudsmannens brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet 9. desember 2009 ble det bedt om en redegjørelse for hvilke tiltak Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde planlagt og ville iverksette for å sikre at det i en overgangsfase ikke oppsto problemer for brukere som skulle over på arbeidsavklaringspenger fra enten rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset uførestønad, og som av en eller annen grunn ville kunne oppleve det «unødig tyngende» å overholde meldeplikten. I det store og hele ga Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse 23. desember 2009 inntrykk av at etaten hadde forberedt seg godt på å kunne håndtere de ulike utfordringene som det var nærliggende å anta at ville kunne oppstå ved overgangen til ordningen med arbeidsavklaringspenger. Således skrev direktoratet blant annet: Erfaringsvis oppstår ulike utfordringer i en overgangsperiode, men det er iverksatt tiltak for å redusere risiko for problemer etter innføringen av AAP. Dette gjelder spesielt individuell vurdering av fritak fra meldeplikt, noe som skal gjøres i god tid før 1.3.2010. Det er videre sendt ut informasjon til aktuelle brukere, ytterligere informasjon vil bli sendt ut nærmere implementeringstidspunktet. Videre er det i planleggingen av bemanning ute i kontorene i perioden rundt implementeringstidspunktet tatt høyde for særlig høyt volum på brukerhenvendelser. Det vurderes også å innføre bredere frister for innsending av meldekortene i en overgangsfase.»

Saken gjaldt hvorvidt en byggetomt var «sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 66 nr. 1. I klagen til ombudsmannen ble det fremholdt at grunneierne ikke hadde forpliktet seg til å holde den private veien «åpen for alminnelig ferdsel». Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde under tvil konkludert med at grunneierne var forpliktet på avtalerettslig grunnlag til å holde veien åpen for alminnelig ferdsel så lenge kommunen blant annet brøytet veien. Ombudsmannen fant grunnlaget tvilsomt og pekte på at passivitet i utgangspunktet ikke anses som rettsstiftende. Han kunne ikke se at kommunens forventning, om at veien skulle holdes «åpen for alminnelig ferdsel» som motytelse for brøytningen, var blitt gjort synlig for eierne. Situasjonen ga dem dermed ingen oppfordring til å ta forbehold hvis de ikke ville bli forpliktet. Ombudsmannen stilte videre spørsmål om atkomstkravet kan innebære et visst krav til varighet og stabilitet. Han pekte på at både lovens ordlyd, hensynene bak regelen og indre sammenheng i lovbestemmelsen kan tilsi dette. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt fylkesmannen vedtaket, men på et annet rettslig grunnlag. Ombudsmannen fant det ikke hensiktsmessig å gå videre med saken, men kom med visse betraktninger angående fylkesmannens nye vurdering.

Finansdepartementet nektet avisen A innsyn i dokumenter fra en anbudskonkurranse for prosjekter som kunne generere klimakvoter under Kyotoprotokollen. A fikk heller ikke innsyn i korrespondansen mellom departementet og en ekstern aktør som hadde opptrådt som rådgiver overfor departementet. Etter departementets syn var hemmelighold påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av statens økonomiforvaltning, og fordi dokumentene inneholdt opplysninger som var underlagt taushetsplikt av hensyn til tilbyderne. I anbudsvilkårene hadde departementet lovet tilbyderne konfidensialitet også etter at anbudsrunden var gjennomført. Ombudsmannen kom til at spørsmålet om det forelå taushetsplikt av hensyn til tilbyderne var for dårlig opplyst. For opplysninger som ikke var underlagt slik taushetsplikt, var det uklart om det var adgang til å nekte innsyn. Ombudsmannen kritiserte også at departementet hadde inntatt et løfte om konfidensialitet i anbudsvilkårene. Dette løftet kunne verken ha betydning for adgangen til å nekte innsyn, eller for departementets meroffentlighetsvurdering. Som følge av ombudsmannens uttalelse besluttet Finansdepartementet å vurdere As innsynsbegjæring på nytt. Resultatet av den nye behandlingen var at A fikk innsyn i mesteparten av de etterspurte dokumentene. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la innsynsspørsmålet bero, men kritiserte departementet for å ha brukt over 4 måneder på den fornyede behandlingen av saken.

Klagerne kjøpte og fikk kommunens tillatelse til fradeling av en tomt på 1 dekar. Etter oppmålingsforretningen ble tomta kun 849,7 m2. Spørsmålet var om delingsforretningen ble utført i samsvar med delingslovens § 3-2, der det fremgår at bestyreren skal påse «at nye grenser stikkes ut i marka i samsvar med kommunens tillatelse».  Ombudsmannen kom til at grensene ikke var i samsvar med delingstillatelsen. Delingslovens vilkår for å gjøre avvik fra tillatelsen - at det dreier seg om et «mindre avvik» - syntes ikke å være oppfylt. Mye tydet dessuten på at det forelå en feil ved oppmålingen som klagerne måtte ha krav på at ble rettet opp. Jeg ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Ved sin fornyede behandling la fylkesmannen til grunn at vilkårene for å gjøre avvik fra delingstillatelsen etter delingsloven § 3-2 ikke var oppfylt. Fylkesmannen opphevet derfor sitt vedtak og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling.

Saken gjelder spørsmål om saksbehandlingsfeil i forbindelse med ileggelse av skriftlig advarsel som ordensstraff. Ombudsmannen kom til at vedtaket om ordensstraff ikke tilfredsstilte de lovfestede og ulovfestede kravene til begrunnelse for enkeltvedtak. Saken kunne heller ikke anses tilstrekkelig opplyst før formannskapet traff endelig avgjørelse i saken. Samlet sett kunne det ikke utelukkes at disse feilene hadde virket bestemmende på vedtakets innhold. Kommunen behandlet saken på nytt og opphevet vedtaket om ordensstraff.