Saken gjaldt Oslo kommune, plan- og bygningsetatens (PBE) behandling av en byggesak på en eiendom som senere ble omfattet av et vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud, jf. plan- og bygningsloven § 33. Klageren mente at PBE gjennom mange år hadde vært «motvillig», og at den gjennomgående hadde fokusert på utbyggingshindringer fremfor muligheter. Klageren anførte dessuten at PBE hadde brutt sin informasjons- og veiledningsplikt. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere PBE for formuleringer brukt i referat fra avholdt forhåndskonferanse. PBE stilte blant annet spørsmål om en gitt dispensasjon var gitt på riktig grunnlag. Uttalelsen, som antydet at klageren skulle ha ført byutviklingskomiteen bak lyset, var etter ombudsmannens mening ubetenksom og for øvrig unødvendig. Også formuleringer som antydet at klageren skulle ha gjort noe kritikkverdig i arbeidet med å løse atkomstproblemene på tomta var lite skjønnsomme. Ombudsmannen påpekte også at PBE, sakens spesielle omstendigheter tatt i betraktning, burde orientert klageren om at søknad kunne sendes inn til tross for at det ble varslet forbud. Utover dette hadde ombudsmannen ikke rettslig grunnlag for å bebreide PBE for at byggetillatelse ikke forelå før treårsfristen for dispensasjonsvedtakets varighet utløp eller før vedtakelsen av det foreløpige forbudet.

Saken gjaldt hvorvidt hensynet til vann- og avløpsledning i grunnen er et relevant skjønnsmoment ved vurderingen av hvor et tilbygg skal plasseres og ved dispensasjon fra regelen om minste avstand til nabogrense, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) §§ 70 og 7. Det var gitt dispensasjon og tillatelse for plassering av et tilbygg med kjeller i nabogrensen og over felles vann- og avløpsrør. Naboene mente at plasseringen medførte ulemper for deres eiendom, herunder fare for skade på rørene, samt hindring av vedlikehold og reparasjon av rørene. De ønsket at tilbygget ble lagt til en annen plassering, der ulempene unngås, alternativt at det ble stilt vilkår for tillatelsen. Ombudsmannen la til grunn at nabointeresser er sentrale hensyn både bak plasseringsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 1 og avstandsregelen i § 70 nr. 2. Tilfredsstillende vann og avløp er ikke bare en privat interesse i snever forstand, men også et offentlig anliggende. Hensynet til ledningene i grunnen skulle derfor blitt vektlagt under vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1, både som relevant nabointeresse og som offentlig interesse. Under dispensasjonsvurderingen vil de generelle lovformålene supplere de mer konkrete hensynene den enkelte lovbestemmelsen, som det dispenseres fra, skal bære. Hensynet til vann- og avløpsledningene i grunnen skulle derfor også vært vektlagt under dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 jf. § 70 nr. 2. Utelatelsen av hensynet kunne ha vært avgjørende for resultatet av avveiningene. Vedtaket var derfor ugyldig. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å behandle saken på nytt. Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen vedtaket som ugyldig og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling i samsvar med ombudsmannens uttalte rettsoppfatning.

Saken gjelder søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper. Kommunen mente at terrengarbeider og etterfølgende legging av banedekke/kunstgress var unntatt fra søknadsbehandling, men krevde søknad for gjerde og lysstolper i tilknytning til banen. Fylkesmannen var enig i kommunens vurderinger. Klageren, som var nabo til den aktuelle eiendommen, anførte at banen, gjerdet og lysstolpene måtte vurderes samlet som et tiltak. Hun mente tiltaket var søknadspliktig. Særlig var hun bekymret for at banen syntes å komme i konflikt med reglene om minsteavstand til nabogrensen. Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det var hjemmel for å unnta banen fra søknadsplikten. Han anså det for unaturlig at banen og gjerdet/stolpene ikke var behandlet samlet som et tiltak. Fylkesmannens klagebehandling syntes mangelfull og han ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen konkluderte deretter med at vedtaket var ugyldig. Vedtaket ble opphevet og saken sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Saken gjelder regulering til fellesområde for bading. Klageren anførte at det regulerte arealet ikke egnet seg til badeområde fordi dybden kun var ca 10 cm, størrelsen bare 5m2 samt at arealet var svært vanskelig tilgjengelig. Kommunen mente det var tilstrekkelig at området kunne brukes til vassing for små barn, mens fylkesmannen etter ombudsmannens syn ikke hadde prøvet spørsmålet i en slik bredde han som klageinstans pliktet. Fylkesmannen foretok deretter en vurdering av hvorvidt området var egnet for formålet «fellesområde badeplass for barn», og opprettholdt sitt vedtak i saken. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la saken bero.

Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.

Spørsmål om opplysninger om enhetspris i to avtaler om levering av henholdsvis sesongvaksine og pandemivaksine var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om næringsopplysninger. Ombudsmannen kom til at det ikke var holdepunkter for rettslige innvendinger mot at opplysningen om enhetspris på pandemivaksinen ble hemmeligholdt. På grunn av den tiden som var gått siden avgjørelsen ble truffet samt endrede forutsetninger i markedet, ble likevel departementet bedt om å vurdere spørsmålet på nytt. Når det gjaldt enhetspris på sesongvaksinene, hadde ikke ombudsmannen tilstrekkelige holdepunkter for å uttale seg om det eksisterte et behov for hemmelighold. Departementet ble derfor bedt om å behandle også dette spørsmålet på nytt. Departementet vurderte saken på nytt, og fant å kunne gi innsyn i enhetsprisene for sesongvaksinene. Når det gjaldt pandemivaksinen, ble avslaget opprettholdt.

Landbruks- og matdepartementet omgjorde Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av gjeterhytte etter reindriftsloven § 21 første ledd, under henvisning til at det ikke kunne gis godkjenning for slik hytte til andre enn reinbeitedistrikter, siidaer og siidaandelsinnehavere. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet hadde adgang til å omgjøre vedtaket da det ikke ble foretatt en konkret vurdering av om gjeterhytta var «nødvendig», jf. reindriftsloven § 21 første ledd. Departementet ble bedt om å foreta en ny vurdering av saken. Etter den fornyede vurderingen besluttet departementet å oppheve vedtaket, slik at reindriftsstyrets vedtak om å godkjenne gjeterhytta ble stående.

Etter en skjenkekontroll ble bevillingshaveren tildelt åtte prikker og skjenkebevillingen ble inndratt for to uker. Skjenkekontrollørene hadde observert og rapportert om skjenking av alkohol til en person som var åpenbart påvirket av rusmidler. I klagen til ombudsmannen anførte bevillingshaveren at vedkommende gjest ikke var beruset, men syk med en adferd som var til forveksling lik en beruset persons. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere fylkesmannen for manglende opplysning av saken, og det kunne ikke anses som en saksbehandlingsfeil at fylkesmannen ikke gjennomførte et møte med den aktuelle gjesten i ettertid. Saken måtte også anses som tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble truffet.

Etter først å ha tildelt en lakseplass til en søker, omgjorde Finnmarkseiendommen tildelingen, slik at plassen gikk til en annen søker. Saken reiste spørsmål om Finnmarkseiendommens virksomhet ligger innenfor ombudsmannens arbeidsområde og om det omgjøringsvedtaket som ble truffet, var gyldig. Ombudsmannen uttalte at Finnmarkseiendommen må regnes som en del av den offentlige forvaltningen, og dermed i utgangspunktet er omfattet av ombudsmannsloven § 4. Videre mente ombudsmannen at Finnmarkseiendommens omgjøringsvedtak led av slike mangler at det syntes å være ugyldig.

Flere lastebileiere hadde fått bruksforbud på kjøretøy på grunn av mangler ved underkjøringshinderet. Norges Lastebileier-Forbund mente at Vegdirektoratets endring av en merknad til en bestemmelse i kjøretøyforskriften måtte anses som en egen forskrift etter forvaltningsloven, og at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel VII derfor skulle ha vært fulgt ved endringen. Ombudsmannen kom til at endringen ikke var å anse som en egen forskrift. Det måtte legges til grunn at endringen bare var av oppklarende karakter. Merknaden kunne derfor ikke sies å være «bestemmende» for rettigheter eller plikter til private personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a.