På bakgrunn av flere henvendelser og en konkret klagesak, fant ombudsmannen grunn til å ta opp spørsmålet om hvilket organ som er klageinstans når et universitet eller en høyskole avslår et krav om innsyn etter offentlighetsloven. Regler om klageorgan for universitets- og høyskolesektoren i saker om alminnelig innsyn er uttømmende regulert i offentlighetsloven med forskrifter. Etter disse reglene er det Kunnskapsdepartementet, som overordnet forvaltningsorgan, som er klageinstans i saker der universiteter og høyskoler avslår krav om innsyn med hjemmel i offentlighetsloven. En eventuell endring av klageordningen må gjøres ved bruk av forskriftskompetansen gitt i offentlighetsloven § 32 første ledd fjerde punktum.

Saken gjaldt i første rekke forståelsen av statsborgerlovens oppholdskrav for statsløse personer som søker norsk statsborgerskap. A søkte om fornyet arbeidstillatelse fire dager etter at den forutgående tillatelsen hadde utløpt. Utlendingsnemnda avslo hennes påfølgende søknad om norsk statsborgerskap under henvisning til at hun ikke oppfylte lovens krav om tre års sammenhengende opphold med tillatelse. Ombudsmannen la til grunn at Utlendingsnemnda hadde vist til uriktig rettslig grunnlag i avslagsvedtaket, og at dette var kritikkverdig. Nemnda syntes videre å ha lagt en for streng norm til grunn for vurderingen av oppholdskravet. Ombudsmannen konkluderte med at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, og ba på denne bakgrunn om at nemnda vurderte saken på nytt. I den avsluttende uttalelsen ble det også vist til at det fra departementets side var tatt initiativ til en forskriftsendring på området. Ombudsmannen stilte seg positiv til den foreslåtte endringen, som formodentlig ville føre til en hensiktsmessig avklaring av regelverket. Utlendingsnemnda vurderte deretter saken på nytt. Avslaget ble opprettholdt og nemnda fastholdt at dens tolkning og anvendelse av statsborgerloven § 16 tredje punktum med tilhørende forskrift var korrekt og i tråd med gjeldende rett. Dette ble begrunnet nærmere. Ombudsmannen tok nemndas fornyede vurdering til etterretning og fant etter en samlet vurdering ikke grunn til å forfølge saken videre. Det ble tatt i betraktning at klageren fikk innvilget norsk statsborgerskap av Utlendingsdirektoratet en ukes tid etter at nemndas fornyede vurdering forelå.

Saken gjaldt avslag på søknad om dispensasjon for oppføring av badehus på Strandpromenaden på Nesodden. Fylkesmannen fant at det forelå en rekke relevante hensyn som i dispensasjonsvurderingen trakk i ulik retning. Imidlertid konkluderte fylkesmannen med å ville legge avgjørende vekt på at oppføring av badehus ville «hindre kontakten» mellom promenaden og sjøen. Ombudsmannen mente det var uklarheter rundt faktiske forhold som fylkesmannen burde kunne avklare ved å foreta en befaring. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for befaring. Fylkesmannen befarte deretter området, og opplyste i senere brev hit at han ikke hadde funnet grunn til å omgjøre vedtaket 30. mars 2009. Ombudsmannen fant da å la saken bero.

Ved øvingskjøring må eleven ledsages av en person som har hatt førerett «uavbrutt i minst fem år». Denne saken reiste spørsmål om hva som ligger i dette kravet, særlig når føreretten midlertidig har vært inndratt på grunn av helseproblemer, og om det er noen dispensasjonsadgang for disse tilfellene. Ombudsmannen hadde ikke rettslige innvendinger mot Vegdirektoratets avgjørelse i denne saken, men anbefalte at det ble utarbeidet nærmere retningslinjer for adgangen til å dispensere fra trafikkopplæringsforskriften § 3-1.

Etter innsigelse fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Aust-Agder ble forslaget til reguleringsplan endret, slik at strandlinjen på klagers eiendom skulle legges ut som friluftsområde istedenfor byggeområde. Grunneieren klaget, men den samme fylkesmannen stadfestet reguleringsvedtaket. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til spørsmålet om det kunne utelukkes at feil ved saksbehandlingen ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Det kunne også reises spørsmål om fylkesmannens habilitet. Ombudsmannen ba om at saken ble vurdert på nytt og anbefalte at det ble oppnevnt settefylkesmann. Fylkesmannen i Telemark ble deretter oppnevnt som settefylkesmann og behandlet saken. Etter fylkesmannens mening hadde «omreguleringen i praksis ingen negative virkninger for utnyttelsen av eiendommen», og heller «ikke noen virkning for eksisterende bruk». Fylkesmannen konkluderte med at klagen ikke kunne «føre fram på grunn av unnlatt varsling». Klageren sa seg uenig i fylkesmannens vurderinger og ba ombudsmannen gjenoppta sin behandling. Anmodningen ble oversendt Fylkesmannen i Telemark for kommentarer.

Spørsmål om Gjenopptakelseskommisjonen kunne avslå et krav fra to domfelte om innsyn i en annen domfelts begjæring om gjenåpning av samme straffesak. Kommisjonen hadde begrunnet avslaget med at dokumentene i den første gjenåpningssaken ikke var en del av «sakens dokumenter» i de to andre domfeltes gjenåpningssak. Ombudsmannen konkluderte med at kravet om dokumentinnsyn ikke kunne avslås med den begrunnelse at det var tale om to forskjellige saker. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder spørsmålet om det var adgang til å gradere informasjon i Forsvarssjefens årsrapport for 2008 som «begrenset» og dermed unnta dokumentet fra offentlighet på grunn av taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at Forsvarsdepartementet ikke hadde adgang til å opprettholde graderingen av hele årsrapporten for 2008. Departementet ble bedt om å vurdere graderingen av dokumentet på nytt og foreta en ny vurdering av klagerens krav om innsyn i rapporten.

Saken gjaldt lang ventetid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling. A ble først innkalt til soning av en dom på tre års fengselsstraff over seks år etter at dommen ble rettskraftig. Ventetiden skyldtes blant annet at Oslo statsadvokatembeter ikke utstedte fullbyrdelsesordre før tidligst et halvt år etter at Riksadvokaten hadde akseptert dommen. Det syntes videre å være på det rene at saken ble betydelig forsinket etter at den var oversendt Oslo politidistrikt, som etter dagjeldende regelverk hadde ansvaret for iverksetting av straffen. Ombudsmannen uttalte at den svært lange ventetiden representerte et grovt og åpenbart brudd på straffeprosesslovens og påtaleinstruksens regler om at en dom som hovedregel skal sones «straks den er rettskraftig». En beklagelse til A – som Riksadvokaten hadde gitt på vegne av påtalemyndigheten – var derfor på sin plass. Ombudsmannen antok for øvrig at et så vidt uvanlig langt tidsforløp mellom rettskraftig dom og fullbyrdelse, som ikke skyldtes domfelte selv, ville kunne være et relevant moment ved vurderingen av en søknad om benådning. Etter at A søkte benådning, ga påtalemyndigheten sin tilslutning til søknaden, og tilrådet at straffen ble gjort betinget ved benådning. A ble ved kongelig resolusjon 1. oktober 2010 benådet, slik at hele fengselsstraffen ble gjort betinget.

Et byggefirma ble ilagt tvangsmulkt for brudd på godkjent avfallsplan. I tråd med vanlig praksis i kommunen ble tvangsmulkten ilagt samtidig som avfallsplanen ble godkjent, men krav om betaling forfalt ikke før det ble konstatert brudd på avfallsplanen. Etter at kommunen sendte krav om betaling av tvangsmulkten, klaget firmaet og anførte at det ikke var brudd på avfallsplanen. Klagen ble avvist som for sent fremmet ettersom klagefristen var tre uker fra da tvangsmulkten ble ilagt og ikke når kravet om betaling ble fremmet. Ombudsmannen kom til at kommunens tidligere praksis med å ilegge tvangsmulkt i forkant ikke kunne sies å ha vært i tråd med forurensningslovens hensikt. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av klagen på tvangsmulkten og eventuelt sørge for at saken ble gjenstand for endelig klagebehandling. Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen avvisningsvedtaket. Kommunen behandlet deretter klagen og frafalt tvangsmulkten. 

Ein part som har sakleg grunn for det skal etter reglane i forvaltningslova ha høve til å drøfte saka munnleg med ein tenestemann ved det forvaltningsorganet som handsamar saka. Etter fleire klagar hit tok ombodsmannen av eige tiltak opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet korleis dagens praksis i Nav der dei avgjerande organa vert skjerma frå direkte kontakt med brukarane, stod seg i høve til desse reglane. Ombodsmannen fann ikkje framstillinga til Arbeids- og velferdsdirektoratet heilt tilfredsstellande, og oppfordra direktoratet til ein kritisk gjennomgang av dagens praksis.