Spørsmålet i saken er om en kommune kunne kreve et ekstra vanntilknytningsgebyr fra en abonnent. Ombudsmannen mente at det ekstra tilknytningsgebyret for eiendommer i et bestemt byggefelt var blitt fastsatt ved forskrift. Forskriften kunne imidlertid ikke gjøres gjeldende overfor klagerne, idet forskriften om gebyrets størrelse ikke var tilstrekkelig kunngjort da de søkte om byggetillatelse. Ombudsmannen fant også grunn til å knytte noen kritiske merknader til kommunens generelle saksbehandling i gebyrsaken. Etter en fornyet vurdering vedtok kommunen å frafalle kravet om ekstra tilknytningsavgift fra A, samt en annen berørt husstand, og beklaget feilen som var gjort.

Avslag på søknad om dispensasjon fra reguleringsplan for å oppgradere og utvide en brygge. Eiendommen var i reguleringsplanen avsatt til friområde, men kommunen hadde ingen planer om å gjennomføre planen. Ombudsmannen kom til at reguleringsplanen ikke kunne anses for å ha falt bort, selv om kommunen ikke hadde gjennomført den. Det var heller ikke grunnlag for å kritisere myndighetene for å ha lagt vesentlig vekt på nasjonale strandsoneinteresser.

I forbindelse med omorganisering av et tjenesteområde i X kommune, falt As undervisningsinspektørstilling bort. Hun ble «fristilt» av kommunen, og søkte på en avdelingslederstilling i det nye tjenesteområdet. Hun fikk ikke tilbud om denne stillingen, men ble tilbudt en teamlederstilling. Utgangspunktet er at en arbeidsavtale består uforandret også etter en omorganisering. Dersom en stilling omorganiseres bort, kan arbeidsgiveren som utgangspunkt pålegge den ansatte å finne seg i endringer innenfor styringsrettens grenser. A hadde neppe krav på en avdelingslederstilling, men X kommune hadde heller ikke i kraft av styringsretten adgang til å endre stillingen hennes til en teamlederstilling. Reglene knyttet til endringsoppsigelser skulle ha kommet til anvendelse. Begrepet «fristilt» er ikke et rettslig begrep, og utvider heller ikke arbeidsgiverens rettigheter i forbindelse med omorganisering.

En utenlandsboende skattyter med formue i Norge klaget til ombudsmannen over skattekontorets avvisning av en anmodning om bindende forhåndsuttalelse i en skattesak. Avvisningen var begrunnet i at forespørselen gjaldt forhold som måtte avgjøres etter skatteavtale. Under henvisning til praksis fra Skattedirektoratet fant ombudsmannen at en slik forståelse av regelverket var for streng. Skattekontoret burde kunne legge til grunn skattyters anførsel om at beskatningsretten etter skatteavtalen i dette tilfellet tilligger Norge, og avgi en bindende forhåndsuttalelse om de skattemessige virkningene av en eventuell realisasjon utelukkende basert på interne norske skatteregler. Etter en fornyet vurdering av saken besluttet skattekontoret å avgi bindende forhåndsuttalelse.

I etterkant av en straffesak ga X kommune A valget mellom selv å si opp sin stilling som avdelingsleder i kommunen eller å bli omplassert til en stilling uten lederansvar. Kommunen hadde gitt uttrykk for at det ikke var mulig for ham å fortsette i stillingen. Det ble inngått avtale mellom partene om omplassering. Avtalen kunne vanskelig sies å være inngått uten press. Da kommunen på tidspunktet for avtaleinngåelse ikke hadde tatt stilling til hvorvidt den mente at de materielle vilkårene for avskjed eller oppsigelse forelå, var det i strid med prinsippene om saklig og forsvarlig saksbehandling å forsøke å presse gjennom en såkalt frivillig avtale om omplassering. Kommunen skulle på forhånd ha gjort A kjent med kommunens vurdering av hvorvidt det forelå et rettslig grunnlag for en eventuell oppsigelse. Først da ville han være i stand til å vurdere om det var formålstjenlig å inngå en avtale om omplassering.

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland avslo søknad om konsesjon for kjøp av landbrukseiendom med den begrunnelse at det var best for bygda og landbruket at bruk med tradisjonell landbruksdrift fikk mulighet til å styrke ressursgrunnlaget. Søkeren ønsket å «utvikle tilbod innan retreat, kultur og turisme» og å leie ut jorda. Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyrets begrunnelse etterlot tvil med hensyn til om det var tatt riktig utgangspunkt for vurderingen og om alle relevante hensyn var vurdert. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken. Fylkesmannen opphevet deretter fylkeslandbruksstyrets vedtak og ga klageren konsesjon på kjøp av eiendommen.

Avisa Varingen ble nektet innsyn i statistikk for Nittedal kommune om elever som hadde fått fritak fra deltakelse på nasjonale prøver. Innsyn ble nektet i de tilfellene der antallet fritatte elever var mellom 1 og 4. Dette fulgte av et internt, automatisert regelsett utarbeidet bl.a. for bruk ved publisering av statistikk på nettportalen Skoleporten. Reglene var gitt bl.a. for å ivareta taushetsplikten. Avslaget ble begrunnet med faren for å røpe taushetsbelagte opplysninger om enkeltelever. Ombudsmannen uttalte at departementets uttalelser om koblingsfare bygget på en tvilsom forståelse av taushetspliktreglene i forbindelse med innsyn i statistiske opplysninger. Det var heller ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av den aktuelle innsynsbegjæringen. Kunnskapsdepartementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.  

Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet nekta å gi innsyn i mellom anna ein interdepartemental rapport. Det var vist til at rapporten var utarbeida for regjeringa si eiga interne saksførebuing. Rapporten skulle danne grunnlaget for regjeringa sitt svar på eit representantforslag om å innføre ei registreringsordning for lobbyverksemd i Stortinget, i departementa og på statsministeren sitt kontor. Ombodsmannen fant departementet si grunngjeving for å nekte innsyn i rapporten noko generell og uklar, og kom til at det var grunn til å tvile på om det låg føre eit reelt og sakleg behov for å nekte innsyn i heile rapporten. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om innsyn på nytt. Departementet vurderte saka på nytt og gav innsyn i delar av rapporten.

Ved behandlingen av tre konkrete klagesaker, ble ombudsmannen gjennom lokalmedia kjent med at det i lengre tid hadde vært rykter og påstander om misligheter både i administrasjonen og i den politiske ledelsen i Halden kommune. Ombudsmannen mente det var belastende for lokaldemokratiet at tilliten til de lokale myndighetene syntes å være utsatt for sterk slitasje. Dette kunne i sin tur gå ut over kvaliteten i kommunens tjenester til innbyggerne. På bakgrunn av disse ryktene og inntrykket ombudsmannen hadde fått av kommunens vilje til å ta tak i problemene, herunder debatten rundt kommunens kontrollutvalg og behandlingen av tips om påståtte misligheter, fant ombudsmannen grunn til å henstille til kommunen å iverksette undersøkelser som kunne avklare og eventuelt bidra til å avkrefte ryktene og påstandene. For å være egnet til å imøtegå påstandene, mente ombudsmannen undersøkelsene burde være bredt anlagt og gjennomføres av eksterne aktører. Ut over dette, ønsket ikke ombudsmannen å uttale seg om hvordan undersøkelsene eventuelt skulle gjennomføres. Kommunen hadde en annen oppfatning av situasjonen, og mente kommunen allerede hadde vært gjennom undersøkelser. Rådmannen redegjorde for hvilke undersøkelser som hadde vært gjort og som var vedtatt at skulle gjennomføres. Ordføreren pekte på det han mente var en koordinert kampanje fra et lite mindretall som ikke aksepterte flertallsbeslutninger og ikke forholdt seg til de politiske spillereglene. Det ble vist til at det ikke kunne iverksettes undersøkelser uten at det forelå dokumentasjon. Slike undersøkelser var for ressurskrevende – både kostnads- og personalmessig – til å skulle iverksettes på bakgrunn av rykter alene, og var dessuten egnet til å skape splid. Ombudsmannen avsluttet saken med å understreke at det var påstandene om misligheter – ikke mer ordinære forvaltningsfeil – det var satt søkelys på. Det ble også understreket at ombudsmannen ikke satt på dokumentasjon som tilsa at det var hold i ryktene. Systemkontrollen kommunen hadde vært gjennom – som hovedsakelig syntes å gjelde de ordinære forvaltningsfeilene – hadde kanskje ikke vært egnet til å tilbakevise beskyldningene om misligheter. Ombudsmannen gjentok at han fortsatt næret bekymring for at tilliten til de lokale myndighetene syntes å være utsatt for slitasje, og lot det være opp til kommunen selv å avgjøre om det skulle iverksettes tiltak, og i så fall hva som skulle gjøres. Kommunen valgte ikke å følge ombudsmannens anmodning, noe ombudsmannen tok til etterretning.

Spørsmål om innsyn i en kontrakt fra mai 2008 mellom Kirkerådet og et forlagshus om forlagsretten til utgivelse av ny salmebok og liturgi. Kirkerådet unntok først hele kontrakten, men ga senere innsyn i kontrakten med unntak av pristilbudet. Avslaget ble begrunnet med at pristilbudet var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Ombudsmannen fant det tvilsomt om prisopplysningene var undergitt taushetsplikt. Det måtte legges særlig vekt på avtalens særegenhet, og at det går lang tid mellom hver gang denne typen avtaler inngås. Videre hadde tidsaspektet og hensynet til åpenhet om bruk av offentlige midler en viss betydning. Kirkerådet ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i pristilbudet på nytt.