Tilleggsopplysninger til en søknad om skifte av barnehage ble registrert i kommunens elektroniske saksbehandlingssystem i form av et sammendrag. Selve brevet ble returnert til søkeren. Ombudsmannen tok opp spørsmålet om omfanget av tilsynsplikten etter barnehageloven § 9 med fylkesmannen. Fylkesmannen la til grunn at kommunen har plikt til å oppbevare i alle fall en fullstendig kopi av brevet med tilleggsopplysninger.

Saken gjaldt avslag på søknad om konsesjon for erverv av en skogeiendom uten bygninger. Klageren eide ikke landbrukseiendom fra før, og kommunen mente at landbrukseiendommer uten grunnlag for bosetting og selvstendig drift heller burde legges til eiendommer med bosetting og aktiv drift for å øke ressursgrunnlaget på slike eiendommer. På den måten kan grunnlaget for fortsatt bosetting på eiendommen sikres. Ombudsmannen kom til at det var knyttet begrunnet tvil til vedtakets gyldighet. Kommunen hadde ikke dokumentert at det fantes andre relevante interessenter til eiendommen. Videre var det holdepunkter for å tro at klageren hadde vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling ved at kommunen ikke hadde stilt tilsvarende krav om å eie landbrukseiendom til andre konsesjonssøkere.

Et sosialkontor krevet refusjon i etterbetalte trygdeytelser, for tidligere utbetalt sosialstønad. En del av etterbetalingen var ved en feil utbetalt til stønadsmottakeren, og det var spørsmål om han måtte tilbakebetale dette. Ombudsmannen kom til at det er tvilsomt om det var adgang til å kreve tilbakebetaling eller refusjon i beløpet, og ba fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen henvendte seg deretter til Trondheim kommune. Kommunen hadde allerede omgjort resterende utestående krav til bidrag, og vedtok å betale tilbake et mindre beløp som var betalt i refusjon. Fylkesmannen avsluttet på denne bakgrunn behandlingen av saken. Ombudsmannen tok dette til etterretning og fant ikke grunn til mer i saken.

Krav om innsyn i en aksjekjøpsavtale med vedlegg. Nærings- og handelsdepartementet mente opplysningene i vedleggene var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter henholdsvis offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, og miljøinformasjonsloven § 11. Ombudsmannen kom til at avslaget voldte tvil på ett punkt. Tvilen gjaldt om en rapport om forurensning, appendix 1.11.5, var undergitt taushetsplikt. Nærings- og handelsdepartementet ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i dette dokumentet på nytt. Nærings- og handelsdepartementet forela ombudsmannens uttalelse for A Gruve AS som fant å kunne offentliggjøre appendix 1.11.5.

Søknad om fradeling av tomt med påstående bygning til fritidsformål ble avslått. Fradelingen var i strid med gjeldende arealdisponering i kommuneplanens arealdel og bebyggelsesplan. Hovedtemaet var om fradelingen ville innbære endret bruk av eiendommen. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot fylkesmannens konklusjon om at fradelingen innebar endret bruk av eiendommen, men han kunne ikke se at det var relevant å legge vekt på hvilken plantype området var underlagt. Det avgjørende måtte være den bruk som hadde vært forut for den fastsatte arealdisponeringen, sammenholdt med den bruk fradelingen hadde til formål å gjennomføre.

Saken gjaldt forståelsen av forvaltningsloven § 36 annet ledd, som gir adgang til å pålegge en part å dekke motpartens saksomkostninger i saker som vesentlig er en «tvist mellom parter». Miljøverndepartementet la til grunn at det ikke foreligger en «tvist mellom parter» når klageren er et forvaltningsorgan som opptrer som ivaretaker av offentlige interesser. Ombudsmannen kom til at dette er en for snever forståelse av bestemmelsen, og ba derfor departementet vurdere saken på nytt. Miljøverndepartementet omgjorde deretter sitt vedtak som ugyldig, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c.

Saken gjaldt et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, knyttet til et vedtak om løpende tvangsmulkt etter brann- og eksplosjonsvernloven § 39 første ledd. Ombudsmannen kom til at det forelå et enkeltvedtak som var endret til gunst for parten ved at brann- og redningstjenesten hadde opphevet et avvisningsvedtak. Han ba derfor Representantskapet i Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS om å vurdere saksomkostningsspørsmålet på nytt. Representantskapet behandlet deretter saken på nytt og ga A medhold, slik at saksomkostningskravet ble dekket og «restkravet» på tvangsmulkt ble «slettet».  

Fylkesmannen i Hordaland avviste en søknad om vei over fremmed eiendom. Grunnlaget for avvisningen var at det ikke var godtgjort at tiltaket var forenlig med tredjemanns privatrettslige rettigheter i den aktuelle eiendommen. Ombudsmannen uttalte at når grunneieren har samtykket til et tiltak på sin eiendom, er det privatrettslige utgangspunktet at tiltaket er lovlig. Ettersom det i saken ikke fremsto som klart at tiltaket ville være i strid med tredjemanns rettigheter i eiendommen, kom ombudsmannen til at søknaden burde vært behandlet. Han ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på ny. Fylkesmannen opphevet deretter avvisningen av søknaden og sendte saken tilbake til kommunen for realitetsbehandling.

I flere klager på nedleggelser av skoler var det et fellestrekk at forholdet til saksbehandlingsreglene for forskrifter i forvaltningsloven var berørt. Sakene viste at landets fylkesmenn tilsynelatende praktiserte regelverket forskjellig ved lovlighetskontrollen av kommunenes beslutninger. På denne bakgrunn tok ombudsmannen på eget tiltak og på generelt grunnlag opp med Kunnskapsdepartementet om og på hvilken måte en kommune må følge forvaltningslovens regler om forskrifter ved beslutning om å legge ned skoler. Departementet delte ombudsmannens oppfatning om at fylkesmennenes praksis var uensartet, selv om det ble ansett usikkert om ulikheten skyldtes de forholdene ombudsmannen hadde pekt på. På denne bakgrunn fant departementet grunn til å be Utdanningsdirektoratet utarbeide et nytt rundskriv til erstatning for det gamle.

En politibetjent som var ansatt i stilling som politibetjent 1 søkte stilling som politibetjent 2 ved samme politistasjon som hun allerede arbeidet. Hun ble under dissens ikke ansett som reell søker av det lokale ansettelsesrådet, fordi den vesentlige forskjellen på stillingene var lønnsplasseringen. Mindretallet i det lokale ansettelsesrådet klaget saken inn for det sentrale ansettelsesrådet, som tok anken til følge. Politibetjenten ble likevel ikke tilsatt. Ombudsmannen kom til at politibetjenten var reell søker, og at hun hadde krav på stillingen som politibetjent 2 etter avgjørelsen i det sentrale ansettelsesrådet. På denne bakgrunn ble politidistriktet bedt om å vurdere muligheten for opprykk til politibetjent 2 for klageren, samt økonomisk kompensasjon for det lønnstap hun har hatt som følge av at hun ikke ble tilbudt stillingen. Ombudsmannen knyttet også enkelte kommentarer til det lokale ansettelsesrådets saksbehandling, og til uttalelser politidistriktet kom med til ombudsmannen vedrørende en annen tilsettingsprosess.