Saksbehandlingstiden ved Namsfogden i Oslo i en sak om utlegg ble tatt opp med Politidirektoratet, som ga en grundig redegjørelse for saksbehandlingssituasjonen og tiltakene som var igangsatt for å redusere saksbehandlingstiden. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere namsfogdens behandling av utleggsbegjæringen i den foreliggende saken, men understreket betydningen av at direktoratet fortsetter sin oppfølging slik at namsmannskontorene fungerer etter hensikten.

Ombudsmannen besøkte i oktober 2009 Romerike politidistrikt og Lillestrøm politistasjon. På bakgrunn av det som fremkom under besøket, ble det stilt flere spørsmål til politidistriktet om blant annet luftemulighetene for personer som oppholder seg i politiarresten, plassering av flere innsatte på samme celle (dublering), kameraovervåking av arrestlokalene og føring av arrestjournal m.v. Ombudsmannen presiserte at det ville være en fordel å føre alle gjennomførte luftinger inn i arrestjournalen, og at det i de tilfeller der det ikke gjennomføres lufting gis en kort begrunnelse for dette. Han ga videre uttrykk for at utgangspunktet om enerom/enkeltcelle må være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Når det gjaldt kameraovervåking, ble det understreket at det i forkant av enhver bruk av slikt utstyr må foretas en konkret helhetsvurdering opp mot de vilkår politiarrestforskriften m.v. oppstiller. Ombudsmannen merket seg med bekymring at todøgnsfristen for opphold i politiarresten var oversittet i en rekke tilfeller og bemerket at det må føres i journalen hva som er gjort for å skaffe til veie fengselsplass. Det ble også knyttet enkelte merknader til bruken av celledører med sprinkler/glipper i stedet for heldekkende stålplate. Romerike politidistrikt kom tilbake til saken med kommentarer og nye opplysninger knyttet til temaene som var tatt opp av ombudsmannen. Det ble deretter sendt et nytt brev til politidistriktet med oppfølgende merknader fra ombudsmannen.

En ansatt i Nav lokalt hadde på bakgrunn av en hendelse hun var vitne til som privatperson brukt Navs datasystem for å sjekke om en navngitt person var en av Navs brukere. Opplysningene om vedkommende som fantes i Navs systemer ble deretter videreformidlet til det kommunale barnevernet i en bekymringsmelding sammen med en beskrivelse av den aktuelle hendelsen. Forvaltningsloven § 13 åpner for en relativt vid adgang for spredning av taushetsbelagte opplysninger innenfor samme organ. Opplysningene kan likevel ikke sirkulere fritt i organet. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt skal ikke være tilgjengelig for offentlige ansatte i større utstrekning enn det som er nødvendig for å utføre de arbeidsoppgavene de er satt til å løse. Den Nav-ansatte hadde i dette tilfellet neppe slikt tjenstlig behov for å hente ut opplysninger om klageren. Det var kritikkverdig at Nav lokalt ikke hadde gjort de ansatte kjent med taushetspliktsreglene på en betryggende måte, og heller ikke fulgt opp denne saken internt. Videre mente ombudsmannen at det knyttet seg begrunnet tvil til om den informasjonen som forelå om klageren var tilstrekkelig til å utløse opplysningsplikt til barnevernet hvoretter taushetsplikten oppheves, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Adgangen til å inngi en bekymringsmelding var uansett til stede

Nav Forvaltning hadde forskuttert sykepenger til arbeidsgiver. Arbeidsgiveren gikk konkurs før arbeidstaker fikk utbetalt sykepengene. Arbeidsdepartementet avslo søknaden fra arbeidstaker om dekning av sykepengene gjennom lønnsgarantiordningen. Ombudsmannen konkluderte med at Nav ikke hadde hjemmel til å forskuttere utbetaling av sykepengene. Arbeidsdepartementet ba deretter Arbeids- og velferdsdirektoratet behandle saken på nytt. 

Spørsmål om reglene for hovedspråk i barnehager i Norge ble tatt opp på generelt grunnlag med Kunnskapsdepartementet. Ombudsmannen fant det rettslig sett tvilsomt om det foreligger et krav om norsk hovedspråk i barnehager godkjent etter barnehageloven. Han ba derfor departementet sørge for en klargjøring av regelverket.

En mor hadde klaget på vedtak om tilbakekreving av halvparten av det feilutbetalte kontantstøttebeløpet. Hun mente hun hadde fått muntlige forsikringer fra flere saksbehandlere i Nav på at hun hadde rett til full støtte. I klageomgangen traff klageinstansen vedtak om at hun skulle tilbakebetale hele det feilutbetalte beløpet. Begrunnelsen var at det ikke var anledning til å anvende skylddelingsregelen i tilfeller hvor stønadsmottaker hadde opptrådt forsettlig. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til flere forhold av betydning i saken. Dette gjaldt særlig kvaliteten på telefonkontakten mellom Nav og bruker. I tillegg gikk det ikke klart frem av vedtaket om klageinstansen mente stønadsmottaker hadde opptrådt forsettlig i saken, eller bare uaktsomt. Det var også uklart hvorvidt underinstansens vedtak kunne anses ugyldig. Som en minnelig løsning, anbefalte ombudsmannen at tilbakekrevingen ble begrenset til halve beløpet slik underinstansen i sin tid tok til orde for. Nav etterkom deretter ombudsmannens anbefaling.

Eierne av en fritidseiendom skulle mudre utenfor en privat brygge og ble ilagt gebyr for tillatelse til mudring fra skip. Reglene for mudring fra henholdsvis land og skip var regulert av ulike regelsett. Dette innebar at mudring fra skip alltid krevde tillatelse og dermed gebyr, mens det ved mudring fra land ble gjort en konkret vurdering. Klagerne mente de burde fått denne informasjonen, slik at de kunne unngått gebyr ved å søke om mudring fra land i stedet. De anførte videre at en saksbehandler, som hadde tilrettelagt for behandlingen av saken, var inhabil. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt. Han ba derfor om at saken ble behandlet på nytt, slik at klagerne ble stilt i en situasjon tilsvarende den de ville vært i etter riktig saksbehandling. Ombudsmannen uttalte generelt at terskelen for inhabilitet må være lav ved ekteskapslignende samboerskap med en part. Etter ombudsmannens uttalelse frafalt Klima- og forurensningsdirektoratet gebyrkravet.

Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Direktoratet erkjente at etaten hadde hatt problemer med å imøtekomme parters og fullmektigers krav om oversendelser av saksdokumenter innen tilfredsstillende tid, og redegjorde for flere tiltak som skulle føre til bedre oppfølging av sakene. Det ble uttalt at innsynskravene i utgangspunktet burde behandles innen to uker og at parten eller fullmektigen skulle få et foreløpig svar når det ikke lot seg gjøre å få oversendt dokumentene innen denne fristen. Ombudsmannen uttalte at det måtte antas at tiltakene ville kunne bidra til at saksbehandlingstiden for partsinnsynssaker blir kortere enn den kunne synes å ha vært i de senere årene. Under henvisning til tidligere uttalelser, ble det bemerket at fristen som nå var satt til to uker trolig kunne og burde forkortes etter hvert som stadig flere av saksdokumentene ville være lagret elektronisk.

I forbindelse med behandlingen av en klage over lang saksbehandlingstid for søknad om avtalefestet pensjon, kom det frem at Nav rutinemessig fattet vedtak om innvilgelse av avtalefestet pensjon og alderspensjon fra tre måneder før virkningsdato. Ombudsmannen uttalte at kravet om avgjørelse «uten ugrunnet opphold» i folketrygdloven § 21-10 første ledd og forvaltningsloven § 11 a første ledd ikke var til hinder for at sakene kunne behandles i en annen rekkefølge enn etter når de kom inn, der saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner talte for det. En forutsetning for at det skulle kunne være akseptabelt at søknadene ble behandlet etter iverksettingsdato i stedet for etter søknadstidspunkt, måtte være at de som søkte i god tid ble holdt orientert om saksbehandlingstiden og at det, så vidt mulig, ble gitt slik veiledning at deres behov for avklaringer i saken ble ivaretatt.

Ombudsmannen stilte en rekke spørsmål til Justis- og politidepartementet knyttet til INFOFLYT, som er et system for utveksling av informasjon mellom kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten i saker som er særlig alvorlige og med særlig høy risiko. Departementet opplyste i sitt svar at det var nedsatt et utvalg som blant annet skulle utrede mange av de spørsmålene som ombudsmannen hadde tatt opp. På bakgrunn av den pågående utredningen ble saken avsluttet, men ombudsmannen ba om å bli orientert om det videre arbeidet på området. Ombudsmannen kom også med enkelte kritiske merknader til departementets og kriminalomsorgens håndtering av de personvernmessige sidene ved INFOFLYT. Han ga blant annet uttrykk for at spørsmålene knyttet til personvern skulle ha vært avklart før systemet ble tatt i bruk og ikke først i ettertid.